Må livet ha en mening?

Pastoren, psykologen og jakten på det som gjør livet verdt å leve

Hva er meningen med livet? Spørsmålet er så stort at det nesten har blitt en klisjé. Det dukker opp i religionen, filosofien, psykoterapirommet og i de mer stille øyeblikkene hvor livet plutselig ikke går på autopilot. Vi stiller det kanskje særlig når noe bryter sammen: når et forhold tar slutt, noen dør, arbeidet mister sin betydning, barna flytter hjemmefra eller kroppen minner oss om at tiden ikke er ubegrenset. Da kan spørsmålet melde seg med en annen tyngde: Hva er det egentlig alt sammen skal være godt for?

Jeg diskuterte nylig dette spørsmålet med Rune Tobiassen, tidligere pastor og min gamle samtalepartner fra podkasten Pastoren og Psykologen. Vi møttes under Skepsisuka, arrangert av den kristne studentorganisasjonen Laget. Utgangspunktet vårt er interessant fordi vi betrakter spørsmålet fra forskjellige steder. Rune står i en kristen tradisjon hvor menneskelivet inngår i en større metafysisk sammenheng. Jeg møter spørsmålet som psykolog og fra et sekulært og agnostisk ståsted. Forskjellen mellom disse posisjonene handler kanskje ikke først og fremst om hvorvidt vi opplever kjærlighet, vennskap, familie og engasjement som meningsfulle. Der kan vi være ganske enige. Uenigheten oppstår på et dypere nivå: Er meningen noe vi oppdager, eller noe vi skaper?

 

Er meningen der før oss?

Religionens kanskje sterkeste psykologiske tilbud er ikke nødvendigvis forestillingen om et liv etter døden. Det kan like gjerne være ideen om at mennesket befinner seg inne i en større fortelling. Innenfor kristendommen er ikke mennesket et tilfeldig biologisk fenomen som tilfeldigvis har oppstått på en liten planet i et enormt univers. Mennesket er villet, livet har en plass i en større orden, og vår eksistens har betydning utover vår egen subjektive opplevelse av den.

Dette er en formidabel meningsarkitektur.

Religion kan tilby det psykologer som Frank Martela og Michael Steger har forsøkt å beskrive gjennom tre dimensjoner ved opplevelsen av mening: coherence, purpose og significance. Vi trenger en viss opplevelse av at livet henger sammen, at det har en retning, og at vår eksistens betyr noe. Religion kan potensielt levere alle tre samtidig. Den tilbyr en fortelling om hvor vi kommer fra, en forestilling om hvordan vi bør leve, og en forsikring om at menneskelivet har verdi.

Den sekulære psykologien befinner seg i en vanskeligere posisjon. Psykologien kan undersøke hva som får mennesker til å oppleve mening, men den kan ikke vitenskapelig avgjøre om universet har en mening. Den kan fortelle oss mye om hva tilhørighet, kjærlighet, autonomi, mestring og engasjement gjør med mennesker, men den kan ikke gjennom et eksperiment avgjøre om mennesket eksisterer med en guddommelig hensikt.

Dermed oppstår et viktig skille mellom spørsmålet «Har livet en mening?» og spørsmålet «Hva gjør et liv meningsfullt?»

Det første er metafysisk. Det andre kan psykologien faktisk undersøke.

Mening uten Gud

En sekulær livsanskuelse blir noen ganger karikert som om alternativene er Gud eller nihilisme: Enten finnes en objektiv, transcendent mening, eller så betyr ingenting egentlig noe.

Men dette følger ikke logisk.

Et vennskap er ikke mindre virkelig fordi universet ikke har planlagt det. Kjærligheten til et barn mister ikke sin betydning fordi den kan beskrives gjennom evolusjonspsykologi, tilknytningsteori og nevrobiologi. Musikken mister ikke sin skjønnhet fordi fysikeren kan forklare lydbølgene.

Her finnes en interessant sekulær motposisjon: Hvorfor skulle mening måtte eksistere utenfor mennesket for å være virkelig?

