Oppvekst, sinne og selvskading

Vi er den vi er på grunn av den vi var. Henriette sliter med aggresjon og lav selvtillit, noe som skriver seg fra hennes vanskelige barndom. En overinvolvert mor og bruk av fysisk avstraffelse har satt dype spor.

Henriette er 20 år og har et stort problem med aggresjon. Når hun blir sint begynner hun å slå seg selv i ansiktet, rive seg i håret og bite seg selv på armen. Hun har også problemer med å konsentrere seg på jobb. Hver gang hun blir stresset, er det som om hjernen sovner. Hun har hatt dette problemet så lenge hun kan huske. Når hun slår seg selv og utagerer på andre måter, er det ofte et forsøk på å få hjernen til å fungere som den skal igjen. Da hun gikk på skolen slo hun seg stadig vekk for å minne seg selv på å gjøre lekser og lese til eksamener. Takk Gud for moren, hun kom henne alltid til unnsetning når Henriette begynte å vise tegn på sinne og frustrasjon. På mange måter var Julie plaget av mentalt støy, og hun visste ikke hvordan hun kunne fokusere sin oppmerksomhet uten å angripe seg selv.  

Henriettes mor hadde alltid vært tilhenger av streng disiplin, og hun hadde alltid følt at datteren var vanskelig å ha med og gjøre, selv når hun var liten. Henriette begynte å snakke sent, men hun var et overaktivt barn som alltid hadde hastverk og alltid rørte ting hun ikke skulle røre. Uansett hvor streng man var med henne, var det ingenting som hjalp. Hun var litt sen i utviklingen på mange områder. Hun begynte for eksempel ikke å snakke med sammenhengende setninger før hun var 5 år. Etter en viss tid ga hyperaktiviteten seg, men hun hadde fortsatt veldig kort lunte. Henriettes mor hadde aldri forstått hvorfor datteren hennes var som hun var. Det virket som om Henriette bare ble vanskeligere å ha med å gjøre etter hvert som moren ble strengere og strengere. Mer disiplin gjorde altså situasjonen tilsynelatende enda verre. Moren var fortvilet.  

Henriettes tante så situasjonen fra en annen synsvinkel. Hun mente at søsteren hadde vært for streng med Henriette fra begynnelsen. Moren hadde slått Henriette når hun var mindre enn 1 år gammel. Årsaken var at babyen hadde mistet en tåteflaske av glass. Når jenta var bare et par år gammel klatret hun opp i sengen og begynte å hoppe i den. Siden sengen nettopp var redd opp, beordret moren Henriette ned på gulvet og ga henne et hardt klaps over kinnet for å demonstrere at det ikke var lov å hoppe i en nyredd seng. Moren insisterte også på å bære Henriette overalt for å unngå at hun ble skitten. Dette pågikk helt til hun ble fem år gammel. Henriettes mor så på krangling som et tegn på manglende respekt. Når Henriette viste tegn på stahet, ble hun slått i ansiktet med flat hånd. Når Henriette sluttet å gråte, fortsatte moren å slå henne helt til hun var nedbrutt. ”Slik bryter du ned stahet og frekkhet”, mente moren til Henriette. Når en krangel oppsto, var det umulig å si hva den handlet om. Henriettes mor klaget ofte over alt hun hadde gått gjennom for å oppdra barnet sitt, mens Henriette beklaget seg over at hun ville gjøre noe eller leke, men at moren alltid kom i veien for dette.  

Henriette kunne ikke nekte for at moren virkelig hadde hjulpet henne gjennom vanskelige år på skolen. Hver eneste gang Henriette satt med leksene og hadde problemer, kom moren til unnsetning. Noen ganger fullførte hun til og med leksene hennes. Uheldigvis fikk Henriette aldri lov til å gjøre de tingene hun selv hadde lyst til. Når det var en tegnekonkurranse på skolen, insisterte moren på at Henriette skulle gjøre ferdig leksene sine, mens moren selv tok seg av tegningen. Henriette var oppskaket, og nektet å vise tegningen til læreren. Moren ble såret på grunn av Henriettes manglende takknemlighet for innsatsen, men avskrev det som en del av ungdommens ufølsomhet.  

La oss forsøke å forstå hva som har hendt mellom Henriette og moren. Henriette var et overaktivt barn som alltid var i farta. Vi må se sammenhengen mellom hennes forsinkede taleevner, og den voldsomme energien som kommer fra det faktum at hun ville snakke, men ikke fikk ut ordene. Dette førte til at hun ville gjøre seg forstått ved å gestikulere. Når et barn ikke får til å kommunisere, fører det til frustrasjon og irritasjon hos barnet. I slike situasjoner er det avgjørende at omgivelsene forsøker å møte barnet og tolker dets tegn så godt det lar seg gjøre.  

