Meditasjon og selvutvikling kan utvikle seg som et navlebeskuende prosjekt. Noen går inn i meditasjon med hud og hår, reiser til ulike meditasjonsretreat og bruker uhorvelig med tid på sitt selvutviklingsprosjekt. Målet er å finne indre ro, sitt sanne ”JEG”, komme i kontakt med det ”spirituelle” eller nå opp til ”transpersonlige” bevissthetstilstander. Slike målsetninger kan lett virke egosentriske, og mange ganger er det nettopp det de er. New Age narsissisme og MEG-generasjonen representerer en slags selvelskende egotripp hvor det er politisk korrekt å forlange respekt for egne behov og følelser under en fane av Østlige inspirerte selvutviklingsteknikker assosiert med åpenhet, balanse og medmenneskelighet. I realiteten er mange av disse prosjektene egoisme forkledd som ydmykhet, og det er av verste sort.
Vi er ikke bare et ”jeg”, men også et ”vi”. Hvis selvutvikling sentreres rundt vår egen navle, bør det sannsynligvis betraktes som et forfeilet prosjekt (Se artikkelen Selvutvikling eller egotripp?). På WebPsykologen assosierer vi selvutvikling med evnen til å utvide sine indre grenser og se seg selv i et stadig større perspektiv. Vi utvider vår identitet, og resultatet er at behovet for å forsvare grensene for hvem vi er blir mindre. Det betyr igjen at vi kan møte andre med større åpenhet og bifalle tilværelsen med en uhindret glød. Meditasjon og selvinnsikt kan gi mange personlige gevinster, men sekundært kan det berike andre mennesker og våre sosiale forbindelser. Rent faktisk kan et rolig og balansert menneske smitte andre med en tilsvarende ro. Med andre ord kan det øke graden av vennlighet og medfølelse. Jeg betrakter dette som et verdig argument for selvutvikling. Målet med meditasjon bør altså være indre balanse for å dempe narsissistiske behov, og dermed utvikle seg som et varmere og mer tilstedeværende medmenneske. Sånn sett kan og bør selvutviklingsprosjekter ha en komponent som er noe annet enn å meditere. Veldedighetsarbeid eller engasjement i samfunnsnyttige prosjekter kan være et viktig supplement i selvutvikling slik at man ikke forsvinner i sin egen navle.
I videoen under snakker webpsykologen om hvordan meditasjon også er et prosjekt som i siste ende kan øke menneskers evne til følelsesmessig innlevelse i andre. Professor i psykologi, Paul Ekman, har faktisk gjort en studie som viser hvordan meditasjon på sett og vis kan styrke vår emosjonelle intelligens og utvikle empati og medfølelse. I sitt ”laboratorium” har Ekman forsket på emosjonelle reksjoner hos en veltrent munk ved navn Öser.
En av Öser sine oppgaver var å gjenkjenne det følelsesmessige uttrykke i ansikter som dukket opp på en skjerm. Ansiktene flagrer forbi i en så stor hastighet at man går glipp av dem hvis man blunker. Man får altså et glimt av et ansikt, og deretter skal man avgjøre hvilken følelse som gjemmer seg bak uttrykket. Dette eksperimentet måler evnen til emosjonell innføling med andre mennesker. Ekman har testet tusenvis av mennesker, og han vet at de som er gode til å gjenkjenne subtile følelser i ansiktene, er mer åpne for nye opplevelser, mer interessert i omverdenen, tryggere på seg selv og mer nysgjerrige. Gjennom meditasjon kultiverer man både åpenhet og oppmerksomhet, og Ekman trodde at lang erfaring med meditasjon ville gi seg utslag på testen. Han hadde rett. Både Öser og andre med lang meditasjonserfaring skåret to standardavvik høyere enn det normale. Deres evner var langt bedre enn politifolk, advokater, psykiatere, tollere, dommere og Secrete Service agenter (Goleman, 2002 og 2003). Med andre ord er meditasjon en praksis som styrker evnen til å oppfatte subtile tegn på hva andre mennesker føler. En slik kompetanse er mellommenneskelig verdifull.
Videoforedrag: Mindfulness og medfølelse
Kilder
Goleman, Daniel. (2002). Emosjonel intelligens. Oslo: Gyldendal.
Goleman, Daniel (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.
Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