Albert Camus tok dette problemet på alvor. For ham oppstår det absurde i møtet mellom menneskets hunger etter mening og et univers som ikke svarer. Men Camus’ konklusjon var ikke nødvendigvis resignasjon. Fraværet av en kosmisk bruksanvisning kan også innebære en radikal frihet. Vi må selv delta i skapelsen av det livet vi ønsker å stå inne for.

Jean-Paul Sartre uttrykte noe lignende gjennom sin berømte formulering om at eksistensen kommer før essensen. Vi blir ikke født med en ferdig definert menneskelig oppgave. Vi eksisterer først, og må deretter forholde oss til hva vi vil gjøre med denne eksistensen.

Det høres frigjørende ut, men kan også være skremmende. Dersom ingen har skrevet manus, kan vi heller ikke bare slå opp på siste side for å finne ut hvordan historien skal ende.

Psykologien om det meningsfulle livet

Når psykologien undersøker mening empirisk, dukker noen temaer opp igjen og igjen. Relasjoner er sentrale. Det samme gjelder tilhørighet, opplevelsen av å bidra til noe utenfor seg selv, sammenheng i egen livshistorie og en følelse av retning.

Selvbestemmelsesteorien til Edward Deci og Richard Ryan gir et interessant utgangspunkt. De foreslår tre grunnleggende psykologiske behov: autonomi, kompetanse og tilhørighet. Vi trenger en opplevelse av at handlingene våre i noen grad springer ut av oss selv, at vi kan påvirke og mestre verden, og at vi hører sammen med andre mennesker.

Det er påfallende hvor lite eksotisk dette er.

Det meningsfulle livet behøver kanskje ikke bestå av ekstraordinære opplevelser. Det kan snarere være et liv hvor jeg opplever at noen trenger meg, hvor jeg bruker evnene mine til noe jeg verdsetter, hvor jeg tilhører et fellesskap og hvor dagene inngår i en historie jeg kan kjenne meg igjen i.

Dette er også et viktig korrektiv til vår moderne forestilling om lykke.

Det meningsfulle livet er ikke nødvendigvis det lykkelige livet

Aristoteles skilte ikke mellom disse begrepene slik moderne psykologi gjør, men hans idé om eudaimonia har fått stor betydning for nyere forskning på velvære. Eudaimonia oversettes ofte med lykke, men «menneskelig blomstring» er nærmere betydningen. Det handler ikke bare om å føle seg bra, men om å leve godt.

Dermed kan vi skille mellom et hedonisk og et eudaimonisk ideal.

Det hedoniske handler om behag, positive følelser og reduksjon av smerte. Det eudaimoniske handler om verdier, utvikling, relasjoner, ansvar og realisering av menneskelige muligheter.

Forskjellen blir tydelig dersom vi betrakter foreldreskap. Å få barn er en ganske merkelig strategi dersom målet er å maksimere komfort. Barn koster penger, forstyrrer søvn, skaper bekymringer, krever logistikk og reduserer dramatisk muligheten til å bestemme over egen tid.

Likevel vil mange foreldre beskrive nettopp barna som noe av det mest meningsfulle i livet.

Det peker mot et fundamentalt psykologisk poeng:

Det som gjør livet vanskeligere, kan samtidig gjøre livet rikere.

Et liv uten smerte og et meningsfullt liv er ikke nødvendigvis det samme prosjektet.

Viktor Frankl og selvtranscendensen

Ingen psykolog forbindes sterkere med spørsmålet om mening enn Viktor Frankl. Hans logoterapi bygger på forestillingen om at mennesket har en grunnleggende orientering mot mening.

Men Frankls kanskje mest interessante idé er ikke at vi skal sitte og lete innover etter «min mening med livet». Han fremhevet snarere selvtranscendens.

Mennesket finner ofte mening når oppmerksomheten beveger seg bort fra selvet og mot noe annet: et menneske man elsker, en oppgave, et ansvar, et arbeid eller en sak man ønsker å tjene.

Det gir mening et paradoksalt preg.

Hvis jeg hele tiden spør:

Er jeg lykkelig nå?

kan selve overvåkningen gjøre meg mindre lykkelig.

Hvis jeg stadig undersøker:

Opplever jeg mening nå?

kan jeg samtidig trekke meg ut av aktiviteten som kunne gitt meg mening.

Mening kan derfor ligne søvn. Den lar seg vanskelig kommandere frem.

