Eksistensialisme & selvutvikling i lyset av Franz Kafka
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
En vandrehistorie gjenfortalt av populærfilosofen Robert Anton Wilson (2007, pp. 25-27) forteller om en mann ved navn Simon Moon. Han studerte Zen buddhisme ved et tempel i California da han en dag kom over en bok av Franz Kafka. Han leste Prosessen (1925, denne utg. 1991) og ble så opprørt at han måtte oppgi sine studier i den buddhistiske livsfilosofien. I Prosessen av Kafka finnes det en parabel som heter Foran loven (pp. 179-180), og det var denne korte historien som fanget Moon både intellektuelt og følelsesmessig. Kafkas parabel i kombinasjon med Zen ble rett og slett for mye for den unge studenten.
Foran Lovverket av Franz Kafka
Historien til Kafka handler om en bonde som forsøker å slippe inn i lovverket. Foran lovverket står det en dørvokter, men han nekter å slippe bonden inn. Han antyder imidlertid at bonden muligens kan få adgang på et senere tidspunkt, men han lover aldri noe og understreker at det er usikkert. Mannen setter seg ned for å vente, og her blir han sittende til han bli gammel. Innimellom forsøker han å bestikke vokteren, som tar imot bestikkelsene. Mannen selger alt han eier for å kjøpe seg inn, og vokteren tar pengene, men gir aldri noe tilbake. ”Jeg tar bare imot så du ikke skal tro at du har forsømt noe” (p. 180), forklarer vokteren, og mannen blir sittende å stirre på inngangen til loven mange år til. Til slutt blir mannen veldig gammel og syk og det er åpenbart at han snart kommer til å dø. På dødsleiet samler han alle sine gjenværende krefter og stiller vokteren et siste spørsmål.
”Alle forsøker å følge loven, sier mannen, hvorav kommer det da at ingen uten jeg har forsøkt å slippe inn i alle disse mange år? Dørvokteren skjønner at det snart er slutt, og for å kunne nå hans svinnende hørsel brøler han: Ingen andre kunne komme inn her, ti denne porten var bare bestemt for deg. Jeg går nå bort og lukker den.” (Kafka, 1925, denne utg. 1991, p. 180).
Hovedpersonen i boken antar umiddelbart at dørvokteren bedro mannen, men advares deretter mot å trekke så hastige slutninger. Moon ble besatt av denne merkelige historien og forstod at han ikke kunne oppta Zen studiene før han hadde funnet en løsning på gåten. Kafkas fortelling etterlater leseren med mange spørsmål. Dersom porten egentlig var konstruert for nettopp denne mannen, hvorfor slapp han ikke inn? Dersom han likevel ikke skulle inn i loven, hvorfor stod døren åpen. Hvorfor var døren blokkert av en dørvakt istedenfor å være låst? Hvorfor stod den åpen og fristet mannen, og hvorfor ble den lukket så snart mannens krefter ebbet ut? Moon lurte også på om buddhismens lære om Dharma (naturlov) hadde noe med saken å gjøre. I religiøs sammenheng forbinder man Dharma med læren om den underliggende sannhet. Døde mannen på trappen til sannheten, og i så tilfelle, hvem var dørvakten? Gud? Dersom porten var inngangen til en guddommelig åpenbaring, er spørsmålet hvorvidt Kafka har parodiert religion eller om han forsøker å forsvare de evige mysterier. En annen mulighet, som for øvrig er et gjennomgangstema i Kafkas fortellinger, er at Loven representerer et moderne byråkrati, noe som gjør hele lignelsen om til politisk satire. Simon Moon grunnet i mange år på dørvakten. Representerte han Gud eller kanskje presteskapet som ofte blokkerer inngangen til det guddommelige, eller var vokteren rett og slett et bilde på det menneskelige intellekt som søker endelige svar, men alltid blir famlende i skyggen?
