I senere tid har det dukket opp noen nye begreper innenfor barneoppdragelse. Noen snakker om curlingforeldre, serviceforeldre og servicebarn. Med det mener man foreldre som gir barna for mye. Det handler om en slags overomsorg eller overbeskyttelse hvor foreldrene nærmest ser det som sin oppgave å føre barnet gjennom livet uten motstand. I curling koster man foran «kulen» for å fjerne friksjon, og det er nettopp denne øvelsen som har blitt bilde på en del moderne foreldre. Spørsmålet er så hva som skjer med barn som slipper å møte livets utfordringer. Blir de disponert for «minste motstands vei», problemer med å utsette behovstilfredsstillelse, vanskeligheter med å innta andres perspektiver og lignende?
I forhold til teorien om negative leveregler av Young og Klosko, snakkes det om barns behov for realistiske grenser. Ideen er at grenser og krav er med på å skape trygghet, selvdisiplin og en realistisk forståelse av forholdet mellom egne og andres behov. I en tidligere artikkel har vi skrevet om behovet for å uttrykke seg. Artikkelen het snakk deg ut av psykiske plager, og mye av grunntema omhandlet friheten til å uttrykke ønsker, følelser, behov og naturlige drifter. Hvis en familie forhindrer at barna uttrykker seg, eksempelvis gjennom straff eller skyldfølelse når barnet sier noe om egne behov, følelser eller preferanser, risikerer man at barnet utvikler et slags livsmønster hvor egne behov undergraves og følelser holdes på avstand. Her risikerer man at barnet vokser opp å bli ekstremt ettergivende ovenfor andre, forknytt, kontrollert, følelsesmessig «flat», lite spontan, utvikler lav selvfølelse, selvusikkerhet eller kommer til å slite med undertrykt samt ukontrollert sinne. Dette er altså farer når man hindres i å uttrykke egne behov og følelser.
Å være bortskjemt handler om det motsatte. Hvis man ikke tillates å uttrykke seg, blir man kontrollert, fortrenger egne behov og oppfyller andres, men hvis man er bortskjemt mangler man ofte adekvate grenser. Man er vant til å få det som man vil, og når egne behov dukker opp blir man så fokusert på disse at man «glemmer» å ta hensyn til andre mennesker.
Å bli voksen handler om en gradvis prosess hvor barnet forstår at verden ikke svirrer rundt deres egen navle. Langsomt går det opp for barnet at mamma og pappa har egne behov. Man innser at andre mennesker har andre perspektiver man er nødt til å ta hensyn til. Dette beskrives ofte som en smertefull affære. Fra å være totalt selvopptatt og narsissistisk orientert, ser barnet at en slik livsorientering ikke er mulig. Det er nødt til å ta hensyn til andre, og den erkjennelsen kan komme som et sjokk. Barnet vil gjerne forsøke å forbli i en slags «paradisaktig» tilstand hvor alle behov tilfredsstilles og ingen andre forstyrrer, og dermed kjemper de gjerne litt for å beholde sin posisjon. Hvis foreldre gir etter for dette presset, og ikke setter opp realistiske grenser for barnet, risikerer man at barnet vokser opp og blir selvsentrert, krevende, manipulerende, impulsivt og narsissistisk. Man lærer ikke å vente eller utsette behovstilfredsstillelse. Man handler derfor gjerne på impuls uten hensyn til andre. En slik person klarer ikke å sette opp langsiktige mål, tåler ikke kjedsomhet, unnviker alle oppgaver som virker krevende og går for minste motstands vei i mange sammenhenger. Man har fått en forståelse av at man er unik, og kan gjøre alt på sin måte. Resultatet er at man blir dårlig likt av andre, at man mislykkes på skole og i arbeidsliv og at livet dreneres for mening og glede. Det er ofte i de situasjoner hvor vi må presse oss eller holde ut for å oppnå et mål, at mennesket finner det som noen kaller lykke. Hvis man ikke evner å gjøre kjedelige ting eller holde ut vanskelige situasjoner, får man aldri følelsen av mestring som er helt sentralt for et godt liv.
I følge Young og Kloske betyr realistiske grenser
«å akseptere realistiske interne og eksterne grenser for din oppførsel. Dette inkluderer evnen til å forstå og ta andres behov med i beregningen for våre handlinger – å balansere våre egne behov med andres på en rettferdig måte. Det er også evnen til å utøve nok selvkontroll og selvdisiplin til å nå våre mål og unngå straff fra samfunnet.»
