Siri hadde fått en lekkasje på badet og ringte til et rørleggerfirma for bistand. Huset var relativt nytt, så skadene skulle dekkes av utbygger. Det var nå tre dager siden hun hadde ringt inn skaden. Hun begynte å bli utålmodig og vurderte å troppe opp på entreprenørfirmaets kontor, men akkurat da ringer det på døren. Utenfor står en mann i 40-årene og smiler vennlig. Han nikker og spør om han kan komme inn.
«Er du rørleggeren,» spør Siri.
Mannen nikker på nytt, og Siri flytter seg litt så han får fri passasje inn i leiligheten. Akkurat da oppdager Siri at han ikke har noe verktøy.
«Hvor er verktøyet ditt»?
«Det sår i bilen. Jeg skal bare se på skaden før jeg henter det nødvendige utstyret.»
Siri lukker døren og de går opp i annen etasje for å inspisere lekkasjen. Siri blir stående i døråpningen mens mannen bøyer seg ned mot gulvet. Plutselig reiser han seg igjen, og det vennlige smilet er borte. Siri rygger bakover, men mannen får tak i henne. Hun skriker, men det nytter ikke. Etter at han har voldtatt henne, setter han seg i en stol og tenner en røyk. Siri er fortsatt i sjokk. Hun ligger på gulvet og gråter stille. Etter en stund reiser mannen seg for å gå på do. I det han snur ryggen til Siri, griper hun klærne sine og lister seg etter ham. Med en rask bevegelse låser hun ham inne på doen før hun styrter ut av leiligheten. Mannen dundrer på døren og roper henne tilbake, men Siri er allerede langt nede i gaten.
Selv om Siri ble traumatisert av hendelsen, klarte hun å unnslippe leiligheten i livet uten flere overgrep. Et slags overlevelsesinstinkt overtok styringen og på en “innebygd automatikk” reagerte Siri på den første muligheten hun fikk. Vi har tidligere skrevet flere artikler om angst hvor poenget er at vi gripes av automatiske fryktresponser i situasjoner som egentlig ikke er farlige (Se blant annet Når angst blir et fengsel). I disse artiklene er det snakk om en slags feilplassert fryktrespons, mens i ovenstående fortelling er frykten en hensiktsmessig reaksjon. For Siri ble frykten en drivkraft som slår inn etter det første traume og overvinner sjokket med en reaksjon som sørger for hennes overlevelse.
I kjølevannet av et slikt overgrep er det imidlertid sannsynlig at frykten følger voldsofferet videre i livet slik blant annet Jordan beskriver i en bok sammensatt av voldtektsofrenes historier. Uavhengig av voldsnivået i situasjonen, følte ofrene en overveldende frykt for et nytt angrep.
Å være alene var en utfordring. Det kunne være vanskelig både hjemme og ute blant folk. Et overraskende overfall virker truende og skremmende på et dypt og rent eksistensielt nivå. Overlevelsesinstinkter overtar styringen og iverksetter en trang til flukt, noe som ofte blir hengende igjen og levner offeret i en tilstand av økt alarmberedskap og skjerpet overvåkenhet på et bakteppe av frykt. I utgangspunktet sørget fryktreaksjonen for overlevelse, men når frykten vedvarer i lang tid etter hendelsen, skaper den en anstrengt og slitsom livsførsel preget av redsel og indre uro.
Dette kan sammenlignes med det vi i Norge av og til kaller “Max-Manus syndromet”. Max-Manus var en aktiv motstandsmann under 2. verdenskrig og senere hyllet som en krigshelt. Under krigen gjorde han en formidabel innsats i kampen mot nazismen, men da krigen sluttet, fikk han problemer med å tilpasse seg. Alarmberedskap og «kampmodus» var en fordel under krigen, men i fredstid ble det upassende. Det var som om Max-Manus ikke klarte å «skru av» sin vaktsomhet, og levde som om det var krig i fredstid.
I boken «Confronting Rape and Sexual Assault» beskriver Odem og Clay-Varmer ettervirkninger av voldtekt. De forteller om en situasjon hvor offeret innser at han eller hun nå besitter kontroll over sin egen kropp, men i fantasien og tankene oppleves det som om kroppen fremdeles kontrolleres av overgriperen. For noen ofre vil livet forandre seg totalt. Gleden ved å lese en bok eller spille et spill overskygges av en underliggende uro som slo rot i kjølevannet av overgrepet. Menn som har opplevd voldtekt beskriver lignende følelser av å miste noe viktig i etterkant av et overgrep.