Moon ble nærmest sinnsforvirret av den kryptiske historien om bonden, og til slutt oppsøker han sin gamle læremester i håp om et svar. Han forteller mesteren hele historien om bonden som ikke slipper inn til loven, selv om inngangen var laget for ham. Deretter ber Moon på sine knær om at læreren fortolker historien, og det vil han gjerne gjøre, men Moon må følge ham ned til tempelet først.
På vei ned til tempelet er Simon Moon fra seg av begeistring. Han har brukt årevis på historien, men aldri kommet i nærheten av en løsning, men nå har Zen mesteren endelig lovet ham en avsløring. Nede ved tempelet setter mesteren opp tempoet, og i løpet av et kort sekund smetter han innenfor og smeller døren i ansiktet på Simon Moon. I det øyeblikket slipper Kafkas historie taket i studenten, besettelsen blir borte, og det blir sagt at hele episoden gjorde ham ”opplyst” (?) (Wilson, 2007, p. 26).
Hva forteller Kafka?
Kafkas obskure fabel har vært utsatt for hundrevis av fortolkninger, og de fleste er mer eller mindre meningsbærende.
Dersom jeg her velger å se Foran Loven i lyse av eksistensiell utvikling, er det nærliggende å foreslå at dørvakten er et bilde på begrensende faktorer i bondes eget intellekt. Vokteren forteller bonden at han gjerne må prøve å snike seg forbi, men da skal han vite at på andre siden av porten vil han møte en ny passasje med en dørvokter som er atskillig større og mer fryktinngytende enn ham, og slik fortsetter det. For hver port bonden våger å forsere, vil han komme til å støte på sterkere bevoktning, og den neste vokteren vil alltid være mer skrekkinnvarslende enn den forrige, og på grunn av denne advarselen gjør bonden ingen forsøk på å trosse den første dørvokteren. Han blir isteden sittende å vente utenfor porten, helt til han dør (!)
Muligens representerer hver port inngangen til et nytt eksistensnivå. Med eksistensnivåer mener jeg her nye livsperspektiver, som inkluderer de gamle, men supplerer med ytterligere perspektiver. Den eksistensielle utviklingen handler om mange faktorer, men grovt sett kan vi si at det psykologiske landskapet utvides, og horisonten for erkjennesle forskyves.
”Mental utvikling” handler blant annet om å innta stadig mer nyanserte forståleser av menneskelige livsprosjekter. Når vi inntar nye perspektiver, hender det at vi må foreta ganske store omveltninger i våre tidligere livsorienteringer. Kanskje krever det omfattende holdningsendringer, og slike prosesser er vanskelig for et ”konservativt” menneskesinn som egentlig søker etter endelige sannheter eller urokkelige forklaringsmodeller å hvile sitt liv i. De færreste av oss har mot til å ta den utfordringen som ligger i å undersøke svakhetene ved vårt eget ståsted for å vinne ny innsikt og en videre horisont.
Enhver forandring er ofte forbundet med krise, og slik er det også med eksistensiell eller mental utvikling. De mentale omkostningene kan være store i det momentet hvor tidligere verdenssyn suppleres eller redefineres. Jeg vil ikke si at mennesker generelt sett ikke klarer dette, men det koster oss mye, og derfor har vi en slags iboende motstand mot nye ideer og tanker som strider mot våre egne oppfattelser. I psykoterapi jobber jeg ofte imot klintens negative oppfattelser av seg selv, og slike selvoppfattelser er vanskelig å justere. Jeg kan ha høye tanker om klienten, og formidle disse, men likevel påvirker de ikke klinetens selvtillit i det hele tatt. Det nytter simpelthen ikke å servere positve tilbakemeldinger, rett og slett fordi de selv betrakter seg som udugelige eller verdiløse. Av de grunn er det sjelden at terapi handler om å gi “positive tilbakemeldinger”, men snarere handler om å identifisere og belyse tankemønstre og negative “ryggmargsreflekser”.
