Snåsamannen vs skolemedisin
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
Noen mener at den menneskelige psyken i fri utfoldelse har helbredende krefter, kreative evner, kan se inn i fremtiden, lese tanker, kommunisere telepatisk og rent faktisk utgjør en slags guddommelige detalj ved mennesket (som forlater denne jorden når tiden er inne). De som tufter sin forståelse av mennesker på denne bakgrunn, kalles ofte for ”alternative”. De representerer også en stor gruppe aktører som på ulikt vis kurerer mennesker for alt mellom himmel og jord. Det er simpelthen de alternative behandlerne.
I forhold til fenomenet mennesket, foreligger det på sett og vis en slags forklaringskløft. På den ene siden har vi de alternative og til dels åndelige eller idealistiske innfallsvinklene til homo sapiens, og på den andre siden ar vi den ”naturvitenskapelige” forståelsen av mennesket.
På den rasjonelle eller naturvitenskapelige siden av kløfta, finner vi en posisjon som mener at mennesket stort sett er en biologisk mekanisme som alt annet levende, men vi er til gjengjeld en ganske kompleks og sofistikert organisme. Denne posisjonen mener at de som på alvor tror at den menneskelige psyke er en slags åndelig størrelse, er hjemsøkt av overtro og barnslige forestillinger. I den antireligiøse og vitenskapelige avdelingen er man mer opptatt av rasjonelle forklaringsmodeller som beskriver psyken som en tilpasningsdyktig organisk klump av hjernesubstans driftet på elektrokjemiske impulser.
Disse to grupperingene har mange ansikter, og de har kjempet mot hverandre opp gjennom idéhistorien siden Platon. Denne kampen er altså gammel, men den foregår fortsatt, blant annet på et område som er svært viktig for de fleste av oss, nemlig vår egen helse.
Evolusjonsbiologen Richard Dawkins påpeker i dokumentaren, The enemies of Reason, at en tredjedel av menneskeheten bruker over 1,6 milliarder kroner i året på alternative medisiner og behandlingsformer. I følge Dawkins har ikke disse remediene eller uortodokse behandlingsprogrammene noen kurativ kraft over hodet. De alternative behandlerne er en gjeng med lurendreiere som går legevitenskapen i næringen ved å utnytte menneskers overtroiske tilbøyeligheter. Dokumentaren er ikke nådig i sine uttalelser mot det alternative markedet av behandlingstilbud:
“Is it rational that the dead can communicate with the living and give sound advice on how they should live their lives? What about sticking pins into your body to free the flow of Chi energy and cure your illness? Or the bending of spoons using your mind alone? Is that rational? Richard Dawkins doesn’t think so, and feels it is his duty to expose those areas of belief that exist without scientific proof, yet manages to hold the nation under their spell.” (Dawkins, 2007).
Snåsamannen
I Norge har vi hatt en debatt som dreier seg om healeren Joralf Gjerstad (Snåsamannen) og hans helbredende evner. Gjerstad er en tilsynelatende ydmyk og jovial gammel mann som angivelig har helbredet over 60.000 mennesker med hendene sine. Ingar Sletten Kolloen forteller historien om Snåsamannen (2009), og spørsmålet i etterkant av bokens utgivelse er hvordan en aldrende mann kan vinne frem der legevitenskapen har gitt opp. Nå har Snåsamennnen også kommet med sin egen historie som heter Den gode kraften (2010). I denne boken møtes overnaturlige evner og Joralfs egen livsvisdom, men den inneholder få vitenskapelige perspektiver.
Legevitenskapen er skeptisk til Gjerstads påståtte evner, men store deler av befolkningen har stor tiltro til hans eksepsjonelle begavelser. Dette har skapt en ganske hissig debatt som etter hvert blir svært polarisert med skolemedisin på den ene siden, og det som blir beskyldt for å være ”overtroisk heksekunst” på den andre siden. Jeg nevner denne debatten fordi den er av nyere dato og den illustrerer at måten vi forstår mennesket på er avgjørende. Den illustrerer også at vi på ingen måte er enige om hvordan mennesket er ”skrudd sammen” eller hva som gjør oss til mennesker.
