Mennesket er i stadig forandring. Vi blir eldre og får nye erfaringer fra den ene dagen til den andre. Gjennom oppveksten går vi også gjennom mer eller mindre definerte utviklingsfaser, og overgangen fra et utviklingsnivå til det neste er ofte forbudet med angst. I det barnet beveger seg inn i en ny fase, blir barnets evne til å beherske sin tilværelse midlertidig svekket, noe som medfører angst. Dette kaller man ofte for utviklingsangst, men denne typen indre uro kan også ligne på det man senere i livet kaller for eksistensiell angst.
Det er en del av menneskets natur å gruble over sin tilværelse. I perioder med store forandringer blir vi usikre og urolige. Våre mestringsstrategier må justeres og vi blir nødt til å finne nye måter å håndtere livet på. I slike perioder kommer vi litt ut av balanse, og tanker om meningen med livet og vår egen verdi kan plutselig komme til overflaten. Vår oppfattelse av psykisk sunnhet og normalitet, gjør at vi ofte forstår eksistensiell grubling som et tegn på sykdom. Forandringer og overganger i livet innebærer eksistensielle provokasjoner, og et reflektert menneske vil nødvendigvis tenke over sin situasjon og kanskje innta noen større perspektiver på tilværelsen. Sannheten er at mennesket hele tiden står ovenfor konflikter og motsetningsforhold: Godt og ondt, nærhet og ensomhet, kreativitet og stagnasjon. Det kan hende at vi lever harmonisk i lange perioder, men de fleste vil oppleve at ytre omstendigheter eller indre utviklingssprang dukker opp og slår huller i tilværelsen. Det tvinger oss kanskje til å revidere våre oppfattelser, og kanskje oppdager vi nye aspekter av den personen vi trodde vi var. Slike eksistensielle rystelser og indre bevegelser kan være smertefulle, men det er også en gylden mulighet til å forstå oss selv og vår plass i livet på en bedre eller mer nyansert måte.
Ofte er de i krisesituasjoner at mennesket virkelig skaper forandringer i livet, forandringer som er forbudet med mer dybde og livsbevissthet. Smerten ved slike psykiske omkalfatringer ligger gjerne i møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Kanskje oppdager vi vår dødelighet, vår sårbarhet, ensomhet eller kanskje meningen med livet melder seg som et ubesvart spørsmål. Da ligger meningsløsheten i kulissene og truer vår indre balanse.
Frihet og ufrihet
Moderne mennesker har mye frihet. På sett og vis kan man si at et moderne menneske er dømt til frihet. Det betyr at mennesket i stor grad må velge og utforme sitt eget liv på egenhånd. Tidligere ble mennesket styrt av religion, familiebånd, tradisjoner og sosiale forventninger, men i vår tid står individualisme og friheten til å velge selv i høysetet. For noen oppleves dette som en enorm mulighet til å realisere seg selv, uten for mye motstand fra sosiale forventninger og ytre begrensninger. Men for andre kan denne friheten føles som et himmelropende ansvar som medfører en indre usikkerhet. Når man hele tiden må velge ut i fra seg selv, uten at man har noen retningsgivende prinsipper eller livsveiledere å forholde seg til, kan det bli en tung bør å bære. Og hvis det ikke ligger noen føring for hva man skal velge blant de utallige valgmulighetene, kan livet virke nærmest tilfeldig – og dermed meningsløst. På den måten kan for mye frihet ramme mennesket med en indre uro som kanskje kan kalles eksistensiell angst. Hvem er jeg, og hvordan skal jeg velge mitt liv? Er det mitt ansvar å gi livet mening? Hvordan skal jeg klare det? Er livet meningsløst?
Motsatt ser man ofte at mennesker som har for lite frihet, også rammes av meningsløshetens harde hånd. Dersom livet er noe som helte tiden tvinger oss i bestemte retninger, og vi opplever lite egenkontroll, kan man lett føle seg som et «løv i vinden». Man blåser av sted i de retningene skjebnen bestemmer, og hva er meningen med det? En følelse av å ikke være agent i eget liv, vil drepe mye av vår motivasjon og livskraft, og da er veien til depresjon og meningsløshet kort.
