Fra psykoanalyse til selvpsykologi

I et freudiansk og darwinistisk menneskesyn motiveres mennesket av dyriske drifter. Selvpsykologen mener snarere at vi motiveres av streben etter mening, fylde, helhet & harmoni. Vi beveger oss fra Freud til Kohut.

Sigmund Freud er unektelig en meget sentral skikkelse innenfor den relativt unge vitenskapen om menneskets psyke. Hans psykologi omhandler i generelle trekk motivasjon, det ubevisste, den psykoseksuelle utvikling, opprinnelsen til nevroser og hvordan drive terapi. Mot slutten av sin karriere lanserte han også den velkjente modellen på menneskets psyke med de tre instanser; ”Id”, ”Ego” og ”Superego”. Noe av hensikten bak hans arbeid var å legge grunnlaget for et vitenskapelig studium av menneskets psyke. I utviklingen av psykoanalysen krydret Freud sin vitenskap med et arsenal av begreper som til en viss grad kan synes å være ”løse” og til dels tilfeldige. I senere tid har det fått den konsekvens at flere psykologer er skeptiske til direkte å benytte hans teori som en ramme for empirisk forskning og klinisk praksis. Freud grunnla altså ikke en ny gren av empirisk viten, men bidro snarere til den vitenskapelige psykologien ved å reise nye spørsmål og peke på forhold som det kanskje var verd å undersøke nærmere. Det åpnet med andre ord for visse justeringer av hans opprinnelige teori. (Saugstad, 1998, kap. 10).

I American Journal of Psychiatry skriver imidlertid Eric Kendel (1999, p. 505) at psykoanalysen er det mest sammenhengende og intellektuelt tilfredsstillende syn på psyken, hvorav psykoanalysen utgjør det beste teoretiske utgangspunktet for nevrovitenskapen. Freud var selv en eksponent for disiplinær uavhengighet mellom psykologien og biologien, men kun for den perioden psykologien trengte det for å utvikle seg selv. I dag er nevropsykologien på en voldsom fremmarsj, og i undersøkelsen av forholdet mellom hjernen og vår subjektive opplevelse, har de igjen tatt for seg psykoanalytisk teori som et avgjørende utgangspunkt.  Innenfor nevrobiologi mener de altså ganske bestemt at psykoanalysen er den mest sammenhengende og tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi, og dermed det beste utgangspunkt for en fusjon mellom Hjernen og den indre verden (Solms & Turnbull, 2004). Sånn sett kommer vi til enkeltindividets opplevelser (subjektivitet) på den ene siden, og disse opplevelsenes nevrologiske grunnlag (objektivitet) på den andre ved å koble Freuds teorier med moderne nevrovitenskap.

Inden for nevrovidenskaben har man nu metoder og teknikker, der kan bidrage med hidtil ukendt viden om de fysiologiske paralleller til den ”indre verden. Kort sagt har nevrovidenskaben indhentet – og mange vil påstå overhalet – psykoanalysen med hensyn til udforskning av det menneskelige subjektet” (Ibid, pp. 22-23).

Mot slutten av sin karriere tilla Freud ego en stadig større betydning, noe som hans datter, Anna Freud, førte videre i 1930- og 1940-årene. Hennes bidrag til psykoanalysen var nettopp et større fokus på ego i den psykoanalytiske oppfattelse av sjelslivet. Hun betonet spesielt egoets rolle som konfliktløser og tilla det en rekke forsvarsmekanismer. Denne revisjon av Freuds opprinnelige modell fikk navnet Ego-psykologi og ble siden adoptert av blant andre Heinz Hartmann og David Rapaport. (Saugstad, 1998, s. 311-315).

