Vil ha hjelp, men avviser hjelpen

Noen beklager seg mye over sine problemer, ber om hjelp, men avfeier hjelpen de får som "ikke god nok". Det kan forstås som forsvar mot det sinne personen opplever ved å være følelsesmessig avhengig av andre.

Har du møtt mennesker som stadig ber om hjelp, men er umulig å hjelpe? Det kan handle om hodepine, diffuse smerter eller emosjonelle problemer. Personen beklager seg over sin smerte og anmoder om hjelp og støtte. Man forsøker å tilby sin hjelp, men etter hvert avvises hjelpen fordi den ikke er tilstrekkelig. Kanskje forsøker man enda hardere å hjelpe, men nok en gang mislykkes man. Til sist kommer man i en slags maktesløs posisjon hvor man føler seg ille til mote fordi man har anstrengt seg mye for å hjelpe den andre, men ikke lykkes. Dette fenomenet kan i noen sammenhenger forklares ut i fra teorien om psykiske forsvarsmekanismer. Det er en spesiell type forsvar som kalles hjelpe-avvisende klage. Dette forsvaret tilhører det som kalles handlingsforsvar. Hjelpe-avvisende klage er en spesifikk type av psykisk forsvar, og bak denne forsvarsmekanismen ligger det som regel en skjult harme som kommer indirekte til uttrykk hver gang den hjelpetrengende personen avviser den andres forsøk på å hjelpe.

Det er definert tre typer psykiske forsvarmekanismer som sorterer under det som kalles handlingsforsvar. Det er passiv aggresjon, hvor personen sinne eller harme mot andre uttrykkes på en indirekte og diffus måte uten selvhevdelse. Passivt aggressive mennesker kan ofte virke vennlige på overflaten, men sinne og skuffelse kommer likevel til uttrykk gjennom en skjult motvilje. Når man håndterer sinne på en passiv måte, skaper det ofte uro og usikkerhet hos andre, og den passivt aggressive personen finner ofte en viss tilfredsstillelse i andres forvirring og usikkerhet. Den andre typen handlingsforsvar kalles utagering eller ”acting out”. Utagering er et psykisk forsvar hvor man reagerer på skuffelser og mellommenneskelige konflikter ved å handle impulsivt og uten omtanke, istedenfor å reflektere over den smertefulle situasjonen. Det kan resultere i at man skader seg selv, blir overstadig beruset, er uvøren i trafikken, slåss, tyr til utagerende sex eller bryter et forhold tvert dersom man føler seg sviktet, forbigått eller sliter med indre konflikter man ikke evner å håndtere på noen annen og mer konstruktiv måte.

Det som kalles for handlingsforsvar er rett og slett en psykisk beskyttelsesmekanisme som innebærer at man ikke makter å ta inn over seg den umiddelbare opplevelsen av sorg og psykisk smerte, hvorpå man håndterer indre eller ytre følelsesmessige konflikter gjennom handling uten videre omtanke for konsekvensene av sine gjerninger. Handlingsforsvaret er dermed en type forsvar som i langt de fleste tilfeller er maladaptivt eller lite gunstig, ettersom det levner personen i vanskelige posisjoner og ødelegger for sosiale relasjoner. Den siste av de tre typene handlingsforsvar, kalles hjelpe-avvisnede klage, og det er denne forsvarsmekanismen vi skal ha fokus på i denne artikkelen.

Hjelpe-avvisende klage

Hjelpe-avvisende klage forekommer også hos personer som bærer på mye sinne og skuffelse. De sinte følelsene oppleves forbudte og uakseptable, og vedkommende evner ikke å finne et mer modent uttrykk for sin iboende irritasjon. Dermed kanaliseres sinne ut i en ganske bestemt form for oppførsel og handling. Hjelpe-avvisende klage innebærer at personen stadig beklager seg over sin helse eller livsproblemer med det tilsynelatende formålet å be om hjelp. Men hver gang andre forøker å hjelpe til med råd, veiledning, forslag eller en utstrakt hånd, kommer den skjulte følelsen av harme eller fiendtlighet til utrykk ved at personen avviser hjelpen. Det vil si at personen gjentatte ganger klager og anmoder om hjelp, og hver gang noen forsøker å hjelpe, avviser vedkommende hjelpen fordi den forekommer utilstrekkelig eller ”for dårlig”.

Gjennom denne avvisningen av den andre, finner personen som benytter seg av hjelpe-avvisende klage, en viss tilfredsstillelse. Den andre kommer til å føle seg utilstrekkelig, noe som sannsynligvis også er en sentral følelse hos han eller hun som avviser hjelpen. På den måten kan man kanskje si at den “hjelpe-avvisende” personen opplever en viss lettelse i noe som ligner en slags ”skjult hevn” hvor den andre havner i en posisjon hvor de mislykkes eller ikke er gode nok. På den måten utrykkes fiendtligheten eller harmen mot den andre på en finurlig måte i et slags ”psykisk spill”. Uansett hva man tilbyr en “hjelpe-avvisende” person, blir tilbudet avvist som utilstrekkelig.

