Impulskontroll og rusmisbruk

Det finnes mange psykiske lidelser som handler om manglende evner til å vurdere øyeblikkelig tilfredsstillelse opp mot langsiktige konsekvenser. Rusmisbruk er èn av dem.

Det finnes mange psykiske lidelser som handler om manglende evner til å vurdere øyeblikkelig tilfredsstillelse opp mot langsiktige konsekvenser. Denne artikkelen handler om impulsivitet versus refleksjon og planlegging i forhold til rusmisbruk og avhengighet.

Avhengighet: Horisontproblemet

En av de mest fundamentale og snikende problemene knyttet til stoffmisbruk er det såkalte horisontproblemet. Det er rett og slett den manglende evnen vi mennesker har til å se resultatet av øyeblikkelig tilfredsstillelse i det lange løp. Horisonten er for langt unna, og dermed alt for enkel å overse.

Listen over lidelser og psykologiske tilstander som finner sin grobunn i denne mekanismen er lang: overspising og fedme, ulike livstilsproblemer; til og med økonomiske problemer passer inn under dette paradigma. Det virker nesten som om evolusjonen har programmert oss for å oppnå rask behovtilfredsstillelse og nærliggende resultater. Dessverre er det slik at evnen til å utsette umiddelbare behov og impulser kan gagne mennesker på lang sikt, mens umiddelbare reaksjoner kan skade oss. Veldig ofte er vi tjent med å tenke langsiktig og planlegge fremfor spontanitet og hastige problemløsninger.

 

Utviklingsfordeler

Edgar Rice Burroughs skrev en serie av fantastiske noveller om Tarzan, et menneske som ble oppdratt blant aper. Tarzan tilegnet seg noen supermenneskelige evner gjennom sin oppdragelse hos apene. Han beholdt på sett og vis mange av de primitive evnene som moderne mennesker bruker for lite. Han var ekstremt kvikk, rask og sterk, og hadde dyreliknende sanser. I tillegg til dette skrev Burroughs om en evne som ga Tarzan en usedvanlig hastighet. Det var den enkle ideen at Tarzan kunne handle uten å tenke. Han handlet etter instinktene, mens hans motstandere fremdeles vurderte hva de skulle gjøre. På den måten fikk han en åpenbar fordel ettersom han rakk å angripe før motstanderen var ferdig med å tenke seg om. Dette poengterer på mange måter et nøkkelkonsept når det gjelder utvikling. Her tenker vi altså på fordelene med øyeblikkelig handling sammenlignet med overveielse og planlegging.

I et miljø hvor omgivelsene er uforutsigbare og fulle av farer, er øyeblikkelig og ureflektert handling en avgjørende overlevelsesmanøver. Det er ikke bare de sterke som overlever, men også de raske. For å komme oss videre til i morgen må vi overleve dagens utfordringer, og ikke bare denne dagens utfordringer, men også truslene i dette minutt eller dette sekund.

La oss ta en titt på det vi kaller bevisstheten. Mens dyr kan sies å handle etter instinkter i den forstand at de fortrinnsvis handler ut i fra øyeblikkelige reaksjoner i møtet med mange situasjoner, så er mennesker knyttet til planlegging og fantasi. Jo bedre vi er i stand til å kontrollere miljøet vårt på lang sikt, jo mindre er vi avhengige av øyeblikkelige handlinger. De avgjørelsene vi tar i dag kan gjøre morgendagen bedre (og tryggere). Den evolusjonsmessige utviklingen knyttet til fordelen ved raske reaksjonsevner er delvis tilsidesatt hos mennesker. Isteden er det hypotesen om framtiden og veloverveide handlinger som leder fram mot den framtiden som besørger vår tilpasning og overlevelse i livets bokholderi. Dette er det moderne og refleksive mennesket som nettopp har sin styrke i evnen til å hemme impulser og ikke handle umiddelbart og overilt.

Uheldigvis for menneskeheten har vi fremdels rudimenter av et korttidsperspektiv innleiret i vår menneskelige natur. Det betyr i mange sammenhenger at vi gjør det som føles bra i øyeblikket uten å tenke oss om og ta hensyn til konsekvenser på lang sikt.

 

Å løse horisontproblemet

 

Forskere innenfor sosiologi og sosialantropologi og psykologer har kommet fram til minst én metode for å sette fokus på det såkalte horisontproblemet.

Ettersom problemet dreier seg om en manglende evne til å gjøre framtidige negative konsekvenser like ”virkelige” som dagens fordeler, er ideen å bringe den fjerne horisonten nærmere.  Hvis du har lyst til å spare penger, men ikke greier å få ideen om en framtidig kontoutskrift til å påvirke pengebruken akkurat nå, bør du kanskje skifte til en type sparing som er mer håndgripelig og synlig fra dag til dag. Eksempelvis kan du legge penger på en sparegris og merke at den blir tyngre for hver gang du klarer å spare litt.