I starten fokuserte Freud på de dyriske drifter som motiverte mennesket. Med et fokus på id fylt av primitive instinkter, kan vi si at denne teorien var et studium av den Darwinistiske syn på menneskets psyke. Senere trekkes egoet inn i sentrum av psykoanalysen og fokuset festes i større grad på individets helhetlige fornemmelse av seg selv som person. Samtidig skal det nevnes at ego-psykologien aldri forkastet driftsteorien. Det var fortsatt psykisk energi i form av libido og aggresjon som driftet egoet. I en forlengelse av ego-psykologien kommer Heinz Kohut inn i bildet. I hans forståelse er ikke den klassiske driftsteorien lenger like relevant da mennesket heller motiveres av en streben etter fylde, helhet, harmoni og opplevelse av mening. Han forkaster aggresjon som en primær drift, men tar riktig nok ikke fullstendig avstand fra seksualdriften. Isteden tillegger han den en noe endret betydning. Seksuell utagering bør ikke forstås som et overskudd av libido, men heller et desperat forsøk på å tilskynde eller stimulere et fragmentert selv som er roten til en ubehagelig følelse av tomhet og livløshet. (Karterud, 1997, s. 21-22). I motsetning til Freuds forståelse, kjennetegnes ikke det mentalt ”syke” mennesket av skyldfølelse i forhold til indre konflikter mellom ”forbudte følelser” og samfunnets normer, men isteden et menneske som går gjennom livet uten mening. (Mitchell & Black, 1995, s. 149) Det velfungerende mennesket karakteriseres av et sammenhengende selv som er senteret for vårt psykiske univers.

Den mest iøynefallende forskjellen på Freud og Kohut er utvilsomt det språklige. Freud snakker om id, ego og superego, mens Kohut snakker om selvet (i tråd med blant annet objektrelasjonsteoretikeren Donald Winnicott). For Kohut er det mentalt friske mennesket som sagt karakterisert av et sammenhengende selv. Det betyr at individet har lyktes med å internalisere sine selvobjekter og grunnlagt sterke psykiske strukturer. En slik prosess avhenger av sund narsissisme og et empatisk miljø. Spenningen mellom ambisjonene, som innfris av våre evner, og ledes av våre idealer ligger bak den friske person som opplever en helhet og mening i hverdagen. For Freud stiller det seg litt annerledes. Det friske mennesket kjennetegnes av et sterkt ego som finner en riktig balanse mellom driftene, den dømmende instans og den ytre virkelighet. I en slik forklaringsmodell bærer mennesket preg av å være noe primitivt i sin streben etter behovstilfredsstillelse. Menneskelige følelser som glede og stolthet kan kanskje synes å ”forsvinne”, noe Kohut tar hensyn til i utviklingen av selvpsykologien. Generelt sett kan vi si at Kohut har et betraktelig mer positivt syn på mennesket enn Freud.

I Freuds psykoanalyse styres mennesket av spenningsreduserende motiver. Gjennom de psykoseksuelle faser kan det oppstå uheldig fiksering som fører til indre konflikter. De kan fortrenges i vår streben etter velvære. Det menneskelige behov for kontakt med andre synes å stå sekundært i Freuds teorien. Her tenker Kohut i andre baner og tilskriver det interpersonelle adskillig større betydning. Det å ha relasjoner til andre sees som et primært behov da det er det som forme vår psykiske struktur og personlighet. Selvobjektene internaliseres og forankres som henholdsvis ambisjoner, idealer, evner og identitetsfølelse i det Kohut kaller det tripolare selvet (Det tvillingsøkende selvet: behovet for likhet og fellesskap med andre, det grandiose selvet, behov for anerkjennelse og bekreftelse fra andre og det idealiserte selvet: behovet for ”perfekte” andre som besørger en følelse av trygghet og balnse). Vellykket objektoverføring forutsetter et empatisk miljø og følgelig er vårt forhold til omverdenen og våre medmennesker essensielt. Et lignende syn kan vi finne i objektrelasjonsteoriene hvor blant annet Winnicott vektlegger forholdet mellom moren og barnet.

Når det gjelder forståelsen av narsissisme har Freud og Kohut felles utgangspunkt i det de begge mener at barnet er født primært narsissistisk. Heretter skiller de seg derimot fundamentalt fra hverandre. I følge tradisjonell freudiansk teori blir barnets jeglibido investert i ytre objekter gjennom dets oppvekst. Utviklingen forløper normalt gjennom en gradvis retningsendring av libido fra barnet selv til ytre objekter. Dersom den psykiske energien som er investert i et objekt av ulike årsaker korrumperes, vil det rettes tilbake mot selvet. Slik er Freuds definisjon på narsissistisk patologi. Han mener imidlertid at det nødvendigvis alltid er rettet en viss mengde libido mot selvet, men det er en gradsforskjell som skiller den friske fra den syke. I selvpsykologien er objektlibido og jeglibido (narsissistisk libido) autonome. Det narsissistiske libido følger mennesket gjennom hele livet, men det modnes gradvis i vår oppvekst. Sund og moden narsissisme er grunnlaget for en tilfredsstillende selvfølelse. Her korresponderer Kohuts forståelse med gammel gresk-romersk stoisk tenkning hvor det å bry seg om seg selv er noe positivt og nærmest en forutsetning for å bry seg om andre.

