Myter om gruppeterapi

Gruppeterapi er en god og effektiv behandlingsform for mange ulike plager, men en del mennesker er skeptiske til å gå i gruppeterapi. Det finnes mange fantasier, fordommer og myter som holder folk unna denne typen behandling, men de fleste forestillingene er direkte feilaktige. Vurderer du gruppeterapi, men har sterke motforestillinger, bør du lese dette! Her er de vanligste mytene om gruppeterapi og hvorfor de er feil.

Som gruppeterapeut vet jeg at rekruttering til gruppeterapi kan være en vanskelig prosess. Poliklinikken kan ha lange ventelister, mens de terapeutiske gruppene mangler deltakere. Hvorfor? Det handler ikke om kvaliteten på terapien eller kurativt ubytte. Mange studier bekrefter at gruppeterapi fungerer like godt som individuellterapi i forhold til mange diagnosekategorier og problemstillinger. Min erfaring er at gode grupper er langt mer terapeutisk potente enn individuell terapi. Når det er flere mennesker om et felles terapeutisk prosjekt, og samhandling er åpen og uhindret, fungerer grupper som effektive døråpnere til ny innsikt i kombinasjon med verdifull mellommenneskelig erfaring i gruppa. 

Likevel er ikke gruppeterapi særlig populært, og forklaringen på dette er ganske sammensatt. Sannsynligvis er det menneskers frykt for deltakelse i grupper og samhandling med andre som i hovedsak begrenser gruppeterapiens popularitet. I tillegg regjerer det en del myter og skrekkhistorier om gruppeterapi som holder folk unna. Disse mytene er som regel oppspinn som finner sin grobunn i stereotypiske forestillinger om gruppeterapi hentet fra filmer og media. 

Her er det viktigste mytene (og en uforbeholden avkreftelse) om gruppeterapi:

Man blir tvunget til å blottstille seg for andre

Man blir tvunget til å blottstille seg for de andre medlemmene og innrømme dype hemmeligheter og presentere alle sine angster. Det er ikke tilfelle. Terapi handler sjelden om å ”skrifte” eller avsløre sine tidligere feiltrinn og vanskelige følelser. Vel så ofte handler terapi om samhandling og utveksling av språk om en her-og-nå situasjon. Vi bytter synspunkter og fornemmelser via språket og på den måten utvides vårt psykologiske landskap og vi vinner større innsikt og mer fleksible tolkningsmuligheter. Dersom man deler svært privat materiale med gruppen, skal dette skje på et tidspunkt hvor gruppen er så trygg, ivaretaende og moden at bidraget vil håndteres på en konstruktiv måte. Man trenger aldri å dele intime detaljer dersom det ikke føles riktig for egen prosess, og ofte er det ikke nødvendig å dele slikt for å oppnå helbredelse. Hvis man har problemer med å justere dette på egenhånd, vil man få hjelp av terapeuten.

Jeg kan få det verre eller bli ”smittet” av andres problemer

Noen sitter med en forestilling om at tilstedeværelse i samme rom med andre mennesker som har problemer, vil gjøre at en selv blir dårligere. Som regel er det motsatt. Å høre andres erfaringer kan gi en erkjennelse av at man ikke er alene med sine problemer. Ofte kan man også ha noe å tilføre andre, og erfaring med å være betydningsfull og viktig for gruppens prosess, forbindes med en god følelse for veldig mange. I tillegg er det slik at de fleste mennesker befinner seg i samme rom med andre som har det vanskelig flere ganger i løpet av en uke eller en dag. Forskjellen er at det ikke blir snakket om, og denne forskjellen er avgjørende. Når man ikke snakker om problemene, blir de liggende som en stille fornemmelse hvor menneskene i rommet ofte vil føle et udefinert ubehag og reagerer på stemningen på hver sin måte. Her kan man reagere med avvisning, irritasjon, munterhet for å kompensere eller andre menneskelige forsvarstiltak som sørger for at vi kommer oss gjennom situasjonen. Det er slike samhandlingsmønstre som er ubehagelige og skaper angst og sosial usikkerhet. I gruppeterapi kvitter vi oss med disse ubehagelige undertonene ved å involvere oss i en mest mulig åpen dialog. Dermed blir andres problemer ikke noe man rammes av, men noe man kan avhjelpe og utvikle samtidig som man utvikler seg selv.