For å forebygge narkotikamisbruk brukes den samme ideen for å knytte uheldige konsekvenser nærmere den umiddelbare tilfredsstillelsen. Offentlige serviceannonser og utspill fra helsemyndighetene – ”Dette er hjernen din under påvirkning av narkotika” – synliggjør negative konsekvenser i et forsøk på å belyse den risikoen man løper ved å ruse seg. Dette virker kun hvis bildene er både sterke og troverdige. Det er imidlertid tvilsomt at de som er i ferd med å tenne på en crackpipe tenker på en tv-reklame og lar være av den grunn.

Medisinsk sett kan de som er avhengige få foreskrevet et legemiddel som forandrer virkningen av deres foretrukne stoff. Det som har blitt brukt lengst er Disulfiram  (antabus)- som blokker alkoholens metabolisme og ødelegger opplevelsen. Nedbrytingen av alkohol modifiseres slik at aceton bygges opp i kroppen. Alkoholikere vet at det å drikke alkohol mens de tar Disulfiram vil gjøre dem syke. I denne sammenheng er det å bli syk bra. Å bli syk er rett og slett en øyeblikkelig konsekvens.

Varenicline (en nikotinmottaker og til dels en agonist) brukes for å kurere røykeavhengighet basert på det samme prinsippet – å fjerne fordelene innenfor den nærmeste og umiddelbare ”horisonten”. For opiatavhengighet kan Naltrexone foreskrives (en opioid antagonist). (Agonist er et uttrykk innenfor farmakologien og refererer til et legemiddel, eller annen substans, som binder til en reseptor og stimulerer reseptorens aktivitet. Dette til forskjell fra antagonisten, som mangler effekt, men blokkerer reseptoren og dermed stabiliserer den tilstanden den var i når den bandt inn).

Problemene er der fremdeles. De som er avhengige må ta disse forebyggende medisinene jevnlig. Noen av medisinene (f.eks. Naltrexone) er tilgjengelige som implantater under huden for å unngå at man glemmer å ta medisinen eller av andre årsaker forhindres. Likevel er ingen av disse medikamentelle intervensjonene å regne som en ekte ”kur”. De ødelegger bare tilfredsstillelsen ved misbruk av et stoff.

 

Vanskeligheter

Et enda større problem knyttet til det å bringe de uheldige langtidskonsekvensene av avhengighet og misbruk nærmere selve inntaket av rusmidlet, henger sammen med det faktum at hjernen til en misbruker veldig ofte er ”omjustert” gjennom avhengighetsprosessen. Det betyr rett og slett at hjernen har tilpasset seg rusmisbruket og forandret sin egen fungering i samsvar med det aktuelle stoffmisbruket. Uten dette stoffet vil ikke hjernen fungere som den skal, og her oppstår abstinenssymptomene, kraftig ubehag og en dårligere fungering. Blant annet vil mangel på normal metabolisme av dopamin bety at rusmisbrukerens evne til å reagere positivt på hyggelige hendelser være hemmet og redusert. Siden hjernen er vant til å få nevrokjemien som sørger for lykkefølelse fra rusmidlet, har den sluttet å produsere det selv. Dermed risikerer man som rusfri å oppleve en periode hvor det er vanskelig å finne mening og glede i tilværelsen. Slik blir man altså biologisk fanget av rusmidlet i den forstand at man er avhengig av det for å føle glede. På en måte vil homeostasen i hjernen til en rusmisbruker iberegne et visst inntak av narkotika. Anhedonia (kommer fra gresk og betyr uten lykke) er dermed det sørgelige resultatet av avholdenhet hos et menneske som har misbrukt narkotika i noe lengre tid.

Hjernen forandres også når det gjelder reaksjonene på jevnlig eksponering av det avhengighetsskapende stoffet. Mottakeraktiviteten og mottakerantallet (reseptorene) reduseres over tid med kokain, amfetaminer, alkohol og heroin. Enda verre er det at rusmisbruk kan skape endringer når det gjelder hukommelse og læring knyttet til ”belønningskretser” i hjernen. Rusmisbruk forstyrrer et normalt eller sunt belønningssystem på den måten at systemet blir ”avhengig” av rusmidlet, noe som kan føre til russug også lenge etter at man har sluttet å ruse seg og den aktive avhengigheten har opphørt.

Avhengige beskriver ofte hvordan en spesiell lyssetting eller andre tilsynelatende uviktige ting i en bestemt situasjon kan utløse en sterk trang eller et voldsomt sug etter narkotika. Helt siden Ivan Pavlov (russisk fysiolog som mottok Nobelpris i 1904) har vi visst hvor dypt innprentet adferdstrening kan være, og selv om Pavlovs ideer om betingning kanskje er for simpel med hensyn til menneskets kompleksitet, er ideene likevel parallelle.