Behandling mellom kropp og psyke
De underliggende spørsmålene som dukker opp i slike debatter dreier seg om hva vi egentlig vet om forholdet mellom kropp og psyke. Kan tanker helbrede? Og i så fall hva er tanker, hvor er de og hvordan kan vi kontrollere dem til vårt eget beste? Kan jeg for eksempel påvirke min egen helse og velvære med positive tanker? Kan tanken påvirke materien, eller mer presist, kan tanken påvirke kroppen og vår somatiske helsetilstand? Denne problemstillingen diskuterer vi også i artikkelen Positiv tenkning for smerte- og smertebehandling, og svaret er vel et ubetinget ”Ja”:
Glede aktiverer følelser av interesse og iver som igjen øker produksjonen av endorfiner. Endorfiner er biokjemiske signalstoffer som blant annet er smertestillende, og de kan avstedkomme en følelse av velbehag. Med viljen kan jeg fremkalle minner og tanker som gjør meg glad, noe som altså har en direkte innflytelse på det elektrokjemiske klima i hjernen.
Dersom tanken betraktes som noe ikke-fysisk (metafysisk), er det mye som tyder på at den likevel kan påvirke hjernen. Det er et interessant fenomen, som de i liten grad aksepterer eller erkjenner innenfor naturvitenskap. Jeg nevnte den litt amper offentlig debatt mellom alternative behandlingsformer og skolemedisin. Deres uoverensstemmelser handler i bunn og grunn mye om hvorvidt psyken kan påvirke kroppen. Dersom jeg er syk og oppsøker en healer (for eksempel Snåsamannen), og jeg virkelig tror på hans helbredende evner, er spørsmålet om min gode tro kan ha en positiv innvirkning på min syke kropp. Muligens var det på slike prinsipper at Jesus helbredet de syke i Guds navn? Men som sagt, er dette noe man ikke har sans for innenfor naturvitenskap. Problemet for en naturvitenskapelig modell er på sett og vis at den hviler i en bestemt forståelse av årsak og virkning. Når bevisstheten eller tankekraft kan påvirke materien, betyr det at man har en slags immateriell entitet som påvirker materien. Tanken kan ha en direkte påvirkning på kroppen, noe som forstyrrer klassisk naturvitenskap fordi årsaken, som fremskaffer en virkning, er av metafysisk karakter. Årsak- og virkningsforholdet blir rett og slett så komplekst og uhåndterlig når årsaken er et så finurlig fenomen som tanker. Dermed har den klassiske naturvitenskapen ikke tilstrekkelig med verktøy og formler som kan redegjøre for tankes eller psykens innvirkning på kroppen. Noen mener at dette er et midlertidig problem, og at naturvitenskapen snart vil utvikle tilstrekkelige metoder, mens andre mener at klassisk naturvitenskap aldri kan regnet ut dette forholdet.
Det psykosomatiske forskningsfeltet er imidlertid et bredt felt som jobber med stadig flere solide teorier på forholdet mellom kropp og psyke. Dersom man leter etter en sjaman forkledd som vitenskapsmann, er det her man bør lete. Dersom man leter etter banebrytende forskning som våger å utfordre de sentrale dogmene innenfor naturvitenskap, er det også her man bør lete.
Feltet beveger seg rett og slett midt i den debatten som har foregått i norske medier de to siste årene, nemlig den gamle, og fortsatt kontroversielle, debatten mellom skolemedisin og såkalte alternative metoder eller healing.
Her utkrystallierer det seg to parter som forskanser seg på hver sin side av forklaringskløfta jeg nevnte innledningsvis. Den ene avdelingen, med legeforeningen i spissen, går hardt ut med en naturvitenskapelig fane og forsvarer skolemedisin. I motsatt ende finner vi en slags idealistisk posisjon som mener at alternative behandlingsmetoder fungerer, og at dette fenomenet ikke nødvendigvis lar seg forklare i de etablerte vitenskapene. Dette ståstedet anklages for overtro og heksekunst, noe de som representeres i media har problemer med å forsvare seg imot.
