De følelsene vi ikke har språk på eller ikke klarer å uttrykke, blir ofte til symptomer. Evnen til å tåle, forstå og uttrykke følelser, meninger og behov er sannsynligvis helt avgjørende i forhold til psykisk sunnhet.
Noen mennesker vokser opp i familier hvor det ikke er rom for å uttrykke seg, noe som ofte danner grunnlaget for psykiske problemer senere i livet. Følelser og behov som ikke blir uttrykt, hoper seg ofte opp og kommer til uttrykk på uheldige måter. Eksempelvis finnes det mange mennesker som er redde for sinne og konflikt. De unngår ofte å si sin mening i frykt for ubehagelige mellommenneskelige situasjoner. Når man holder følelser av frustrasjon og irritasjon tilbake, risikerer man at de kommer til uttrykk på destruktive måter. Kanskje mister man kontrollen på en fest og havner i slåsskamp, eller kanskje de undertrykte følelsene fører til anspent muskulatur i nakke og rygg som videre avstedkommer somatiske plager som migrene eller kanskje diffuse muskelsmerter (fibromyaligi). Noen mennesker skader seg selv, noe som også kan forstås som en fysisk utagering av underliggende følelsesmessig ubehag. Poenget er at de behovene, ønskene, meningene og følelsene vi ikke får uttrykt på en adekvat måte i språket, ofte får fysiske utslag eller omdannes til symptomer som angst og depresjon.
Muligheten for å uttrykke seg er også et slags grunnleggende menneskelig behov. Det handler om friheten til å uttrykke våre ønsker, behov, følelser (også sinne) og naturlige drifter. Her det sentralt at man bebor en tro på at egne behov er like viktige som andres (sunn selvtillit). Man skal rett og slett ha mulighet for å være spontan og livskraftig uten overdreven beskjedenhet. Man skal føle at det er tillat å forfølge interesser og impulser som gjør oss glade og engasjerte.
Man har ideelt sett hatt rikelig med anledning til å leke og være kreativ, og ikke barer hatt tid til krav, arbeid og konkurranse. Et barn som vokser opp i et miljø hvor man oppfordres til å uttrykke seg selv, vil gradvis oppdage egne interesser og hva man foretrekker. Sånn sett lærer man å ta sine egne behov med i avgjørelser i tillegg til andres behov. Balansen her er viktig. Har man manglet frihet til å uttrykke seg, vokser man ofte opp med en tanke om at man bør tilfredsstille andres behov på bekostning av egne. Har man motsatt fått for mye frihet i oppveksten, risikerer man å ”glemme” andres behov når man skal ta avgjørelser og planlegge.
Dersom man vokser opp i en familie som på ulikt vis forhindrer at man uttrykker seg, eksempelvis dersom man straffes eller får skyldfølelse når man uttrykker sine behov, preferanser eller følelser, risikerer man et livsmønster hvor følelser holdes på avstand. I en slik familie går ofte foreldrenes behov på bekostning av barnas. Dette gjør at barnet føler seg maktesløst. Her kan man risikere at man skjemmes når man oppfører seg på en impulsiv eller leken måte. Arbeid og resultater kommer foran moro og nytelse. Man får på sett og vis ikke den tiltrengte anerkjennelsen og kjærligheten fra foreldrene med mindre man oppfører seg prikkfritt.
Er du flink til å uttrykke deg?
Det finnes fire tegn på at ens muligheter til å uttrykke seg er begrenset.
- 1 – Man er ekstremt ettergiven ovenfor folk. Man sørger alltid for andres ve og vel med lite hensyn til egne behov. Ofte kan man være så på ”pletten” for andre til enhver tid at andre får skyldfølelse av å være sammen med en. På innsiden føler man seg ofte svak og passiv, eller man blir ofte skuffet når ens innsats ikke blir satt pris på. Man er rett og slett for knyttet til andres behov, og dette kan utvikle seg til en form for selvutslettelse hvor opplevelsen av livsgnist langsomt ebber ut.
- 2 – Det andre tegnet handler om at man har problemer i relasjon til andre mennesker. Det kan eksempelvis dreie seg om at man er spesielt forknytt eller kontrollert. Man kan eksempelvis være en arbeidsnarkoman eller en person hvor hele livet dreier seg om en prefekt fasade, karriere og politisk eller religiøs korrekt livsførsel. Spontanitet og glede blir borte i alle pliktene. Man hemmes i å uttrykke seg fritt på grunn av strenge standarder og begrensende regler.
