Krisen i NAV er dødsalvorlig
Skrevet av: Psykolog Sondre Risholm Liverød
Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) er blant de mest omfattende velferdsreformene i norsk historie. Høsten 2006 opprettet NAV sitt første kontor og siden det har man støtt på mange og vanskelige problemer. Langsom og mangelfull saksgang, uoversiktelige prosedyrer og et byråkratisk system som synes å være over evne komplisert, har gått utover brukerne. I denne artikkelen vil jeg legge frem en psykologisk analyse av dette problemet i forhold til hvordan det rammer enkeltmennesket. Man kan tenke seg at det er både leit og ubeleilig å ikke få en utbetaling i tide, men problemet er mer omseggripende enn som så. Det moderne mennesket i et individualistisk samfunn kan ikke støtte seg på storfamilien når det er i vanskeligheter, men er avhengig av våre sosiale velferdsordninger. Når et byråkrati uten ansikt forvalter vår skjebne, og betalingen plutselig uteblir på grunn av en reform eller organisatoriske svikt, er angsten som antennes i mennesket ikke å regne som en beskjeden usikkerhet. Her er det snakk om Dødsangt med STOR ”D”. La meg i følgende begrunne denne påstanden.
Eksistensialistisk filosofi har menneskets fremmedgjøring som et sentralt tema. Kafka mister seg selv i en byråkratisk prosess hvor et system uten ansikt bestemmer hans skjebne uten at han selv har noen opplevelse av medvirkning. På et svært tidlig tidspunkt beskriver Kafka hvordan enkeltindividet kan drukne i et moderne byråkrati. På mange måter var han forut for sin tid. I Kafkas to mest kjente hovedverk, Prosessen (1925, denne utg. 1991) og Slottet (1926, denne utg. 1993), møter vi antihelten K. som på illevarslende vis nettopp gestalter fornemmelsen av individets fortvilte fremmedgjøring og diffuse innflytelse på en uforståelig omverden. Man kan på mange måter si at K. strever med å definere grenser, etablere begrensninger, gjøre det uklare og diffuse klart og konkret, trekke konklusjoner, avslutte, dø i en verden av tegn, skrift, fortolkninger, utledninger, parabler, paradokser, lignelser, metaforer, metonymer, symboler og påstander som kastes frem, underbygges og trekkes tilbake gjennom forbehold som kobles sammen med andre forbehold slik at den språkelige konstruksjonen blir selvutslettende, negativ, tømt for mening og liv (Claussen, etterord I: Kafka, denne utg. 1994, p. 114). Dessverre tror jeg det finnes enkeltskjebner som kan kjenne seg igjen i ovenstående beskrivelse. Regelverke i forhold til ulike støtteordninger og utbetalingsprosedyrer i NAV kan være vanskelig å begripe i tider hvor nye reformer skal etableres. Når man også sliter med sykdom og uførhet vil møte med velferdsordninger i forandring kanskje virke enda mer uhåndterlig. Gjennom Kafkas forfatterskap får vi inntrykk av en tilværelse bygd på sand. Han erfarer seg selv i en bunnløs verden sørgelig fritatt for all selvfølgelig trygghet. Hvor finner egentlig det moderne mennesket sin trygghet når det ikke er i stand til å besørge sin egen inntekt? Er det fare for at mennesker blir fremmedgjorte i møte med det offentlige byråkratiet omtrent tilsvarende det Kafka beskriver gjennom et helt forfatterskap?
Fra et evolusjonsbiologisk perspektiv er barnet genetisk forhåndsprogrammert til å søke mot trygghetssonen rundt moren, mens gjennom utviklingen vil grensene for trygghetssonen utvides og inkludere familien, stammen eller flokken. Alle ”sosiale dyr” har disse nedarvede systemene for selvopprettholdelse. I første omgang handler det om å overleve selv, mens gjennom utviklingen blir man også opptatt av familiens og flokkens overlevelse. Det betyr at det foregår en slags gradvis utvidelse av dette overlevelsessystemet som inkluderer enkeltindividets motivasjon og bestrebelser på opprettholdelse av «flokken». Dette betraktes litt flåsete som en slags Darwinistisk forståelse av altruisme eller medfølelse, og tanken er rett og slett at flokkdyr overlever på grunn av samhold, samarbeid og fellesskap innad i gruppen, og dermed blir gruppens overlevelse avgjørende for hvert enkelt medlem. Vi er rett og slett genetisk disponert for å ivareta våre egne.