Meningsfulle livsprosjekter
Mange mennesker finner mye motivasjon og livskraft i karriere. De starter ut med en god visjon og store målsetninger. De skal tjene mye penger, leve et godt liv, høste respekt og bli økonomisk uavhengige. Noen får det til, og hva skjer da? De starter gjerne et nytt firma for å gjenta suksessen. De tjener nok penger til å forsørge både seg og familien i en årrekke, men likevel holder de et høyt arbeidstempo. Kanskje burde de bruke mer tid på hobby, familie og venner, eller andre ting som ligger deres hjerte nær, men de klarer sjelden å stanse pengespillet som driver dem videre. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom (2007) påpeker at disse menneskene kan være fanget i livsprosjekter som egentlig ikke gjør så mye mer enn å drive livet fremover. Det virker som om de er redde for å hvile eller stoppe opp. Kanskje er de redd for kjedsomhet, og hver gang de bremser litt opp, må de haste videre for å unngå følelsen av kjedsomhet eller kanskje en gnagende følelse av meningsløshet. Vi skriver mer om kjedsomhet i artikkelen Kjedsomhet er en snikende fare.
Muligens er karriere et livsprosjekt som nettopp gir livet mening for mange mennesker. Ingen kan egentlig påberope seg noen sannheter om meningen med livet. Det er et subjektivt og individuelt anliggende. Men det virker likevel som om de fleste mennesker fra tid til annen møter følelsen av meningsløshet, og da kan det hende at de prosjektene som ga oss mening ikke var gode nok. I terapi er det sjelden en god idé å forfølge meningen med klientens liv eksplisitt. Mening er på sett og vis noe som blekner når vi setter et for sterkt fokus på dette. Isteden er livsmening noe man bør forfølge på en implisitt måte. Et meningsfullt livsprosjekt dukker opp når mennesket klarer å anstrenge seg på en ”selvforglemmende” måte. Det dukker opp når vi kan synke ned i et engasjement som transcenderer selvet. Det vil si at det overgår en selv og er rettet mot noe som er større – Eksempelvis kjærlighet for en sak eller en kreativ prosess. Noen finner også en tiltrengt meningsfylde i Gud.
Dersom terapeuten foreslår retninger i klientens liv som kan virke betydningsfulle, risikerer man å gjøre klienten en stor urett. Den eneste botemiddel mot meningsløshet er evnen til å ta ansvar for sitt eget liv og skape mening på egenhånd. Terapeuten må fremme dette hos klienten, men ikke overta styringen med ”gode forslag”. I terapi er ”gode råd” ofte antiterapeutisk dersom klienten sliter med eksistensielle dilemmaer. Terapeuten kan hjelpe klienten til å fjerne hindringer eller oppdage negative ideer som begrenser klientens utfoldelse, men ikke tre nye livsprosjekter eller livsperspektiver ned over hode på vedkommende. Dette er en slags hovedregel i dynamisk psykoterapi. Det er også det man mener når man innenfor psykisk helse sier at det er ”klienten som må gjøre jobben”. Men man kan også tenke seg at klienten i en viss periode trenger en retningsgivende samtalepartner. Kanskje møter vi mennesker som har mistet oversikten over sitt eget liv som følge av alt for mange valg. Da kan det hende at tydelighet og en viss dirigering er terapeutisk riktig. En psykoterapeut må kjenne til dette terrenget og vite når klienten skal utfordres i forhold til eget ansvar og når klienten trenger støtte og retningslinjer.