Det er i første rekke foreldrenes ansvar å sette opp realistiske grenser for barna. Det betyr at barnet belønnes når det klarer å utøve selvkontroll og selvdisiplin. Barnet får ikke total frihet, må forholde seg til visse regler, og lærer å vente på sin tur og så videre. Ansvarlighet er et annet element som er viktig å lære. Det innebærer å gjøre huslige plikter, gjøre lekser og opptre ansvarlig ovenfor venner og familie. Det siste handler om evnen til å innta andres perspektiver. Det er viktig at foreldrene ansporer barnet til å sette seg inn i andres behov og perspektiver, noe som legger grunn for medfølelse og empati.
Å være bortskjemt betyr egentlig at man ikke har fått disse realistiske grensene gjennom oppveksten. Man har fått lov til mye, fått det man ville ha, trass og manipulasjon ble belønnet og ukontrollert sinne ble akseptert. Kanskje er det slik at noen foreldre ikke «orker» kampen og dermed gir etter i alt for mange situasjoner. Foredlerne velger «minste motstands vei» og gjør barnet en forferdelig bjørnetjeneste. Barnet lærer at det å skrike høyt nok lønner seg. Matvaner, hygiene, mestring av dagligdagse oppgaver og så videre blir forsømt fordi foreldrene ikke «orker» å motivere eller henlede barnet til å klare oppgaver på egenhånd. Barnet ender opp med å spise hva det vil, gjerne usunt, og det trenger ikke å ta seg av oppgaver det ikke vil eller har lyst til. Dersom dette blir en vedvarende strategi, ender man kanskje opp som en krevende og lite hensynsfull person med liten kompetanse på å leve et liv.
Det er foreldres oppgave å lære barnet om hensyn til andre og ivaretagelse av andres følelser og behov. Et bortskjemt barn kan bli en voksenperson som forventer at andre stiller opp, men ikke innser at det selv må bidra for å skape balanse i relasjon til andre.
I følge Young og Klosko kan mangel på grenser føre til et slags negativt livsmønster som kalles selv-berettigelse. Det er imidlertid ikke bare bortskjemte barn eller såkalte servicebarn som risikerer å havne i denne kategorien. Mangel på varme og emosjonell kontakt fra foreldre kan føre i samme retning. Foreldre som «kjøper» seg ut av sitt eget ansvar ved å gi barnet alt det trenger, bortsett fra oppmerksomhet og kjærlighet, kan også gi barnet en dårlig ballast. Barn som stadig blir kritisert og rakket ned på eller oversett og ignorert, lider både et følelsesmessig underskudd samtidig som de ikke blir satt grenser for på en adekvat måte. Med en slik bakgrunn kan man utvikle en holdning hvor man opplever at man kan ta seg til rette fordi man selv har blitt behandlet dårlig. Å ta seg til rette er selvfølgelig skadelig for en selv og andre. Venner og bekjente blir lei og vil etter hvert holde avstand. Man blir ensom og forlatt. Hvis man i tillegg har problemer med selvkontroll og selvdisiplin, risikerer man å miste jobben, drikke for mye, fyllekjøre, røyke, bruke narkotika, stjele, bruke for mye penger og andre forhold som oppstår når man ikke evner å utsette eller nedregulere umiddelbar behovstilfredsstillelse.
De som mangler realistiske grenser og ikke har lært empati, har også en tendens til å skylde på andre. Det betyr at de er i stadig konflikt og livet blir en slags bitter kamp. Empati er noe et barn utvikler når det har omsorgspersoner som evner å leve seg inn i barnets følelser og behov. Først må barnet oppleve å bli forstått, ivaretatt og elsket, og deretter utvikler barnet samme egenskaper ovenfor andre – kjærlighet avler kjærlighet. I tillegg til en varm og innlevende omsorgsperson, må barnet ha en omsorgsperson som også setter adekvate grenser. Noen foreldre sliter med å hevde seg, tenderer til å unngå konflikt, og dermed mislykkes de med grensesetting. Et optimalt miljø for et barn synes å ha tre viktige ingredienser: empati, omsorg og grenser. For mye grenser og regler, som hemmer barnets muligheter for å uttrykke seg, skaper overdreven kontroll og eventuelt underdanighet og selvforsakelse, men det viser seg at mangel på grenser gir andre og vel så alvorlige problemer.
Mer om endring av negative livsmønster
Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
[…] Lite selvdisiplin & bortskjemt […]