IKS møter WebPsykologen privat

IKS møter WebPsykologen privat

Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser henvender seg for å snakke om psykologyrket, psykiske problemer, helbredelse, følelser og mye mer. En åpen samtale om erfaringer i møte med psykisk helse.

På sensommeren 2010 får WebPsykologen en henvendelse fra Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS). IKS drifter et magasin som heter Kvinnekraft og de ønsker et intervju med WebPsykologen. Jeg kommer derfor i samtale med en skribent for bladet som heter Helene Larsen. Vi har mange korrespondanser hvor vi drøfter psykisk lidelse, behandling og helbredelse. Helene er også interessert i hvordan behandlere tenker om terapi og mental helse, og vår dialog ender med et slags portrettintervju som ble publisert i Kvinnekraft (nr. 3, september 2010).   Jeg hadde en god opplevelse i møte med Kvinnekraft. Jeg fikk mer innblikk i deres måte å arbeide på og en større forståelse for selvhjelpsgrupper. Hele prosessen ble derfor en konstruktiv og lærerik affære. I etterkant henvendte jeg meg til Kvinnekraft for å spørre om jeg kunne dele intervjuet med leserne på WebPsykologen, hvorpå de umiddelbart ga sin godkjennelse. Deres hensikt ligner på sett og vis WebPsykologens hensikter, nemlig å nå ut til så mange som mulig med budskap om mental helse. Før jeg gjengir intervjuet, vil jeg kort skrive noen linjer om IKS for dem som ikke kjenner denne organisasjonen.    

Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS)

  Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser er en medlemsorganisasjon for kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser. De driver en ganske omstrakt virksomhet hvor de yter hjelp og støtte i mange fasonger. Blant annet iverksetter de selvhjelpsgrupper hvor mennesker med lignende problemstilling samles for å støtte hverandre og ta opp kampen sammen. Basert på erfaring og ønske om forbedring, opererer gruppene i mange byer rundt om i hele Norge. IKS står ofte bak som en slags oppstartshjelp for disse selvstendige gruppene, noe som i seg selv er en verdifull innsats.   Menneskene bak IKS er ikke behandlere, men definerer seg som medmennesker med ekspertkompetanse på det å leve med og arbeide seg ut av en spiseforstyrrelse. Derfor er det flers som synes det er lettere å oppsøke IKS enn helsevesenet når de har problemer. Det faktum at mange nettopp oppsøker IKS snarere enn psykisk helsevern, kan blant annet fortelle oss at erfaringskompetanse spiller en viktig rolle, og at helsevesenet kanskje bør sikte mer på ansettelse av erfaringskonsulenter.   Alle som arbeider i IKS har taushetsplikt. Det er en viktig ting å formidle i forhold til trygghet og ivaretakelse.   I følge IKS innebærer selvhjelp at personer med felles problemer kommer sammen, deler erfaringer og støtter hverandre på veien til bedre livskvalitet. De har sin egen definisjon av spiseforstyrrelser som lyder slik:  

Spiseforstyrrelser handler om å bruke mat og kontroll av mat som midlertidig løsning på forskjellige livsproblemer. I IKS har vi denne generelle definisjonen:

Man har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger i forhold til mat, kropp og vekt går utover livskvalitet og fungering i hverdagen.

Det finnes ikke noe absolutt punkt for når vanlig opptatthet av ernæring og helse glir over i et forstyrret forhold til mat, kropp og følelser. Det er en glidende skala fra nyttårsslankeren via personen med et problematisk forhold til mat og til en fullt utviklet spiseforstyrrelse.

Det unaturlige forholdet til mat, kropp og vekt er symptom på følelsesmessige og personlige problemer. Å overspise, sulte, kaste opp og tvangstrene brukes bevisst eller ubevisst i forsøk på å unngå problematiske og uoversiktlige tanker og følelser.

  Mitt møte med IKS imponerte meg. Det er en organisasjon med ildsjeler, erfaring og omtanke. De har en innholdsrik hjemmeside du finner på www.IKS.no, og man kan kontakte dem på telefon 22 94 00 10 dersom man har behov for å snakke med noen om sine problemer i forhold til kontroll og mat.   Jeg hadde mest kontakt med Helene Larsen som var skribent for Kvinekraft, og hun viste seg å være profesjonell og imøtekommende. Jeg er takknemlig for møte med IKS, og takknemlig for at de lar meg poste intervjuet som handler om mental helse, psykologens opplevelser, innblikk i terapi, forståelse av terapi og helbredelsesprosesser og mye mer.    