Anbefalt litteratur

Noen vil mene at Freud er utrangert og avleggs i moderne psykologi, men langt i fra alle er enig i dette. Noen av de skarpeste og mest fremtredende fagfolkene innenfor psykologi og nevrobiologi mener altså bestemt at psykoanalysen er den mest sammenhengende og tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi, og dermed det beste utgangspunkt for en fusjon mellom Hjernen og den indre verden (Solms & Turnbull, 2004). Selv er jeg også meget vennligstemt og positivt innstilt til Freuds beskrivelse av menneskets sjelelige liv. Å lese Freud er som en fantastisk reise inn i menneskets indre landskap, og jeg vil ikke nøle med å anbefale mye av det han har skrevet, men som en innføring i hans teorier er det kanskje samlingen av forelesninger som er det beste utgangspunktet. Forelesninger til innføring i psykoanalysen sammenfatter Freud sine forskningsresultater på sjelelivets område. Psykoanalyse (1917) inneholder 28 forelesninger, der Sigmund Freud (1856–1939) henvender seg til et bredere publikum enn fagfolkenes krets. Psykoanalysen har hatt en epokegjørende betydning som metode både for å oppklare grunnlaget for nevroser og for utforskningen av den psykiske utvikling spesielt. Påpekningen av sammenhengen mellom barndomsinntrykk og psykisk utvikling har ikke bare hatt revolusjonerende betydning for moderne psykologi og psykiatri, men har også satt tydelige spor etter seg i hele den moderne kulturhistorien. Freud anbefales for alle som er interessert i den menneskelige psyke, ikke fordi hans teorier er ufeilbarlige eller suverene, men fordi de er spenstige og mye av utgangspunktet for psykologien som fagfelt.

Kilder

Kendel, Eric (1999). Biology and the future of psychoanalysis: A new intellectual framework for psychiatry revisited. American Journal of Psychiatry, 156, pp. 505-524.

Karterud, Sigmund. Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut. Ad Notma, Gyldendal, Oslo, 1997.

Mitchell, Stephen A. & Black, Margaret J. Freud and beyond. BasicBooks, USA, 1995.

Saugstad, Per. Psykologiens historie – en innføring i moderne psykologi. Ad Notam Gyldendal, Norge; Gjøvik, 1998.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

  1. Hvorfor er det mennesker og ikke dyr som får sjelelige problemer? Årsaken må finnes i det som utgjør forskjellen mellom mennesker og dyr, evnen til å nå frem til bevissthet om seg selv. Filosofien har erkjent at ingen kan oppnå bevissthet om noe som de ikke får gjøre erfaringer med gjennom sansene. Årsaken til problemene med selvbevisstheten er derfor at disse menneskene aldri har fått gjøre erfaringer med hvem de er i seg selv som personer.

    De hadde oppdragere som forsøkte å løse egne problemer med selvbevisstheten ved å flykte fra seg selv. Slike oppdragere har derfor ingen evne til å stå i et ekte samspill med barnet ut fra seg selv. Dermed kan ikke barnet oppdage hvem det er i seg selv som person. Fordi barnet ikke kan tilfredsstille sine sjelelige behov på en ekte måte, må det ty til nødløsninger. Slike nødløsninger gir umiddelbar lettelse, men forverrer situasjonen på sikt.

    Psykologien gjør en stor feil. Den bruker tilden til å analysere og bevisstgjøre nødløsningene og deres uheldige virkninger i stedet for å gi disse menneskene et alternativ til nødløsningene. Det de trenger er å oppdage at de kan tilfredsstille sine sjelelige behov på en ekte måte gjennom seg selv som personer.
    En annen vei til sunnhet,som jeg selv brukte, er å analysere egne nødløsninger slik at de blir ubrukelige. Men dette er meget skremmende fordi en må gi avkall på alt en har holdt seg til før en kan vite om det finnes noe alternativ.
    Jeg har skrevet om min egen veg ut av den nevrotiske tilpasningsformen på
    http://www.nevrotikeren.net Innholdet er skrevet over mange år, så tankene avklares etter hvert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here