Mot til å endre livssyn
Den kjente biologen og religionskritikeren, Richard Dawkins, forteller ofte en historie om en professor som har brukt et helt liv på å utvikle en teoretisk modell. Tusenvis av timer med forskning og vitenskapsproduksjon ligger bak hans bestrebelser, og resultatet er professorens eget åndsverk hvor hans intellektuelle og kreative investeringer er plassert, og det er i denne modellen han hviler sin stolthet som fagperson.
En dag holdes det en gjeseforelesning ved universitetet. Professoren deltar som publikum og blir vitne til en forestilling som forandrer alt. Foran tavlen i auditoriet står en ung forsker og presenterer en ny teori. Hans resonnementer er gode, forskningen er solid og den motbeviser alt det som den gamle professoren har bygget opp gjennom en lang karriere. Salen blir stille fordi alle vet at professorens ideer plutselig er satt på en alvorlig prøve. Da forelesningen er over, reiser professoren seg opp, mens alle de andre blir sittende i taushet. Han spaserer ettertenksomt bort til den unge forskeren og tar ham i hånden. ”Gratulerer,” sier han, ”du har rett!”
For Dawkins representerer dette en høytstående og beundringsverdig mentalitet. Professoren lytter til det beste argumentet og ser riktigheten i de overlegne bevisene. Til tros for langvarige investeringer i feltet, klarer han å inkorporere de nye resultatene og glede seg over den unge forskerens nyvinninger. Siden Dawkins er en iherdig religionskritiker, setter han denne historien opp som motsats til religiøs dogmatisme. Fundamentalistiske holdninger innenfor ulike religioner lar seg ikke rikke uansett hvor solide og overbevisende motargumentene fremstår. På denne måten representerer en slik type religion en lammelse på den menneskelige tankegang fordi de fastlagte doktriner aldri kan utfordres. Dersom man likevel utfordrer teologiske teorier, blir man ofte betraktet som ond eller lite sensitiv fordi man rokker ved et eksistensielt system hvor mange mennesker har forankret både mening og håp i møte med tilværelsens vanskeligheter.
Psykologiske grensesteder
Min idé rundt Kafkas fortelling er at den sier noe om at ensporet tenkning anført av en autoritetstro holdning og uvilje mot ny perspektiver plasserer mennesket Foran Loven, hvor vi kommer til å dø mens vi venter på den ”store åpenbaringen”, men andre ord; vente på at dørvokteren finner det for godt å slippe oss inn. Vi våger rett og slett ikke å skape vårt eget liv eller søke mot nye forståelser, rett og slett fordi vi er fanget i en slags underlegen og autoritetstro posisjon. Bonden lider en tragisk skjebne, og min fortolkning antyder at hans ulykke først og fremst skyldes mangel på mot. Han våger ikke å utfordre de etablerte kategorien på det området som handler om erkjennelse. Når alt kommer til alt handler selvutvikling om åpenhet og mot til å møte nye erkjennelser.
Kafka tar oss med til erkjennelsens grensesteder, men hvilket sted eller rom er det egentlig snakk om når det gjelder erkjennelse? Kafka gjør det særdeles konkret med en beskrivelse av en port og en fortelling om en bonde og en dørvokter. I min fortolkning illustrerer Kafka først og fremst et erfaringsfelt hvor bonden har nærmet seg yttergrensene i sitt psykologiske landskap, men ulykkeligvis ikke klarer å utvide horisonten. Kafka beskiver en fysisk og sansbar verden, men muligens var det sjelens indre han hadde for øye når han komponerte novellen. Kafka skildrer et mislykket forsøk på å overskride en terskel, og bonden blir sittende i villfarelse og usikkerhet til han dør.
Dette er et utmerket bilde på det som skjer når vi som mennesker beveger oss mot nye orienteringer. Det er vanskelig og sårt å forlate eller supplere måter å tenke på, og de fleste mentale utviklingsprosesser kommer til grenseområder hvor man føler seg utrygg.
