Mystiker eller kvakksalver?

Mystisismens kunnskap er nært beslektet med metafysikken. En mystiker kan ikke betraktes som "alminnelig" religiøs, med han er åndelig søkende. Han må ikke forveksles med new age kvakksalvere.

Mystikk forekommer i nesten alle verdensreligioner, men ofte er mystikeren delvis i konflikt med de etablerte institusjonene innenfor disse religionene. Mystikeren er opptatt av det hemmelighetsfulle og de åndelige sidene ved livet, men som regel ikke i en klassisk religiøs forstand.

Mystikeren er først og fremst en søkende person som opplever de allmenne forklaringsmodellene og de religiøse systemene som utilstrekkelige. Mystisismens kunnskap er nært beslektet med metafysikken og regnes av og til som en subkategori til esoterismen. Esoterismen er derimot ikke så lett å definere. Det forbindes med en slags hemmelig viten og har sine dypeste røtter i mange av de religiøse tradisjonene.

De fleste religiøse tradisjoner har esoteriske læresystemer, men det er sjelden de man støter på i kirken eller moskeen til daglig. For eksempel har islam sufisme som er en måte å oppnå fullstendig harmoni og balanse på, og dessuten erkjenne ”Guds sanne vesen”. Jødedommen har kabbala som er et helt system av mystisk kunnskap og forestillinger om universets beskaffenhet. Gnostisismen er en religiøs filosofi med røtter blant annet innenfor kristendommen. Bahai religionen tror på en enhet mellom alle mennesker og en enhet mellom alle religioner ved å erkjenne at Gud er én. Bahai har også en litt hemmelig inspirasjonsbok som kalles De skjulte ord. Buddhismen har Zen som lærer oss at vi er frie, men samtidig begrenset av de handlingene vi velger. Zen handler om å være til stede i livet på en umediert og direkte måte (leve i nuet). Alle disse delvis religiøse livsfilosofiene er versjoner av det som under en samlebetegnelse kan kalles esoterisme.

Mystikeren kan ikke betraktes som religiøs i alminnelig forstand, med han er åndelig søkende. Han opplever at de allmenne formene for religion kommer til kort, og likeledes er han langt i fra overbevist om at vitenskapen kan forklare virkeligheten på en tilfredsstillende måte. Spørsmålet er hvor mystikeren har sin verdensanskuelse fra. Er han en representant for et premoderne samfunn preget av overtro og litt ubehjelpelige antakelser om livet, eller uttaler han seg fra en mer ”oppvakt” posisjon? Mystikeren er sjelden rent naturvitenskapelig orientert, men anerkjenner naturens lover. Hva slags livsanskuelse bor egentlig i mystisismen?

Det er vanskelig å besvare fordi det å være mystiker kan innebære så mangt. Min påstand er at mange som kaller seg mystikere eller gjør et stort nummer ut av sine ”alternative” verdensanskuelser veldig ofte beveger seg på et overtroisk fundament, og sannsynligvis er majoriteten av det alternative behandlingsmarked tuftet på en til dels magisk tankegang med røtter i premoderne tider. Spesielt gjelder dette de som iherdig angriper naturvitenskap og skolemedisin som en promoteringsstrategi for sin egen kurerende virksomhet (kvakksalveren). Det er dette Richard Dawkins påpeker i dokumentaren The Enemies of Reason (2007), og det er sannsynligvis dette som er bakgrunnen for legeforeningens motforestillinger mot healing. Men (!) vi står også i denne sammenhengen ovenfor et ganske vanskelig problem. Det har seg nemlig slik at både kvakksalveren og mystikeren snakker et lignende språk. De snakker ikke om årsak-virkning slik som vitenskapsmannen, men de bruker formuleringer av en litt mer metafysisk karakter. Av den grunn er det ikke alltid så lett å se forskjell på en mystiker og den halvskolerte røveren som prater med engler og åndevesener.

Min definisjon av mystikeren handler ikke om en person som lener seg på gammel overtro. En ”ekte mystiker”, til tross for en tilsynelatende eksentrisk språkbruk, henter ikke sine verdensanskuelser fra en begrenset utsikt nederst på de menneskelige utviklingsnivåene, men representerer snarere en integrert og atskillig mer holistisk innfallsvinkel. En spirituell retorikk er ikke alltid prerasjonell og umoden, men kan altså i enkelte tilfeller være postrasjonell og integrert. I så fall snakker vi ikke om kvakksalveri: ”But a ”mysticism” thoroughly grounded in genuine experience and verifiable by all those who have successfully followed the requisite set of conscious experiments, injunctions, and exemplars” (Wilber, 1997).

