Om blogging & Knausgård

Såkalte rosablogger er ofte betjent av unge mennesker som skriver om mote, sminke og detaljer fra hverdagslivet. Noen legger ut bilde av maten de spiser, og andre beskriver prosessen med å finne riktige sko til lørdagens fest. Blant de mest populære bloggene er 17 år gamle Therese Charlotte Nielsen som har opp mot 70.000 lesere hver dag. Det er med andre ord forholdsvis mange mennesker som daglig følger detaljene i livet til Therese, og hun byr på seg selv med vilje og mot. Spørsmålet er kanskje hvorfor så mange er interessert i detaljer fra 17 år gamle jenters hverdagsliv. Handler det om en iboende nysgjerrighet i mennesket som har funnet blogging som en ny arena for kikking, eller handler det om en slags søken etter fellesskap og likhet via andres uttrykk? Rosabloggene besøks fortrinnsvis av unge jenter, men vi finner lignende tendenser også blant voksne. Noen mener at Knausgård har skrevet Min Kamp fordi han ikke kjente til blogging og facebook. Knausgård utleverer også detaljerte beskrivelser av hverdagsliv, og en hærskare av lesere følger med. Undertegnede er nå i gang med bind seks av det monumentale verket, og jeg er dypt fascinert og fanget av Knausgårds små og store observasjoner fra et levd liv. Hvorfor?

– Kanskje leser vi blogger og Knausgård for å finne oss selv?

La oss først undersøke ovenstående hypotese i forhold til rosablogger. Her er det først og fremst ungdom som skriver for ungdom.  Barn og ungdom er i stadig forandring både på innsiden og på utsiden. De beveger seg fra det ene utviklingstrinet til det neste, og dermed befinner de seg i en slags kontinuerlig forandringsprosess. Ved overgangen til et nytt utviklingstrinn økes tilbøyeligheten til angst og usikkerhet fordi evne til å beherske tilværelsen blir midlertidig sveket. Stadige forandringer skaper også følelsesmessige svingninger og i en slik prosess er det vanskelig å finne ut hvem man er. Ungdomstiden er derfor en periode full av identitetskriser hvor det store spørsmålet hele tiden melder seg: ”Hvem er jeg?” Informasjonssamfunnet har kanskje gitt mennesker nye redskap i denne dannelsesprosessen, og rosablogger er muligens et slikt verktøy.

Fordi man strever med å finne seg selv i en kropp og et psykisk liv som stadig forandrer seg, blir man også veldig opptatt av andres tilbakemeldinger. Man finner ikke noe stabilt å lene seg til på innsiden, og dermed begynner man å lete på utsiden. Man higer etter bekreftelse og anerkjennelse fra andre, og veldig ofte blir man litt for avhengig av andres meninger, synspunkter og kommentarer.

I sosiale medier og på vår personlige blogg kan vi skape og gjenskape vår identitet hele tiden. Det er gjennom bekreftelse fra andre vi finner ut hvem vi er. En blogg med mulighet for kommentarer og innspill representerer en arena for identitetsdannelse. Bloggen tilbyr kontinuerlige tilbakemeldinger, og det kan bli en besettelse for mange. I ytterste konsekvens begynner man å hvile sin egen selvfølelse i andres innspill på bloggen, og da blir man plutselig avhengig av ”livet på bloggen” for å føle seg verdifull som menneske, noe som selvfølgelig kan bli en slitsom og altoppslukende affære.

Både barn, ungdom og voksne kan slite med selvusikkerhet, men vi er spesielt sårbare gjennom barne- og ungdomsårene fordi vi forandrer oss så mye, og jeg tror det kan forklare hvorfor rosablogger appellerer mest til denne aldersgruppen. Det er vanskelig å ”hvile i seg selv” når man opplever sitt eget indre som et følelsesmessig kaos. Da begynner man å lete etter sin egen identitet på utsiden, og rosablogger tilbyr et slags koldtbord av ulike identiteter. På rosablogger finner man forslag til alt fra utseende til holdninger.

Dersom ungdom bruker all sin tid på nett, kan det kanskje forstås som en slags virkelighetsflukt. Istedenfor å lytte innover til egne ønsker, behov og preferanser, leter de etter idealer og en slags tiltrengt fellesmenneskelighet utenfor seg selv, noe som er helt naturlig og nødvendig for å dannes som et sosialt vesen. Dermed kan det hende at blogging, både fra skribentens og leserens side, representerer en streber etter å finne seg selv og føle likhet og sameksistens med andre.

Knausgård har ikke en blogg så vidt jeg vet, men han skriver også om små detaljer og observasjoner fra sitt private liv. Bøkene hans har blitt uhyre populære, men jeg tror ikke vi nileser Knausgård fordi vi er så nysgjerrige på hans privatliv. Jeg tror simpelthen vi leser ham fordi han setter språk på følelser og forhold vi kjenner igjen fra vårt eget liv. Vi finner oss selv, ser oss selv og forstår oss selv bedre gjennom Knausgårds skarpe observasjoner.

Mye av psykisk sunnhet handler om å gripe våre egne følelser, behov og mellommenneskelige relasjoner i et språk som gir oss selvinnsikt og selvforståelse. Den delen av vårt indre følelsesliv som vi evner å sette språk på, har vi også til en viss grad kontroll over. De følelsene som unngår vår erkjennelse, blir ofte til et stilltiende ubehag eller en indre uro som kan kulminere i symptomer.