Psykologisk utvikling foran ”Lovverket”
Pågangsmot til å bevege seg videre, eller forsere porten på tross av vokterens advarsler, er i min forståelse et bilde på selvutvikling. I utgangspunktet høres selvutvikling ut som en festlig og vitaliserende atspredelse, men i realiteten koster det mye krefter og viljestyrke hver gang man støter på en dørvokter i sitt livsprosjekt. Og som regel er det først når man utfordrer vokteren at virkelig vekst kan inntreffe.
Foran Loven står mennesket ved et viktig veiskille fordi det er i ferd med å kutte sine bånd til tidligere livsorienteringer. Det moderne mennesket befinner seg ofte i en posisjon avskåret fra tidligere bånd til religiøse, tradisjonelle og kulturelle relasjoner, og hvordan skal man heretter forholde seg når det er fortidens atferdsmønster som har besørget tilværelsens trygghet. Er man i stand til å etablere nye mønster som representerer større grad av frihet, kreative mulighet og livsgnist, eller er omfanget av et slikt prosjekt så skremmende at man snur i møte med dørvokterens skremmeskudd og et aldri så lite memento mori.
I psykoterapi står jeg selv sammen med mennesker ”foran loven” hver eneste dag. Mennesker med tragiske skjebner har ofte utviklet livsmønstre som er hemmet av angst, uro, lav selvtillit og depresjon. De føler seg maktesløs ovenfor en tilværelse som stadig rammer dem med krav og nye ”ulykker”. Problemet er ofte at de ikke våger seg forbi dørvokteren. De har simpelthen ingen tro på at de kan skape sitt eget liv, eller bli en aktiv agent i eget livsprosjekt. Dermed sitter de fast i en passiv posisjon hvor livet slår mot dem. Dette er åpenbart en ganske uforutsigbar og hjelpesløs posisjon hvor man blir et ”offer” for omstendigheten. Troen på egen verdi og egen kompetanse er forsvunnet og erstattet med frykt for hva som kommer til å skje. I et vellykket terapiprosjekt vil pasienten gå alene forbi dørvokteren, mens andre ganger blir vedkommende sittende utenfor, og da er både pasienten og terapien fastlås.
I virkeligheten opptrer ikke disse grenseområdene så tydelig som i Kafkas fortelling, men ett hvert søkende menneske vil fra tid til annen befinne seg Foran Loven. Det betyr at vi har nådd til en terskel i vårt psykologiske landskap, men heller ikke da dukker det nødvendigvis opp en dørvokter eller en port i vår bevissthet. Det er snarere slik at grenseerfaringene gir seg til kjenne i livet som en ganske alminnelig og utbredt livsangst, en depressiv grunntone, en irritert stemning, uro eller en pessimistisk livsholdning. Dersom man ønsker å finne veien utover grensene, krever det at man bevisst reflekterer over grenseopplevelsenes natur. Det handler til syvende og sist om nok selvtillit og trygghet til å utfordre sitt eget og kulturens ståsted. Dette er også psykoterapiens hovedanliggende.
Er man psykologisk parat til å overta ansvaret for sine handlinger og sin tenkning? I de tilfellene hvor man merker en overveldende frykt for å styre sin egen skjebne og utforme tilværelsen på en selvstendig måte, er man sannsynligvis ikke moden for å utfordre dørvokteren. Så lenge angsten for å gå i klinsj med dørvokteren er relativt høy, vil man som regel bli stående som lammet foran loven, eller risikere å snuble ved terskelen. Det Kafka imidlertid forteller oss om en slik situasjon, er at det i liten grad nytter å sette seg ned å vente. Bonden forsøker riktignok å bestikke dørvokteren, men utover det forholder han seg rimelig passivt. Det nytter altså ikke å jukse seg til en ”videre livshorisont” og en mer fleksibel bevissthet, og det nytter heller ikke å sette seg til for å vente på den store ”åpenbaringen” eller at livsangsten plutselig skal forvinne av seg selv. Det krever egeninnsats, og det tror jeg er noe av budskapet i Kafkas novelle. ”Meningen med livet” er heller ikke noe som faller i hodet på oss, men noe vi må bygge og vedlikeholde hver eneste dag.
