Problemet med moderat religiøsitet

De fleste religiøse mennesker er moderate i sin tro og tolker bibelens tekster med stor grad av frihet og godvilje i retninger som borger for nestekjærlighet og humanisme. Er det helt greit, eller...?


Innenfor ateisme finnes det i alle fall to ulike retninger. Vi har svak ateisme som ligner på agnostikerens ståsted. Her gir man rom for en viss undring og åpenhet rundt spørsmålet om Guds eksistens, mens den harde ateismen hevder at kunnskap og rasjonalitet ikke levner noen tvil: Guds eksistens er helt usannsynlig. Den sistnevnte posisjonen vil sannsynligvis ikke godta at religiøse ideer får stå i fred, selv om disse ideene ikke gjør noen åpenbar skade.

I det store og det hele er det vel slik at de fleste religiøse mennesker er svært moderate i sin tro. Moderate i den forstand at bibelens tekster tolkes med stor grad av frihet og godvilje i retninger som borger for nestekjærlighet og humanisme. Denne gruppen vil sannsynligvis ikke kjenne seg igjen i kritikken som reises mot et religiøst livssyn, og brorparten vil kanskje være enig i skeptikerens innvendinger. Mange har heller ikke et veldig overveid forhold til sin tro, men baserer seg på en kulturelt overlevert religiøsitet som sjelden har noen sentral rolle i livet utenom høytider og ved helt spesielle anledninger. Her finner vi mennesker som handler nestekjærlig og gavmildt og kanskje forankrer sin raushet i Paulus’ første brev til korinterne hvor det blant annet står at kjærligheten er størst av alt. De vil mene at deres tro motiverer for godhet, åpenhet og omsorg for andre, og kanskje har de rett.

Hard ateisme har likevel en ganske bitende innsigelse mot liberale, moderate og passive religionsutøvere. Kort sagt hevdes det at denne gruppen er med på å opprettholde muligheten for mer fundamentalistiske retninger, rett og slett fordi de representerer en stilltiende aksept av doktriner og trossystemer som ikke trenger å legitimere seg selv. Man er på sett og vis fostret opp med en nærmest altomfattende respekt for andres religion, og det ansees ofte som direkte uakseptabelt å stille spørsmålstegn ved menneskers tro. Dermed skaper mennesker, som kaller seg moderat religiøse, og praktiserer religion i liten grad eller på en særdeles fleksibel måte, på sett og vis rom for mer bombastiske versjoner av sin egen tro.

Sam Harris er en kjent amerikansk ateist som påpeker at de fleste troende mennesker ikke styrter fly inn i bygninger eller organiserer livet sitt rundt apokalyptiske profetier. Dog er det få som nøler med å oppdra sitt barn som kristne, muslimer eller jøder.

Tro handler sjelden om et standpunkt man tar på bakgrunn av en omfattende analyse av sakens natur. Religion er i langt større grad en kulturell og sosial arv vi aksepterer og adopterer. Tro uten å vite, ligger kanskje som et slags grunnpremiss i mange religiøse systemer, og de som assosierer seg selv inn i en slags religiøs nestekjærlighetsfilosofi med gode hensikter, gir samtidig en slags indirekte aksept for livsfilosofier som i sitt vesen fritas for nærmere undersøkelse. Det gir husly for mer antagonistisk hermeneutikk som dermed får ganske uhindret innpass i det kulturelle og moralske landskapet.

Hva er gevinsten ved religion, og hvor store er de negative omkostningene? Hva mener de troende om balansen i dette regnskapet?

I utgangspunktet kan man tenke at man lever på en slags vennligstemt religiøs kjærlighetsfilosofi eller forholder seg til religion på en moderat og tilpasset måte, men kan det hende at man møter et slags moralsk dilemma litt lenger nede i veien?

 

Psykologens egen journal

I denne artikkelen er det snakk om religion og religionskritikk. Den er skrevet for mange år siden, men tematikken er noe jeg har utforsket videre. Jeg er ikke lenger så hardtslående i min religionskritikk, selv om jeg fortsatt ser på meg selv som en ateist eller en agnostiker. For å komme i dybden på livets store spørsmål, bestemte jeg meg for å involvere meg i ulike menigheter for å gå i dialog med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Målet var å få nye perspektiver og komme dypere ned i menneskets grunnleggende eksistensvilkår. Dette prosjektet varte i nesten 10 år, og det er noe av det mest spennende og lærerike jeg har gjort. Alt sammen er «journalført» og utgitt som «Psykologens Journal». Denne boken forsøker ikke å overbevise noen om å være kristen eller ateist, men den er et ærlig forsøk på å fremheve de beste argumentene fra begge hold. Er du interessert i spenningsfeltet mellom psykolog, religion og filosofi, håper jeg du klikker deg inn på linken under og anskaffer boken til best pris med gratis frakt og rask levering.

  

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here