En venn fortalte hvordan lesning av Knausgård hadde hjulpet ham i eget liv. Han var hjemme i pappapermisjon, og et av kravene var at hans lille datter skulle følge opp babysang hver uke. Den pliktoppfyllende pappaen gjorde som han fikk beskjed om, og tok datteren med på sang, hvor han fort oppdaget at han var den eneste mannen. Det var et lokale fullt av babyer og kvinner som sang og vugget frem og tilbake. Pappaen ble grepet av et stort ubehag, en nærmest panikkartet følelse, noe han syntes var merkelig i og med at situasjonen var ganske harmløs. Da kvelden kom satte han seg ned med Min Kamp hvor Knausgård beskriver en lignende episode over fire boksider. Knausgård forteller hvordan han som mann fikk en sterk følelse av å avmaskuliniseres på babysang, simpelthen fordi de feminine kreftene i en slik setting kan virke overveldende. Knausgård har en enestående evne til å beskrive de subtile og følelsesmessige lagene i tilværelsene, og han klarer å sette ord på det som foregår både i og mellom mennesker på en måte som åpner vår bevissthet for det vi som regel ikke tematiserer. Min venn fortalte at lesningen av Knausgård hadde gitt gjenglang i ham selv og dermed hjulpet ham til å forstå sin egen panikk på babysang.

Psykisk sunnhet kan handle om evnen til å tåle, forstå og sette ord på følelser. De følelsene vi ikke forstår eller kan beskrive med ord, kommer ofte til uttrykk som ubehagelige symptomer. Bloggere skriver og uttrykker seg, og kanskje er det en prosess hvor de utforsker sitt eget indre og på den måten skaper seg en større livsbevissthet og forståelse for seg selv. Andre leser det kanskje av samme årsaker. De leter etter noen som har formulert noe viktig som de kan bruke til å øke sin egen selvforståelse. I et slikt lys kan blogging kanskje være et viktig bidrag til selvutvikling. I et slikt lys kan man kanskje kalle Min Kamp bøkene for dannelsesromaner. Selv tror jeg ikke at jeg leser Knausgård av nysgjerrighet på hans intime privatliv, men snarere av nysgjerrighet på meg selv og det fellesmenneskelige han beskriver på en fortreffelig måte. Hans beskrivelser av den menneskelige underteksten åpner for gjenkjennelse, selvransakelse og selvinnsikt. Det er en reise i et psykologisk landskap som ikke er meg, men stadig ligner meg likevel.

Hvis vi forstår blogging som en slags identitetsdannelsesprosess, både hos bloggeren og den som leser, er det åpenbart at skriverier av denne typen kan ha en del innflytelse. Noen blogger er fulle av destruktive forslag til hvordan man skal forvalte sine livsprosjekter, og mange rosablogger har et overdrevent fokus på ytre forhold som utseende, statussymboler og materiell gevinst, og når dette presenteres som veien til lykke, er man som regel på feil spor. For noen vil antall venner på facebook eller antall lesere av bloggen korrelere med sosial kapital, egenverdi og mulighet for flere bekreftelser. Når man hviler sin egen verdi i ytre forhold blir man som regel avhengig. Noen rosablogger bærer kanskje preg av en slags kontinuerlig ytrestyrt selvevaluering hvor man er avhengig av bekreftelser for å føle sin egen eksistens. Hvis dette blir vår primære strategi for å føle oss verdifulle, er det sannsynligvis psykologisk usunt. Men hvis blogging er et ledd i et forsøk på å bli kjent med seg selv, sine egenskaper og preferanser, kan det kanskje spille en slags selvutviklende rolle i menneskers liv.

WebPsykologen er for så vidt også en blogg, og her handler det mye om å utvide sine faglige horisonter. Om ikke WebPsykologen kan forstås som et personlig identitetsdannende prosjekt, kan det i alle fall forstås som en kontinuerlig faglig identitetsdannelse.

Anbefalt litteratur

Vi kunne nevnt en rekke forfattere som på mesterlig vis åpner leseren for seg selv og verden på nye måter. I denne artikkelen har vi plukket ut Knausgård fordi han er aktuell, og vi leser ham selv nesten hver eneste dag nå for tiden. Knausgård har virkelig tatt notis av de små og til dels unnselige elementene i enhver sammenheng. Han setter ord på ting som sannsynligvis alle opplever, og dermed gjør han det synlig. Innholdsmessig er jeg ikke så interessert i alt denne mannen har foretatt seg, men måten han formidler ”ikke-artikulerte fornemmelser i mellommenneskelige situasjoner” setter jeg stor pris på. Han gir meg gjenkjennelse og et språk jeg kan bruke. Denne lesingen gir meg på sett og vis et sterkere verbalt verktøy til å utvide forståelsen av mine egne opplevelser, og da tenker jeg gjerne på de opplevelsene som jeg foreløpig bare identifiserer som ”ubehagelige”. I et slikt henseende kan Knausgårds bøker kanskje sies å ha et visst egenterapeutisk element i seg, som kan være et ledd i en selvutviklingsprosess slik vi har drøftet ovenfor. Det er ikke sikkert han hjelper oss til å forstå verden i en større sammenheng, men slik jeg ser det, kan han være med på å utvide det indre følelsesregister på en bemerkelsesverdig måte. Vi anbefaler altså Knausgård sin kamp!

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no