Hva innebærer selvutvikling?
Forskning på selvutvikling i forhold til psykologisk og eksistensiell utvikling antyder at man må påregne målrettet innsats over en periode på omtrent fem år dersom man vil oppnå en dyptgripende forandring. Dette gjelder også på flere områder i livet. Dersom man i en alder av førti år ønsker å spille piano, men ikke har noen forkunnskaper eller musikalsk erfaring, regner man med at et gjennomsnitts mennesket bruker fem år med jevnlige øvelser før vedkommende blir en habil pianospiller. Det samme gjelder etter alt å dømme på det feltet som handler om erkjennelse, mentalitet, livsholdning og tankegang. Å bevege sitt eget mentale gravitasjonspunkt i retning av et nytt eksistensnivå, nye perspektiver og mer nyanserte forståelser av ulike livsorienteringer, krever at man har bred erfaring fra det allerede etablerte nivået.
Ofte starter en forandring med en følelse av ubehag eller en begrensning i livssituasjonen som fører til at man utforske mulighetene innenfor det handlingsrommet som er tilgjengelig, og dersom det ikke dukker opp noen tilfredsstillende alternativer i de eksistensielle rammebetingelsene man lever sitt liv innenfor, hender det at mennesket beveger seg ut mot ”erkjennelsens grenseområder”. I møte med de utfordringene dørvokteren representerer, må man være trygg og godt forberedt for ikke å bli lammet eller snuble i dørstokken. I enkelte tilfeller blir man presset mot nye livsorienteringer fordi man er utilfreds med de gamle, men det er også mulig å initiere et selvutviklingsprosjekt fra en overskuddsposisjon hvor man i utgangspunktet ikke er plaget av den omtalte livsangsten.
Det flotte ved bevegelser i det psykologiske landskapet er at det aldri tar slutt. Det vil alltid dukke opp en ny dørvokter og større muligheter bak nye porter. I følge Wilber (2006) kan man utvikle tilværelsesprosjekter på mange måter, og hans forslag til en grunnpakke innenfor selvutvikling består av fire hovedkomponenter.
- Fysisk trening: Trening har en beviselig effekt både på kropp og psyke. Det bør foregå flere ganger i uken og ha en tilpasset intensitet med målsetninger om forbedring. Det nytter simpelthen ikke å håndtere selvutvikling som en utelukkende åndelig eller intellektuell affære. Det mentale maskineriet er en immanent del av kroppen, og dermed uløselig forbundet med alt fra åndelig, eksistensiell, mental, intellektuell og fysisk selvutvikling.
- Psykoterapi: Tilværelsen kan bli både krevende og slitsom dersom vi opplever verden som en arena preget av stridigheter, konflikter, krav og press. Livets utfordringer kan ramme vår selvfølelse og gi grobunn for ulike symptomer og psykologisk ubehag. Tidligere erfaringer kan hjemsøke oss i negative tankemønstre eller en diffus angst i upassende situasjoner. Å lodde dybden i seg selv handler om å øke kontroll på eget livsprosjekt og vårt eget ”indre klima” i forhold til følelser, stemninger, livsmot og så videre. Psykoterapi er blant annet en praksis som nettopp går inn for å øke pasientens evne til å innta nye og mer smidige perspektiver på seg selv, sin relasjon til andre, egne tankemønstre og egne reaksjoner. Det handler om å skape en stadig mer sammenhengende og meningsbærende narrativ om eget liv. En slags selvforståelse som gir mening og grunnlag for selvinnsikt og trygghet på seg selv. Psykoterapi er ikke bare noe man bør oppsøke når man faktisk opplever psykisk ubehag, men noe man kanskje bør prioritere som en del av sitt livsprosjekt, dersom målet er å bevege seg i nye retninger, altså engasjere seg i en utvikling av seg selv. I artikkelen Hva er psykoterapi? skriver vi mer om denne formen for behandling eller selvutviklingspraksis. Ofte kan man få vel så mye ut av gruppeterapi i denne sammenhengen, og det er ofte et langt billigere alternativ. Mer om gruppeterapi finnes i artikkelen Hva er gruppeterapi?. WebPsykologen har også holdt et foredrag om både psykoterapi og gruppeterapi under disse overskriftene: Psykoterapi og Gruppeterapi og Depresjon – Drømmer & Psykoterapi.