Mange lytter til melankolsk musikk når de føler seg nedstemt eller deprimert. Jeg tror ikke det handler om at de vil forsøke å forverre sin depresjon med inspiorasjon fra dyster musikk, men snarere motsatt. Jeg tror vi hører på musikk som speiler vår egen sinnstemning for å føle et slags felleskap. Jeg tror musikk som klinger i takt med vårt eget indre liv gir oss en følelse av at vi ikke er alene med våre problemer og sorger, men at det finnes andre i samme situasjon. På denne måten tror jeg man kan finne et slags håp og en styrke i samhørighet med andre mennesker, og dermed fungerer ikke dyster musikk som en forsterker av depresjon, men isteden som en lindrende mekanisme. Litt på samme måte forholder det seg i gruppeterapi. Vi blir ikke ”smittet” av andres problemer, men kan oppleve å føle forståelse, empati og en slags befrielse fra ensomhet som ofte ledsager psykiske problemer.

Andre mennesker kan være farlige

Noen frykter at enkelte i gruppen kan komme til å miste kontrollen og reagere aggressivt eller utagerende. Det skjer uhyre sjeldent. Personlig har jeg jobbet i gruppeterapi i 10 år, og jeg har aldri opplevd det. Det er gruppeterapeutens oppgave å roe ned gemyttene dersom den emosjonelle temperaturen blir for høy. I motsatt fall er det terapeutens oppgave å fremskynde prosessen dersom gruppen beveger seg for langsomt. Uansett er ukontrollert aggresjon et element som nesten aldri opptrer i vanlige terapigrupper. Som regel er det når vi ikke får uttrykt oss i språket, føler oss misforstått og urettferdig behandlet at mennesker reagerer aggressivt. Poenget i gruppeterapi er å uttrykke seg i språket og finne formuleringer som gjør at man blir forstått, og dermed vil den åpne dialogen som tilstrebes i gruppeterapi være en faktor som hindrer utagering og rett og slett eliminerer behovet for å reagere voldsomt.

Redd for å bli avvist og ekskludert

Den siste frykten handler om å bli ekskludert, fordømt eller mister sin selvstendighet og komme til å følge gruppens bevegelser uten å involvere egen viljestyrke. Sistnevnte er altså en frykt for å miste seg selv i gruppen. Dette er en veldig vanlig angst hos de fleste som skal inn i en ny sosial situasjon. Men igjen er disse bekymringene noe som sjelden inntreffer eller får utspille seg i gruppeterapi. Det snakkes om og tematiseres, noe som viser seg å avverge uheldige gruppedynamikker.  Langt de fleste grupper er sammensatt av mennesker som på noen områder vil ligne hverandre og dermed ha grunnlag for å identifisere seg med hverandre og etablere et slags felles utgangspunkt.

Ellers er det verdt å nevne at en god terapigruppe har gode ledere som klarer å legge til rette og opprettholde trygge rammer rundt terapien. Det vil si at gruppelederne sørger for at alle er kjent med taushetsplikt, at gruppen gir den enkelte nok støtte og trygghet til å komme i gang med egen terapiprosess, og gruppelederne skal fungere som ”forbilder” i forhold til respekt og en åpen og undersøkende holdning. Man kan ha erfaringer fra mange ulike grupper i livet for øvrig, og kanskje har man opplevd mobbing eller andre ubehageligheter fra skole, arbeidsplass eller andre settinger hvor flere mennesker er samlet på en gang. Jeg vil påstå at en god terapigruppe ikke ligner på noen av de andre ”sosiale gruppene” man har vært en del av gjennom livet. I gruppeterapi legger man til rette for å ha en langt mer åpen dialog og man er ikke bundet opp av sosiale koder som styrer samspillet på samme måte. Når mennesker våger å uttrykke litt mer åpent hva de føler og tenker, skapes det en mellommenneskelig trygghet som gir anledning til vekst og utvikling. Den typen åpenhet som foreligger i gode terapigrupper eliminerer rett og slett alle de destruktive gruppedynamikkene (mobbing, ekskludering, baksnakking etc.) som ofte legger beslag på andre sosiale fellesskap.

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
GruppTerapi.info

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here