Innimellom gripes jeg av en voldsom angst, og det er som regel angsten for meningsløsheten. Jeg opplever at mitt eget liv er veldig meningsfullt. Jeg har barn, kone, venner, jobb, familie og hobbyer, og til sammen utgjør dette en intens følelse av takknemlighet og mening. Likevel kan jeg bli så lamslått av meningsløshet at jeg må gå lettkledd ut i kulda for å kjenne smerten på kroppen i et febrilsk forsøk på å rive meg selv ut av den lammende angsten. Det er paradoksalt at jeg både opplever mye mening og meningsløshet, men i dagnes samtale blir denne dikotomien klarere for meg. Jeg opplever at det som foregår i mitt liv er meningsfullt, men at selve livet er meningsløst.
I løpet av dagens samtale kommer jeg innom denne angsten, og langsomt begynner jeg å forstå den. Jeg opplever altså livet mitt som meningsfullt og det er mye i livet som gir mening, men selve livet opplever jeg som meningsløst. Så lenge jeg ikke klarer å forankret alt det som er meningsfullt i livet i noe sublimt eller evig, blir det skremmende å kikke ut i intetheten fra min lille meningsfulle boble. Så lenge jeg ikke tror på noen guddommelig overbygning på livet, vil meningsløshetene flekke tenner til meg fra tid til annen.
I dagens samtale snakker jeg med Aud Sunde Smemo som er prest i Kristiansand Domkirke og Erlend Waade som nylig debuterte som forfatter. Tema er bibelsk, men du trenger ikke å være troende for å høre dette, men du trenger heller ikke være ikke-troende for å høre dette. Vi håper at dette er en samtale som kan være interessant for alle mennesker med en viss interesse for ting som stikker litt dyre enn kroppsbygging og sosiale medier. Jeg er ikke spesielt troende selv, dessverre får jeg vel nesten si, men jeg tror at det finnes psykologisk innsikt i våre store fortellinger. Vi skal snakke om skapelsesberetningen, og vi skal snakke om det selvbevisste mennesket, og jeg forsøker å avklare min egen eksistensielle angst i møte med en klok prest og en like klok forfatter.