Intervju med WebPsykologen ”privat”

  (Det er to initiativtakere til WebPsykologen.no: Janne Risholm Liverød og Sondre Risholm Liverød. I følgende Intervju er det Sondre som uttaler seg.)    

Du jobber til daglig i psykisk helsevern for voksne, og samtidig driver du webpsykologen. Er WebPsykologen en fritidssyssel?

  Det startet som en hobby og et ønske om å formidle psykisk helse til så mange som mulig. Dessuten er jeg svært glad i å skrive, og dermed får jeg utløp for mine kreative impulser i noe jeg selv synes er meningsfullt, og håper at andre kan ha interesse og nytte av. WebPsykologen som et nettmagasin om selvutvikling og mental helse er noe jeg brenner for, og det er et prosjekt i rask vekst.    

Tar du med deg private erfaringer når du møter mennesker i jobben din?

   Når det gjelder hvorvidt jeg tar med meg egne erfaringer i møte med klienter, er svaret et ubetinget ”Ja”. Jeg tar i alle fall med meg mitt eget følelsesregister som jo er tett knyttet opp til mine egne livserfaringer. Jeg bruker ikke mine egne erfaringer, men jeg bruker mine egne følelser som utgangspunkt for empati og forståelse av den andre. Jeg forstår andre mennesker på bakgrunn av en slags fellesmenneskelig følelseskomponent. Man kjenner til en viss grad igjen de fleste følelser, og jeg tror det er på den bakgrunn man nærmer seg andres psykologiske landskap. Hvis jeg blander inn mine egne erfaringer i konkret forstand, tror jeg at jeg mister min ”åpne holdning” og forkludrer min forståelse av den andre.   Noen lidelser og opplevelser er imidlertid vanskeligere å forstå enn andre. Jeg tror eksempelvis at schizofreni er vanskelig å behandle fordi deres subjektive opplevelsesverden ofte skiller seg så mye fra det fellesmenneskelige at man ikke når inn eller klarer å etablere en bæredyktig allianse. Schizofrene føler seg ofte fremmed og annerledes, og dette symptomet blir også en utfordring i terapi, nettopp fordi folk flest vanskelig kan leve seg inn i noe som skiller seg så mye fra deres egne emosjonelle responser og opplevelser av tilværelsen. Melankoli og nedstemthet vet alle hva er, men hvordan det oppleves å ha radiosendere i hodet, samtidig som man blir avlyttet av Pentagon, er ikke umiddelbart like enkelt å relatere seg til.  

Det er Sondre og kona Janne som står bak webpsykologene, sammen med stadig flere samarbeidspartnere. Både Sondre og Janne har psykologjobb ved siden av artikkelskriving, tv-produksjon og samfunnsdebatt på WebPsykologen

 

 

Hva er drivkraften? Hvor finner dere kreftene fra?

  Vi drives av interesse for skriving og et brennende ønske om å gjøre psykologifaget relevant, interessant og anvendelig for folk flest. I tillegg vil vi forsøke å utvide vår egen horisont ved å etablere samarbeid med skribenter og psykiatrisk helsearbeidere fra andre kulturer. Blant annet har vi allerede et godt og gjensidig berikende samarbeid med en terapeut fra India og en sosiolog fra Pakistan. Disse menneskene lever og praktiserer tett på en forståelse og innsikt i menneskets natur som skiller seg fra vestens måte å betrakte mennesket på. Ved å forfatte artikler sammen med disse menneskene (co-forfatterskap), håper vi at våre ”psykologi historier” bærer med seg ”noe annet” i tillegg til det den vestlige psykologien har å by på.    

 Hva gjør du for å føle deg bra?

  Jeg skriver, leser, hører på lydbok (for tiden Knausgård) og er sammen med min datter på ett år, min kone og andre jeg er glad i. En kombinasjon av familie, venner, samfunnsengasjement, jobb og egne prosjekter er det som gir meg livskraft og glede.        

 Hva er med på å holde deg frisk tenker du?

  Sammen med det nevnte er det i tillegg trening. Ellers tror jeg hovedpoenget med et hvert liv er å skape mening. Livskvalitet handler ofte om evnen til å ta styring på eget liv, og investere betydning i det man driver med. Jeg er opptatt av å gjøre ting som er viktig for meg selv. Det kan høres egoistisk ut, men på den måten får jeg mye overskudd og dermed har jeg mer å gi til min familie og de menneskene jeg møter i jobb og på fritid.    

