På flukt fra seg selv

På flukt fra seg selv

Følelser og tanker utgjør vårt psykologiske navigasjonssystem i møte med livet. Hvis vi vegrer oss for å kjenne på følelsesmessig smerte, er det også sannsynlig at vi går glipp av viktig informasjon.

Følelser og tanker utgjør vårt psykologiske navigasjonssystem i møte med livet. Hvis vi vegrer oss for å kjenne på følelsesmessig smerte, er det også sannsynlig at vi går glipp av viktig informasjon. I denne artikkelen skal vi se på hvordan vår toleranse og holdning til smerte kan være med på å skape livsmønster som hindrer vekst og utvikling. Kanskje er det slik at vårt velferdssamfunn setter opp et ideal om å leve lykkelig og godt. Det er kanskje en prisverdig målsetning, men hvis vi i denne sammenheng forstår lykke som fravær av smerte og motstand, kan det hende at vi begynner å leve på falske premisser. Kanskje lever mange av oss på jakt etter lykke og på flukt fra os selv? Nettopp denne ”flukten fra indre smerte” er kanskje et godt utgangspunkt for å forstå hvorfor vi som mennesker i vår kultur fanges i forskjellige typer avhengighet.

Lørdag 12. januar 2013skriver VG følgende i en artikkel om avhengighet:

Før misbrukte mennesker sigaretter og alkohol. I dag er vi også avhengige av sukker, Pepsi Max, sosiale medier, slanking, sex og Botox. Ifølge et nytt forskningsprosjekt i regi av EU lider nå hver tiende europeer av avhengighet til et lovlig, eller ulovlig rusmiddel.

Nesten en femtedel av helsekostnadene i Europa skyldes avhengighet. EU frykter at dagens ungdom ikke vil klare å ta forventet samfunnsansvar, men istedet forsøke å surfe gjennom livet på jakt etter nytelse og anerkjennelse, hektet på Facebook og nettspill.”

Når man snakker om avhengighet på et mer generelt nivå, er det altså flere som mener at menneskets avhengige uvaner er et økende problem. Noen setter dette i forbindelse med våre holdninger og det kulturelle klimaet vi lever i. Sosialmedisineren, Per Fugelli, er blant flere som snakker om et samfunn som gjør alt det kan for å unngå smerte. Vi har ideer og samfunnsmessige føringer på at lykke er et liv uten motstand og problemer. Derfor forsøker vi å navigere unna alle ubehageligheter og styre i retning av alt som gir en følelse av velbehag og tilfredsstillelse. Dersom vi forholder oss på samme måte til vårt psykiske liv, betyr det at vi kommer til å strekke oss langt for å unngå vanskelige følelser. Siden følelsene kan forstås som et slags kompass som forteller oss noe viktig om måten vi lever på, risikerer vi navigasjonsproblemer. Dersom vi ikke lytter til våre følelsesmessige signaler, eller bare lytter til de behagelige følelsene, kommer vi til å leve i blinde. (Flere artikler om Avhengighet).

Mange mennesker i vår kultur flykter fra psykologisk ubehag ved å fordype seg i smarttelefoner, surfe på internett, oppdatere facebook, drikke alkohol, ruse seg, jobbe eller trene overdrevent mye eller dykke ned i andre aktiviteter som gjør at man slipper å kjenne etter på indre signaler. Det er som om vi forsøker å flykte fra vårt eget indre liv fordi vi ikke orker å forholde oss til psykisk smerte. I verste fall går vi til fastlegen og får medisiner som fjerner eller demper de vanskelige følelsene. I tråd med et slikt livsmønster eller velbehagsideal i overflodssamfunnet, kan vi kanskje forstå noe av økningen i avhengighetsskapende uvaner. Når vi snur ryggen til følelsesmessig smerte, enten gjennom rusmidler eller andre distraherende strategier, kommer vi til å leve på flukt fra oss selv. Det blir en anstrengt livsførsel hvor vi gradvis kommer til å utvikle symptomer som stress, økt angst og depresjon. Dersom vi håndterer symptomene med ennå mer distraksjon, jages vi videre i livet, men dessverre er det ikke mulig å løpe fra seg selv.

De fleste av oss tilstreber altså å unngå sjelelige lidelser og uro. Vi ønsker å leve et liv i overskudd og balanse. Når vi merker et indre trykk eller en gryende mistrivsel i livet, forsøker vi gjerne å ignorere det. Istedenfor å undersøke det psykologiske ubehaget, ser vi en annen vei.

Ken Wilber er en kjent filosof som mener at vi ofte misforstår lidelsens vesen. En gnagende misnøye med livet blir ofte tolket som tegn på psykiske lidelser, sosiale tilpasningsproblemer eller forstyrrelser i personligheten. Ken Wilber påstår at slike fortolkninger ofte representerer en grov feiltakelse. I kjernen av det ulykkelige livet gjemmer det seg en voksende intelligens eller erkjennelse i følge Wilber. Han snakker om en gryende innsikt som presser seg på vår eksistens og skaker vår tilværelse. Det føles ubehagelig og vi begynner å kjempe imot. Å kjempe imot betyr gjerne å fordype seg i andre aktiviteter for å forankre fokus et annet sted, og kanskje er det her vi utvikler ulike avhengighetsstrategier som psykologiske rømningsforsøk fra vårt indre liv. I så faller avhengighet et uttrykk for en underliggende følelsesmessig smerte. Hva vi blir avhengige av, er kanskje tilfeldig? Uansett er rusmidler en av de skadeligste avhengighetene fordi det potensielt sett sløver og endrer strukturer i vårt mentale maskineri, og veien til et rusfritt liv kan bli lang og utfordrende.

