For å lodde dybden i seg selv…

I sommer snakket jeg med Margrete Nåvik i radioprogrammet «Mellom himmel og jord». Hun ringte meg fordi hun hadde hørt meg snakke om psykologisk teori ved å fortelle historier fra «virkeligheten». Formidling av psykologisk og filosofisk teori er et tema jeg brenner for. Selv stimuleres jeg av nye tanker som kan hjelpe meg å lodde en større dybde i meg selv. I en tid hvor mye formidles i overskrifter og korte Twittermeldinger, tror jeg vi har behov for noe mer dybde, spesielt i oss selv.

Mitt mål de siste 10 årene har vært å sette meg inn i de mest anerkjent psykologi-, filosofi- og selvhjelpsbøkene på markedet. Hva sier de «klokeste hodene» om å leve et godt og meningsfullt liv? Dernest har jeg forsøkt å sette idéene ut i praksis, men dette har jeg ikke gjort alene. Hver uke møtes jeg med et tyvetalls mennesker som er i behandling ved psykiatrisk poliklinikk. Vi snakker om psykologisk teori og hvordan teoriene korresponderer med hverdagen vår. Dette har vi holdt på med i mange år, og erfaringer fra disse gruppene er utgangspunktet for boken som heter «Selvfølelsens Psykologi». I denne boken har jeg forsøkt å forankre teoriene i hverdagslivet, og det er i denne forbindelse at Margrete Nåvik ringer fra NRK P1. Hun vil snakke om hvordan psykologisk og filosofisk teori i kombinasjon med historier og levd liv kan fungere «selvutviklende». Du kan høre samtalen vår her:

Fortellinger som gir selvinnsikt

Å forstå seg selv ut i fra en teori kan fungere for noen, men veldig mange mennesker har mye innsikt uten at de klarer å leve mer tilfredsstillende av den grunn. Noen lever med intellektualisering som psykisk forsvar og har en tendens til å analysere alt så grundig at de forsvinner bak en mur av teori. I «Selvfølelsens psykologi» har målet vært å kombinere teori med fortellinger. I tillegg har det vært et mål å lage øvelser som kan forankre teoriene i hverdagslivet.

Når det gjelder historier som innfallsvinkel til selvutvikling og psykologi, har jeg lyst til å reflektere litt mer over dette i denne artikkelen. I det følgende vil jeg derfor dele noen tanker om hvordan jeg mener at historier, anekdoter og metaforer kan fungere psykologisk utviklende.

Da jeg var i gruppeterapi  

I 2004 gikk jeg i gruppepsykoterapi. Det inngikk som en del av min utdannelse. Vi var 8 studenter som skulle jobbe med oss selv gjennom et helt år. Gruppen ble ledet av en erfaren terapeut av det tause slaget. I løpet av hele året sa han nesten ingenting til meg. Jeg snakket mye, men fikk lite respons fra terapeuten. Det var frustrerende. Siden han sa så lite, husker jeg imidlertid ordrett det han sa. I en av de siste sesjonene husker jeg at han avbrøt meg. Han lente seg frem på stolen, trakk pusten dypt og sa følgene med ganske høy stemme: «Du er redd for å vinne over din far». Den setningen har jeg tenkt mye på. I siste time spurte jeg hva han mente med dette, men han ville ikke svare. Siden jeg aldri fikk vite hva terapeuten mente, har jeg tenkt på det han sa i flere år. Denne setningen har vært med meg siden 2004, og jeg kan fortsatt gjenkalle tonefallet i stemmen hans.

I senere tid har jeg tenkt at terapeuten så en usikker gutt. Han så en ung mann som strevde med å være selvstendig og uavhengig. Å vinne over sin far ble et symbol på å bli voksen. For meg handlet det om å ta ansvar for eget liv, gjøre ting for meg selv, og ikke for å høste anerkjennelse fra mine foreldre. Denne metaforen var veldig viktig for meg i studietiden. Overgangen fra livet som student til rollen som ferdigutdannet psykolog var strevsom.  Mine foreldre har alltid støttet og hjulpet meg, men nå var jeg klar for arbeidslivet, og jeg kunne ikke lenger lene meg på foreldre som var «sterkere enn meg selv». Sannsynligvis var jeg ganske redd for denne overgangen, og jeg tror terapeuten plukket det opp.

