Et liv etter døden?

Jeg har definert meg selv som ateist/agnostiker gjennom store deler av mitt liv. Jeg har også brukt en del energi på å kritisere religion, men jeg har egentlig ikke visst nok om hva Gudstro innebærer. Dermed bestemte jeg meg for å delta i menigheter, i bibelgrupper og på Alphakurs for å komme «under huden» på troende mennesker. Jeg var interessert i livets store spørsmål, og spesielt spørsmålet som handler om døden.

For meg er døden forbudet med terror og ubehag. Jeg vil ikke dø, og jeg skulle ønske det fantes en utvei. Kristne tror på et liv etter døden, men jeg er ikke kristen. Jeg var likevel interessert i å høre hvordan de begrunnet sin tro på «evig liv i himmelriket». Denne artikkelen skal også presentere min tredje samtale med Rune Tobiassen. Tematikken kretser nok en gang rundt døden, og jeg føler vel aldri at vi kommer helt i mål. Sannsynligvis fordi ingen vet hva som skjer når vi dør. Men spørsmålet er altså hvilke grunner man kan ha for å tro på et liv etter døden.

Kort sagt er døden det som inntreffer når kroppen ikke lenger fungerer. Her påpekes det at døden handler om manglende funksjon, og ikke en tilstand hvor vi slutter å eksistere. Dersom mennesket ikke er noe mer enn en kompleks ansamling av molekyler, er det meningsløst å si at det har sluttet å eksistere. Mye av den kroppslige materien er fortsatt intakt hos en død person. Av og til transplanteres organer fra døde personer til andre mennesker. I et slikt perspektiv kan et liv etter døden handle om å bli donor, men det er ikke det vi tenker på når det er snakk om livet etter døden. Vi anser ikke en person som levende bare fordi leveren hans lever videre i et annet menneske. På tilsvarende vis vil vi ikke påstå at en person er død dersom vedkommende må fjerne en lunge. Det er også slik at over en periode på syv til ti år er alle cellene i kroppen mer eller mindre skiftet ut. På et molekylært nivå har den tidligere materien som utgjør vår kropp blitt borte. Betyr det at vi dør hvert syvende til tiende år? Det kan være fristende å svare «ja» på dette spørsmålet, men det fører til en del komplikasjoner.

Èn av komplikasjonene som oppstår, er det faktum at vi eksisterer i tid. Vi lever her-og-nå, i tillegg til at vi har en fortid og en fremtid. Vårt liv har en begynnelse og en slutt, og derfor blir det det problematisk å se på oss selv som molekyler. Dersom vi bare er molekyler, betyr det at vi alltid har eksistert i en eller annen form. På et subatomisk nivå, består kroppen vår av partikler som har eksistert siden tidenes morgen.

Ved nærmere ettertanke blir det vel ulogisk å tenke på vår egen eksistens på denne måten. Det jeg kaller «meg» er også en ansamling av atomer. Jeg er en ansamling av atomer som hele tiden erstattes av nye atomer. I hvert tilfelle har atomene alltid eksistert, og de vil fortsette å eksisterer etter at de har forlatt min kropp. I den forstand har jeg alltid eksistert. Samtidig er det som er «meg», noe som hele tiden forandrer seg fordi jeg er satt sammen av forskjellige atomer. Noen atomer er nye og noen er gamle, noen kommer til og noen forlater meg. I den forstand er jeg noe som hele tiden slutter å eksistere hver gang konstellasjonen av atomer i kroppen min forandrer seg. På sett og vis eksisterer jeg kontinuerlig, samtidig som jeg slutter å eksistere fra det ene øyeblikket til det andre, og dette blir bare nonsens. Selvfølgelig er det slik at det jeg kaller for «meg» ikke bare kan referere til partiklene i kroppen min. Det må referere til et større konsept, nemlig den spesifikke ansamlingen av atomer som er under min bevisste kontroll. Ikke bare det som kontrolleres av hjernen min i fysisk forstand, men av sinnet mitt.

