Dødsangst

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

Memento mori er et latinsk begrep som gjerne oversettes med ”husk, du skal død”. Dette begrepet navngir en sjanger av kunstneriske uttrykk som har en felles hensikt: Nemlig minne mennesket på sin dødelighet. Nå er det imidlertid slik at de fleste av oss ikke ønsker å minnes på døden. Det er snarere slik at vi bruker mye mental energi på å unngå tanker om døden. Innenfor den psykoanalytiske tradisjonen har man vært opptatt av menneskers opplevelser og atferd som motiveres av daglige begivenheter eller erfaringer fra fortiden. Det har imidlertid dukket opp flere psykologiske skoler som har litt andre nedslagsfelt enn psykoanalysen. Eksempelvis har eksistensiell psykologi vært opptatt av menneskets grunnleggende eksistensvilkår som spørsmålet om frihet, meningsløshet, ensomhet og død. Mens psykoanalysen fokuserer på aktuelle livsprosjekter i lyset av tidligere erfaringer, vil eksistensiell psykologi hevde at mennesket også motiveres av forhold som handler om fremtiden, spesielt den kjensgjerning at vi alle skal dø – Memento mori.

Kollektiv fornektelser

Tanker om døden er noe mennesker systematisk fornekter. Men på samme måte som alle andre trusler eller følelser som fornektes, har det en angstprovoserende virkning. Følgene av våre fornektelser kan imidlertid få store konsekvenser på sikt. På et samfunnsmessig plan lider sannsynligvis hele menneskeheten av kollektive fornektelser, altså en unnvikelse av  erkjennelser det blir for tungt å ta innover oss. Atomkrig, miljøkatastrofer og kortsiktige politiske avgjørelser kan være eksempler på områder hvor vi lever under en slags kollektiv fornektelse. For øyeblikket er denne problemstillingen aktuell i forhold til Nord-Korea og deres atom- og rakettprogram. Nord-Korea er et lukket regime som i 1993 meldte seg ut av den såkalte ikkespredningsavtalen (eng. Nuclear Non-Proliferation Treaty også kalt NPT-avtalen) som er en internasjonal avtale om å ikke spre atomvåpen i verden. Etter å melde seg ut av denne avtalen har Nord- Korea brukt eller truet verdenssamfunnet med sitt atomprogram i bytte mot internasjonal oppmerksomhet og hjelp. Primo 2009 tester Nord-Korea nye raketter og foretar en underjordisk atomprøvespregning. Frykt for hva det undertrykte regime er i stand til legger en skygge av frykt over verdenssamfunnet. Dette representerer en fare for hele menneskeheten, og ved jevne mellomrom minnes vi om vår dødelighet på et kollektivt plan – en slags kollektiv dødsangst – men de færreste bekymrer seg for Nord Korea til hverdags. Å involvere seg i slike problemstillinger blir raskt skremmende, og derfor holder vi overhengende globale trusler på en viss avstand.

Når døden viser seg for mennesket, og vissheten om dens nærhet erkjennes, oppleves det som et sjokk for dem som gjennom hele livet har fornektet dødens realitet. I boken Dynamisk psykiatri i teori og praksis påpeker Cullberg at selv de som har våget å se døden i øynene gjennom livet, heller ikke er helt forberedt på de følelsesmessige belastningene døden kan legge på mennesket.

Dødsangst styrer forbrukermarkedet

Mange mennesker er redde for å dø, enten de erkjenner denne frykten eller ikke. Frykt er også en mekanisme man gjerne drar veksel på i mange typer salg. På sett og vis er alt fra bilforsikring til medlemskap på treningssenter, fra antioksidanter til H1N1 (svineinfluensa) solgt med en viss appell til menneskers bakenforliggende bekymring for død. Frykt er rett og slett en veldig effektiv faktor for å kontrollere og påvirke forbrukertrender. Å skape frykt blant mennesker, og deretter tilby en frelsende løsning, er det beste og eldste salgstrikset som finnes. Dersom du ikke trener, får du hjerteinfarkt og dør. Dersom du ikke spiser antioksidanter, får du kreft og dør. Dersom du ikke tror på Jesus, er du ikke garantert et liv etter døden, eventuelt får du et evig liv i fortapelse. Med andre ord er det å minne mennesket på sin dødelighet, og samtidig tilby en løsning som utsetter eller bortforklarer døden som den endelige slutt, sannsynligvis det aller beste salgstrikset som finnes.