Når jakten på mening ødelegger meningen

Dette leder til et spørsmål jeg synes er spesielt interessant i vår tid. Kanskje lider vi ikke først og fremst under mangel på mål. Kanskje har vi for mange.

Den moderne kulturen er gjennomsyret av det filosofen Kieran Setiya beskriver som teliske aktiviteter. Ordet kommer fra telos – mål eller endepunkt. En telisk aktivitet utføres for å bli ferdig med noe eller oppnå en bestemt tilstand.

Vi trener for å komme i form. Studerer for å få eksamen. Arbeider for å få lønn eller karriere. Pusser opp for å få huset ferdig. Sparing skal gi økonomisk frihet. Meditasjon skal redusere stress. Søvn skal forbedre prestasjonen.

Det er ingenting galt med dette. Problemet oppstår dersom den teliske logikken koloniserer hele livet.

Da kan til og med fritiden bli instrumentell.

Jeg går ikke lenger tur fordi jeg liker å gå. Jeg skal ha 10 000 skritt.

Jeg leser ikke fordi boken fascinerer meg. Jeg skal utvikle meg.

Jeg trener ikke fordi kroppen liker å bevege seg. Jeg skal forbedre VO₂-max.

Jeg møter ikke venner bare fordi jeg vil være sammen med dem. Sosiale relasjoner er jo dokumentert helsefremmende.

Til slutt kan vi til og med begynne å slappe av fordi avslapning skal gjøre oss mer produktive på jobb.

Da har produktivitetslogikken gjennomført en bemerkelsesverdig maktovertakelse: Selv hvilen arbeider.

Når kommer vi egentlig frem?

Setiya setter de teliske aktivitetene opp mot ateliske aktiviteter. Dette er aktiviteter hvor verdien ikke primært befinner seg ved målstreken.

Hvis jeg går en tur fordi jeg liker å gå, mislykkes ikke turen fordi jeg ender opp samme sted som jeg startet. Hvis jeg leker med barnet mitt, trenger ikke leken produsere noe. En samtale mellom venner behøver ikke føre til en beslutning. Jeg kan høre på musikk uten å bli et bedre menneske av det.

Dette kan høres trivielt ut, men jeg tror skillet peker mot noe dypt problematisk ved moderne liv.

Vi lever lett som om livet befinner seg på den andre siden av det vi holder på med nå.

Først skal jeg bli ferdig med utdannelsen.

Så skal jeg få jobb.

Så skal jeg etablere meg.

Så skal økonomien på plass.

Så skal barna bli litt større.

Så skal huset bli ferdig.

Så skal det bli mindre travelt.

Og så skal jeg endelig få tid til å leve.

Problemet er bare at bak hvert mål står et nytt mål og venter.

Livet kan dermed ligne en korridor med en serie dører hvor det står:

«Livet begynner på andre siden.»

Men hver gang vi åpner døren, oppdager vi bare en ny korridor.

Et sandslott som teori om livet

Tenk på et barn som bygger et sandslott.

Fra et rendyrket instrumentelt perspektiv er dette en bemerkelsesverdig ineffektiv aktivitet. Slottet kan ikke selges. Det gir ingen formell kompetanse. Det skal sannsynligvis skylles bort av tidevannet noen timer senere.

Likevel mangler barnet kanskje ingenting mens det bygger.

Barnet spør ikke:

Hva skal dette føre til?

Det er absorbert i aktiviteten.

Kanskje er dette noe voksne gradvis mister evnen til. Vi har lært å evaluere tiden ut fra hva den produserer.

Dermed kan spørsmålet om mening snus på hodet. Kanskje problemet ikke alltid er at livet mangler mening. Kanskje problemet er at vi krever at hvert øyeblikk skal begrunne sin eksistens gjennom noe som kommer senere.

Noe i livet må få være verdifullt uten å være nyttig.

Når livet gjør vondt fordi noe betyr noe

Dette bringer oss tilbake til Frankl og eksistensiell psykologi.

Mening innebærer nesten alltid sårbarhet.