Effekten av å gi folk tilbakemeldinger, som ikke har til hensikt å «forklare alt», men gi personen noe å tenke over, kan ofte være svært selvutviklende. Å jobbe med seg selv handler ikke om å gå til en «guru» som forteller deg hvem du er. Det handler mer om å pekes i nye retninger, få hjelp til å dyttes ut av sine vante perspektiver, stimuleres til å tenke litt annerledes og anspores til å gå litt dypere i seg selv. Stemmen til min «tause terapeut» har vært med meg i 13 år, og det har vist meg at egenutvikling ikke alltid er noe som skjer i plutselige åpenbaringer, men snarere opererer som en langsom modningsprosess. Terapeuten plantet et frø i meg, og dette frøet har vokst på en måte som har gjort meg sterkere og tryggere på meg selv. Det «tvang» meg til å finne ut av konfliktene på egenhånd, og det var nettopp den prosessen jeg var nødt til å gjennomgå som ung og usikker student. I rollen som terapeut har jeg tatt med meg dette. I terapi sier jeg av og til ting som ikke er «ferdig forstått» av meg selv, men som jeg fornemmer kan fungere som et «frø».       

Historiefortelleren Milton Erickson

Tilbakemeldinger som krever mye ettertanke, kan av og til være mer effektive enn entydige forklaringer. I den psykologiske litteraturen er det flere som har skrevet om dette, men for meg er det spesielt en terapeut som har vært inspirerende på dette området. Jeg vil avslutte denne boken med en anekdote jeg plukket opp i boken, «My Voice Will Go with You» av Milton Erickson (1991). Erickson var en amerikansk psykiater med ekspertise på hypnose og familieterapi. Hans kliniske praksis var kjent fordi hans viktigste terapeutiske verktøy var små historier. Istedenfor å fortelle pasientene sine hva han mente var galt, og deretter fortelle dem hva de burde gjøre, fortalte han små anekdoter som gjerne inneholdt et overraskende element og en dypere mening. Målet var at pasientene skulle få en slags Aha-opplevelse. Historiene var ofte fra Ericksons eget liv eller fra tidligere pasienter, og de var spesialdesignet for å gi mennesker et lite «mentalt sjokk». Det vil si at de hadde et poeng som ofte hjalp mennesker ut av sine vante mentale mønstre og åpnet for nye perspektiver. Poengene var ikke alltid like åpenbare, men krevde ettertanke og refleksjon. Jeg ser for meg Milton Erickson som en Zen mester som foreskriver historier om livets mysterier fremfor medisiner, og jeg liker innfallsvinkelen.

Erickson var sikker på at alle mennesker hadde en kjerne som alltid vet råd og kan vise oss vår unike vei i livet, men ofte er denne kjernen overdøvet av livets «kjas og mas». Blant alle hans anekdoter, fant jeg en som understreker et sentralt tema innenfor psykologi. Det er en fortelling fra hans egen barndom hvor en hest plutselig dukker opp på gårdsplassen utenfor huset hvor Milton bodde. Ingen kjente hesten, og den var ikke merket på noen måte. Unge Milton bestemte seg for å ta seg av hesten og finne frem til eieren. Han selte på hesten og fulgte den ut på veien. Istedenfor å gå fra gård til gård og spørre seg frem, lot han hesten vise vei. Da hesten gikk tilbake til sin eier, spurter eieren hvordan Milton visste at det var hans hest. Her svarer han følgende:

«Jeg visste det ikke, men hesten visste det. Det eneste jeg gjorde, var å holde den på veien.»

I denne historien er hesten et bilde på det ubevisste. Problemet er at vårt bevisste liv alt for ofte er infiltrert av måter å tenke på og mentale mønstre som undergraver eller forstyrrer vårt egentlige potensial. Vårt sanne og vitale Selv er på sett og vis kneblet av et mer sosialt Selv fullt av begrensninger. Erickson mente at langt de fleste av våre begrensninger var selvpåførte, og at den bevisste delen av vårt psykiske liv hadde en tendens til å sette opp en rekke barrierer som hindret vår livsførsel og skadet vår selvfølelse. Ved å dykke ned i vårt indre og ubevisste liv, kunne vi konsolidere ubevisste krefter, og dermed forandre livet på en positiv måte. Det er opp til oss å reprogrammere oss selv med informasjon og innsikt som passer bedre med virkeligheten og vårt egentlige potensial, i motsetning til å være fanget av negative tanker, destruktive følelser og mentale mønster som binder oss til en overfladisk liv styrt av ytre krav og forventninger på bekostning av våre naturlige tilbøyeligheter. Dette har vært et viktig gjennomgangstema i «Selvfølelsens Psykologi». Er du mer interessert i denne typen tanker og idéer, håper jeg du skaffer deg boken.

Kilder

Erickson, M. E. (1991) My Voice Will Go with You : The Teaching Tales of Milton H. Erickson, New York: WW Norton & Co.

Liverød, S. R. (2016) Selvfølelsens psykologi – Bedre selvfølelse ved å bruke hodet litt annerledes, Kristiansand: Portal Forlag i samarbeid med WebPsykologen.no & Psykolog.com

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no