I boken Religion og psykiatri refererer Yalom til Buddha i denne sammenheng. Når man har mistet meningen med livet, er det ikke alltid så lett å finne tilbake, men det er mulig. For en pårørende eller en terapeut kan det være nærliggende å lete etter mening for vår venn eller pasient, men det er sjelden en god løsning. Skal vi tro på Yalom er det uklokt å lete etter mening på en direkte måte. Han nevner at Buddha har lært oss at den eksplisitte søken etter mening ikke er oppbyggelig. ”Det beste er å senke seg ned i livets elv og la spørsmålet drive vekk.” (Yalom, 2007, p. 44). Mening er noe livet får når vi engasjerer oss uhindret i noe. Hvis vi fokuserer for mye på det, kan det hende vi mister det.
Anbefalt litteratur
Irvin D. Yalom er en kjent psykiater fra Stanford University. Et av hans større faglige hovedverk heter Eksistensiell psykoterapi. Denne boken gir en dyp innsikt i både filosofi og psykologi. På mange måter presenterer Yalom selve essensen ved menneskets væren og menneskets vanskeligheter. Han skaper en mesterlig og kreativ syntese av ulike teorier om menneskets tilværelse, og på mange måter skjærer han eksistensen inn til beinet. Han viser hvordan mennesket dypest sett konfronteres med fire grunnleggende bekymringer: Det er ensomhet, meningsløshet, frihet og død.
I mitt virke som psykolog har Yalom vært en av de store inspirasjonskildene, kanskje nettopp fordi han stadig er opptatt av de ”store spørsmålene”. I så henseende vil jeg også nevne boken som heter Religion og psykiatri. ”Religion? Jeg? Du vet jo at jeg betrakter meg selv som praktiserende ateist,” svarte Dr. Irvin D. Yalom da han ble tildelt Oscar Pfister-prisen av komiteen for religion og psykiatri – som kvitterte med å mene at Yalom nettopp har viet sitt liv til religiøse og eksistensielle spørsmål. Yalom skriver mye om å møte de eksistensielle grunnvilkårene, og kanskje spesielt døden som lett kan bade livet i et skjær av meningsløshet. Frykt, angst og uro er noe som tar bolig i mennesket som flykter, og Yaloms terapeutiske virke handler veldig ofte om å hjelpe mennesker til å finne ro og balanse uten å være ”på rømmen”. Ordet terapi stammer fra det gammelgreske therapon og betyr ”en som står til tjeneste og hjelper en annen”.
Kilder
Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)
Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag.
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Hva er det som har fått mennesket til å fremelske individualismen når vi fra naturen er født sosiale og finner roen der?! Østen har bevart visdommen og vi kunne med fordel vendt blikket mer i retning øst- lyttet.. Individualismen og dens gl…eder, uansett hvor mange, er stort sett kortvarige og slik starter streben etter mer og mer; se på meg, jeg, jeg, jeg istedet for vi og oss. Hvor er balansen blitt av, den vi alle trenger for å bevare sinnsroen? Vi er kanskje blitt forvirret av alle valgmulighetene og drømmen om » det gode liv » og har mistet evnen til å leve i nuet, som jo er det vi er lovet.. Hvem kjenner vel dagens slutt?! Før opplevde mennesket de naturlige overgangene, nå møter vi overganger kontinuerlig p.g.a. bl. a. effektivisering x uendelig. Dette gjør noe med mestrings- og trygghetsfølelsen til den enkelte. Ikke rart at veggen plutselig møter deg og den har mange møtt, i yngre og yngre alder.. noe som er farlig da vi også elsker diagnoser og medikamentell behandling i Vesten.. Vi har kanskje fjernet oss fra det å nyte de små ting, som egentlig er det som gir verdi. Vi skal bli så store alle sammen – konkurranse om oppmerksomheten utover det normale! Realisering er sunt, men ikke narsissistisk livsstil…
Takk for en fin artikkel! Den har virkelig hjulpet meg fra meningsløshetens masende bunnløse dyp…
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding! Ros motiverer oss til videre engasjement! Hjertelig takk!
[…] Meningsløshet […]
[…] og stenge for glede, mening, lyst, kreativitet og vitalitet. I slike tilfeller risikerer man at meningsløshet farger livet i dystre […]