Vanskelig å nyansere debatten mellom skolemedisin og alternativ behandling
For meg er det klart at forskning innenfor psykosomatisk medisin kunne kommet med flere svært nyanserende innspill i denne debatten, men dessverre har de ingen stemme i media. Det beror sannsynligvis på den enorme kompleksiteten i dette forskningsfeltet. Man skal ha evnen til å sjonglere mange perspektiver på en gang for å gi et bilde som er mangesidig nok til å bibringe en kvalifisert uttalelse om hvordan mennesket er skrudd sammen og hvordan det kan kureres for sykdom. Det kreves dybdeforklaringer dersom man skal argumentere fornuftig og fungere som diplomat mellom skolemedisin og såkalt overtro eller healing. Det er det ikke plass til i et mediebilde som formidler fengende overskrifter, hvorpå folket på sett og vis tvinges inn i dogmatiske posisjoner, enten på den ene eller andre siden av forklaringskløfta.
Alternativ behandling og kvakksalvere
Samtidig er det problematisk å vite hvor den ”alternative” avdelingen henter sine argumenter fra. Tufter de sin helbredende praksis på en prerasjonell eller magisk beveggrunn arvet fra en tid hvor jorden var flat og Gudene influerte på livets gang med magi og heksekunst? Eller tilbyr de en form for velintegrert, holistisk behandling som tar hensyn til hele mennesket tuftet på dyp og kvalifisert innsikt i menneskets mange fasetter (inkludert biomedisinske anliggende).
Sannsynligvis er mye av det alternative behandlingsmarkedet belemret med kvakksalvere, men det betyr ikke at skolemedisin skal få hegemoni på behandling av mennesker. Innenfor blant annet psykosomatisk forskning og vitenskap, som for eksempel kan være forankret i kvantefysikk, finnes det innfallsvinkler som både inkluderer og transcenderer det skolemedisinske paradigmet, men muligens kommer de ikke alltid til på grunn av et forhåndsstempel som alternative heksekunstnere. Dermed har kvakksalverne en dobbel negativ effekt. For det første fordi de snyter syke mennesker med behandlingsmetoder som er til dels spekulative og helt umulig å etterprøve. For det andre sverter de behandlingsmarkedet på en måte som forhåndsdømmer seriøse aktører som gjør helsemessig nybrottsarbeid.
Lege tror på helbredelse ved bønn og historien gjentar seg
”Leger tror på helbredelse ved bønn” er overskriften i Aftenbladet.no 30.01.09. ”For meg er det verdens naturligste ting at det kan skje en helbredelse ved bønn, en helbredelse som ikke kan forklares ut fra biomedisin, sier Ole Mathis Hetta, tidligere fylkeslege i Rogaland.” Videre i denne artikkelen refereres det til politiker i Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, som forteller om en healer fra Finnmark som kunne stanse blødninger og gi uforklarlig hjelp når folk ble alvorlig skadet.
Legeforeningen opprøres av slike påstander og slår tilbake mot noe de frykter kan ende som en overtroisk epidemi i befolkningen. De ser det som sin oppgave å bedrive en form for eksorsisme, og på denne måten blir debatten uhyre stivnakket, noe som gir den en smak av fundamentalisme.
Når det gjelder debatten rundt ”healeren” Joralf Gjerstad, har Den norske legeforening gått ut med advarsel mot healing. Helseministeren, Bjarne Håkon Hanssen, har selv benyttet seg av healerens evner, noe som har satt ham i en litt forlegen posisjon i denne saken. Legeforeningen er imidlertid klare i sin holdning til alternativ kurerende virksomhet. I en av foreningens egne publikasjoner fra 1997 står det at det ”ikke er nok at healing faktisk hjelper folk”, men behandlingsmetoden må også ”være rasjonelt og logisk begripelig for at den skal aksepteres”. Senere i samme programerklæring poengteres det imidlertid at pasientens autonomi skal respekteres, noe som betyr at pasienter som har bedrevet utroskap i forhold til skolemedisin likevel skal få behandling og prioriteres på lik linje med alle andre, og det er vel ikke mer enn rettferdig.
