I buddhismen har man en rekke anbefalte prinsipper som understøtter en sterk karakter og et godt menneske. Ett av av disse prinsippene handler om sannferdig tale. Det vil si at man er oppriktig i det man sier. Det innebærer at man avstår fra å lyve, fra splittende tale, fra fornærmende tale og fra småsnakk som bare fungerer på tomgang. Av og til kalles det for riktig tale, og en del av munkenes utfordringer og dyder handler om å avstå fra såkalt falsk tale. En munk skal holde seg til sannheten, være fast, pålitelig og ingen «bedrager av verden». Med andre ord er målet å være det stikk motsatte av Donald Trump.
I følge buddhismen finnes det en åttefoldig vei som fører mennesket ut av lidelse og problemer. Det innebærer (1) riktig anskuelse, (2) riktig tenkning, (3) riktig tale, (4) riktig handling, (5) riktig levevis, (6) riktig streben, (7) riktig aktpågivenhet og (8) riktig konsentrasjon.
Denne episoden skal ikke handle om buddhisme, men jeg nevner det innledningsvis fordi jeg akter å snakke om «riktig tale». Det vil si at jeg vil snakke om alle de uheldige konsekvensene av skvaldring, baksnakking, tomprat og sladring. Mennesker som bare sier noe for å fylle et rom med lyd, uten at de egentlig har noe å si, kan risikere å miste integritet og på lengre sikt miste andres tiltro.
Jeg er ikke motstander av hyggelig småprat som har til hensikt å bygge en relasjon og få andre til å føle seg inkludert og sett. Jeg anerkjenner at det finnes konstruktive former for småsnakking, selv om det som uttrykkes i slike samtaler har lite innholdsmessig verdi. Verdien ligger i båndet som skapes mellom mennesker. Jeg mener imidlertid at det finnes en annen form for småsnakking som er mer destruktiv, og det er den typen prat som involverer en grad av løgn. Det kan også være prat hvor partene påstår å vite noe, selv om de er totalt uvitende. Jeg tenker ikke på ondsinnet løgn som har til hensikt å manipulere andre for egen vinning, noe som åpenbart er skadelig, men snarere utsagn som har til hensikt å dempe eller unnvike en følelse eller tematikk ved å lyve seg ut av ubehaget. Kanskje snakker vi med noen som har det vanskelig eller er usikre på seg selv, og så sier vi automatisk at vedkommende ikke bør bekymre seg fordi det kommer til å gå bra, uten at vi kjenner personen godt nok, eller har en god nok forståelse for omstendighetene, til å vite at det kommer til å gå bra. Vi sier det bare for at den litt vanskelige følelsen til den andre skal dempes. Hensikten er kanskje god, men man sier noe man ikke egentlig kan gjøre regnskap for, og på sikt tror jeg at dette er den typen småsnakk som skader vår karakter. Vi blir en person som bare sier det vi tror er riktig eller det vi tror andre vil høre, noe som legger en sky av upålitelighet over oss. Selv om vi gjør det for å bli likt, skåne den andre, dempe følelsesmessig ubehag eller fremstå som sosiale og hyggelige, er overfladisk småsnakk, hvite løgner eller en slags vennligstemt sosial løgnaktighet, noe som skaper overfladiske relasjoner og forhindrer en mer genuin og oppriktig kontakt mellom mennesker.
Dagens episode handler om den typen bullshit jeg mener man bør unngå både for sin egen og andres del. Det er den typen bullshit som skader vår karakter og gjør at det vi sier mister sin verdi. Når vi snakker mye i sosiale koder, innlærte fraser og sier ting som ikke er forankret i noe vi egentlig mener eller føler, mister det vi sier all tyngde. Det fører til at vi spiller et spill istedenfor å møte mennesker. Vi risikerer relasjoner preget av avstand og usikkerhet, fordi ingen egentlig vet hva den andre føler og tenker. Når vi sier ting bare for å si noe, risikerer vi også at vi på sikt mister folks interesse og lett blir overhørt eller ignorert.
Dagens episode handler altså om hvorfor vi bør unngå bullshit, og tilstrebe mest mulig oppriktighet i det vi sier og gjør. Velkommen til en ny episode av SinnSyn.
Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no & SinnSyn
