Angst og magisk tankegang

Mange mennesker lever anstrengt ved å bekymre seg for ting de uansett ikke kan påvirke. Vi uroer oss for kreft og ulykker, men angsten er ofte den farligste for folk flest. Hva kan vi gjøre for å endre vår tankegang?

I premoderne samfunn laget man magiske teorier på de fenomenene man ikke kunne forstå eller utlede på annet vis. Det var et samfunn preget av overtro og religiøse ritualer. Industrialisering og modernisering ga oss stadig flere redskaper til manipulering og beregning av naturen, noe som førte til en gradvis avmystifisering av en rekke tilsynelatende mystiske forhold ved naturen. De eksakte vitenskapene øynet et håp om å regne ut hele universet og tilværelsen med kirurgisk presisjon. Livet ble sammenlignet med et biljardbord hvor det teoretisk sett var mulig å regne ut alle eksistensielle kromspring i livets bokholderi. Newton tegner opp et univers på kausale prinsipper, men før folk flest har hørt om Newton, er han allerede utrangert av Einstein som forfekter at verden er langt mer underfundig enn det man oppdager i en analyse av årsak og virkning.

Både mennesket og menneskeheten gjennomgår en kontinuerlig modningsprosess. Vi utvikler oss mot stadig mer nyanserte forståelser av oss selv og verden. Som barn tror vi på troll og nisser, men etter hvert utvikler vi en form for logisk sans som avslører at overnaturlige vesener etter all sannsynlighet ikke eksisterer. Vi beveger oss fra det som kan kalles en magisk tankegang til mer og mer rasjonelle måter å forstå tilværelsen på. Som voksne betrakter vi oss stort sett som fornuftige verdensborgere med stor grad av innsikt i oss selv og livet for øvrig. Vi har altså utviklet oss forbi den barnslige idéverden full av demoner, drager, trollmenn, nisser, spådom og voodoo, og i takt med vår personlige utvikling befinner vi oss sakte med sikkert på et nivå med gode refleksjonsevner basert på rasjonalitet og fornuft.

Det viser seg imidlertid at dette ikke er en lineær bevegelse, men snarere en bevegelse som legger seg som lag i vårt psykologiske bokholderi. Når vi befinner oss i overskudd har vi ofte evnen til avansert analyse, men under litt press hender det at vi havner ned på andre og mer umodne fortolkningsstrategier som skriver seg fra en tidligere fase i utviklingen. Med andre ord bor det magiske tanker i de fleste av oss, og nettopp en slik ”magisk” orientering ligger ofte til grunn for mange av våre bekymringer og vårt psykologiske ubehag. De fleste av oss har stadige tendenser til å orientere oss ut i fra en lags barnslig overtro, og når vi kombinerer dette med en liten dose angst og selvusikkerhet, har vi en blanding som borger for mye grubling og indre uro.

Den kjente norske psykiateren Ingvard Wilhelmsen baserer mye av sitt terapeutiske virke på å bekjempe menneskelig overtro. Han arbeider ved en klinikk for hypokondere i Bergen, hvor målsetningen er at pasientene skal unnslippe overtroens klør og bli Sjef i eget liv (2004). Mange av hans konsultasjoner med pasientene illustrerer hvordan overtro fremdeles har en viss makt over det vi betrakter som intelligente og moderne mennesker. Hans polemikk er både morsom og sokratisk underfundig, noe som gjør ham i stand til å snike seg inn på overtroen og til dels beseire den med retorisk kløktighet. Jeg vil forsøke å reprodusere et eksempel fra hans eminente foredrag.

 

Terapeut: Er du god til å bekymre deg?

Pasient: Ja, ganske…

Terapeut: Vil du si at du er bedre enn gjennomsnittet?

Pasient: Ja, jeg er nok atskillig bedre enn de fleste.

Terapeut: Hva er det du bekymrer deg for da?

Pasient: Jeg bekymrer meg for å få kreft.

Terapeut: Jasså… Hvor lenge har du hold på med det?

Pasient: 20 år.

Terapeut: Har du kreft?

Pasient: Nei.

Terapeut: Men du bekymrer deg for å få det?

Pasient: Ja, også undersøker jeg det nesten hver måned. Det er derfor fastlegen min har henvist meg til deg.

Terapeut: Nettopp… La meg spørre deg om en ting… Fungerer det å bekymre seg?

Pasient: Ja…

Terapeut: Hvordan vet du det?

Pasient: Jeg har jo ikke kreft!

Terapeut: Det har du jammen meg rett i. Kan du si litt mer om hvorfor det hjelper å bekymre seg?

Pasient: Da er jeg i alle fall forberedt. Jeg blir ikke tatt på senga hvis jeg en dag skulle utvikle kreft. 

Terapeut: Hmmm… Riktig nok… Jeg tror sannelig vi bør gå ut i avisene med dette her. Jeg er nemlig ikke sikker på om folk vet at bekymring lønner seg. Slik du forklarer det, ser det nesten ut som om bekymring har en slags forebyggende effekt mot utvikling av sykdom. Hvor mye tid bruker du på å bekymre deg hver dag?

Pasient: Tre til fire timer, tenker jeg.

Terapeut: Såpass, det var litt lenge.

Pasient: Ja, det er kanskje litt lenge, men man må ta livet på alvor.

Terapeut: Selvfølgelig… Du har rett… Men hva hvis du plutselig får hjerteinfarkt. Er du forberedt på det?