I noen tilfeller oppnår overgriperen en slags nytelse når frykten overmanner offeret. Ved forfølgelser, eller det man kaller «stalking», vil offeret ofte ignorere varseltegnene i starten. Men i det offeret innser at det blir forfulgt, at det er noen som overvåker dem og følger hver bevegelse, er det sannsynlig at frykten setter inn med full styrke. Når mennesker blir oppmerksomme på at de blir observert, men ikke ser observatøren, utvikler det seg en helt spesiell fryktsomhet hos den forfulgte. I et slikt forhold oppstår det en form for disharmoni. Å bli observert foranstalter en slags kronisk frykt og en indre usikkerhet. Det blir en ujevn maktbalanse som kan gi den observerte en følelse av å være underkastet en ”usynlig” trussel. I verste fall får denne følelsen paranoide kvaliteter hvor man føler seg avkledd og overvåket over alt. Denne typen frykt er det ikke så lett å løpe i fra. Det fungerer som en snikende trussel som kan skjule seg hvor som helst og over alt.
Meloy (2001, s. 64) snakker om ”stalkerens” mentale profil, men det er vanskelig å si noe allmenngyldig om forfølgerens psykologi. Forfølgelser forekommer i mange varianter. Noen ”stalkere” er besatt av offeret, noe er psykotiske eller grensepsykotiske, noe har aggressive og antisosiale tilbøyeligheter, og når det er snakk om forfølgelser av denne typen, dreier det som ofte om følelsesmessige forstyrrelser. Stalking kan starte som uskyldige samtaler og e-poster, og i noen tilfeller eskalerer det og ender i tragedier som overgrep og drap. Noen stalkere driftes også av et slags hevnmotiv. Det kan være i etterkant av et kjæresteforhold hvor den ene parten fikk en følelse av å miste noe av seg selv eller sin egen verdi ved bruddet. Et ønske om å vinne tilbake kjæresten (og sin egen verdi), eller et ønske om hevn etter noe som opplevdes som krenkende, kan utvikle seg i besettende retninger.
Dessverre er det slik at offer for forfølgelse ikke alltid lytter til sine fryktsomme instinkter. Ofte ignorerer de tegn på forfølgelse, tyr til bortforklaringer eller undervurderer situasjonen. Det kan være svært ubehagelig og skremmende å erkjenne at en ekskjæreste eller tidligere ektefelle har slike trakasserende tilbøyeligheter. På sett og vis kan det være helt på tvers av offerets ”følelsesmessige rammeverk”, og dermed vanskelig å ta innover seg og erkjenne. Det gjør at offeret ofte undervurderer faren i starten, og det kan bety at de vil håndtere situasjonen på egenhånd uten hjelp. Weiner og Craighead poengterer at stalkere ofte utviser et ganske bestemt mønster som kan virke ufarlig i starten, men som raskt kan endre karakter og eskalerer til farlige nivåer.
Forfølgeren eller overgriperen kan bli anmeldt og arrestert. Det finnes voldsalarmer og andre tiltak som skal sørge for at ofrene kan leve videre på en grei måte, men dessverre er det ikke alltid så lett. Voldtekt eller andre typer overgrep er en grov krenkelse av grenser, og det plasserer offeret i en forferdelig hjelpeløs posisjon. Det skaker ved menneskets grunnleggende følelse av trygghet, som om selve fundamentet slår sprekker, og følelsen av utrygghet og frykt kan legge seg som en tung sky over offerets liv.
Frykt krever mye av vår mentale energi, og det går på bekostning av en fri og avslappet livsførsel. Offer for forfølgelse og overgrep risikerer å miste denne selvfølgelige frihet i flere år. Mange går rundt med en konstant alarmberedskap selv om det vet at overgriperen sitter i fengsel eller at de reelt sett er utenfor fare. Kronisk frykt og angst er en tilstand som virkelig kan ødelegge livet, og derfor er ettervirkningene av et overgrep kanskje vel så katastrofale som selve traumet.
Frykt har med andre ord mange ansikter. Det er en følelse som kan anspore oss til umiddelbar handling i overlevelsens tjeneste, men store traumer kan kronifisere fryktreaksjonen på en måte som hindrer videre livsførsel.
I dag er man blitt stadig flinkere i behandlingen av traumer, og det er heldigvis mulig å få hjelp. Å møte livet med mistillit og frykt skaper stor slitasje både fysisk og psykisk. Det er derfor uhyre viktig å bearbeide traumatiske opplevelser på en måte som hindrer at traumet får grep om resten av livet. Ofte handler det om å integrere og plassere den traumatiske opplevelsen på en sammenhengende måte i fortellingen om vårt liv. På den måten kan man forstå og gradvis få kontroll på reaksjoner man kan oppleve i ettertid. Plutselig angst, mareritt, uro eller andre symptomer får et ansikt dersom det kan relateres til en bestemt hendelse. På den måten kan vi “avkode” våre reaksjoner slik at vi gjenvinner en slags oversikt og forståelse av oss selv i møte med livet.
Kilder
Meloy, J. Reid (2001). The Psychology of Stalking. Academic Press.
Odem, Mary E. & Clay-Warmer, Jody (1998). Confronting Rape and Sexual Assault. Rowman & Littlefield.
Weiner, Irving B. & Craighead, Edward (2010). The Corsini Encyclopedia of Psychology. John Wiley & Sons.
Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