Du jobber med mennesker med angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser. Hva har disse menneskene til felles når de har det som vanskeligst?

  En følelse av å mangle innflytelse på eget liv. Jeg tror mange sitter fast i en posisjon hvor de har mistet troen på egne evner, og dermed blir livet noe uforutsigbart som bare skjer. Det motsatte er en posisjon hvor man hviler i en positiv selvfølelse og en ide om at jeg kan skape mitt eget liv; jeg kan forme tilværelsen og skape mening for meg selv og andre. I tillegg sliter mange med en selvfølelse som ikke er forankret i en solid identitet. Som regel har det skjedd noe i deres liv som har skapt utrygghet, og dermed lever de på en slags alarmberedskap hvor følelsene svinger og evnen til å regulere følelsene hemmes av selvusikkerhet. Det er sannsynligvis uhyre slitsomt, hvorpå livet blir en kamp.    

Jeg leter etter bedring og håp når jeg intervjuer Sondre. Hvilke fellestrekk finner du når du begynner å se bedring?

  Mennesker som sliter psykisk har ofte forskjellige psykologiske forsvarsstrategier, noe som på en eller annen måte hemmer dem i relasjon til andre. Når man blir tryggere på seg selv, avtar disse strategiene og man føler seg friere i møte med vedkommende. Slik merker jeg bedring. Jeg føler en større grad av gjensidighet ovenfor min klient. Balansen i forholdet blir annerledes og jeg merker at klienten tar mer ansvar og bebor en indre styrke som manglet i den vanskelige fasen. Det er ikke lenger et så tydelig skille mellom hjelper og hjelpetrengende, men mer likhet. Relasjonen endrer seg, og da kan det være på tide å avslutte terapien. I tillegg mener jeg til en viss grad at mennesker endrer utseende etter hvert som de får det bedre med seg selv. Det er vanskelig å definere, men jeg ser på sett og vis en indre trygghet som lyser ut av personen, og det gjør folk vakre. At skjønnhet kommer innenfra er kanskje en klisjé, men jeg mener at det er helt sant.    

Hvordan er det å oppleve at behandlingen fungerer, at personene du jobber med får det bedre?

  Det er en slags rolig følelse som skaper en mer uanstrengt atmosfære. Jeg føler som regel en form for respekt og ydmykhet. Jeg er likevel forsiktig med å la mine egne følelser styres av ytre omstendigheter. Jeg føler som sagt en slags godhet, men jeg er opptatt av at min egen selvfølelse ikke skal være avhengig av hvorvidt terapien lykkes eller ikke. Da tror jeg at terapiprosjektet styres av mine behov, snarere enn at klienten eier prosessen.   Jeg forsøker å ikke ta med meg jobben hjem, nettopp fordi jeg tror det ødelegger min funksjon som terapeut. Jeg kan føle med folk, men ikke overta deres følelser eller la meg bekymre av dette i for stor grad. Dersom Al Gore hadde fått angst og mistet søvnen på grunn av global oppvarming, hadde han ikke kunnet gjort noe med problemet. Jeg beundrer hans gode balanse mellom engasjement og nærvær, samtidig som han holder en passe distanse slik at han ikke lammes som menneske og forkjemper for en ”grønn mentalitet”. Det gjelder å holde en viss avstand for å kunne være til hjelp, men det er ikke det samme som å ikke bry seg. Jeg mener snarere at det er den beste måten man kan bry seg på.    

 Hvordan opplever pasientene dine fremgang?

  Jeg tror fremgang i terapi ikke er en plutselig følelse, men snarere en snikende fornemmelse. En pasient i fremgang merker kanskje den økende grad av respekt, og ikke minst den glede andre får av deres nærvær. Jeg tror forbedring handler om å oppdage at man er verdifull og har betydning, og dermed noe å gi til andre. Man løfter på sett og vis blikket opp og ser utover, snarere en ned i bakken. Jeg tror altså at mennesker merker forbedring i relasjon til andre. Sannsynligvis får de mer ut av sine mellommenneskelige forhold etter hvert som bedring manifesterer seg. I tillegg tror jeg de føler en sterkere grad av indre trygghet og en følelse av å være agenter i eget liv. Fri fra usikkerhet og avhengighet av andre, og sterke nok til å skape sitt eget liv og installere mening i gode livsprosjekter.    

Hvordan er det når pasienter tilsynelatende ikke blir bedre?

