Vennlighetens evolusjon og vår samfunnspsykologiske krise
I boken Survival of the Friendliest (2020) argumenterer professor i evolusjonær antropologi, Brian Hare, og forskeren og vitenskapsjournalist, Vanessa Woods, for et radikalt og håpefullt syn på menneskets evolusjonære suksess. I motsetning til darwinistiske tolkninger av «survival of the fittest», fremhever forfatterne at det ikke først og fremst er aggressivitet, fysisk styrke eller rå konkurranse som har gjort oss til den dominerende arten på jorden – men vår evne til samarbeid, vennlighet og sosial tilknytning. Gjennom det de kaller “self-domestication hypothesis” viser de hvordan vi som art har utviklet oss til å bli mer tolerante, empatiske og samarbeidsvillige – trekk som har gjort oss bedre i stand til å overleve og skape komplekse samfunn.
Dette evolusjonære perspektivet kaster et urovekkende lys over vår nåtidige utvikling. For mens vi biologisk er skrudd sammen for samarbeid og tilknytning, synes samfunnet vårt i økende grad å belønne nettopp de motsatte egenskapene: konkurranse, sosial dominans og aggresjon. Denne tendensen forsterkes tilsynelatende rent algoritmisk via sosiale medier og preger vår mentalitet som en ondartet svulst. Dagens episode skal handle om evolusjonspsykologiske perspektiver på vennlighet og hvordan vår overlevelse som vennlige samarbeidspartnere står for fall under en bølge av sosial dominans, kynisme, giftig maskulinitet, kvinnefiedlighet, hat og forakt representert av fremtredende «idoler» og ledere som Trump eller Andrew Tate.
Sosial dominansorientering som kulturelt ideal
I dag ser vi en fremvekst av sosial dominansorientering (SDO) – en psykologisk orientering der man vurderer sosiale relasjoner hierarkisk og mener at noen grupper bør dominere andre (Pratto et al., 1994). I denne logikken er empati og samarbeid tegn på svakhet, mens kontroll, status og makt gir sosial valuta. Dette uttrykkes eksplisitt av Elon Musk i februar 2025 hvor han sier at det vestlige menneskets største svakhet er empati. Dette tankegodset promoteres i dag av høylytte figurer som Donald Trump og Andrew Tate, som bruker digitale plattformer til å fremme aggressive, kvinnefiendtlige og hierarkiske verdier. Når algoritmene på sosiale medier forsterker engasjement gjennom polarisering og emosjonell intensitet, blir negativitet en forretningsmodell – og dermed en kulturell norm.
Denne utviklingen er ikke uten konsekvenser. Vi ser det i økende mobbetall i norsk skole, lærere som rapporterer om respektløs atferd, og unge gutter som siterer «sigma male»-ideologi og roaster hverandres utseende i skolegården. Sigma male et internettord som ble brukt til å beskrive en mann som er selvstendig, selvsikker og ikke bryr seg om sosiale normer eller hierarkier. Han er ofte introvert og foretrekker å observere fra sidelinjen fremfor å være i sentrum av oppmerksomheten. Altså en kald og kynisk person som dømmer Andrew fra sidelinjen og sprer forakt, usikkerhet og fiendtlighet inn i det sosiale landskapet. Det sprer seg som en slags psykologis pest og trenger inn i holdningene til våre barn og unge.
Netflix-serien Adolescence skildrer en slik virkelighet – et mikroklima hvor vennlighet og fellesskap er på vikende front, og sosial rang, råhet og populærkulturelle idealer preger barns samspill.
Digital radikalisering og relasjonelt forfall
I dette landskapet blir barns psykososiale utvikling utsatt for krefter som står i direkte konflikt med våre evolusjonære fortrinn. Når rollemodeller viser forakt for svakhet, hyller dominans og forkaster empati, risikerer vi å radikalisere en hel generasjon inn i sosial isolasjon, forakt for fellesskap og manglende tillit. Forskning på digital radikalisering viser hvordan unge gutter i sårbare livsfaser – ofte preget av sosial usikkerhet og marginalisering – søker tilhørighet i subkulturer som tilbyr klare svar og identitetsmarkører (Hamm & Spaaij, 2017).
Andrew Tate er en slik identitetsmarkør. Han representerer en hypermaskulin ideologi hvor verdien av relasjoner, tilknytning og emosjonell kompleksitet reduseres til et spill om kontroll og prestisje. Slike forbilder fyller tomrommet etter fraværende relasjoner og et svekket fellesskap.
Tilknytningens betydning for empati og fellesskap
I lys av tilknytningsteorien (Bowlby, 1969) kan vi forstå hvordan barns evne til empati, tillit og samarbeid formes gjennom tidlige relasjonelle erfaringer. Trygg tilknytning gir et fundament for å tåle forskjellighet, inngå i gjensidige relasjoner og utvikle prososial atferd. Utrygg tilknytning, særlig avvisende eller desorganiserte mønstre, kan på sin side svekke evnen til affektiv resonans og øke sårbarheten for ideologier som tilbyr kontroll fremfor relasjon.
Sosial dominans og høy SDO korrelerer negativt med empati (Sidanius & Pratto, 2001), og det er nærliggende å spørre om en kultur preget av tilbaketrekning fra nære relasjoner – erstattet av skjermer, algoritmer og performativ identitet – undergraver forutsetningene for relasjonell helse. Når øyekontakt byttes ut med scrollende tomhet, og når empatiske modeller for kommunikasjon fortrenges av sarkasme, roasts og konkurranse, svekkes de sosiale båndene vi er avhengige av for psykisk velvære.
Vennlighet som motstandskraft
I Survival of the Friendliest understrekes det at vår største evolusjonære fordel er evnen til å inngå i dype, tillitsbaserte relasjoner. Dette perspektivet resonnerer med nyere utviklingspsykologisk forskning som viser at relasjonell tilhørighet er en av de mest robuste beskyttelsesfaktorene mot psykiske helseplager (Cacioppo & Cacioppo, 2014). Vennlighet, forstått som et aktivt prinsipp for inkludering, lytting, deling og emosjonell responsivitet, er ikke sentimentalitet – det er sosial bærekraft.
I et samfunn som i økende grad belønner narsissisme og dominans, blir vennlighet en form for motstand. Den bygger broer der algoritmene graver grøfter. Den skaper tillit i en tid preget av mistenksomhet. Og kanskje viktigst: Den beskytter barns utvikling i en verden som er i ferd med å glemme hva det betyr å være menneske.
Litteratur og referanser
- Hare, B., & Woods, V. (2020). Survival of the Friendliest: Understanding Our Origins and Rediscovering Our Common Humanity. Random House.
- Bowlby, J. (1969). Attachment and Loss: Vol. 1. Attachment. Basic Books.
- Pratto, F., Sidanius, J., Stallworth, L. M., & Malle, B. F. (1994). Social dominance orientation: A personality variable predicting social and political attitudes. Journal of Personality and Social Psychology, 67(4), 741–763.
- Sidanius, J., & Pratto, F. (2001). Social Dominance: An Intergroup Theory of Social Hierarchy and Oppression. Cambridge University Press.
- Cacioppo, J. T., & Cacioppo, S. (2014). Social Relationships and Health: The Toxic Effects of Perceived Social Isolation. Social and Personality Psychology Compass, 8(2), 58–72.
- Hamm, M. S., & Spaaij, R. (2017). The Age of Lone Wolf Terrorism. Columbia University Press.
