Nederst i denne artikkelen finner du den andre samtalen i serien som heter «Pastoren & Psykologen». Det er pastor Rune Tobiassen og meg selv som forsøker å debattere livets store spørsmål. Rune og jeg er like på mange måter, men den store forskjellen på oss er at han tror på Gud, mens jeg har definert meg som ateist nesten hele livet.
Problemet mitt er at jeg er redd for å dø, og derfor skulle jeg ønske at jeg klarte å tro på et liv etter døden, en høyere mening og en gudommelig plan bak livets tjas og mas. Hvis jeg virkelig trodde at det fantes et liv etter døden, så hadde det dempet min dødsangst ganske mye. Så lenge jeg ikke tror på det, må jeg håndtere mine tanker om døden på en annen måte. Fra psykologien harjeg lært at vanskelige tanker og følelser er noe vi bør tåle og forstå, istedenfor å unngå dem. Min første innskytelse i forhold til døden, er å tenke på noe annet, men jeg tror ikke det løser problemet, snarere tvert imot. Derfor har jeg bestemt meg for å stirre døden i hvitøye, og en del av dette prosjektet har vært å avklares med min egen naturalistiske livsfilosofi. Vi fødes, strever en stund og så dør vi på lik linje med alt annet som er levende. Det er det. En annen del av dette prosjektet har vært å snakke om døden med mennesker fra ulike trossamfunn. I videoen nederst på siden kan du høre min samtale med Rune om dette tema. Døden vil ogå være en sentral del av boken jeg skriver om «de store spørsmålene». Neste høst kommer boken som heter «Psykologens journal». Her har jeg blant annet gått i dybden på døden, og det var noe av det vanskeligste jeg har gjort.
Jeg har ikkelyst til å dø, og dersom det fantes en pille jeg kunne tatt for å leve evig, hadde jeg tatt den, eller…
Livet
For en ateist er livet for de levende. Livet kan også fremstå mer dyrebart fordi man ikke klamrer seg til et håp om et liv etter døden. Døden er ikke noe som man trenger å frykte, men snarere akseptere som den naturlige slutten på en biologisk prosess. Det samme gjelder for planter, vegetasjon, dyr og mennesker.
For ateisten er sorg et uttrykk for tap, og sorgen føles like hjerteskjærende og smertefull som hos den troende, men ateistene mener ofte at deres sorg er begrunnet og ikke avstumpet av forestillinger om evig liv på «den andre siden». Ateister er villige til å lide av hjertesorg med åpne øyne. Som voksne mennesker blir livet rikest når vi våger å føle. Selvutvikling handler ikke om mer positive følelser, mer håp og glede. Selvutvikling handler om mer sorg og mer glede. Det handler om å våge å føle, og det handler om evnen til å håndtere de følelsene som nettopp gir livet sin farge og mening.
Er ikke livet mer verdifullt når det får lov til å stå alene, istedenfor å være et slags kvalifiserende forspill i forkant av en mystisk evighet? Hvis det fantes en pille som gav oss evig liv, ville vi spist den? Dette er filosofiske spørsmål, og det er bare noen få dager siden jeg hørte tre filosofer debattere tema i Verdibørsen på NRK P2 (14.06.2017).
Udødelighetspillen
Det var transhumanisten Ole Martin Moen som forsvarte et langt liv. Jeg møtte Oler Martin på filosofifestivalen i Kragerø i sommer, og jeg lært å kjenne ham som en uhyre klok og sympatisk person. Han diskuterer evig liv med filosofene Kaja Melsom og Espen Gamlund. Moen er en teknologioptimist som ser for seg at nye genterapier kan forlenge menneskelivet ganske mye. Spørsmålet er om det er ønskelig å leve mye lenger.
