Hva er et geni?
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
Mennesker har den eminente egenskapen at de kan ”binde tid”. Erfaringer kan formidles i språket og føres videre, noe som gjør at vi ikke ene og alene er prisgitt nedarvede overlevelsesmekanismer. Vi kan tilegne oss verdens erfaring fordi den er tilgjengelig i språket og skriftspråket.
”If Moses, Confucius, Buddha, Mohammed, Jesus and St. Paul can be considered living influences – and they are: look around the world – this is only because their signal has been carried to us by human symbol system”. (Wilson, 1983, denne utgaven 2007, p. 95).
Ny kunnskap kommer til når mennesker gjør nye erfaringer og formidler disse i språket. Hvis de lykkes med å få andre til å forstå sin nye oppdagelse, blir innsikten akseptert og integrert i kulturens database, men hvis vedkommende ikke finner ord for sine nyervervede innsikter, hender det at man betrakter vedkommende som ravende gal.
Einstein forteller at alle hans oppdagelser først kom til ham som fornemmelser eller bilder.
”I am of the opinion that all the finer speculations in the realm of science spring from a deep religious feeling…in this materialistic age of ours the serious scientific workers are the only profoundly religious people” (Albert Einstein).
Heldigvis klarte Einstein å uttrykke sine ideer og oppdagelser i språk og matematikk (selv om det er uhyre vanskelig å forstå), men det finnes mange andre som ikke evner å uttrykke sine dypeste åpenbaringer i språket, hvorpå de risikerer å bli stående både engstelige og alene utenfor fellesskapet. De er ikke lenger språklig forankret i en fellesmenneskelig virkelighet, og den eksistensielle ensomheten i en slik situasjon er sannsynligvis himmelropende. I et slikt perspektiv er det på sett og vis en ganske risikabel affære å skape noe nytt eller bibringe ny innsikt. Man blir alene helt til de nye oppdagelsene kan formidles i et språk eller et regnestykke.
På den ene siden betvinger vi virkeligheten gjennom språket, men i heldige tilfeller kan vi åpne nye erkjennelser og perspektiver gjennom språket. Det vi forstår av oss selv og verden trenger vi et språk på, og det vi ikke har ord for faller ofte utenfor vår fatteevne, eller blir liggende i skyggen av vårt intellekt som en vag fornemmelse.
Geniet er på mange måter den som evner å bevege seg ut over vårt språklige begrepsapparat og se verden med nye øyne, og deretter returnere til den fellesmenneskelige meningshorisont med nyformulerte perspektiver som kan begripes av andre og dermed etableres som akseptert ny innsikt.
På den måten er vår lingvistiske praksis en forutsetning for forståelse og tenkning, men på en annen side utgjør den en begrensning for den menneskelige erkjennelse. Mange nyskapende ideer og tanker kommer ikke til, fordi de begrenses av den eksisterende forståelsen. Mange tanker som eksistensielt sett er tenkbare, er sosialt sett utenkbare fordi kulturen deler en bestemt forståelse som vanskelig lar seg rokke. Disse forståelsene forsterkes daglig gjennom nesten mekaniske antakelser som vi tar for gitt. Slike antakelser ligger innbakt i vårt språkspill og forblir ”sannheter” som i mange sammenhenger innskrenker vår forståelse og forhindrer en utvidelse av språkspillene (og dermed virkeligheten, dersom vi skal være ordentlig sosialkonstruksjonistiske).
Geniet er derimot betegnelsen på en person som bryter ut av de eksisterende forståelsene og forlater den ”språklig inneklemte virkeligheten”. Han beveger seg dermed i et landskap som ligger utenfor vårt begrepsapparat, og det kan altså være en risikabel reise. Gjennom noe som kanskje kan kalles ”intuisjon”, beveger han sin forstand forbi erkjennelser som kan gjengis i språket. Han ”oppdager” verden uten den sosiale forforståelsen eller etablerte teorier som alminneligvis styrer vår innsikt og erkjennelse. Dersom han evner å lande sine åpenbaringer i et språklig begrepsapparat, altså formulerer sin ”jomfruelige” innsikt på en måte som gir mening for andre mennesker, er det sannsynlig at vedkommende fortjener en genierklæring. Han har hentet noe nytt, utenfor den alminnelige erkjennelsens territorium, og han har brakt det tilbake og konstruert en språkdrakt som integrerer det nye fenomenet som en utvidelse av horisonten i den sektoren som rommer menneskets forstandsevner.
