Jeg har nylig vært gjest hos Biohacking Girls – podcasten til Monica Øien Dyvi og Alette Sophie Aubert. De har de siste årene markert seg som to av Norges mest profilerte stemmer innen helseoptimalisering, livsstil og biohacking. Gjennom podcasten sin utforsker de alt fra søvn, ernæring, hormoner og stressmestring til teknologi, trening og mental helse. De henter inn leger, forskere, terapeuter og eksperter fra hele verden, drevet av en genuin nysgjerrighet på hva som faktisk påvirker menneskers helse og livskvalitet.
Det jeg liker med Monica og Alette, er at de ikke bare er opptatt av kroppen som maskin, men også av mennesket som helhet. Mange av samtalene deres handler egentlig om hvordan vi lever livene våre – hvordan stress, relasjoner, tempo, vaner og tankemønstre former både kropp og sinn. De representerer en slags moderne helseutforskning hvor biologi, psykologi og livsstil møtes i samme rom.
Og nettopp det blir også et viktig tema i dagens episode.
For denne samtalen handler i stor grad om følelsenes psykologi. Om hvordan mange av oss lever med et ganske begrenset språk for vårt eget indre liv. Vi sier at vi er stresset, slitne eller lei oss, men under disse grove kategoriene skjuler det seg ofte langt mer nyanserte følelsesmessige landskap. Kanskje er det ikke bare stress, men skam, utilstrekkelighet, ambivalens, ensomhet eller en følelse av ikke helt å høre til.
I moderne emosjonspsykologi finnes det et begrep som kalles emosjonell granularitet. Det handler om evnen til å skille mellom ulike følelsestilstander med større presisjon og nyanse. Forskning fra blant andre Lisa Feldman Barrett viser at mennesker som har et mer differensiert følelsesspråk, ofte også har bedre emosjonsregulering, større psykologisk fleksibilitet og et mer robust forhold til eget indre liv. Følelser som får språk, blir ofte lettere å forstå, tåle og regulere. Det usynlige blir litt mer synlig.
Og kanskje er det nettopp dette mye psykisk helse handler om: å utvikle et rikere indre kart over seg selv.
I samtalen kommer vi også inn på noe som fascinerer meg stadig mer: hvordan kunstig intelligens potensielt kan brukes som en refleksjonspartner i møte med eget følelsesliv. Ikke som en erstatning for menneskelige relasjoner eller terapi, men som et verktøy for refleksjon, språk og selvundersøkelse.
Jeg har nylig skrevet en lengre fagtekst om utviklingen av en AI-basert refleksjonspartner for psykisk helse, hvor vi utforsker hvordan språk, spørsmål, perspektiver og psykoedukasjon kan bidra til å «utvide det indre rommet» hos mennesker. Et sentralt poeng i dette arbeidet er nettopp at mange psykiske plager ikke bare handler om hva vi føler, men om hvordan vi forstår og fortolker det vi føler. Når vi får nye begreper, metaforer og perspektiver på vårt eget indre liv, skjer det ofte noe viktig: Tankene mister litt av sin absolutte karakter, og følelsene får litt mer plass til å bevege seg.
Så denne episoden beveger seg i landskapet mellom kropp og sinn, mellom biohacking og emosjonspsykologi, mellom teknologi og menneskelig erfaring. Den handler om hvordan vi kan komme i bedre kontakt med oss selv – ikke bare gjennom målinger, data og optimalisering, men også gjennom språk, refleksjon og en dypere forståelse av følelsene som beveger seg i oss.
Så med det ønsker jeg velkommen til min samtale med Biohacking Girls – Monica Øien Dyvi og Alette Sophie Aubert.