Dødsangst og religion

Mange religioner baserer seg på trossystemer som peker på et liv etter døden. Det er sannsynligvis en effektiv medisin mot dødsangst. I psykoterapeutisk selvutvikling er det ofte et mål at klienten skal tåle, forstå, ta ansvar for og våge følelsesmessig ubehag, og det kan innebære et møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Dersom vi legger frykten for døden, meningsløshet, frihet og ensomhet i fanget på Gud, vil den amerikanske psykiateren IrvinYalom sannsynligvis mene at det er en unnvikelsesmanøver vi ikke er tjent med på lengre sikt. På bakgrunn av en lignende forståelse sammenligner Freud religion med barndomsneuroser. Ideen innenfor mye psykologisk teori er at de følelsene, konfliktene og ubehagelige erkjennelser man flykter i fra, kommer til å jage oss hele livet. Istedenfor å møte vår frykt, blir livet en lang flukt. Mye religion tilbyr trøst ved å benekte døden som den siste slutt. Tanker om sjelens overlevelse, dom, frelse, paradis, gjenforening med sine kjære, reinkarnasjon eller sjelevandring er fristende for mennesket, rett og slett fordi døden alltid hjemsøker oss med sitt mørke nærvær, noen ganger i horisonten av vår bevissthet, og andre ganger er døden tett innpå livet.

Døden fra et ateistisk synspunkt

Yalom kaller seg selv for ateist, men i terapeutisk og faglig sammenheng er han mer opptatt av de eksistensielle spørsmålene enn de fleste. Fra et ateistisk ståsted, altså en person som ikke tror på de guddommelige fortellingene, fremstår religion som en falsk forhåpning og en organisert fornektelse av døden. Ateisten oppfatter at døden fremstår som både mystisk og skremmende for mange troende, men fra et ateistisk synspunkt er ikke nødvendigvis døden så farlig. Når vi har klart å løsrive oss fra myten om udødelige sjeler og livet etter døden, er man i mye større grad i stand til å se døden for hva den er: Opphør av livet.

Ateisten vil forstå døden som rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli er en kjent medisiner og samfunnskritiker som blant annet skriver om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør. Fugelli sier selv at han ikke er religiøs i den forstand at han tror på sjelevandring eller himmel og helvete, men han legger til at han misunner de som hviler i slike ”betryggende” forestillinger.

Ateisten fornekter ikke døden, og ateisten er heller ikke ond eller følelsesløs. For ateisten er sorg et uttrykk for tap, og sorgen føles like hjerteskjærende og smertefull som hos den troende, men ateisten vil si at hans sorg er begrunnet, og ikke avstumpet av løgner. Ateister er villige til å lide av hjertesorg med åpne øyne. Som voksne mennesker blir livet rikest når vi våger å føle. Selvutvikling handler ikke om mer positive følelser, mer håp og glede. Selvutvikling handler om mer sorg og mer glede. Det handler om å våge og føle, og det handler om evnen til å håndtere de følelsene som nettopp gir livet sin farge og mening. Og ateisten hevder at livet blir mer verdifullt når det får lov til å stå alene, istedenfor å være et slags kvalifiserende vorspiel i forkant av en mystisk evighet. I artikkelen Ateisten om forholdet til døden ser vi mer på hvordan ateisten forholder seg til døden, friheten og meningen med livet.

Å stirre døden i hvitøye

Jeg er selv en stor tilhenger av den amerikanske psykiateren Irvin Yalom, og spesielt det han skriver av både fagbøker og skjønnlitterære verk om eksistensielle spørsmål. I denne sammenheng, nemlig rundt tema død, vil jeg anbefale en av hans siste utgivelser som han har kalt Å stirre på solen – om å overvinne frykt for døden. Denne boken handler igjen om ett av menneskehetens universelle temaer: altså vår dødelighet – og den eksistensielle smerten som de fleste av oss opplever ved å betrakte døden – som om den er alt og den er intet. Ja, det er svært ubehagelig å stirre på solen. Det tåler man ikke lenge av gangen. Det gjør vondt når øynene svir og begynner å renne – og blikket må vendes bort. Å kunne stirre på døden, møte din egen dødelighet, kan være avgjørende for hvordan du velger å leve livet videre: Hvordan du kommuniserer med dem du er glad i – og med deg selv. Og hvordan du kan bøte på den allmenngyldige opplevelsen av å ikke ha fullført det som skal til for gjøre livet rikere og mer komplett.

Dimensjoner ved døden

Møte med døden fører både til angst og smerte, men også noen følelsesmessige utviklingsmuligheter. Cullberg (1999) refererer til Feigenberg som beskriver noen dimensjoner eller motsetningsforhold i menneskets forhold til døden.