Denne egenskapen var og er viktig i kollektivistiske samfunn, men vår moderne verden går mot stadig større grad av individualisme og storfamilien spiller ikke lenger en like viktig rolle. Å være inkludert i storfamilien eller flokken er ikke lenger en betingelse for å overleve. Spørsmålet er hva som betinger det moderne menneskets overlevelse i dagens Norge. Svaret er penger og en stabil inntekt til å kjøpe det man trenger for livets opphold. Den eller det som utbetaler vår månedlige inntekt er altså den eller det som avgjør om vi overlever eller ikke. For mennesker som er arbeidsføre og trives i sin hverdag er dette sjelden noe problem, men dersom man mister jobben eller havner i en situasjon hvor man trenger sosial hjelp og støtte for å overleve, blir situasjonen en ganske annen. Nå er det et system som avgjør vår skjebne. Dette systemet bør fungere godt, hvis ikke angriper man mennesker på et dypt eksistensielt plan hvor frykten for å bli avskåret fra sin inntektskilde kan generere enorm angst og utrygghet. I Norge er det NAV som er dette livsviktige systemet, og her har man slitt med et omfattende organisatorisk problem. Hva gjør krisen i NAV med enkeltindividet som står foran dette byråkratiske systemet og trenger hjelp?
Sivilisasjonen har altså utviklet seg og industrialisering og modernisering har svekket storfamiliens posisjon som avgjørende instans for individets trygghet. Menneskets biologiske overlevelsesmekanismer knyttes ikke lenger kun opp mot tilhørighet i gruppen, men omdirigeres og knyttes opp til anskaffelse av penger. Jeg tror de fleste av oss kan forestille seg en rimelig angstprovoserende situasjon hvis vi på en eller annen måte plutselig ble avskåret fra alle våre inntekter. En ganske tilsvarende følelse kan man forestille seg hos et individ som utvises fra et stammesamfunn. Historisk sett har eksil faktisk vært en straff med nok tyngde til å opprettholde lovlydighet blant medlemmene i en stamme. Å bli utvist fra fellesskapet var i mange sammenhenger ensbetydende med død. I dag er medlemskap i en stamme byttet ut med finansielle forhold og vi organiserer oss i former for sosialisme eller totalitarisme slik at staten kan tre i stedet for storfamilien eller stammen.
Jeg tror de fleste klinikere har sittet med en klient på kontoret som ydmykt ber om en ny uttalelse i forhold til rehabiliteringspenger, eller arbeidsavklaringspenger som det heter i dag. I min kliniske hverdag er brevskriving til NAV en service man hyppig må gjøre for klienter under behandling. Trusselen er hele tiden at den sosiale velferdsordningen kutter utbetalingene, og da befinner klienten seg i en ganske hjelpesløs situasjon. Byråkratiet mangler ofte storfamiliens fintfølelse og ser ikke alltid dødsangsten som antennes i en person som må gå flere måneder i påvente av en forsinket saksgang. Et menneske i krise som blir møtt med et byråkratisk system hvor det er vanskelig å få en saksbehandler i tale, kan bli like liten og redd som Josef K i Kafkas fortelling om Prosessen. Først rammes man av panikk og desperasjon. Mange vil kjempe febrilsk for sin neste utbetaling, mens andre er så syke og nedbrutt at de ikke makter kampen. For dem blir det organisatoriske kaoset i NAV et problem som ikke bare er kjedelig og ubeleilig, men rett og slett et problem hvor man følelsesmessig sett ser døden i hvitøyet. I kollektivistiske samfunn frykter man eksil fordi utestengelse fra fellesskapet er livstruende. I dagens individualistiske samfunn frykter man reformer i det sosiale velferdssystemet. Krisen i NAV er altså dødsalvorlig for svært mange mennesker.
Se også artikkelen Enkeltindividet i NAV- byråkratiet.
Kilder
Kafka, Franz (1926, denne utg. 1993): Slottet. Kritisk utgave etter håndskriften. Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo.
Kafka, Franz (1925, denne utg. 1991): Prosessen. Den Norske Bokklubben A/S, Oslo.
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