Kjernen i problemet hos mennesker som henfaller til hjelpe-avvisende klage, handler ofte om en følelse av utilstrekkelighet blandet med frykt og ubehag ved å være avhengig av andre. Denne mekanismen er rett og slett et forsvar mot det sinne personen opplever hver gang han eller hun føler seg følelsesmessig avhengig av en annen person. Dette sinne har altså et helt spesielt opphav. Det oppstår som følge av en overbevisning om, eller tidligere erfaringer for, at ingen egentlig vil tilfredsstille personens behov. Personen avviser andres forsøk på hjelp, noe som fungerer som en indirekte bebreidelse, i det hjelpen refuseres fordi den ”ikke er god nok”, men samtidig ber vedkommende ofte om ennå mer hjelp. Her havner man gjerne i et ganske vanskelig mønster som går fra hjelp til skuffelse, mer hjelp og enda mer skuffelse og så videre.

Personer som henfaller til hjelpe-avvisende klage uttrykker ikke sitt sinne direkte, noe som ofte fører til at man støter andre vekk. Isteden skaper de en tett binding til en annen ved å be direkte om hjelp og beklage seg over en håpløs og vanskelig situasjon. Gjennom sin atferd og sine beklagelser vekker de den andres behov for å hjelpe, og på den måten etableres det en relasjon. Dypest sett er det slik at personens uttrykk for hjelpeløshet reflekterer en iboende følelse av maktesløshet knyttet til opplevelser av ikke å få nødvendig hjelp, trøst, omsorg, støtte eller oppmerksomhet. Samtidig er det slik at den underliggende fiendtligheten ved denne typen forsvar er knyttet til forventningen om skuffelse i forhold til å bli sviktet og oversett i situasjoner hvor man trenger hjelp eller oppmerksomhet. Det er altså en blanding av maktesløshet og sinne som utgjør dynamikken i det psykiske forsvaret som kalles hjelpe-avvisende klage. Og det er sinne og fiendtlighet som utleves i momentet hvor hjelpen avvises som ”for dårlig”.

Tegn på bruk av hjelpe-avvisende klage

  • Personen har en tendens til å beklage seg over den samme tingen gjentatte ganger. I tillegg spør vedkommende stadig hva som bør gjøres eller hvordan problemet kan løses.
  • Når personen får råd eller veiledning i forhold til et bestemt problem, svarer han eller hun ofte med ”ja, men…” og finner deretter en grunn til at rådet ikke er brukbart.
  • Personen presenterer problemene sine ofte, og han eller hun har en tendens til å betrakte sine problemer som uløselige, mens andre kan tenke at problemene ikke er så alvorlige, håpløse eller vanskelige å takle. Det er altså ikke innlysende hvorfor personen gir uttrykk for en så stor grad av mistrøstighet.
  • Personen virker ofte oppgitt og sliten uten at man egentlig kan forstå hva som er så tyngende. Vedkommende nevner dilemmaer hvor egen lidelse er sterk og vedvarende, og det fremsettes på en måte som gir en fornemmelse av et “umulig eller uløselig problem”.
  • I klinisk praksis møter man tidvis mennesker som har mange diffuse symptomer. Dersom hjelpe-avvisende klage er på spill, ser man at disse menneskene presenterer det ene symptomet etter det andre på en unnvikende måte, slik at man ikke får anledning til å undersøke det enkelte symptomet i dybden, noe som også gjør at man ikke får nok grunnlag til å iverksette en effektiv behandling eller etablere en tilstrekkelig forståelse for problemet. Det kan være frustrerende og lite oversiktlig, og i etterkant beklager personen seg over mangel på hjelp eller for dårlig hjelp.
  • Et sikkert tegn på hjelpe-avvisende klage, er når personen spontant uttrykker at andre (eksempelvis leger, terapeuter, pårørende, venner eller andre) ikke bryr seg nok, ikke bekymrer seg nok eller har gjort problemet verre for personen, selv om det fremgår av det vedkommende sier at disse andre støttespillerne åpenbart har gjort så godt de kan.
  • Personen presenterer sine problemer på en måte som gir inntrykk av at de handler om komplett uløselige dilemmaer. Det kan handle om truende avskjeder eller separasjoner, egen helse eller konflikter i ekteskapet. Når andre forsøker å innta et positivt perspektiv på saken, og kanskje kommer med noen gode råd, avvises dette systematisk i en slik grad at utviklingen mot en eventuell løsning forbyr seg selv.

Avsluttende bemerkninger

I møte med mennesker hvor hjelpe-avvisende klage har en fremtredende plass i personens psykiske forsvarsverk, kommer man gjerne til å føle seg maktesløs. Samtidig kan man etter hvert komme til å oppleve en del irritasjon, ettersom man ofte tilbyr sin hjelp så godt man kan, men stadig blir avvist. Sannsynligvis er det de samme følelsene den hjelpe-avvisende personen selv sliter med – Altså en blanding av maktesløshet, skuffelse og vrede. Personer som henfaller til hjelpe-avvisende klage, som et gjentagende mønster, har ofte mange opplevelser av svikt, mangel på omsorg og mangel på oppmerksomhet bak seg. De møter verden med en forventning om å bli skuffet, og nettopp denne forventningen iscenesettes gang på gang, men personen er sjelden klar over sin egen andel i dette sørgelige og repeterende livsmønsteret.

Under kategorien “forsvarsmekanismer” skriver vi flere artikler om psykens ulike strategier for å beskytte seg mot indre og ytre stressfaktorer og emosjonelt ubehag. Noen ganger fører det psykiske forsvaret til sjelefred, mens andre ganger ender det med store problemer og psykopatologi.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten & Sørensen, Per: Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. Psykoterapeutisk Forlag. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye, overlege ved Psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk Hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

2 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here