Mye av inspirasjonen bak denne artikkelen er nettopp hentet fra munnhuggeriet mellom disse posisjonene, og en følelse av at historien gjentar seg gang på gang til det kjedsommelige. Stadig vekk dukker det opp en dogmatisk retning som igangsetter noe som minner om en inkvisisjon. Mennesket som psykologisk vesen blir stadig presset ut i ensporede forståelsesramme, enten det er premoderne og magiske, eller hypermoderne og rasjonelt fastfrosset. Det finnes mange solife teorier og forskningsområder som kunne nyansert dette bildet, men som sagt glimter de med sitt fravær når debatten herjer i aviser og medier. Muligens innser de at deres perspektiver er for vanskelig å kommunisere gjennom denne typen media?
I artikkelen En samtale om psyken fra universet parodieres denne debatten i en samtale om menneskets som ”tenkende kjøtt”. Samtalen foregår mellom to toppledere i den intergalaktiske sfære, gg på sett og vis stusser de på akkurat det samme som vi gjør: Hvordan kan en bilogisk organisme av kjøtt og blod skrive poesi, reflektere og tenke. Dette spørsmålet har vi forøvrig også drøftet inngående i artiklene Hvorfor er mennesket så spesielt?, Menneskets psykologiske programvare, Mennesket som psykologisk vesen og Hva gjør oss til mennesker?.
Jesus, helbredelse og placeboeffekten
Det interessante spørsmålet er i hvilken grad psyken eller bevisstheten, som sete for tro og innsikt, har kurativ kraft. Psykosomatisk medisin har plassert seg i dette spenningsfeltet, og dermed blir de en bransje som spenner utrolig vidt. Studier innenfor placebo forteller oss at vår innstilling til behandlingen spiller en avgjørende rolle for utfallet. Hvordan henger psyke og soma sammen? Kan jeg tro meg frisk? I så fall bør man virkelig sette krefter inn på å studere dette feltet, men så kommer man plutselig på at det var nettopp en slik modell Jesus arbeidet ut i fra. De som er bevandret i bibelhistorie vet at Jesus fortrinnsvis helbredet de som trodde på Gud, og at han hadde litt større problemer med de ikke troende. ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.” (Rom. 1.16-17).
Placeboeffekten diskuteres mer utførlig i artikkelen Placebo effekten som kontekstuell helbredelse.
Troshelbredelse
Snåsamannen er kristen, og han har etter alt å dømme en idé om at hans evner er mediert av Gud. Jeg tror ikke han er sikker på at det forholder seg slik, noe som forkalrer at han ønsker å teste sine evner opp mot vitenskapelig forskning. Imidlertid er det tydelig at han tror på en sterk forbindelse mellom det guddommelige og hans evner.
I bibelen finner man flere sitater som omtaler troshelbredelse. Spørsmålet er hvordan man egentlig skal forstå troshelbredelse? La oss raskt konsultere bibelen for å skaffe oss nødvendig innsikt.Her er noen av skriftstedene som angivelig skal begrunne troshelbredelse:
Matteus kap. 10 vers 7-8: ”På jeres vandring skal I prædike og sige-. Himmelriget er kommet nær! Helbred syge, opvæk de døde, rens spedalske, uddriv onde ånder! I har fået det for intet, giv det for intet!”.
Når det gjelder healeren Gjerstad, lever han for så vidt etter anbefalingen i vers åtte ettersom han bedriver sin helbredende praksis helt gratis. Etter mitt syn gjør dette Snåsamannen til en hederlig og raus person, uansett på hvilket grunnlag han behandler sine pasienter.