Er det egentlig mulig å forbli taus når man vil uttrykke en tanke eller en følelse? Kanskje er det mulig, men det er ikke lett, og det er heller ikke psykologisk sunt. En person som må være stille når vedkommende er sint, vil mest sannsynlig kaste noe, rive i papir eller slå på en pute. Agitasjonen vil komme ut i form av fysisk utagering, noe som ofte blir oppfattet som destruktivt for den som ser på, men som føles helt naturlig for personen som har undertrykte følelser. Når det gjelder Henriette, var ikke moren i stand til å forstå konteksten for barnets sinne og irritasjon. Barnet følte sin egen og morens reaksjoner og var rasende, men også veldig redd. Hvis Henriettes mor ser tilbake på situasjonene i dag, vil hun sannsynligvis innse at Henriettes oppførsel ble mer kontrollert og balansert når hun endelig var i stand til å uttrykke sine ønsker, meninger og behov med ord.  

Dessverre henfalt Henriettes mor til fysisk avstraffelse for å kontrollere barnet, noe som  ytterligere hindret kommunikasjonen og skapte et utrygt miljø for Henriette. I tillegg skapte moren, gjennom overinvolvering, en avhengighet hos Henriette. Når datteren ikke fikk utfolde seg på egenhånd, men alltid fikk hjelp av mor, ble hun både usikker på egne evner og fikk en opplevelse av at hun var avhengig av hjelp for å klare seg. Kanskje forsøkte moren å hjelpe Henriette så mye for å oppnå en slags ”følelsesmessig frifinnelse”. Kanskje hadde hun dårlig samvittighet for de gangene hun slo datteren i ansiktet, og forsøkte å kompensere med hjelp til lekser i et omfang som undergravde Henriettes mulighet til å bli selvstendig og flink på skolen. Resultatet er sørgelig nok at Henriette føler at hun ikke kan gjøre noe riktig, og at hun hater seg selv mer og mer.  

I mange tilfeller ville barn som Henriette ofte få stilt diagnosen ADHD eller ADD. Hennes symptomer og mangel på konsentrasjon kan ligne de man finner ved såkalt Attention Deficit Hyperactivity Disorder. ADHD er en psykiatrisk diagnose fra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV. Lidelsen kan arte seg på forskjellige måter, men er preget av ulike grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. Det er likevel ikke sikkert at Henriette på noen måte lider av ADHD, men snarere lider av noe man kan kalle en relasjonsforstyrrelse. Morens strenge krav og overinvolvering har skapt et miljø hvor Henriette ikke får utfolde seg og bli kjent med egne følelser, behov og preferanser. På denne måten får hun allerede fra barndommen en skade som kanskje vil forfølge henne livet ut. Dog er det nesten alltid mulig å begrense omfanget av de vonde og traumatiske erfaringene som kommer til å prege vårt liv. Som regel er vi den vi er på grunn av den vi var, og psykologisk behandling handler ofte om å få innsikt i fortiden for å endre nåtiden til det bedre. Sannsynligvis er det en slik prosess Henriette må gjennom for å finne indre ro, konsentrasjon og fornyet selvtillit.   

Behandling og helbredelse

  Det faktum at Henriette senere i livet prøver å overkomme sin egen frykt og lave selvtillit ved å jobbe, er et tegn på at hun er motivert for forandring og ønsker å ta opp kampen for å få det bedre med seg selv. Det vil si at dersom den rette veien er stiplet ut for henne, er det mulig at hun vil oppleve en del tilbakeslag, men det er fortsatt et håp om at hun kan gjenvinne følelsen av selvverd og troen på egen kompetanse. Faren er at Henriettes oppvekst har etablert seg som en lav selvfølelse hvor hun stadig møter verden med en idé om at hun ikke strekker til. I en slik situasjon hender det ofte at mennesker oppfører seg som om de er udugelige, noe som blir en slags selvoppfyllende profeti. Ofte trekker de seg unna utfordringer fordi de tynges av en fastlåst idé om at de ikke vil mestre utfordringer, og på den måten lever de som om de var mislykkede, og dermed blir de mislykkede. Det at Henriette engasjerer seg i en jobb, gir dermed håp for gode prognoser og en mulighet for å snu en negativ spiral basert på lav selvfølelse.  