Kaja Melsom poengterer at selv om livet er godt, er det ikke sikkert at mer av det gode blir bedre. Hun nevner at hun kan kose seg med et kakestykke, og kanskje til og med to eller tre, men fire kakestykker gjør henne kvalm. Hun tenker seg at det kan forholde seg på samme måte med selve livet. Melsom argumenterer videre i tråd med eksistensfilosofer som Sartre og Camus. I Sisyfos myten kan man tolke Camus dithen at livet ikke har noen dypere mening, men snarere at livets mening er i døden. Det vil si at livet bare er meningsfullt fordi vi vet om vår dødelighet. Per Fugelli sa noe av det samme når han danset med døden og fant såkalte lyspunkter ved døden. Valgene våre får tyngde, og vi skjønner at det er mye på spill når livet er begrenset. Uten disse rammene rundt livet mener Melsom at livet blir meningsløst. Hun viser til Platon som sa at filosofering handlet om å lære seg å dø, og det er ikke tilfeldig at resten av filosofihistorien betraktes som en fotnote til Platon. Ole Martin er ikke helt sikker på at døden gir livet mening, og han kommer med en innvending som jeg synes er kostelig: Dersom vi ser for oss at et liv som går mot evigheten vil være uten mening eller verdi, hvorfor vil det samme livet plutselig bli meningsfullt dersom det forkortes?
Ole Martin Moen skiller mellom det han kaller for livsspenn og helsespenn. Å forlenge menneskers livsspenn uten å forbedre deres helse, vil medføre at mennesker er gamle lenge. Det vil sannsynligvis ikke øke vår velferd så mye. Derimot mener den teknologioptimistiske transhumanisten at man snart kan stagnere eller reversere aldringsprosessen, og da har man en situasjon hvor man kan øke helsespennet slik at vi blir friske og velfungerende mye lenger enn før. Vil en slik intervensjon gjøre at vi blir lei av å leve, kommer til å kjede oss eller opplever livet som meningsløst? Personlig er jeg ikke så bekymret for kjedsomhet. Jeg mener at jeg har såpass mange bøker jeg ikke har fått lest at jeg godt kan leve i flere hundre år til.
Ole Martin Moen fascinerer meg, og det er kanskje fordi han er den eneste jeg har møtt som vil svare «ja» på spørsmålet om det er mulig å avlyse døden uten å tro på en Gud.
Har du synspunkter på dette tema? Jeg hører gjerne fra deg i kommentarfeltet under.
Da vi skulle snakke om døden
Psykologens journal
Denne artikkelen springer ut av min interesse for psykologi, filosofi, religion og spenningsfeltet som oppstår mellom disse relaterte disiplinene. I lang tid har jeg forsøkt å utforske livets store spørsmål i møte med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Jeg definerer meg ikke som religiøs, men jeg har oppdaget at man er nødt til å engasjere seg i de store visdomstradisjonene dersom man skal ta menneskets eksistensielle grunnvilkår på alvor. Hvorfor er vi her? Hver er meningen med livet? Hvordan oppstod det hele? Hva skjer dersom vi utvikler intelligens som overgår vår egen? Risikerer vi å konstruere en teknologisk variant av Gud? Hva skjer når vi dør? Hva er egentlig den menneskelige bevissthet? Er vi bare biologi og elektrokjemi, eller er menneskets bevissthet noe mer enn materie og hjernesubstans? Har vi rett og slett en sjel?
Mange av de store spørsmålene gir meg en viss uro, og i psykologens journal har jeg forsøkt å lindre denne uroen ved å skrive meg inn og ut av konfliktene i en kontinuerlig dialog med meningsmotstandere. I psykologens journal utfordres mine ateistiske tilbøyeligheter av teologiske perspektiver på livet. For meg ble det en spennende reise som forandret meg både personlig og intellektuelt. Vil du være med på denne reisen, håper jeg at du vil lese journalen. Klikk deg inn på linken under for å skaffe den Psykologens journal.
Bestill Psykologens journal
Vår Pris 349,- Spar 50,-
Veil. pris: 399,-
Fri frakt!
Leveringstid: Boken (innbundet) kommer for salg 10. september 2018. Boken sendes fra lager i løpet av kort tid.
Betaling skjer via faktura som følger boken
Dette er boken…
Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no
«Personlig er jeg ikke så bekymret for kjedsomhet. Jeg mener at jeg har såpass mange bøker jeg ikke har fått lest at jeg godt kan leve i flere hundre år til.»