Einstein er ofte brukt som en slags stjerneeksempel på et geni. Og når det gjelder relativitetsteorien, var Einstein åpnbart i utkantstrøk, men han klarte å konseptualisere sine oppdagelser i en type symbolbruk som andre kunne forstå og etterprøve (riktignok gjelder det kun et lite flertall). Når man forsøker å forstå kvantefysikk, mislykkes man som regel, men hvis man klarer å få et glimt av innsikt i denne teorien, er det nok til å sjokkere de fleste. Einstein ”reiste” altså ut av vår sedvanlige forståelsesramme, men han kom tilbake med ny innsikt, og statusen som ”geni” har han virkelig fortjent.
Det er ikke bare innenfor vitenskap at nye språkspill dukker opp som følge av intellektuelle storverk. Innenfor musikk skjer det en lignende bevegelse hvor enkelte innovative åndsarbeidere klarer å løfte melodiene opp på et helt nytt nivå. Franz Joseph Haydn (1732-1809) var en østerriksk komponist i Wienerklassisismen og en god venn av Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791). Sammen banet disse fremragende musikerne vei for en vordende elev ved navn Ludwig van Beethoven (1770-1827). Beethoven åpnet døren for romantikken hvor Wilhelm Richard Wagner (1813-1883) overtok og la grunnlaget for den moderne musikken.
Når man av en eller annen grunn flytter seg forbi kulturens begrensninger, er man ganske alene fordi dette terrenget foreløpig er ubeskrivelig. I artikkelen de Sade: grotesk og genial har jeg drøftet det samme tema i forhold til en av historiens mest provoserende og makabre åndsarbeidere, nemlig Marquis de Sade. Han satte også ettertrykkelig ord på sin ekstravagante tankeverden, noe som er lettere tilgjengelig enn Einsteins teorier, men sjokket etter møtet med Sades forfatterskap er også ganske formidabelt (i alle fall for undertegnede). Man kunne selvfølgelig nevnt mange andre betydelige tenkere, men jeg tror poenget holder seg godt med de jeg har nevnt.
Rent utviklingsmessig sett er det sannsynlig at den nyskapende eliten ikke rent plutselig oppdager nye dimensjoner ved virkeligheten, men at de følger i sporene til tidligere tenkere et godt stykke på veien. Deretter følger de kanskje en blanding av interesse og intuisjon ut i det navnløse terrenget. Dersom de klarer å lage et forståelig kart over det ukjente landskapet, har de utvidet horisonten for menneskelig erkjennelse. Dersom de ikke klarer å laget et kart som er tilgjengelig for andre, har de som regel gått seg vill, noe vi i enkelte tilfeller kan kalle en psykose.
Det er øyensynlig mange måter å havne i utkanten av vårt fellesmenneskelige begrepsapparat. Noe bruker en slags kjemisk reiseleder (psykedeliske stoffer), mens andre baserer seg på langvarig og dyp kontemplasjon, mens andre sprenger grenser med vitenskapelige metoder eller intellektuell styrke, mens andre igjen benytter kunst for å bevege seg utenfor den hjemmevante tilværelsen. Dessverre er det også de som ganske uforvarende faller ut i en navnløs opplevelsesverden, og siden mange av de ikke initierte dette av egen vilje, kan det virke fremmed og skremmende. Det er mye som tyder på at en bevegelse ut i de perifere strøk av bevisstheten medfører en viss risiko. Man satser på sett og vis ganske høyt, hvorpå man kan vinne mye, men også miste fotfeste. Uansett hvilke årsaksfaktorer som leder en person ut av en begrepsliggjort opplevelsesmodus, risikerer vedkommende forvirring og en slags eksistensiell ensomhet. Noe av dette kan vi sannsynligvis tilskrive språket som etter alt å dømme er et viktig element i forhold til å binde mennesket til fellesskapet og ikke minst formidle en nødvendig struktur og sammenheng i den komplekse tilværelsen. Et sprang utenfor våre språklige erkjennelsesevner, kan i verste fall ende opp i en illevarslende psykose hvor man febrilsk forsøker å redegjøre for sine opplevelser, men til sin forskrekkelse ikke finner et språk som er dekkende.
Å bli genierklært er dermed en bragd som fortjener stor berømmelse. Det er mennesker som har gode evner og har brukt disse til å utvide menneskehetens horisonter.
Kilde
Wilson, Robert Anton (19. utg., 2007, 1. utg., 1983). Prometheus Rising. New Falcon Publications, USA.
Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