For at Henriette på sikt skal få ro i sjelen og tro på seg selv, er det viktig å fremheve alle de tingene hun gjør riktig. I løpet av en dag, må det finnes noe hun gjør riktig, enten hjemme eller på jobb. Dersom det går som hun frykter, nemlig at hun mister jobben, må hun ikke gi opp, men forsøke å finne en ny jobb hun liker, og ikke minst en jobb hun har lyst til å involvere seg i. Uansett er det ikke nødvendigvis slik at det å miste jobben er et tegn på manglende evner eller egenskaper. Ofte er det heller et tegn på at jobben ikke passet den bestemte personen. I Henriettes tilfelle kan det også handle om at hun ikke yter maksimalt fordi hun hviler på en ødeleggende idé om at hun ikke er god nok. I så tilfelle må hun sannsynligvis jobbe med seg selv i terapi for å avsløre de destruktive undertonene i selvtilliten som på stilltiende vis ødelegger for hennes liv.  

Det vil ta tid før Henriette kan slå seg til ro med det faktum at moren gjorde noen feil i oppdragelsen, og at problemet ikke var hennes, men snarere måten hun ble møtt på. Hun må akseptere at hun er i stand til å fullføre en jobb selv, uten at noen blander seg inn eller overtar jobben. Hun må innse at ideen om at hun ikke er i stand til å fullføre en jobb alene stammer fra utilstrekkelig tilvenning da hun var barn. Konsentrasjonen i forhold til en oppgave kan forbedres ved å innføre nye vaner og strategier. Evnen til å konsentrere seg kan i mange sammenhenger trenes opp og forbedres.  

Hun må i tillegg forsøke å engasjere seg i noen lystbetonte aktiviteter på fritiden. Gjerne noe som gir henne ro og som er med på å stimulere kreativiteten. På denne måten kan hun gradvis innse at hun faktisk har en del evner og begavelser. Valget av aktiviteter må være forbundet med de iboende talentene hun har, slik at hun kan unngå å forsterke den manglende troen på seg selv ved å involvere seg i noe hun ikke liker eller kan. Hun må oppmuntres til å holde seg til valget over en viss tid. Ofte tar det en god periode før man oppdager og får utviklet de evnene man har. Dermed er det viktig å ikke gi opp før man virkelig har prøvd. Dersom hun slutter for tidlig, vinner den dårlige selvtilliten på nytt.   Henriette trenger sannsynligvis profesjonell hjelp for å overkomme tendensen til å skade seg selv når hun har vanskeligheter for å konsentrere seg. Selvskading er ofte en komplisert affære som krever terapeutiske intervensjoner i tillegg til ovenstående fokus på mestring i arbeid og kreativ utfoldelse.  

Når Henriette på sikt er i stand til å fokusere på mer givende aktiviteter, vil hun også være i stand til å kanalisere og benytte den aggressive energien på konstruktive måter, i stedet for å skade seg selv. Sinne er på sett og vis den kraften og den følelsen som skaper engasjement i livet. Den fører oss frem og motiverer oss til å skape forandring og forbedringer i tilværelsen. Alle mennesker må lære seg å forvalte sitt sinne på en god måte. Fortrengt aggresjon resulterer ofte i selvskading, utagerende adferd, angst eller depresjon. Dersom Henriette lykkes med sin prosess mot selvaksept, innsikt og forandring, vil hun oppleve mer fleksibilitet og stadig bedre forhold til andre mennesker, både privat og profesjonelt.    

 

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

    Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

8 KOMMENTARER

  1. Kan anoreksi /bulemi være et utslag av selvplaging, f.eks det å nekte seg selv næringsrik mat, men heller foretrekke å spise/drikke føde med mye kalorier, men 0 verdi når det gjelder vitaminer og mineraler. Selv om man vet at dette er skadelig, og på lengre sikt vil/kan føre til psykisk og/eller fysisk sykdom ? Glad for svar, mvh AMB

