Vår sosiale fasade vs skyggesiden

Vår sosiale fasade kaller Jung for Persona. I motsetning til dette er Skyggen de sidene av personligheten man ikke vil vedgå seg. Egenskaper ved oss selv vi ikke erkjenner, kan bli vår verste fiende.

Carl Gustav Jung regnes ofte som en av de sentrale opphavsmennene bak den såkalte dybdepsykologien med røtter i psykoanalysen. Jung snakker om kollektive strukturer som ligger dypt forankret i menneskets ubevissthet. Denne kollektive beveggrunnen kaller han for arketyper og det beskrives som nedarvede måter å oppfatte verden på. Det dreier seg om en kollektiv mental innretning i det psykiske apparatet som regulerer og farger våre verdensanskuelser.

Hvis disse arketypiske retningslinjene for våre opplevelser og livsprosjekter er for rigide, risikerer man at de kommer i konflikt med våre egne ønsker og behov og dermed antenner psykologiske plager og korrumperer vår mulighet for vitalitet. Arketypiske figurer eller forestillingsbilder opptrer parvis, i den forstand at den ene er bevisst og den andre (det vil si motstykket) i prinsippet er ubevisst. Som i den opprinnelige psykoanalysen er det eventuelle konflikter mellom det bevisste og ubevisste som er roten til psykiske spenninger og psykisk ubehag. På sett og vis er det vår evne til å leve autentisk som forstyrres.

I følge Sartre er vi dømt til å skape våre egne liv, vi må selv skape mening, og gjennom det får vi en opplevelse av frihet. Dersom vi i motsatt fall ”flykter” fra livet og lever på løgner, enten de er kollektive eller private, så lever vi i det han kaller ”dårlig tro”. Dette er nok en versjon av den samme fortellingen. Vi må våge å møte oss selv på godt og vondt, og det er en bevisstgjørelse av de underliggende og konfliktfulle drivkreftene i oss selv som er nøkkelen til frihet. (se for øvrig artikkelen Lidelse som mulighet). I psykoterapien blir bevisstheten på sett og vis en slags heltemodig aktør som har mulighet til å vinne et liv, som er fortapt i angst og uro, tilbake til friheten og vitaliteten. I denne artikkelen skal vi se på forholdet mellom to av Jungs mest sentrale arketyper, nemlig forholdet mellom Persona og Skyggen.

Persona & skyggen

På latin betyr Persona maske. I dybdepsykologien er Persona den arketypen som representerer den maske eller rolle vi påtar oss i det sosiale livet. Persona er personlighetens offisielle ansikt. I motsetning til dette er Skyggen de sidene av personligheten man ikke vil eller ikke våger å vedgå seg. Jung mente at det også lå positive elementer i Skyggen: de kreative, ikke-konforme eller kulturradikale sider av personligheten. Å utvikle et sundt og helt Selv handler i så måte om å komme over ens med sin egen skygge. Vi må bli venn med vår skygge og invitere skyggesidene inn i bevisstheten. Foreløpig høres dette kanskje ut som abstrakt filosofi eller halvmystiske konsepter om menneskets psykologiske sfære, men Jungs begreper gir ofte litt mer mening dersom vi forsøker å sette teorien inn i selve livet.

De fleste mennesker er på mange måter fanget i sin persona. Vi bruker mye krefter på å fremstå på en sosialt akseptabel måte, og dersom vi må anstrenge oss mye for å ”holde masken”, kan livet oppleves som et konstant press. Vi kan neste føle at vårt sosiale liv foregår på en teaterscene hvor vi hele tiden må spille en bestemt rolle.

Persona er på sett og vis vårt upresise og tilgjorte selvbilde som vi stadig strever med å opprettholde for å unngå de sidene ved oss selv vi helst ikke vil vedkjenne oss. Persona er noe som skapes når mennesket forsøker å benekte eller unnvike sine egne tilbøyeligheter, som for eksempel sinne, misunnelse, erotiske impulser, glede, fiendtlighet, mot, aggresjon, motivasjon, drivkraft, interesser og så videre. Men uansett hvor mye vi streber etter å benekte eller sile ut våre tilbøyeligheter, enten fordi de ikke passer overens med sosiale koder eller vårt eget ideal, vil ikke disse tilbøyelighetene forsvinne.

Siden våre tendenser og tilbøyeligheter er en uløselig del av oss, kan vi ikke bli kvitt dem. Vi kan forsøke å se en annen vei, benekte dem eller løpe fra dem, men prosjektet er håpløst fordi vi dypest sett forsøker å løpe fra oss selv.

Vi kan vri og vende på det, forsøke å sno oss unna, men våre tilbøyeligheter er en del av oss selv. Det beste vi kan gjøre for å unngå en erkjennelse av dette faktum, er å late som om våre egne ”uakseptable” tilbøyeligheter tilhører noen andre. Det betyr at vi som regel ikke klarer å benekte tilstedeværelsen av disse tilbøyelighetene, men vi kan fraskrive oss eierskapet eller ansvaret for dem. Dermed kommer vi faktisk til å oppleve at disse tendensene ikke er en del av oss, men forankret utenfor oss selv. På sett og vis har vi rammet inn vårt eget selvbilde på en måte som ekskluderer større eller mindre deler av oss selv. Aggresjon og sinne er eksempelvis følelser mange opplever som sosialt uakseptable, og disse følelsene vil man følgelig helst unngå å identifisere seg med. Dersom vi plasserer disse følelsene i eksil utenfor oss selv, vil vi også miste en viktig kilde til livskraft og engasjement. Sinne er en følelse med drivkraft, og uten denne følelsen tilgjengelig, risikerer vi å miste mye av vår vitalitet og engasjement i livet. Med andre ord blir vi ofte sittende igjen en med Persona, en sosial identitet, som er begrenset og mangelfull. Sinne er på mange måter kilden til mye av vår drivkraft, og dersom vi holder alle ampre tilbøyeligheter fra livet, er depresjon en nærmest uunngåelig konsekvens.

