Hør hele episoden her

I løpet av en uke på jobb møter jeg mange mennesker med forskjellige problemstillinger, men ofte er det et bestemt tema som løper gjennom uka og viser seg i sine ulike avskygninger. Denne uken, hvor jeg lager denne episoden (slutten av juni 2020), har jeg tenkt mye på forholdet mellom en aktiv og en passiv motivasjon. Det er et stort tema, men jeg vil forsøke å gi en kort oppsummering av det jeg har tenkt i samråd med menneskene jeg har møtt på min vei denne uken. SinnSyn er en podcast, men tidvis fungerer den også som min intellektuelle dagbok. Plutselig dukker det opp en tematikk jeg synes er viktig, og da gjelder det å fange den mens den fortsatt lever i min bevissthet. Denne episoden blir en kort dagbokaktig nedtegnelse av ukens tanker, og jeg vil gjøre det så kort og konsist jeg klarer. Tankene egner seg som en øvelse, og derfor poster jeg dette som månedens øvelse, som altså blir øvelse nummer fem i rekkene. I denne episoden kommer i alle fall en assosiativ utlegning av forholdet mellom en passiv og en aktiv holdning til livet, og jeg lar den ende i en øvelse eller en utfordring.  

For meg er det viktig at jeg alltid gjør det jeg selv føler engasjerer meg, og ikke bare gjør ting som andre forventer eller krever. Når man velger selv, preges man av en aktiv motivasjon, mens når man utfører sine plikter, er det lett å driftes av en mer passiv motivasjon. Dette er et livsprinsipp jeg tar på alvor, og balansen mellom det passive og det aktive følger jeg med på i mitt eget liv fra dag til dag. Eksempelvis svarer jeg aldri på mail umiddelbart. Jeg opplever at en mail kan være litt påtrengende og passe dårlig, og dersom jeg har en policy på å svare sporenstreks, blir livet mitt styrt av noen andre hver gang gmail lager et lite pling. Jeg vil velge selv når jeg skal svare, og da gjør jeg det av egen vilje og ikke plikt, noe som er en stor forskjell. Det er litt egoistisk, kanskje til og med litt narsissistisk, å nekte og svare på mail, men det er viktig for å beholde gløden. Kanskje svarer jeg innenfor 5 minutter dersom det oppleves meningsfullt og viktig, mens andre ganger kan det går flere dager, og jeg plager ikke meg selv med dårlig samvittighet, selv om jeg kjenner litt på den følelsen langt bak i amygdala. Dette er kanskje et litt merkelig, trivielt eller banalt eksempel, men jeg nevner det fordi det har en slags symbolsk verdi. Noen mennesker opplever at livet alltid er krevende, oppgaver presser seg på, pliktene kaller, krav stilles og livet leves som et slags Nintendo-spill hvor du blir beskutt og må hoppe unna kulene. Hvis livet presser deg opp i et hjørnet, er det fordi du ikke har kommet livet i forkjøpet. Du bestemmer ikke din egen retning, agerer ikke som styrmann på egen skute, men har sovet ved roret og nå krever mannskapet at du gjør ditt og datt for å komme på rett kurs. Liver er fullt av krav, men som regel så har vi litt handlingsrom, og dette handlingsrommet må vi utnytte slik at vi lever vårt eget liv, og ikke livet på andres premisser. Eksempelvis må jeg opp hver morgen på grunn av barn og jobb, men jeg sørger for å gi meg selv litt påvirkningskraft i en situasjon som i utgangspunktet er rimelig låst. Jeg setter nemlig klokken på kvart over seks, mens egentlig trenger jeg ikke å stå opp før kvart på sju. På den måten kan jeg velge å stå opp på hvilket som helst tidspunkt mellom kvart over og kvart på. Kanskje vil jeg tidlig opp fordi jeg har noe viktige jeg vil gjøre på jobb før gruppeterapien starter, og da står jeg opp kvart over seks. 

Hver gang vi agerer passivt i eget liv, tvinger livet oss opp i et hjørnet. Pasienter som ikke lager en plan for egen prosess, ikke vil forestille seg en tenkt fremtid hvor de har det bra og hvilke faktorer som må rokkes ved for å komme dit, vil ikke få noe ut av behandling. Ofte hører jeg pasienter som klager på at de er kasteballer i systemet. Hvis man ikke selv gir uttrykk for et ønske, egen vilje eller egne behov, forsøker andre å stille opp med det de forestiller seg at du trenger. Istedenfor at du velger din vei, forsøker velmenende hjelper å iverksette tiltak de tror kan hjelpe deg. Her blir du et passivt offer for andres gode intensjoner, og slike tiltak fører sjelden til noen bedring. Hvis ikke du vet hva du vil, eller klarer å se noe lys i tunellen, er det bedre å velge en vei selv enn å la alle mulige tilfeldige faktorer skyve deg i helt tilfeldige retninger. Forskjellen på å være en person som livet skjer med, snarere enn en person som går i en retning man har bestemt selv, er en enormt stor forskjell. Det er forskjellen på et meningsfullt og et meningsløst liv.

