NAV, angst & økonomisk utrygghet

Før i tiden var menneskets trygget knyttet til storfamilien. Tilhørighet i et større fellesskap var enkeltindividets trygghet i møte med vanskelige tider. I dagens Norge er storfamiliestrukturen byttet ut med kjernefamilien, og individualisme står i høysetet. I dag er vår grunnleggende trygghet forbudet med økonomi. Vi er ikke lenger avhengige av storfamilien som et sikkerhetsnett hvis vi faller, men vi er avhengig av økonomiske midler til å klare oss. Storfamilien er byttet ut med lønnsslippen, men ikke alle har helse til å jobbe. Da har vi et velferdssystem som ivaretar oss i perioder hvor vi selv ikke makter å tjene til livets opphold. I slike tilfeller er det NAV som kommer på bane, og dessverre er det slik at mange ikke får nødvendig oppfølging av det byråkratiske systemet som de nå har blitt avhengige av. Stadig skifte av saksbehandler, nye regler, skjemaer, meldekort og åpne kontorlandskaper hvor smerten vokser under tyngden av andres blikk, er hverdagen for alt for mange mennesker med helseproblemer. I videoen under ser vi på hvordan NAV, som en slags velferdsrobot, i noen tilfeller er med på å skape en form for dødsangst når de pirker ved menneskets eksistensielle grunnvilkår.

Når man i utgangspunktet er rammet av sykdom, og vår grunnleggende økonomiske sikkerhet forvaltes av et system som er så komplekst at de som jobber i systemet selv ikke finner ut av alle finurlige prosedyrer og regelverk, oppstår det en situasjon som ikke bare er litt ubeleilig for den som trenger hjelp, men rett og slett en situasjon som borger for dødsangst. Før i tiden var eksil eller bannlysning blant de strengeste straffene man kunne få. Å bli utvist fra fellesskapet var omtrent det samme som å dø. I dag er vår grunnleggende livsvilkår avhengig av penger for overlevelse, og velferdsstaten skal re inn som ”storfamilien” med bistand til de som trenger hjelp i perioder med sykdom. Omorganisering og reformer har gjort NAV svært uoversiktlig, og likhet for loven prinsippet, som ligger i den byråkratiske organisasjonsformen, sørger for at enkeltmennesket blir stående med lua i hånda foran et system uten ansikt. Dette systemet er de avhengige av, men at den neste utbetalingen kommer, er ikke alltid en selvfølgelighet.

Byråkratiet mangler ofte storfamiliens fintfølelse og ser ikke alltid dødsangsten som antennes i en person som må gå flere måneder i påvente av en forsinket saksgang.  Et menneske i krise som blir møtt med et byråkratisk system hvor det er vanskelig å få en saksbehandler i tale, og ikke minst hyppig skifte av saksbehandlere, kan bli like liten og redd som Josef K i Kafkas fortelling om Prosessen. Først rammes man av panikk og desperasjon. Mange vil kjempe febrilsk for sin neste utbetaling, mens andre er så syke og nedbrutt at de ikke makter kampen. For dem blir det organisatoriske kaoset i NAV et problem som ikke bare er kjedelig og ubeleilig, men rett og slett et problem hvor man følelsesmessig sett ser døden i hvitøyet.

Alt for ofte har jeg en følelse av å behandle klinter med symptomer som er forårsaket eller forsterket av sosioøkonomisk utrygghet i regi av NAV. At kaos i velferdssystemet gir angst, og jeg behandler angst, er kanskje en slags ”god” forretningsidé, men i et medmenneskelig perspektiv er det forferdelig.

Relaterte artikler

 Krisen i NAV er dødsalvorlig

Når man er syk og sosiale velferdsordninger svikter, blir mennesket truet på sin eksistens og frykten for egen overlevelse kan bli utmattende. Krisen i NAV er dødsalvorlig.

Enkeltindividet i NAV- byråkratiet

NAV befinner seg i en innbyrdes konflikt mellom ulike målsetninger. De skal bevare helse, øke sysselsetting og etterleve regler som ivaretar likebehandling. I dette spenningsfeltet oppstår det problemer.

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no