  Det er selvfølgelig ikke spesielt tilfredsstillende, men jeg forsøker å ikke gi det alt for stor plass i meg personlig. Dersom jeg ble nedfor og veldig lei meg av dårlige resultater, hadde jeg ikke orket å jobbe med dette. Likevel blir jeg ofte dypt berørt og bedrøvet når jeg ikke kan bistå mennesker som lider, men denne følelsen er på sett og vis et tegn på at jeg bryr meg om vedkommende, og dermed er den både god og vond på en gang. Jeg fokuserer da på den gode følelsen.    

Livet er balanse mens vi går. Med eller uten armene ut. Hvordan balansere mellom å være proff terapeut og medmenneske?

  Autensitet. Være så tilstedet som mulig og gi uttrykk for egen forståelse for det som foregår på en så ærlig og respektfull måte som mulig. Hver gang man kvier seg for noe eller føler seg presset, har man mistet seg selv og terapiprosessen står i fare. Til syvende og sist handler det om at man selv er i god balanse, og derfor er det viktig for meg å passe på at jeg har plass til å gjøre ting som gir meg glede og påfyll, hver dag!    

 Hva opptar deg i hverdagspsykologien?

  Språkspill og ulike verdensanskuelser. Jeg er opptatt av hvordan de møtes og hvordan de misforstår hverandre. Jeg leter på sett og vis etter broer mellom ulike livsorienteringer som ofte kommer i konflikt. De ser jeg rundt meg, og jeg finner dem i meg selv.    

Den berømte tidsklemma klemmer også psykologer. Går hjulene av og til for fort? Skulle du ønske du hadde mer tid i hverdagen?

  Jeg liker ikke å kjempe mot tiden. Det gir meg bare høyt blodtrykk. Derfor tilstreber jeg å ikke kjempe i mot. Kampen koster for mye krefter, og det gjør at jeg får gjort mindre. Av den grunn streber jeg etter å ikke la meg fange av for mye krav eller behov for bekreftelse gjennom det jeg gjør, får til eller ikke får til. Jeg forsøker så godt jeg kan å frigjøre meg fra tidsklemma, da jeg dypest sett mener det er mitt ansvar å prioritere. Dette klarer jeg imidlertid ikke alltid, og som regel ønsker jeg meg mer tid med min datter, min kone, og de jeg er glad i, og mer tid til å skrive. Mer enn det vil jeg egentlig ikke ha ut av livet.    

Hva legger du vekt på når du møter mennesker? Håndtrykk, øyekontakt, samtale, respons?

 

Magefølelse. Ingen spesifikke psykologiske trekk eller mystiske analyser. Jeg merker og føler på relasjonen og forsøker å justere meg der etter. Merker jeg usikkerhet, hos meg selv eller den andre, er jeg opptatt av å forstå samtidig som jeg streber etter å skape trygghet.    

Da du var student for å bli psykolog, hva var motivasjonen? Hva ville du oppnå?

  Jeg var opptatt av filosofi, men studerte psykologi med filosofiske briller, for å få en jobb. Jeg liker å skrive og er interessert i samspill mellom mennesker. Psykologi føltes derfor som et naturlig valg. Det virket også tilfredsstillende med en jobb hvor jeg kunne hjelpe andre, men jeg må innrømme at det ikke var hovedgrunnen til at jeg valgte psykologi i en alder av 20 år. Drømmen var kanskje å bli forfatter.    

 Har du nådd noen av disse målene?

  Ja. Jeg skriver mye, leser mye og klarer å kombinere dette med nær kontakt til de som står meg nærmest. I tillegg gir det meg overskudd som jeg tror gir seg til kjenne i det at jeg elsker jobben min. Jeg jobber i gruppeterapi og gleder meg til hvert møte. Jeg liker ideen til Carl Gustav Jung som sier at både terapeut og klient må engasjere seg og beveges for å oppnå noe nytt. Det betyr at en terapitime som ikke beveger meg, men gjennomføres på autopilot, ikke har noe for seg. Jeg er ydmyk og svært takknemlig for alle de menneskene jeg møter i min jobb som har våget å bevege seg sammen med meg i terapi. Jeg tror at hver gang jeg vokser litt på en positiv måte i jobbsammenheng, gjør jeg det sammen med en klient og på grunn av vårt helt spesielle prosjekt. Jeg opplever jobben som et berikende samarbeid, og det tror jeg er klinikerens største ”frynsegode” og terapiens gave.    

Hvor går veien videre?