I følge Jung projiseres de uønskede tilbøyelighetene over på Skyggen, og individet kommer til å forstå seg selv i relasjon til det som er igjen. Vi forstår oss selv ut i fra et begrenset, ekskluderende, unyansert og fattig selvbilde, samlet i det Jung kaller Persona. Hver gang man trekker opp en grense mellom det som er meg, og det som ikke er meg, legger man også grunnlaget for en potensiell konflikt. I denne sammenhengen er det Persona versus Skyggen.

Kampen som utspiller seg over grensen mellom den vi fremstår som og alle de egenskapene, impulsene, tankene og innskytelsene vi har ”forkastet”, kan få mange forskjellige utfall med ulike komplikasjoner og symptomer. På et generelt nivå er fornektelsen eller forkastelsen av sider ved seg selv beheftet med et avgjørende problem: Skyggen kommer til å plage oss. Ikke nødvendigvis med en gang, men på et tidspunkt vil vi martres av dens mørke nærvær.

Jung mener faktisk at hver gang vi projiserer en eller annen uønsket tilbøyelighet over på Skyggen, kommer vi til å føle oss mer presset. Den uønskede drivkraften vi har fraskrevet oss ansvaret for, vil vi møte igjen, som om den kommer utenfra. Når en person beklager seg over å være stresset eller presset, er det simpelthen fordi vedkommende har mer drivkraft og energi enn han vet om. På sett og vis er presset en versjon av hans egen drivkraft, men det er den varianten av drivkrefter (eksempelvis sinne) som han tidligere opplevde som uønsket og plasserte i eksil utenfor seg selv. Dersom denne drivkraften ikke var til stede (i sin skyggeaktige fasong) ville personen ikke brydd seg om presset. Presset er med andre ord en variant av vårt eget projiserte materiale som innhenter oss. Kanskje kan vi si at presset eller ubehaget ved livet dukker opp når vi møter oss selv i døra.

De som er psykologisk kloke, vil forstå dette hver gang de føler seg presset, enten de opplever at presset kommer fra kona, sjefen, skolen, kollegaer, venner, svigerforeldre eller noe annet. Poenget er å innse at en følelse av press fungerer som et signal. Det er et signal om at vi har mer energi og drivkraft enn vi var klar over. På den måten lærer vi å oversette ”Jeg føler meg presset” til ”Jeg har mer energi enn jeg visste om”.

Psykoterapi handler om å tolke sitt eget indre på en mer “sannferdig” måte. Og det handler om å våge og ta inn over seg, akseptere og ta ansvar for de tilbøyelighetene vi har fralagt oss ansvaret for, og som siden har blitt vår psykologiske skygge. Istedenfor å unnvike kraftige følelser og uakseptable innskytelser, bør vi tilstrebe og kanalisere energien i disse tilbøyelighetene ut på en konstruktiv måte som fremmer vår frihet og livslyst. For det vi ikke tar ansvar for, kommer uansett og biter oss i baken på et eller annet tidspunkt.

I oppfølgingsartikkelen Bli kjent med dine skyggesider skriver vi mer om hvordan man kan tolke sine symptomer og bli bedre kjent med seg selv.

Kilde

Wilber, Ken (denne utg. 2001): No Boundary: Eastern and western approaches to personal growth. Shambhala Boston & London. (Anbefales!)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

6 KOMMENTARER

  1. Grensesetting i omsorgen handler ikke om dressering og tvang, men derimot gi barna mulighet til å leve ut naturlige følelser innenfor ei ramme som kommer barna, de nærmeste og samfunnet tilgode. Hvorfor er vi ellers utstyrt med følelser? Fo…r at vi skal fortrenge dem og bli stive voksdukker hvor foreldrene kan sole seg i egen “flinkhet?! ” Noen vil gjerne fremstå som bedre enn andre og da må de følgelig pusse fasaden kontinuerlig, med det resultat at friheten til et normalt liv blir forsudlet. Farlig da det også kan gå hull på fasaden… Personlig tror jeg dette fenomenet ofte har grobunn i såkalte kristne hjem, men det er min refleksjon og mening.. Som jeg ser det er følelser, som forsvaret i oss, med på å lege psyken ved små og store belastninger. Ingen kan løpe fra seg selv. Bort med masken som ødelegger for friheten- egen lykke og de nære relasjoner.., unngå dermed en skygge så stor at den, etterhvert, skremmer vekk alle som betyr noe i livet- gir det mening.. Konklusjonen må være; unngå en sort/hvitt maske med fare for en heller skyggeaktig alderdom ved å våge leve ut nyansene underveis…

  2. Vil påpeke at dette ikke er noe angrep på kristne generelt, er bare et av flere alternativ hvor fasade kan spille stor, ja kanskje størst rolle ..!

  3. Kontinuerlig påførelse av skyld og skam, i barndommen, er et virkemiddel som kanskje, for å sette det på spissen, kan kalles for psykisk ” æresdrap..?! “

  4. Hva er den beste måten å møte mennesker på som ikke vil erkjenne sin skygge side? Som har en stor fornektelse.. som ikke klarer å være ærlig dersom noen utfordrer deres selvbilde hvor de vil være kule?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here