- Meditasjon: Mye psykoterapi går ut på å integrere pasientens selvbilde og verdensforståelse, mens meditasjon har en helt annen hensikt. Her handler det ikke om en intellektuell eller emosjonell undersøkelse av seg selv, men snarere en praksis hvor fokus ligger på en slags ”mental pause” i livet. Meditasjon kan kanskje best betraktes som en form for smøring av vårt mentale maskinere. Det handler ikke om å justere et Ego i ubalanse ved hjelp av selvinnsikt, men om å ta et skritt ut av egoets “tankespinn” og finne “indre ro” i en “her-og-nå” situasjon. Det handler om å koble ut bekymringer for fremtiden og minner fra fortiden, eller bevege seg ut av ”tankekjørets” kontinuerlige innflytelse. Det er ikke så lett verken å beskrive eller praktiser meditasjon, men gjennom trening kan man via en slik praksis vinne mye ”sjelefred” og en indre energikilde som gjør livets strabaser langt mindre belastende på sikt. Meditasjon er nesten et absolutt element dersom man skal få et godt utbytte av et mer helhetlig selvutviklingsprogram.
- Lese noe nytt: Den siste anbefalte modulen i et selvutviklingsprogram handler om å sette seg inn i noe nytt. Det handler om å stimulere intellektuell bevegelse gjennom lesing og tilegnelse av ny kunnskap. Kunnskap er med på å åpne våre perspektiver på tilværelsen, og anbefalingen er at man setter seg inn i noe helt nytt et par ganger i året. Altså utforske et fagfelt, en spesiell type litteratur eller lignende som man ikke hadde noe kunnskap om fra før. Kanskje bør man gjøre som Simon Moon; lese Kafka og gruble over historiene i lang tid fremover?
Dersom man kun velger meditasjon og psykoterapi, kan dette gi en god effekt. La oss si man har satt av tre timer i uken til selvutvikling. Dersom man i en slik situasjon velger å inkludere fysisk trening i tillegg, men fortsatt innenfor en tidsramme på tre timer, viser undersøkelser at effekten blir bedre på alle tre områder. Man øker altså sine evner ytterligere innenfor hver disiplin dersom man inkluderer ett til av de ovenstående elementene, men beholder den samme tidsrammen. Det betyr med andre ord at såkalt kombinasjonsøvelser i forhold til selvutvikling av denne typen har en langt større effekt enn det man oppnår dersom man kun går i psykoterapi. Psykoterapi to timer i uken kan dermed være mindre terapeutisk effektivt enn psykoterapi én time i uken kombinert med fysisk trening én time i uken (!) (Wilber, 2006).
Konklusjon
Ved å implementere disse fire elementene i sitt eget liv, er muligheten for vitaliserende modning bestandig til stede. Sannsynligheten for å dø ventende på en krakk foran Loven blir altså mindre når man er aktivt søkende, ydmyk og nysgjerrig på nye perspektiver samt psykologisk modig.
Kilder
Kafka, Franz (1991): Prosessen. Den Norske Bokklubben A/S, Oslo.
Wilber, Ken (2006). Integral Life Practice Starter Kit [Box set, DVD-ROM]. Sounds True.
Wilson, Robert Anton (10. utg., 2007, 1. utg., 1990). Quantum psychology – how brain software programs you & your world. New Falcon Publications Tempe, Arizona, USA.
Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