- 3 – Man kan også oppleve seg selv som emosjonelt eller følelsesmessig flat. Som sagt ”drukner” spontaniteten, og man demper sine naturlige reaksjoner på begivenheter dersom man er oppdratt til fornuft og rettskaffenhet fremfor følelser og kreativitet. Enten fordi man føler man må gjøre det andre vil, eller fordi man må leve opp til unormalt høye krav, rammes man av en følelse av at man egentlig ikke trives i eget liv. Det oppleves dystert og grått. På mange måter frarøver du deg selv alt som smaker av moro, glede, avslapning og nytelse.
- 4 – En fjerde indikasjon på problemer på dette området omhandler undertrykt sinne. Kronisk avsky kan koke under overflaten, og du bruker mye tid og mental energi på nok et kontrolltiltak, nemlig kontroll på eget sinne. Av og til kan sinne slippes løs, hvorpå kontrollen brister. Etterpå føler man seg igjen deprimert. Man er fanget i en utilfredsstillende rutine. Livet føles tomt, selv om du alltid gjør det du skal til rett tid osv. Det er nettopp perfeksjonismen som er problemet. Sinne er en følelse med mye drivkraft dersom vi forvalter den på en sunn måte.
Dette er altså en kort beskrivelse av hvor viktig det er å ha mulighet for å uttrykke seg fritt og uhindret. Følelser, behov og meninger som aldri finner sitt uttrykk, er ofte med på å forringe vår livskvalitet. Dermed er psykologi og selvutvikling i hovedsak opptatt av å få mer språk på det vi opplever og føler. Psykoterapi handler ofte om å utvikle vårt språk på mellommenneskelige og følelsesmessige anliggende. Vårt viktigste psykologiske redskap er språket, og gjennom innsiktsorienterte samtaler er poenget å utvide vårt vokabular på det som foregår på det indre og mellommenneskelige plan, og dette er kanskje psykoterapiens eller samtaleterapiens hovedfunksjon.
Man kan utvide sin horisont og forståelse for det psykologiske på andre måter også, og mye skjønnlitteratur bebor enormt med innsikt som sannsynligvis kan styrke de fleste av oss. Å lese bøker er derfor en form for psykologisk selvutvikling som ofte er undervurdert. Det er ikke all litteratur som er like berikende, men mye av den store verdenslitteraturen er nettopp karakterisert som ”stor” fordi den utvider den menneskelige erkjennelse og bevissthet. For mitt vedkommende vil jeg trekke frem den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa som en av de viktigste dannelsesskribentene jeg har lest. Jeg vil på det varmeste anbefale Uroens bok for alle de som er nysgjerrige på skjulte kriker og kroker i menneskets psyke, og ikke minst for de som er på jakt ettter poetisk og dyptgripende innsikt i menneskets eksistensielle vilkår.
Kilder
Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)
Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Personer som bruker kroppsspråk og handlinger til å uttrykke sine holdninger er forferdelige å komme i nærkontakt med, ja, direkte ødeleggende………..De bruker lite verbal kommunikasjon, kun ord som de har en bestemt hensikt med, nemlig å stikke der det sårer mest, gjerne ved å bruke dine innerste betroelser mot deg! Blir du i et slikt destruktivt forhold over tid, vil jeg påstå at du aldri blir den samme igjen……På den måten forblir en del av deg i forholdet om du aldri så mye forater det, din psyken kan ikke forlates……..
[…] andres behov. I en tidligere artikkel har vi skrevet om behovet for å uttrykke seg. Artikkelen het snakk deg ut av psykiske plager, og mye av grunntema omhandlet friheten til å uttrykke ønsker, følelser, behov og naturlige […]
Jeg sliter veldig med å få uttrykke meg. Hvordan skal jeg gå fram? Skal jeg gå til psykolog eller har dere noen andre forslag?
Håper på ett positivt svar.
Hei Bjørnar. Å uttrykke seg er noe man kan trene opp. Det handler om å kjenne etter på hva man føler og opplever og forsøke å omsette dette i språket. De følelsene vi holder på ”innsiden”, og som ikke får noe naturlig utløp, blir ofte til psykiske plager i en eller annen fasong. Personlig har jeg fått mer språk på mitt indre liv ved å lese skjønnlitteratur. Blant annet har Knausgård veldig gode beskrivelser av hverdagslivets små og store opplevelser, og gjennom hans rike beskrivelser, har jeg på sett og vis forstått mer av meg selv. Dermed vil jeg som psykolog si at skjønnlitteratur i mange sammenhenger har vært mye viktigere for min egen utvikling enn faglitteratur. Ett tips er altså å lese bøker av forfattere som skriver om menneskets indre landskap. Eller har vi laget en artikkel som handler om å jobbe seg ut av egne negative mønster. Det er en trinn for trinn ”oppskrift” som kanskje kan gi deg noen tips: https://www.webpsykologen.no/artikler/bryt-ut-av-negative-leveregler-2/