Det er lett å si nå, men når du har levd i 200 år og lest og samlet opp enda mer kunnskap enn i dag, og lest titusenvis av ekstra bøker, hva sitter du igjen med når du dør? Du siterer andre som sier at hele eksistensen med livet, er å dø. Alan Watts har også snakket mye om døden, og sier det samme. Personlig heller jeg mer mot hans ideer og tolkninger rundt døden; at den er det mest naturlige, nødvendige og uungåelige vi har her i livet, og at det handler om å møte det slik en møter alt annet her i livet, med et åpent og tilstedeværende sinn og omfavne døden etter beste evne.
«Problemet mitt er at jeg er redd for å dø, og derfor skulle jeg ønske at jeg klarte å tro på et liv etter døden, en høyere mening og en gudommelig plan bak livets tjas og mas.»
Sånn rent bortsett fra ta man ser bort fra åpenbar redsel i det daglige for å dø, hva er det å være redd for? Jeg antar du ikke går rundt i det daglige og tenker at du plutselig kan dø av noe og bekymrer deg sånn rundt det, og jeg skal si meg enig, jeg ønsker heller ikke å dø i nærmeste fremtid, men døden kommer. Før eller siden. Og det er noe man må erkjenne og komme til enighet med, ellers er jeg redd at livskvaliteten vil synke gradvis dessto nærmere døden man kommer. Med mindre man også forandrer mening omkring døden dess nærmere man kommer.
Som en som heller ikke tror på noe liv etter døden, iallefall ikke noe liv i fysisk forstand, med et ego/selv eller et gudommelig paradis, har jeg allikevel akseptert at jeg en gang skal dø. Jeg håper det blir på mine pensjonistdager med helsen i behold.
Jeg har langt større problemer med å akseptere at jeg kanskje må leve mange år som pleiepasient, fullstendig lam eller i store smerter. Da vil jeg heller vurdere å avslutte livet.
En pille for å leve evig, nei det hadde bare vært en illusjon. For at noen skal kunne leve evig så er det mange ting som må virke samtidig. Miljøet måtte ha ren luft, rent vann, dyrbar mark. Menneskene måtte oppføre seg skikkelig, vise andre respekt og verdighet , i det heletatt styrt av universelle gode prinsipper. Alt som har med griskhet, egoisme, maktsyk eller herskesyk måtte fullstendig fjernes. Ingen rasediskriminering eller undertrykkelse av noe som helst slag. Ingen alderdom og sykdom. Et fullstendig rettferdig styre. Tror ikke det hadde vært noe hensikt å putte en slik pille i seg, hvis alt dette andre ikke hadde vært på plass. Og hvem kunne ha makt , visdom og rettferdighet til å skape slike tilstander ?
Selv om menneske skulle være i stand til å kunne få oss til å leve noen få år ekstra, så er vi, sett fra et annen syn , skapt slik at det er nedlagt en evighet i oss. Det betyr ikke at vi har en udødelighet i oss av den grunn. Skriften sier også at døden er en fiende, og som til slutt skal tilintetgjøres. Det er ikke noe etter døden som en fiende ligger på lur og skal ta oss, men at det å dø, ikke å leve lenger er selve fienden. Hvis vi hadde udødelig het i oss, så trenge ikke døden å tilintetgjøres. Det høres kanskje noe merkelig ut at livet er en gave, mens døden er en fiende , siden mange mener at døden er en naturlig del av livet. Mennesker har prøvd å gjøre døden naturlig, men jeg skjønner ikke hvorfor de prøver på det. Som liten så tenkte jeg på døden og jeg syns det var svært trist å tenke på at jeg skulle dø en gang, og da var jeg vel sånn ca. 8 år.
Siden den evigheten er nedlagt i oss, så vil det alltid være fantasier rundt det , som for eksempel udødelig sjel , og at noe smarte bedragere vil utnytte dette på forskjellige måter, som for eksempel, ved å lure folk mot betaling til å tro at de kan snakke med de døde.