Det gjemmer seg et utrolig viktig budskap i det jeg her forsøker å si, men jeg er usikker på om jeg klare å formulere det klart. Det er heller ikke min innsikt, men som vanlig en innsikt jeg har adoptert fra andre tenkere, og her tror jeg vi kjenner igjen tematikken fra en rekke ulike visdomstradisjoner. En variant av det jeg prøver å formidle, kan også uttrykkes slik: Du må sørge for å påvirke det du har muligheten for å påvirke, hvis ikke blir du passiv og livet innhenter deg med krav og press. På en annen side må du også vokte deg for å forsøke og kontrollere det du uansett ikke kan kontrollere. Når du forsøker å påvirke det som ligger utenfor ditt domene, vil du oppleve å mislykkes og håpløsheten gjemmer seg i skyggen av ditt liv. Når du ikke tar kontroll på det du kan, vil du også føle deg håpløs, maktesløs og miserabel. Kunsten er altså å skille mellom det man faktisk kan kontrollere i livet, og det som ikke lar seg affisere av våre intervensjoner. Jeg opplever at mange som sliter psykisk, har en sterk følelse av maktesløshet i situasjoner de egentlig kunne eid. De har et psykisk operativsystem som tolker for mange situasjoner som overveldende uten handlingsrom, og de havner i apati. Her kommer den kognitive psykologien inn med kloke avsløringer av typiske tankefeller. Faktum er at jeg må opp om  morgenen fordi jeg har barn og forpliktet meg til Sørlandet Sykehus som betaler for min tid. Men en liten justering av mentaliteten på morgenkvisten, gjør at jeg opplever å eie min egen tid og mitt eget liv. Dette er en livskunst med enorme konsekvenser for livskvalitet, selvfølelse og engasjement. Jeg møter mange mennesker som er oppdratt til å tro at de må tilfredstille andres krav, at de ikke har lov til å si nei, ikke tør å si nei eller føler at andres behov er langt viktigere enn egne behov, og dermed praktiserer de selvutslettelse som en slags livsfilosofi. Du har planlagt en dag, men blir spurt om å bidra med noe annet, og du klarer ikke å fortsette i samme kurs, men bøyer av for venners anmodninger og ender opp med å gjøre noe du egentlig ikke vil. Du blir irritert, men svelger irritasjonen, og føler deg som et løv i vinden – Som et offer for andres vilje uten kontroll på egen kurs. Dette er den beste beskrivelsen jeg klarer å gi av angst. Dette er angst – Følelsen av kontrolltap og manglende evne til å beholde stø kurs i møte med utfordringer. Hvis du føler at du sliter med dette, så anbefaler jeg deg å sjekke ut Brené Brown og hva hun mener når hun påstår at mennesker med grenser av stål er de som er mest åpne og rause. Å sette tydelige grenser for seg selv, beholde stø kurs mot det som er viktig for deg, gjør deg ikke til en egoist, men til en person som opplever selvtillit, kontroll og trygghet i møte med livet, og slike mennesker har mye overskudd og mye å gi til andre.

Denne episoden representerer også månedens øvelse. Dersom du er en ivrig Patron supporter, og følger med på oppdateringene her inne, så har du allerede en del øvelser å henge hjernebarken i, ettersom kapitlene i «Selvfølelsens Psykologi» alltid ender i en øvelse. Her får du som prioritert supporter på kretsmester- og landslagsnivå en tilleggsutfordring fordi du er «mental eliteutøver». Min utfordring til deg er som følger: I hvilke situasjoner handler du ut i fra en passiv motivasjon? Er det deler av ditt liv som føles som tunge forpliktelser du bare må gjøre? Hender det at du føler at livet er noe som jager deg gjennom dagene? Hender det at du opplever livet som noe som skjer med deg, og ikke som noe du skaper? Det er lett å komme i bakleksa i selve livet, og plutselig er livet noe som presser deg opp i et hjørnet. Når du opplever livet som et press, er det ofte fordi du ikke utnytter ditt egentlige potensial. Kunsten er å komme livet i forkjøpet, gripe muligheter og tilpasse hverdagen deg, snarere enn at du må tilpasse deg hverdagen. Først og fremst så vil jeg at du tenker over denne forskjellen – Altså forskjellen på det passive og det aktive. Deretter vil jeg utfordre deg til å gå litt mer analytisk til verks. Finnes det situasjoner hvor du føler deg presset, men egentlig kunne tatt et aktivt valg og vunnet et forsprang som genererer en følelse av engasjement og frihet, i motsetning til ork og irritasjon? Klarer du å finne den typen «life hacks» som jeg mener å installere i mitt eget liv når jeg velger når jeg skal stå opp, istedenfor å føle at vekkeklokka maser meg opp hver dag. Som sagt er dette med vekkeklokka om morgenen et ganske banalt eksempel, men jeg tror det representerer en mentalitet som ofte gjennomsyrer mye av vår holdning til livet. I situasjoner hvor noen føler seg fanget, presset og tvunget, kan andre oppleve handlingsrom og valgmuligheter. De to holdningene til livet er vesensforskjellige, jeg tror denne forskjellen er mer avgjørende enn vi kanskje tenker over i det daglige.