Problemet til new age healere, mange av de alternative behandlerne og det jeg her kaller kvakksalvere, er mangel på etterrettelig praksis. Ofte forankrer de sine kurative og ”overnaturlige” krefter i en ekstern guddom, hvorpå de unndrar seg alle kritiske spørsmål rundt den praksisen de bedriver. De alternative miljøene låner mange begreper fra orientalske tanketradisjoner og de snakker ofte om holisme og det hele mennesket, men alt for ofte skjuler disse ”spennende” begrepene en sjarlatan som skor seg på menneskers problemer uten andre kvalifikasjoner enn demagogiske evner, altså evnen til å forføre mennesker med litt dramatisk og nervepirrende språkbruk.

I forhold til dette, er mystikeren av en annen ”kvalitet”. Han er ikke bare selvlært eller troende, men har viet livet sitt til studier innenfor utallige teorier på menneskets beskaffenhet. Han kjenner til alle de store visdomstradisjonene og han kjenner til vitenskap. På bakgrunn av en beundringsverdig oversikt klarer han å løfte seg ut over de enkelte perspektivene og etablere en integrert forståelse av ”tingenes tilstand”. Dersom det finnes noe som ligner holisme, vil denne posisjonen kreve et skarpt intellekt og en disiplinert åndsarbeider som bruker årevis på studier innenfor utallige kategorier av erkjennelse. Jeg tviler på at de bakerste sidene i Dagbladet huser så mange av denne typen mennesker.

Robert S. De Ropp er opprinnelig biokjemiker, men hans interesser spenner fra kreftforskning til mental lidelse, hjernens biokjemi og effekten av narkotiske stoffer. I boken The master game (1968) er han blant annet opptatt av det han kaller kreativ psykologi. I bunn og grunn er han på jakt etter skaperkraften i menneskets psyke, og for å skape noe nytt, må man bevege seg ut av det bestående på en eller annen måte. Slike bestrebelser krever at man våger å slippe taket i de konvensjonelle rekkverkene vi har etablert overalt i vår sosiokulturelle sfære. I så måte må han begi seg ut på det som kanskje kalles ”alternativt”. Hvordan kan en mann som Einstein bevege sin bevissthetskraft så langt utover våre alminnelige forestillinger? Hva er det som fører han ut mot kvantefysikken når det er få eller ingen retningsgivende markører som egentlig peker i den retningen fra før? Dette spørsmålet har vi drøftet i artikkelen Hva er et geni?, men jeg er usikker på om svaret her er helt tilfredsstillende. Derfor vil jeg la de Ropp, som en av senere tids mest anerkjente mystikere, svare på spørsmålet om hvordan enkelte mennesker når de ekstraordinære nivåene av kreativ utfoldelse i møte med livets mysterier.

This creative work involves every aspect of man’s behaviour, the instinctive, motor, emotional and intellectual. It involves an understanding of the chemistry of the body and of the mind. It involves a study of type and all that pertains to type, the strengths and weaknesses that type imposes. It involves a study of creative activity, arts, crafts, techniques of various kinds and of the effects these activities produce on levels of consciousness. It involves a study of events on the large scale and on the small, an awareness of the processes taking place in human and nonhuman communities that affect the individual adversely or otherwise.” (1968, denne utg. 1974, p. 25).

Som nevnt tidligere vil en ekte mystiker ikke ta noen lette veier, og jeg tror det er her han skiller seg fra mange av vår tids healere og humbugmakere. I tillegg vil ikke mystikeren avvise naturvitenskap som reduksjonistisk og trangsynt, men anerkjenne vitenskapens styrker og inkludere dette i sin ”viten om mennesket”. Dermed er mystikerens praksis ofte mer etterrettelig enn mye av det vi eksempelvis finner på det ”alternative behandlingsmarkedet”. Men kan egentlig det vi her kaller esoterisk viten eller åndelig innsikt i mennesket være vitenskapelig?