  2. Hei Anne Marie!

    Min erfaring er at symptomer på psykiske problemer kan ligne hverandre rent objektivt sett. Hovedsymptomet hos anorektikere er eksempelvis at de vegrer seg for å innta føde. Dog tror jeg at den bakenforliggende årsaken til anoreksi kan være svært ulik fra person til person, noe som er tilfelle for svært mange diagnoser og psykologiske vanskeligheter. Dermed er man nødt til å bli kjent med en person, forsøke å trenge inn i vedkommendes subjektive opplevelser og forstå atferd ut i fra kontekst og en så helhetlig innsikt i vedkommendes ”psykologiske erfaringsbank”. Når det er sagt, tror jeg du har rett i at noen anorektikere ikke tar til seg næring i et slags symbolsk forsøk på å kontrollere sine følelser eller lyster. I så måte er det muligens et symptom på at man av ulike årsaker ikke føler seg fortjent til livets ”goder” (hos anorektikeren symbolisert ved mat). Man kan altså tenke seg at spiseforstyrrelser er et forsøk på å kontrollere følelser (jf. tragediens fødsel hvor følelser og fornuft kjemper imot hverandre og vårt kollektive ideal er selvkontroll og beherskelse). Sannsynligvis er det en liten forskjell på anoreksi og bullemi, men symptombildene er ganske sikkert beslektet. I forhold til en følelsespsykologisk forståelse av bullemi kan man tenke seg at psykologisk ubehag eller uønskede og angstprovoserende følelser undertrykkes og kanaliseres ut i kroppen som ”sultfølelse”. For å kvitte seg med ubehaget iverksetter bullimikeren et slags ”spiseorgie” hvor uønskede emosjonelle impulser forvaltes i form av spising og deretter finner sin vei ut av systemet via påfølgende oppkast. Igjen vil jeg minne om at dette bare er ”luftige” teorier som ikke på langt nær kan representere noen fullstendig forståelse av spiseforstyrrelser, men kanskje det forholder seg omtrent slik for noen?

    Behandlingen vil i forhold til ovenstående handle om å etablere mer selvtillit og trygghet i forhold til seg selv og eget følelsesliv. Kanskje dette må inkludere mer raushet og toleranse ovenfor følelseslivet. Noen vokser opp og blir fortalt eller erfarer at enkelte følelser og tanker er forbudt, hvorpå det kan bli vanskelig å håndtere senere i livet.

    Du løfter uansett opp en viktig problemstilling Anne Mari! Takk for ditt engasjement på sidene og takk for ditt spørsmål.

    Vennlig hilsen WebPsykologen

  3. jeg har fått diagnosen adhd, men har alltid ment selv at jeg ikke har det. Men har selvfølgelig alle symptomene. Men ettersom jeg har blitt eldre har jeg prøvd og analysere megselv. Da min indre uro, rastløshet, dårlig konsentrasjon, sinne, overdrevet tenking og nå i seinere tid har fått litt depresjon. Jeg tror mye av dette har med hvordan jeg oppfattet ulike situasjoner når jeg var liten. Og at dette påvirket følelsene mine helt tydelig, da jeg kanskje bomber borti samme situasjoner gjennom hele livet som kan minnes dette slik at det utløser alle reaksjoner. Jeg har da ikke hatt selvskading, men overdrevet biting i diverse gjenstander ved sinne.. Og har hatt en del sinne black outs. Noen ganger er det kanskje enklere og bare ha adhd, enn og finne ut hva det egentlig kommer av, men jeg er fast bestemt på at det ikke er det.. men ja man kan kalle det adhd fordi om det kanskje har noe med en kjipere oppvekst man ikke kunne tro forårsaket slike ting.

  4. Hei og takk for et interessant innspill. Det er ikke usannsynlig at du har rett på en del punkter. Spørsmålet er hele tiden hva som er forårsaket av hjerneorganiske feiljusteringer (biologi og medisiner) og hva som er forårsaket av miljøet (psykologi og psykoterapi). Dersom du har rett i at det handler om måten du ser deg selv og verden, som er et resultat av dine erfaringer og din oppvekst, kan man tenke seg at slike innleirede livsorienteringer er mulig å endre på, og dermed kan du kanskje ved hjelp av egen vilje forandre og få bukt med en del av dine symptomer? På vår søsterside http://www.webfilosofen.no/ drøfter jeg nettopp dette spørsmålet i et videoforedrag. Kanskje dette foredraget kan gi deg noen flere tanker om din situasjon og eventuelt hvordan du kan komme deg inn i en positiv utviklingsprosess. Du finner foredraget på denne linken: http://www.webfilosofen.no/video/mennesket-som-psykologisk-vesen/

    Mvh Sondre Risholm Liverød
    WebPsykologen.no

  5. Jeg ønsker å kunne sende en melding under kontakt…men da må jeg først ha lagra den adr dere svarer med, sia jeg kun for fra lagra adresser…finner ikke den her på sia..Kan dere skrive den her??

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here