Hvis jeg elsker noen, kan jeg miste dem. Hvis arbeidet betyr mye for meg, kan jeg mislykkes. Hvis jeg engasjerer meg politisk eller sosialt, kan jeg bli skuffet. Hvis jeg får barn, introduserer jeg samtidig en helt ny kategori av bekymringer i livet mitt.

Det motsatte er også sant. Hvis ingenting virkelig betyr noe, finnes det mindre å miste.

Derfor kan smerte noen ganger forstås som meningens skyggeside.

Dette betyr selvsagt ikke at lidelse automatisk er meningsfull. Psykologien bør være svært forsiktig med å romantisere traumer, sykdom eller tap. Lidelse kan knuse mennesker, og forestillingen om at «alt skjer av en grunn» kan være direkte brutal overfor den som rammes av katastrofer.

Men når noe faktisk betyr mye for oss, gjør vi oss samtidig sårbare.

Kanskje er derfor spørsmålet ikke bare:

«Hva gjør meg lykkelig?»

men også:

«Hva er viktig nok til at jeg er villig til å tåle noe for det?»

Det er et langt mer krevende spørsmål.

Døden som meningens ramme

Irvin Yalom har gjennom sin eksistensielle psykoterapi gjort døden til et sentralt psykologisk tema. Vi bruker store deler av livet på å holde vår egen endelighet på avstand, men nettopp møtet med dødeligheten kan gjøre livet mer intenst.

Dette skaper også en interessant forskjell mellom det kristne og det sekulære perspektivet.

Kristendommen plasserer døden innenfor en større fortelling hvor den ikke nødvendigvis representerer det endelige punktum. Det sekulære mennesket har ingen tilsvarende garanti.

Men her oppstår et fascinerende paradoks:

Kan det nettopp være livets begrensning som gir det verdi?

Tenk om vi hadde uendelig mange tirsdager.

Da kunne enhver tirsdag utsettes.

Jeg kunne besøke min gamle mor neste uke. Eller om hundre år. Jeg kunne fortelle barna at jeg elsker dem senere. Reise til Italia om fem tusen år. Skrive boken i neste årtusen.

Knapphet skaper verdi på mange områder av livet. Kanskje gjelder det også tiden.

Det finnes bare et begrenset antall somre. Et begrenset antall middager med barna mens de fortsatt bor hjemme. Et begrenset antall samtaler med foreldrene våre.

Døden er derfor ikke bare livets motsetning.

Den er også rammen rundt bildet.

Pastoren og psykologen

Og her blir samtalen mellom pastoren og psykologen interessant.

Pastoren kan si:

Du opplever mening fordi livet faktisk har en mening.

Psykologen kan svare:

Jeg trenger ikke vite om universet har en hensikt for å vite at kjærligheten til barna mine betyr noe.

Pastoren kan hevde at menneskeverdet trenger et fundament som ligger utenfor mennesket.

Psykologen kan spørre hvorfor verdien blir mindre virkelig fordi den oppstår i menneskelige relasjoner.

Men kanskje er avstanden mellom disse perspektivene noen ganger mindre enn vi tror.

For når spørsmålet beveger seg fra «Hvorfor eksisterer universet?» til «Hvordan bør et menneske leve?», begynner tradisjonene ofte å nærme seg hverandre.

Kjærlighet.

Tilhørighet.

Ansvar.

Tilgivelse.

Å bidra.

Å overskride en snever opptatthet av seg selv.

Å være del av noe større enn egne umiddelbare behov.

Her kan Frankls selvtranscendens, Aristoteles’ eudaimonia, Deci og Ryans tilhørighet og kristendommens nestekjærlighet plutselig sitte rundt det samme bordet, selv om begrunnelsene deres er forskjellige.

Kanskje spørsmålet er feil stilt

Det bringer meg tilbake til spørsmålet vi begynte med:

Hva er meningen med livet?

Kanskje spørsmålet i bestemt form allerede leder oss litt på villspor. Meningen. Som om det finnes én kode som skal knekkes.

Kanskje vi heller burde spørre:

Hva gjør livet meningsfullt?

Da forandrer samtalen karakter.