Universitets- og høyskolerådet i Norge har flere generelle krav til vitenskapelige publikasjoner, og ett av disse kravene er at man presenterer ny innsikt og at denne innsikten er etterprøvbar eller anvendelig i ny forskning.

Den amerikanske filosofen og psykologen Ken Wilber snakker om en mystisisme som faktisk er etterprøvbar, men det er ikke det samme som å etterprøve et bestemt eksperiment i et laboratorium. Det er langt mer krevende å etterprøve mystikerens innsikter. Likevel finnes det altså en del etterrettelig forskning på området. I Zen er det for eksempel en praksis som kalles shikan-taza, zazen eller sittende meditasjon. De som mestrer denne øvelsen vil belønnes med åndelige erfaring som faktisk transcenderer alle våre ”dualistiske plager”. Denne typen helhetlig åpenbaring kalles kensho eller satori. Det handler om meditative erfaringen som bibringer innsikt i alle de spørsmålene som denne boken egentlig handler om: Hvordan er forholdet mellom helheten og delene? Hvordan er forholdet mellom det absolutte og det relative? Hvordan er forholdet mellom fri vilje og determinisme? Hvordan er forholdet mellom hjernen og bevisstheten? Hvordan er forholdet mellom kropp og sinn? Det korrekte svaret på disse spørsmålene er: Satori. Hva er Satori?

I møte med en Zen mester vil du aldri klare å gi et intellektuelt svar som godkjennes av mesteren. Dersom du spør meg hvordan min ostekake på iskrem smaker, er det beste jeg kan gjøre å gi deg oppskriften. Dersom du spør hva satori innebærer, blir du nødt til å følge oppskriften for å smake selv. Oppskriften på satori krever mange år med streng mental disiplin. Dersom du virkelig ønsker kensho og satori innsikt, må du rett og slett stole på at den krevende meditasjonspraksisen ikke fører deg inn i et psykologisk kollaps, men snarere åpenbarer ”tilværelsens sanne ansikt”. Og det gjør den (angivelig) dersom du følger oppskriften (Wilber, 1997, pp. 91-93). Alle andre svar på spørsmålet om ostekaken og satori vil bli fattige og utilstrekkelige. Man kan verken teoretisk, filosofisk, verbalt eller kunstnerisk uttrykke hva min ostekake smaker. Hvis du vil vite det, må du simpelthen følge oppskriften. En venn av meg mente at ostekaken smakte sitronoppvaskmiddel på en god og vaniljeaktig måte. Jeg følte ikke at den beskrivelsen var rettferdig, ettersom jeg selv mener at min ostekake er et gastronomisk kunstverk. Litt på samme måte er det gjort noen forsøk på å definere satori, og ett av de bedre forsøkene finnes hos professor i buddhistiske studier Peter Harvey (1990) hvor satori eller kensho beskrives som

…a blissful realization where a person’s inner nature, the originally pure mind, is directly known as an illuminating emptiness, a thusness which is dynamic and immanent in the world.” (Pp. 275-276).

Man snakker her om en erkjennelse av sitt sanne selv og en direkte helhetlig erfaring av opphevelsen mellom subjekt og objekt. Beklager språkbruken, men dette er ikke lett.

En overordnet kategori for erfaringer av denne typen kalles gjerne “perennial philosophy” eller “evighetsfilosofi” og det har vi skrevet om tidligere i artikkelen Evighetsfilosofi på tvers av religioner.

Anbefalt litteratur

The master game er en fascinerende og skarpsindig undersøkelse av den menneskelige psyke. I tillegg tar boken for seg menneskets muligheter for videreutvikling. Robert S. de Ropp er opptatt av potensiale for utvidelse av den menneskelige bevissthet, og dette er et tema han virkelig undersøker fra mange innfallsvinkler. I følge forfatteren selv er psykologisk utvikling eller utvidelse av bevisstheten ‘the only game worth playing‘. Og jeg vil si at boken er blant de som virkelig er ”worth reading”.

Kilder

Dawkins, Richard, (2007). The Enemies of Reason. TV dokumentar på Channel 4, UK.

De Ropp, Robert S. (1974). The Master Game. Picador edition, Pan Books Ltd., London.

Harvey, Peter (1990). An Introduction to Buddhism: Teachings, History and Practices. Cambridge University Press. 

Wilber, Ken (1997). The eye of the spirit an integral vision for a world gone slightly mad. Shambhala Publications, Boston & London.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here