Og nå er jeg fristet til å spørre hva dette har med døden å gjøre. Og ikke minst hva det kan bety for muligheten for et liv etter døden. Og nettopp her vil en del troende si at vi har kommet til kjernen i deres overbevisninger: Argumentasjonen over viser at vi dypest sett ikke opplever oss selv som kropper, men at vi på sett og vis bebor en kropp som hele tiden forandrer seg. Dette forklarer hvordan vi på et molekylært nivå kan ha en helt ny kropp hvert tiende år, men likevel beholde følelsen av å være oss selv. Det er noe i oss som er konstant, og denne konstanten er ikke en del av vår biologi. Noen vil imidlertid hevde at den levendegjør den biologiske delen av oss. Den konstante delen av oss har mange forskjellige navn innenfor ulike visdomstradisjoner. Noen kaller det for sinn, ånd, sjel, Buddhas natur, ditt sanne ansikt, absolutt subjekt og så videre. Vitenskapen vil kalle det for bevissthet, og faktum er at vitenskapen har litt problemer med å redegjøre for menneskets bevissthet. Når vitenskapen blir oss svar skyldig, og vår egen subjektive erfaring forteller oss at vi er noe mere enn en ansamling av atomer, er det kanskje ikke så vanvittig at man gir sjelen en plass i menneskets eksistensielle regnskap. Spørsmålet er om den metafysiske delen av oss, som kalles sjel i den kristne tradisjonen, kan overleve kroppens død.

Personlig er jeg veldig usikker. Den kritiske delen av meg godtar ikke de religiøse argumentene. Samtidig er jeg i en form for konflikt på dette området. Rent intuitivt har jeg en klar fornemmelse av å være noe mer enn atomer, molekyler, nevroner og materie, men jeg vet også at fornemmelser ikke alltid er det som gir oss de mest korrekte vurderingene av virkeligheten. Persepsjonspsykologien er full av eksempler på hvordan vi feilvurderer oss selv og verden. Jeg mistenker at min intuitive opplevelse av å være noe mer enn materie, er farget av min frykt for å dø og inderlige ønske om at livet er noe mer enn den avmålte tiden jeg har på jorden.

Jeg skriver også en bok om mitt møte med religion og livets store mysterier. Boken dreier seg mye om døden, og det er først og fremst ateisten i møte med tro som driver tematikken fremover. Denne boken kommer ut på høsten 2018, og den skal hete «psykologens journal».

Her får du min tredje samtale med pastor Rune Tobiassen. Vi skal forsøke å nærme oss døden for andre gang, men lykkes vel ikke helt.

 

Pastor Rune Tobiassen &
Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

2 KOMMENTARER

  1. Fra et bibelsk ståsted så sier skriften at syndens lønn er døden, ikke et liv etter døden. I følge bibelen så er døden en fiende, derfor kan vi ikke bli fortolig med doden, selv om noen tilsynelatende klarer det også.hvis det var et automatisk liv etter døden , så ville vi ha iboende udødlighet noe som mennesker ikke har fått. Sånn sett så har vi ikke noe fortrinn frem for dyrene.
    Den store forskjellen mellom dyr og mennesker er alikevel denne, at Gud har lovt å gi mennesker en oppstandelse under guds rikes nye styre under paradisiske forhold her på jorden i fremtiden. Men en kan ikke kalle dette et liv etter døden, for gud må vekke opp dem som er verdige til en oppstandelse , men det består alikevel av både urettferdige og rettferdige. De utettferdige, fordi de har betalt for synden med døden, ( DEN ADAMITTISKE DØD) ikke med evig pine som noen enda tror på .for evig liv er ikke forbeholdt de onde..
    Så med andre ord, hvis det skulle brenne evig i et bokstavelig helvete, så hadde jo de også fått muligheten til å leve evig, selv om det livet ikke hadde vært noe glederikt for dem. Bibelen sier at gud ikke har behag i den ondes død en gang, og slette ikke hvis de skulle pines etter døden og aldri kunne angre. Da hadde ikke gud vært kjærlighet, men svært ond. For det er han som forsatt har makten, også over djevelen som sprer alle disse løgnene om en kjærlig gud igjennom religjoner og mennesklige filosofier om sjelens udødelighet.

    Det finnes ikke en sjel som lever videre etter døden, for sjelen betyr selve menneske med alt det innebærer. Bibelen sier tydelig og klart at. “den. SJEL som synder skal dø” ( ikke pines, eller leve videre i det hinsides )

  2. Hvis vi ikke kan oppleve noe vondt etter døden , så sier noen at da har vi jo ikke noe å frykte for å dø? Nei vi har ikke noe å frykte, med unntak at vi ikke lever lenger. Bare det kan være en vanskelig tanke at vi ikke lever lenger, for evigheten er jo nedlagt i oss, så vi kan ha et begrep om evigheten. Ingen ønsker å dø hvis de har et godt liv, men noen kan ønske å dø når de har et smertefullt liv, da skjønner de at det er ikke fordi de ønsker å dø, men vil død for å bli frigjort fra et smertefullt liv, og da regner de meg ikke noe enda mer smerte etter døden. Helt fornuftig menneskelig tanke.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here