  Nå skal jeg snart jobbe med barn og ungdom for å få litt ny erfaring. Hittil har jeg kun jobbet med voksne i psykisk helsevern. Jeg er også veldig opptatt av å videreutvikle WebPsykologen og har mange ideer og prosjekter i så henseende.    

 Hvis du kunne forandret én ting i norsk helsevesen, hva ville du forandret?

  Tungrodde byråkratiske og administrative krav som spiser opp verdifull og direkte kontakt med klienter.    

Hvilke verdier setter du høyest, privat?

  Åpenhet som grunnlag for en fri dialog. Aksept for følelser i alle retninger. Evnen til å forankre identitet på ”innsiden” slik at det ikke er sosial status, utseende og prestasjoner som betinger vår følelse av verdi. Jeg ønsker dette for meg selv og alle de jeg er i kontakt med. Når jeg lykkes med noe av dette selv, gir det psykologisk overskudd, rom for mer kjærlighet til familie, venner og livet. Da merker jeg overskudd som gir meg mer sorg og mer glede. Jeg våger rett og slett å føle mer, og det bader tilværelsen i sterkere farger. De samme verdiene er viktige i arbeidslivet.    

Har du noen fremtidige planer for videreføring/videreutvikling av WebPsykologen.no?

  Absolutt! Jeg håper at WebPsykologen vil vokse og bli en arena hvor mennesker engasjerer seg i psykologiske spørsmål både på et individuelt nivå, og på et samfunnsmessig nivå. Jeg håper at WebPsykologen kan bevege, engasjere, inspirere, provosere, motivere og generelt sett skape bevegelse i det psykologiske landskapet på en modig måte sammen med leserne. Så vidløftig er mine håp for WebPsykologen. For å få til det, må vi strekke oss ut mot lesere som lar seg engasjere og dermed henger seg på debattene på vår facebook-side og diskusjonene som foregår under artiklene på WebPsykologen. Poenget er å samle ulike meningsytringer for å utvide horisonten og dermed muligheten for vekst og utvikling.   Helene avslutter vår samtale med følgende:  

  • Jeg føler vi har samlet noen perspektiver, meninger og synsvinkler som fikk meg til å se frem og tilbake, og runder av. Webpsykologen får besøk av meg igjen. Man kan lese eller engasjere seg i debatter og artikler. Jeg fikk i hvert fall lyst til å være en del av noe større med alt mitt lille!

    Og WebPsykologen vil takke Helene for gode spørsmål og innspill som krevde en del ettertanke…   Materialet er som nevnt reprodusert med tillatelse fra IKS og deres magasin Kvinnekraft.  

Av Helene Larsen &  Sondre Risholm Liverød WebPsykologen.no 

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

1 KOMMENTAR

  1. Jeg har lest overstående art. og tilhørende intervju og sitter igjen med en følelse og tanke om at du, Sondre R. må være en flott person og absolutt en som er på rett plass og eller » Hylle i livet! «! Det samme ønsker jeg å si om din kone …og partner! Det er slike psykologer folket har bruk for, ikke autoriteter som utstråler makt og kontroll, som gir og utstråler avstand til klienten og samarbeidspartnere, på et lavere nivå hva yrke gjelder! I arbeidet med mennesker er kjemi en nødvendighet, ikke minst i forhold til syke, og et alfa og omega i psykisk helsearbeid! Jeg tror psykolgisk helsearbeid, som inkluderer mennesker med egenerfaring fra psykiske lidelser, sorg, sjokk, misbruk, mishandling-psykisk/fysisk, omsorgssvikt o.s.v., som har kjent på egen kropp hvordan psyken og ting som innebærer psykiske reaksjoner og traumer påvirker den enkelte, er veien å gå for et helhetlig og positivt utfall for arbeidet og de som trenger det. Vi er og har vært rigide, elsker å komplisere alt, gjøre det mest mulig mystisk og utilgjengelig for den vanlige borger, her tror jeg vi har mye å lære og ikke minst å hente til våre alles beste! Østen`s » Vise menn » er en berikelse i så måte! Spennende at dere samarbeider med proffesjoner fra India og pakistan! De får nok også positive opplevelser, i samarbeidet, å ta med seg videre! Sammen er vi sterke! I min jobb, i psykiatrien, savnet jeg nettopp psykologer- og psykiatere i nærvær av pasientene, tror mye ville blitt
    anderledes om så hadde vært tilfellet og dette er noe som absolutt burde etterstrebes/ prioriteres i fremtiden!Vis mer

Legg igjen et svar