• Fornektelse: Man kan enten akseptere eller fornekte døden. Hvis man ser til psykologisk teori og praksis virker det som om mennesket har størst utviklingspotensial dersom det våger å akseptere følelser og realiteter på en mest mulig autentisk måte. Av og til er vi ikke i stand til å ta innover oss alt det livet kaster vår vei, og vi makter ikke å kjenne på de tilhørende følelsene, og da har vi et psykisk forsvar som ofte beskytter oss mot dette. Men fornektelse av følelser, realiteter og døden, har som nevnt sine psykologiske omkostninger. Verken fornektelse eller aksept pleier å være total. Mennesket beveger seg ofte i spenningsfeltet mellom disse to polene, og hvor vi til enhver tid befinner oss på dette kontinuumet, avhenger av både fysiske og psykologiske faktorer.

• Tap og gevinst ved døden: At døden fører til tap er åpenbart. Vi mister vår kropp, vår fremtid, mennesker vi er glad i, og det vanskeligste av alt: Vi mister vår eget Selv. Det kan imidlertid også være noen gevinster forbundet med døden. Når døden nærmer seg, hender det ofte at man opplever en større nærhet til sine nærmeste pårørende. Fugelli er blant de få som evner å bringe døden, som et fryktede tabu, inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Han gir ingen lette utveier, han peker ikke mot et liv etter døden, men peker på hvor viktig døden er for livet her og nå. Døden, skal vi danse gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte. Yalom peker også på at konfrontasjoner med døden ofte skaper dramatiske perspektivforandringer, både for den som er døden nær og de pårørende. Av og til er det ved livets yterpunkt at vi klarer å skape viktige forandringer eller vinner nye ”åpenbaringer”. Å lære å leve riktig er å lære og dø på en god måte, og lære å dø på en god måte er å lære og leve riktig.

• Opprør eller underkastelse ovenfor skjebnen: Dette er to forskjellige måter å møte døden på. Resignasjon eller motangrep. Mennesker velger én eller veksler mellom disse i møte med den kjensgjerning at kroppen langsomt forfaller og til sist går i oppløsning.

• Viljen til å leve vs ønske om å dø: Dette er et spenningsfelt som ofte kommer til uttrykk hos menensker med selvmordstanker. Den som er i ferd med å dø må få lov til å veksle mellom disse holdningene uten å føle at det er noe galt i å skifte mellom disse to ekstremer.

• Verdighet og ydmykelse: Dette er et annet motsetningspar som inngår i enhver dødsprosess. Feigenberg påpeker at dødsprosessen inneholder både det verdige og det uverdige, det stygge og det vakre, og disse motsatsene står forferdelig nær hverandre i den siste reis – mot døden. 

 Anbefalt litteratur

Irvin D. Yalom er en kjent psykiater fra Stanford University. Et av hans større faglige hovedverk heter Eksistensiell psykoterapi. Denne boken gir en dyp innsikt i både filosofi og psykologi. På mange måter presenterer Yalom selve essensen ved menneskets væren og menneskets vanskeligheter. Han skaper en mesterlig og kreativ syntese av ulike teorier om menneskets tilværelse, og på mange måter skjærer han eksistensen inn til beinet. Han viser hvordan mennesket dypest sett konfronteres med fire grunnleggende bekymringer: Det er ensomhet, meningsløshet, frihet og død.

I mitt virke som psykolog har Yalom vært en av de store inspirasjonskildene, kanskje nettopp fordi han stadig er opptatt av de ”store spørsmålene”. I så henseende vil jeg også nevne boken som heter Religion og psykiatri. ”Religion? Jeg? Du vet jo at jeg betrakter meg selv som praktiserende ateist,” svarte Dr. Irvin D. Yalom da han ble tildelt Oscar Pfister-prisen av komiteen for religion og psykiatri – som kvitterte med å mene at Yalom nettopp har viet sitt liv til religiøse og eksistensielle spørsmål. Yalom skriver mye om å møte de eksistensielle grunnvilkårene, og kanskje spesielt døden, ansikt til ansikt. Frykt, angst og uro er noe som tar bolig i mennesket som flykter, og Yaloms terapeutiske virke handler veldig ofte om å hjelpe mennesker til å finne ro og balanse uten å være ”på rømmen”. Ordet terapi stammer fra det gammelgreske therapon og betyr ”en som står til tjeneste og hjelper en annen”. Ordet religion er knyttet til religare som tilsier at ”noe bindes sammen”, og muligens er det på bakgrunn av dette man kan finne fellesnevneren mellom psykoterapeutiske og religiøse spørsmål: om angsten for døden og sosial isolasjon, om frihet og meningen med livet.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!) 

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag.  

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post