Ken Wilber påstår at mennesker som begynner å merke på ubehaget ved livet, samtidig er i ferd med å våkne opp til en dypere erkjennelse dersom det våger å stirre smerten i hvitøyet. Lidelsen er en hammer som kan slå våre illusjoner i stykker, og det kan representere en mulighet dersom vi våger å ta innover oss ubehaget som en viktig pekepinne på egen livsførsel. Dette er tema i artikkelen som vi har kalt Lidelse som mulighet.

I videoen under snakker jeg om selvutvikling i forhold til følelser. Det kan virke som om forandring i livet krever at vi forplikter oss til å kjenne etter på følelsesmessige signaler, selv om det gjør vondt. At vi har en innebygd dragning mot å unngå smerte er både bra og dårlig. Det sørger for at vi oppsøker opplevelser som gir oss nytelse og tilfredsstillelse, men det gjør også at vi unngår å konfrontere situasjoner og følelser som gjør oss vondt, selv om en slik konfrontasjon kan føre til vekst. Det faktum at vi vegrer oss for smerte er kanskje det største hinderet vi har i forhold til utvikling og vekst.

Kilde

Wilber, Ken (denne utg. 2001): No Boundary: Eastern and western approaches to personal growth. Shambhala Boston & London. (Anbefales!)

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

5 KOMMENTARER

  1. […] Vi går altså på autopilot og gjentar vaner for tenkning, følelser og relasjoner og gjør det vi tidligere har gjort i livene våre. På den måten vet vi hvem vi er og vi vet hva vi kan forvente og det føles på sett og vis trygt. Forandring krever at vi går bort i fra de gjenkjennelige mønstrene og skaper nye. Selv om forandring er til det positive, vil det som regel skape usikkerhet. Derfor krever endring at vi tar et målrettet og bevisst valg om å skape grunnleggende forandringer. Vi er dømt til å gjenta fortidens tabber og arven fra foreldre og besteforeldre hvis ikke vi gjør en overlagt og varig innsats for å endre på det. Vi må være mer bevisst til stede i eget liv, undersøke våre reaksjonsmønstre, tenkemåter og følelser, og dernest tilstrebe og møte vanskelige situasjoner på nye måter. Denne prosessen vil ofte øke vår tilbøyelighet til angst og ubehag, og derfor er det mange som trekker seg når det virkelig gjelder. Virkelig forandring kan gjøre vondt, og mange vil oppleve at de blir ”sykere” av endringsprosessen, men det er i de periodene man må holde ut og ikke slippe sitt langsikte mål av syne. Nesten alle overganger i livet er forbundet med økt angst, og av den grunn er det mange som motarbeider endring. Grunnleggende sett ønsker de realisering, forandring og vekst, men de smertefulle omkostningene vil man helst unngå. Dette er hovedtema i artikkelen som heter På flukt fra seg selv. […]

  2. […] Følelsesmessig smerte kommer som et signal vi må lytte til, ikke som et fremmedelement vi bør ignorere eller medisinere bort. Noen mener at alt for mange i dagens samfunn unngår å konfrontere situasjoner og følelser som gjør oss vondt, selv om en slik konfrontasjon kan føre til vekst. Endring krever av og til at vi forholder oss til minner som fremkaller tristhet, sinne, angst, skyldfølelse, skam eller forlegenhet. (I artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi har vi en oversikt over alle følelsene og deres funksjon. Hva forteller følelsene oss egentlig?). Poenget er på sett og vis at vi vokser når vi våger å se, akseptere, forstå og bære vanskelige og smertefulle følelser. Hver gang vi forsøker å sno oss unna vårt indre ubehag, blir vi på sett og vis fanget av unnvikelsen, noe som av og til kronifiserer lidelsen og avstedkommer et liv på ”flukt fra oss selv”. […]

  3. Etter mitt avsluttede kapittel som tidligere tung-rusmisbruker, har jeg fortrengt følelser og traumer ifra mitt tidligere liv i over 2 år. Dette ble et resultat av gjentatte panikkanfalll og mye angst. Livet ble til slutt en evig kamp, gode perioder hadde jeg når fortrengte negative følelser eller unngikk å prate om dem, men fortsatt ble panikkanfallene hyppigere og angsten mer ukontrollert. Idag har jeg lært å takle angsten på en annen måte, med god hjelp ifra fagfolk spesialisert seg på akkurat dette. Uansett om man har god viljestyrke og pågangsmot, så må man la seg selv få lov til å snakke og føle. Jente 21år

Legg igjen et svar