Vider har bibelen flere passasjer hvor troshelbredelse er nevnt. I Jakobs brev, kap. 5, vers 13-16 står det:
”Lider nogen iblant jer ondt, skal han bede; er nogen vel til mode, skal han synge lovsange! Er nogen iblant jer syg, skal han kalde menighedens ældste til sig, og de skal bede over ham, efter at de i Herrens navn har salvet ham med olje. Så vil troens bøn frelse den syge, og Herren skal rejse ham fra sygelejet, og har han begået synder, skal det tilgives ham. Bekend derfor jeres synder, og bed for hverandre, for at I må blive helbredt; en retfærdig bøn har en mægtig virkende kraft.” Markus-evangeliet, kap. 16, vers 17-18: ”Og disse tegn skal følge dem, der tror; i mit navn skal de uddrive onde tunger; de skal tale med nye tunger; de skal tage på slanger, og hvis de drikker dødbringende gift, skal det ikke skade dem; på syge skal de lægge hænder, og de skal blive raske.”
Teorien i troshelbredelse er altså at Gud kan virke gjennom enkelte utvalgte personer. Han bruker dem som redskap i sitt helbredende virke. Slik blir de utvalgte en formidler mellom Gud og den syke ”kristenhet”. Dersom det forholder seg slik, er det kanskje vel og bra, men denne teorien er gjennom historien beheftet med et vesentlig problem. Haken ved denne form for behandling gjennom tro er at ”mirakelet” som regel er betinget av at den syke tror på Gud. I samband med ovennevnte sitater står det nemlig også at
”Et kristens menneskes helbredelsestilstand er en målestok for dets sanne tro og helliggørelse.”.
Dette har gjort at alt for mange mennesker har lidd forferdelige skjebner i forbindelse med en slags betinget troshelbredelse. Maktsyke predikanter og religiøse kvakksalvere har muligens helbredet noen, men også skodd seg på religiøs metafysikk og etterlatt seg mange offer på veien. Altså mennesker som blir etterlatt i Guds unåde eller lignende. Dette problemet hav vi drøftet mer inngående i artikkelen som heter Troshelbredelse i et psykologisk perspektiv.
Det siste fra Snåsa
I skrivende stund er det healeren Joralf Gjerstad fra Snåsa i Nord-Trøndelag som gjennom sitt virke har høstet mye oppmerksomhet og videre anstiftet den aktuelle debatten i norske medier. Er hans helbredende evner et guddommelig anliggende, eller handler det om fenomener av den typen som psykosomatisk medisin setter på sin forskningsagenda? Eller handler det om at Snåsamannen har fått så mye positiv omtale at folk gradvis tror mer og mer på hans evner, og at det i seg selv avstedkommer helbredelse hos mange. Det betyr at det igjen er placeboeffekten som eventuelt utgjør mye av den kurative kraften mellom Joralf Gjerstad og de menneskene han tar i kur.
Det siste fra Snåsa er at Gjerstad har lagt opp som healer. Han begynner tross alt å bli veldig gammel, og han har etter alt å dømme gjort mer godt en de fleste for andre mennesker. Hans siste ønske er imidlertid at hans evner testes i mer kontrollerte studier. Han vil altså utfordre vitenskapen og stiller til disposisjon. Sannsynligvis er han selv nysgjerrig på grunnlaget for sine helbredende evner. Det kan bli spennende å følge dette prosjektet, men dersom det fortrinnsvis er placeboeffekten som står på spill, vil nok Gjerstads evner avta dersom han skal sparre mot et kritisk og naturvitenskapelig basert forskningsteam. En forsker er i utgangspunkt kritisk eller nøytral til det motsatte er bevist. Dermed kan det hende at den skeptiske holdningen som ligger til grunn for seriøs forskning vil ha en negativ innflytelse på Gjerstads evner, forutsatt at hans evner dypest sett spiller på en variant av ”placeboeffekten”, og ikke representerer en særegen kontakt til deg guddommelig. Med dette mener jeg ikke å insinuere at Snåsamannen på noen måte seiler under falsk flagg, men poenget er å sette et spørsmålstegn ved beveggrunnen i hans helbredende evner, noe han selv også er interessert i, skal vi tro avisenes siste oppslag.
Kilder
Dawkins, Richard, (2007). The Enemies of Reason. TV dokumentar på Channel 4, UK.
Gjerstad, Joralf (2010). Den gode kraften. Gyldendal.
Kolloen, Ingar Sletten (2009). Snåsamannen: Kraften som helbreder. Gyldendal.
Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