Psykologisk forskning peker mot relasjoner, tilhørighet, autonomi, engasjement, sammenheng, ansvar og opplevelsen av å bidra til noe utenfor seg selv. Eksistensiell psykologi minner oss om døden, friheten, ansvaret og nødvendigheten av å velge. Frankl minner oss om selvtranscendensen. Aristoteles minner oss om forskjellen mellom å ha det behagelig og å leve godt. Setiya minner oss om at livet ikke bare kan bestå av mål som peker mot nye mål.

Og religionen minner kanskje det sekulære mennesket om noe psykologien av og til har undervurdert: Mennesket synes å ha et sterkt behov for å oppleve seg selv som del av noe større.

Det større trenger ikke nødvendigvis være overnaturlig.

Det kan være familien.

Et lokalsamfunn.

Naturen.

Kunst.

Vitenskap.

En moralsk forpliktelse.

Generasjonene som kommer etter oss.

Et arbeid som fortsetter etter at vi selv er borte.

Livet er ikke bare et prosjekt

Kanskje noe av det vanskeligste for det moderne mennesket er å slutte å betrakte seg selv som et forbedringsprosjekt.

Vi skal bli klokere, sunnere, mer produktive, mer emosjonelt intelligente, mer oppmerksomme, mer veltrente og mer lykkelige. Selv psykologien kan bidra til dette ved å gjøre menneskelivet til en serie variabler som kan måles og optimaliseres.

Men livet er ikke bare noe vi skal lykkes med.

Det er også noe vi skal være i.

Jeg tror derfor jeg selv har fått stadig større sans for aktiviteter som ikke skal føre noe sted. Å gå uten å registrere skrittene. Lese uten å skulle bruke det i en artikkel. Være sammen med barna uten å gjøre det til «kvalitetstid». Ha en samtale uten å komme frem til noe.

Det høres nesten banalt ut.

Men i en kultur besatt av nytte kan det unyttige bli radikalt.

For dersom alt jeg gjør bare er verdifullt fordi det fører til noe annet, må vi til slutt stille et ganske ubehagelig spørsmål:

Hva er dette «andre» som alt sammen skal føre frem til?

På et eller annet tidspunkt må kjeden stoppe.

Noe må få være verdifullt fordi det er verdifullt.

Kanskje mening er noe som skjer mens vi er opptatt med noe annet

Det finnes dermed et siste paradoks.

Mening er noe mennesker trenger, men det er ikke sikkert mening tåler å bli jaktet for direkte.

Vi finner den kanskje lettere med sidesynet.

Den kan oppstå mens vi hjelper noen, elsker noen, bygger noe, lærer noe, tar ansvar, leker med et barn eller sitter rundt et bord med mennesker vi kjenner godt. Og nettopp i slike øyeblikk tenker vi kanskje minst på spørsmålet:

Er livet mitt meningsfullt nå?

Vi er ganske enkelt opptatt med å leve det.

Kanskje pastoren vil si at dette skyldes at vi i slike øyeblikk kommer nærmere den meningen Gud allerede har lagt inn i tilværelsen.

Psykologen kan si at mening oppstår fordi mennesket er et sosialt, fortolkende og selvtranscenderende vesen som skaper betydning gjennom relasjoner, verdier og handlinger.

Det er en reell forskjell. Den bør ikke glattes over.

Men det finnes også noe vakkert ved at begge perspektivene kan ende omtrent samme sted:

Ikke i et endelig svar på hva meningen med livet er, men i en større oppmerksomhet på hvordan livet leves.

Kanskje det er derfor spørsmålet har overlevd filosofene, teologene og psykologene. Det lar seg ikke avslutte med et punktum.

Og kanskje skal vi være glade for det.

For det kan hende at et liv hvor spørsmålet om mening er endelig besvart, også ville miste noe av sin åpenhet. Vi trenger mål, men vi trenger også steder hvor vi ikke skal noe. Vi trenger fortellinger som gir livet sammenheng, men også evnen til å tåle at ikke alt kan forklares. Vi trenger å tenke over hvordan vi vil leve, men også øyeblikk hvor vi glemmer hele spørsmålet.

Kanskje meningen med livet derfor ikke først og fremst befinner seg ved enden av en filosofisk argumentasjon.

Kanskje den befinner seg midt i livet – og kanskje oppdager vi den tydeligst akkurat når vi har sluttet å lete etter den.