Pasient: Nei… Burde jeg vært det?

Terapeut: Ja, det er ganske vanlig. Spesielt for en mann i din alder. Nyresvikt kan også være et problem hvis du spiser for mye salt.

Pasient: Hemm…. Det har jeg ikke tenkt på. Men jeg tror ikke jeg har tid til å bekymre meg for både kreft, hjerteinfarkt og nyresvikt….

Terapeut: Nei, det forstår jeg. Da får vi håpe at du får kreft, i og med at det er kreft du er forberedt på.

Pasient: Tja… eller…

                                                                         (Parafrasering av Wilhelmsen)

 

Poenget til Wilhelmsen er at mennesker går rundt og bekymrer seg for ting de ikke på noen måte kan kontrollere, og så tror de at det å bekymre seg for potensielle farer har en forebyggende effekt. I følge Wilhelmsen er det bedre at vi erkjenner at Livet er et usikkert prosjekt (Ibid. 2000), og at vi korrumperer hele vårt livsprosjekt ved å bekymre oss for anliggender vi uansett ikke kan påvirke, i alle fall ikke med tankene.

Wilhelmsen forteller også om en dame som bruker all sin tid på foruroligende tanker vedrørende sin sønn, spesielt når han er ute og flyr. Denne moren (med en sønn på 40 år!) er helt nedkjørt av angst og uro hver gang hennes sønn er på reisefot. Bekymringene hennes avtar som regel når flyet har landet, og da antar hun at sønnen overlevde som følge av hennes iherdige bekymring. Hun tror simpelthen at hun på magisk vis kan holde et fly i luften med sin egen bekymring. Det er omtrent som å anta at man er Gud. Det denne bekymringsfulle moren heller ikke tar innover seg, er at sjansen for en ulykke er større på bilturen til og fra flyplassen, enn det er for en ulykke i luftrommet. Med andre ord bekymrer hun seg attpå til på feil sted.

Poenget er hele tiden å vekke en erkjennelse og refleksjon rundt overtroiske antakelser som hos mange av oss tillegges alt for stor innflytelse. Det illustrerer at moderne og tilsynelatende oppegående mennesker ofte lever på en magisk eller animistisk livsorientering. På sett og vis bedriver Ingvard Wilhelmsen en form for eksorsisme (et begrep som hører hjemme på dette eksistensnivået), men hans ”djevelbesvergelser” handler ikke om demoner, men om den magiske tankegangen som gir næring til overtro og demoner. Han forsøker rett og slett å mane ut overtro med rasjonalitet.

Den terapeutiske retningen som kalles kognitiv terapi baserer seg nettopp på en slik metodikk. Målet er å appellere til de rasjonelle nivåene i menneskets psykologi, og deretter la disse nivåene avsløre ”galskapen” på de lavere nivåene. På denne måten vil vår mentale økonomi opparbeide seg et stadig sterkere overskudd av rasjonelle livsorienteringer, noe som videre demper vår uro og unødvendige bekymringer. Dersom man vil drive egenterapi eller terapi med seg selv, kan man gjøre på samme måten: Rett og slett forsøke å avsløre seg selv ved hjelp av rasjonell fornuft og logisk sans.

 

Kilder

Wilhelmsen, Ingvard (2000). Livet er et usikkert prosjekt. Pax Forlag.

Wilhelmsen, Ingvard (2004). Sjef I eget liv – en bok om kognitiv terapi. Hertervig Forlag.

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

3 KOMMENTARER

  1. Hei og takk for mange gode og interessante artikler.
    Leste denne artikkelen med interesse, og vil komme med et lite innspill 🙂

    For meg kan det virke som om magisk tenkning og overtro faktisk er en naturlig del av oss. Før naturvitenskapen tok patent på sannheten, ble fenomenene og naturen forklart med mystikk og det de fleste i dag vil kalle overtro. Det at barn har en iboende “barnetro”, dvs. at den ikke er lært, kan indikere at dette er noe som er naturlig i oss. Problemet blir når barnetroen møter det naturvitenskapelige og darwinistiske verdensbildet, og aktivt blir forsøkt kuet for at vi skal tilpasses samfunnet. Dette vil imidlertid bidra til å skape angst i oss. Frykt for å falle utenfor samfunnet og frykt for å bli sett på som en “weirdo”.

    Det er derfor bare de med en god selvtillit, eller de som fra før av ikke har latt seg indoktrinere tør å komme med sine radikale tanker og alternative forklaringsmodeller på virkeligheten. Og det er derfor selvutviklings-industrien tjener sine gode penger. Den rett og slett hjelper folk til å finne tilbake til sin naturlige “barnetro”.

    Når det gjelder angst for ting som, i positivistisk forstand, ikke finnes, vil det for “normale” mennesker virke ulogisk og absurd. Men det er det som er virkeligheten for den det gjelder. Veien ut blir da å gå i terapi, men terapi er i bunn og grunn kun en måte på å endre verdensbildet til pasienten. En angst for ting som ikke er der, kan sees på som en konspirasjonsteori i liten skala. I filmer som f.eks. 12 monkeys, blir det imidlertid satt fokus på det at vi ikke kan vite med sikkerhet hva som er sant og og hva som bare er fantasi.

    I det konkrete eksempelet over med pasient som har angst for kreft, kan det kategorisers som barnlig overtro? Eller er det bare en eksempel på en person som har overført sin reelle og underliggende utrygghet på å gjelde frykt for kreft.

    🙂

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here