#71 – Feilslått empati og mye mer…

    I dagens episode snakker jeg med Jan Terje Einarsmo som er enhetsleder for miljøterapeutiske tjenester i Mandal. Vi kommer innom flere temaer i løpet av en drøy time. Vi snakker om hva som kjennetegner en god hjelper, mental styrke, selvinnsikt i hjelper-rollen, gode miljøer versus destruktive miljøer og hva det vil si å være hjelpekåt. 

    Som psykoterapeut har jeg jobbet som hjelper i snart 14 år. Jeg har møtt mange gode terapeuter og hjelpere, og jeg har møtt mange som har brent seg på sitt glødende engasjement for andre mennesker. Engasjement er bra, men man skal være litt påpasselig med måten man engasjerer seg på. Jeg mener at noen mennesker, eller ganske mange mennesker, har en form for empati som er feilslått. De bryr seg om andre mennesker på en så intens måte at det går ut over dem selv, samtidig som det undergraver andres evner til å hjelpe seg selv. I tråd med psykologiprofessor, Paul Bloom, mener jeg at empatiske evner kan være like skakk-kjørte som følelser av frykt, og skakk-kjørt frykt kaller vi som regel for angst. Paul Bloom har skrevet en hel bok hvor han anbefaler det han kaller for rasjonell empati, og dette betrakter jeg som et særdeles viktig innspill til alle som vil fungere som gode medmennesker.

    Empati dreier seg om evnen til å leve seg inn i andre mennesker. Når vi ser noen som lider, kan vi til og med oppnå en så sterk innlevelse at vi nærmest føler det samme. Vi har blant annet noe som heter speilnevroner som kan iverksette opplevelser som på sett og vis mimer den andres følelser og sinnstemninger. På denne måten kan vi forstå hvordan det er å være den andre, og vi kan etablere omsorg og empati på bakgrunn av denne formen for innlevelse. Problemet er at empati fundert på tett emosjonell innlevelse, ofte fører til at den andres lidelse nærmest tar bolig i hjelperen, og sånn sett oppnår vi to mennesker med smerte, og det er ikke nødvendigvis en god ting. En hjelper bør ikke overta andres smerte, først og fremst fordi det kan hindre dem i å yte den beste hjelpen. Isteden bør vi tilstrebe en form for innlevelse som anerkjenner den andre, men ikke overtar smerten. Når jeg går hjem fra jobb og plutselig tenker på en pasient som er i dyp krise, pleier jeg å tenke at det er en god ting. Det er ikke noe som frarøver meg søvn, gjør meg stresset eller tungsindig. Omtanke for pasienter utenom jobb gir meg snarere en slags pekepinn på at jeg bryr meg. Jeg har en viss omsorg i meg, og det ser jeg på som en god ting. Med andre ord kan jeg tenke på andres smerte og få en god følelse. Jeg får ikke en god følelse fordi at de har det vondt, men fordi jeg er en person som faktisk bryr meg om det. I en slik posisjon ser jeg den andres smerte, men jeg overtar den ikke. Jeg bryr meg med den distansen som skal til for å fungere som en god hjelper.

    Dessuten er vår evne til å bry oss om andre ganske snever. Vi byr oss mer om en venn som har brukket beinet enn om global oppvarming. Våre empatiske evner er ofte ganske lokalt orientert, og vi bryr oss om de som er rett foran nesa på oss, og da kan vi prioritere dem uten å se at prioriteringen får negative konsekvenser for andre på litt lengste sikt. Eksempelvis kan jeg ha mennesker i behandling i lang tid, selv om de ikke har noe mer å hente i psykoterapi. Jeg føler meg imidlertid snill og omsorgsfull fordi pasienten gir uttrykk for at det er godt å ha noen å prate med. Når jeg sier ja til en slik ordning, bruker jeg tiden til en potensiell pasient som står på venteliste og kunne hatt mye mer utbytte av denne tiden.

    Det finnes også mange hjelpere som er så opptatt av å gjøre en god jobb at de overtar livet til en trengende person uten å innse at deres involvering gjør pasienten mer og mer hjelpeløs. Det er en regel som sier at man aldri skal hjelpe noen med noe de kunne klart selv. Da må man sitte å se på at en person med angst ringer NAV med en puls på 150, voldsomme svettetokter og pustebesvær. Jeg kunne ringt på veien av pasienten og fikset saken i løpet av noen minutter. Pasienten hadde blitt takknemlig, jeg hadde følt meg hjelpsom og alt ville vært vel, bortsett fra at denne typen tjenester på lang sikt er det vi kaller bjørnetjenester. Vi får det bedre i øyeblikket, men indirekte har jeg også signalisert at pasienten måtte ha hjelp til å ringe NAV, og denne subtile beskjeden kan forsterke pasientens avhengige mønstre og følelse av hjelpeløshet på lengre sikt. Det kan ligne litt på narkomani: En rusmisbruker føler seg mye bedre i det øyeblikket rusen begynner å fungere, men på lengre sikt kan det være svært skadelig.

    I det siste har jeg lest boken til Paul Bloom som heter «Against empathy». Det er en litt krass tittel, men faktum er at mange mennesker går rundt med empatiske evner som sørger for at de tar moralsk forkastelige veivalg. Før jeg tar deg med til Mandal, skal jeg spille av en kort vignett hvor Paul Bloom oppsummerer sitt korstog mot empati. Deretter skal du altså få høre en lengre samtale jeg hadde på en fagdag om «recovery» eller perspektiver på «tilfriskning» i Mandal i mai 2018.

    Hvis du liker denne podcasten, håper jeg du gir den en tilbakemelding her på siden eller i iTunes. Det er blant annet tilbakemeldinger i iTunes som sørger for at SinnSyn blir sett og plukket opp av flere mennesker. Målet vårt er å spre kunnskap og interesse for menneskets indre liv i et filosofisk eller psykologisk perspektiv til så mange som mulig. Du kan hjelpe oss ved å anbefale lodden til folk du kjenner, dele den i sosiale medier eller gi den stjerner og kommentarer i iTunes. Alle monner drar, og tusen takk til alle dere som allerede har gjort dette. Det varmer og lese de særdeles positive innspillene i kommentarfeltene på iTunes. Ellers nevner jeg til det kjedsommelige at jeg har tre bøker for salg her på WebPsykologens bokhandel. To av bøkene handler om selvfølelse, selvbilde og perspektiver på selvutvikling, mens min nyeste bok, Psykologens journal, handler om de store spørsmålene i livet. Psykologens journal handler om mitt møte med religion. Jeg er ikke religiøs, men jeg liker å snakke med folks om mener noe annet enn meg selv. Jeg tror at meningsforskjeller kan ta oss dypere inn i de vanskelige spørsmålene. I Psykologens journal forsøker jeg å nærme meg døden, meningen med livet, fordeler og ulemper ved mytologi og religion samt en rekke andre temaer som spiller på våre mest grunnleggende eksistensielle vilkår. Kjøper du bøkene fra WebPsykologens «bokhandel», får du den beste prisen med gratis frakt og rask levering.

    Kilde:

    Bloom, Paul (2016) Against Empathy: The Case for Rational Compassion. New York: Ecco

    Av Sondre Risholm Liverød
    Psykologspesialist
    WebPsykologen.no

    Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

    LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

    Please enter your comment!
    Please enter your name here