 

Tid og impuls

Nære og fjerne horisonter er relatert til tid. Spør en hvilken som helst avhengig om å reflektere over konsekvensene av deres avhengighet, og de vil være enige om at det er en forferdelig uvane de har lagt seg til. Ingen kommer til å anbefale avhengighet til noen de er glad i. I store skalaer er vi veldig flinke til å se skaden som forårsakes av rusmisbruk og avhengighet. Men når tilskyndelsen om å innta et stoff som besørger en slags umiddelbar lykkefølelse rammer oss, er saken en ganske annen. Plutselig forsvinner fortiden og framtiden, og kun nåtiden gjenstår – en nåtid med behov og trang. De fornuftige refleksjonene rundt misbrukets katastrofale konsekvenser forsvinner, og nettopp dette konstituerer en avhengighet.

En måte å forkjempe avhengighet på er å fokusere på denne korttidskrisen som oppstår i det man ikke bruker narkotika til tross for en voldsom trang. Hvis én som er avhengig kan reddes fra den øyeblikkelige sitasjonen, kan vedkommende kanskje forhindres i å ruse seg. De kan overvinne impulsen hvis de klarer, eller få hjelp til å hale ut tiden, noe som gjør at bedre skjønn og rasjonalitet kan overvinne impulsene. Det er på grunn av dette at tilsyn og overvåkning fungerer på såkalte avgiftningsposter hvor rusmisbrukere legges inn på døgnkontinuerlig observasjon. Når avhengige er fysisk forhindret fra å bruke rusmidler, blir impulsene noe svakere etter hver runddans med russug, impuls og avholdelse. Når tilsynet og overvåkningen tar slutt, kan rusadferden imidlertid vende tilbake. Dermed er det som regel nytteløst å ha mennesker innlagt på post i fjorten dager for avgiftning dersom det ikke er lagt opp til et lengre behandlingsprogram i etterkant. Det viser seg at avgiftningen ofte er første skritt på veien, men at det ikke virker langsiktig dersom man ikke følger opp med adekvat behandling umiddelbart etter utskrivelse fra avgiftningspost.

Det som trengs i forhold til påfølgende behandling er en dyptgripende opplæring i å ”overvåke” seg selv. Det er mulig å lære seg å forbigå impulsen ved å utsette den. Denne metoden ligner på den som brukes for å kontrollere andre tilstander basert på impulser – ”Jeg venter med å gamble til helgen.”  En rekke former for impulsiv adferd kan forhindres hvis den umiddelbare impulsen kan utsettes.

Til syvende og siste takler man horisontproblemet best ved enten å flytte langtidsvirkninger nærmere handlingen, eller ved å flytte handlingen fram i tid og lengre unna øyeblikkelig tilfredsstillelse. Ingen av delene er enkle å oppnå, men begge har hatt en viss suksess når det gjelder å modifisere avhengig adferd og rusmisbruk.

 

 

Av
Sondre Risholm Liverød
 &
William Morrison

 
WebPsykologen.no

 

 

Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og
viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød & Janne Risholm Liverød

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

4 KOMMENTARER

  1. Til artikkelen:
    Dette henger vel sammen med samfunnsutviklingen generelt? der vi blir bombardert med reklame som forteller oss at vi kan løse behovene våre på et blunk hvis vi bare…. :) feilen er vel at altfor mange ikke tar seg tid til å …stoppe opp og evaluere seg selv og ståstedet sitt innimellom…..

  2. […] Adferdsmønstre: De som overspiser har ofte tendenser i retning av impulsivitet. De kan ha andre rusproblemer og mange føler seg ikke sosialt integrert (Se artikkelen Impulsivitet og rusmisbruk). […]

  3. På hvilke andre arenaer er manglende impulskontroll vanlig? Er det å hisse seg opp i trafikken, avbryte andre som snakker under en diskusjon eller det å ikke å klare å holde på en hemmelighet, tegn på manglende impulskontroll?

    Det du skriver om horisontproblemet virker interessant og sannsynlig. Kan horisontproblemet også sees på i en annen sammenheng? Jeg tenker på prokrastinering. Har prokrastinering og dårlig impulskontroll en fellesnevner i horisontproblemet? I begge tilfeller er horisonten for langt unna til å foreta sunne beslutninger, men i det ene tilfelle velger man å gjøre noe og i det andre tilfellet velger man å utsette, altså ikke å gjøre noe. Betyr det i så fall at prokrastinering på et vis kan sees på som et impulskontrollproblem? Og hvis vi går utifra at de tingene jeg har nevnt her har en del fellestrekk, vil det da være sannsynlig at man ved å jobbe med f.eks det å ikke hisse seg opp i trafikken, på sikt også vil kunne føre til forbedringer på de andre arenaene?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here