Maria Kalvehagen er journalist i Agderposten. Hun ringer meg for å diskutere sammenhengen mellom aggresjon og voldelige dataspill. Dette er et felt jeg egentlig ikke vet nok om, men jeg har lest en del forskning på området, og jeg møter daglig mennesker som på sett og vis har satt seg fast foran skjermen og endte opp på psykiatrisk poliklinikk. Maria skal lage en sak hvor en forsker har funnet en sammenheng mellom voldelige spill og mer aggressive tendenser hos de som spiller disse spillene. Slik jeg har sett forskningen, kan jeg ikke si at dette er en konklusjon som på noen måte virker entydig. For meg ser det hele litt uklart ut. Noen finner en sammenheng mellom voldelige spill og mer aggressiv atferd, mens andre finner ingen sammenheng, mens atter andre studier antyder at voldelige spill gir oss utløp for aggressive tendenser slik at vi faktisk blir mindre utagerende i den virkelige verden utenfor spillene.
Jeg har barn som spiller spill, og min bekymring er sjelden knyttet til graden av vold i spillene. Jeg er mer opptatt av hvor mye tid som går med i den virtuelle verden. Jeg er ikke så redd for at barna mine skal bli voldelige, men at de skal bli apatiske, tiltaksløse, komme til å mangle herredømme over egen oppmerksomhet og miste evnen til å leke, være kreative og sosiale i den verden hvor vi befinner oss med kjøtt og blod. Heller ikke denne bekymringen har jeg belegg for, men jeg mistenker at noen av spillene er så vanedannende at de kan forvandle oss til zombier som fungerer utmerket i rollespill på nett, men vet lite om hvordan man begår seg i den sosiale virkeligheten hvor jobb, skole, kjæreste, venner og familieliv er områder som krever en viss innsats, prososial investering og relasjonell kompetanse.
I dagens episode skal du altså få høre samtalen jeg hadde med journalisten fra Agderposten, Maria Kalvehagen. Som sagt var jeg ikke 100 % oppdatert på dette feltet da jeg snakket med Maria, men i etterkant har jeg undersøkt tematikken litt nærmere, og det jeg sa i intervjuet med Agderposten synes å være i takt med det litt rotet bilde man finner når man undersøker forskningen på området.
Deler av dagens episode er basert på følgende artikkel fra WebPsykologen:
Hei
Jeg har noen kommentarer til denne episoden om dataspill:
1. Jeg irriterte meg over at journalisten spurte om du kunne gjenta siste setning. Som om du var en båndopptaker. Det er 2020 ikke så vanskelig å spille inn en telefonsamtale. Halloo😡
2. E-sport er en greie. Det er et ord som i min verden er positivt ladet og driver man med det, så er det greit lissom. Dette handler mer om kontroll, selvdisiplin og innsikt i eget liv. Om man driver med brodering, leikaring, fotball osv så er det samma greia. Du velger en hobby.
3. Skjermtid. Jeg er glad jeg ikke er unge idag. Ordet skjermtid får meg til å fryse på ryggen. Et ord de voksne bruker som hersketeknikk og som er pt veldig politisk korrekt. Det er ikke bra. Nei så begynn med deg selv. Hvor mye tid bruker DU foran skjermen. Idag er det skjermer overalt. Det er en nødvendighet for å leve et normalt og moderne liv. Problemet er heller at de voksne ikke gidder å sette seg inn i hva barna ser på skjermene sine. Da et det mye lettere å forby det. Historien gjentar seg her; les Video, tegneserier, smusslittetatur, etc.
4. Vold i spill er en ting som gjør spillene gøye. Hvorfor er fremdeles sjakk så populært? Der slaktes jo bønder over en lav sko. Vi har behov for arenaer der vi kan drømme oss vekk, der illusjonen tar over, der dopamin og hjernekjemi blir lurt trill rundt. Voldsfilmer, bøker, serier er i såfall ikke noe bedre. Jeg tror at økende vold blant unge i dag skyldes mangel på konsekvenser når det faktisk skjer. Og at voksenverdenen har blitt skikkelig konfliktsky når det gjelder akkurat dette