Selvforståelse i møte med kunstig intelligens
En refleksjon om BeBalanced.ai, terapi og det indre rommet
Kunstig intelligens beveger seg raskt inn i stadig flere deler av livet vårt. Den foreslår hva vi skal se, lese og kjøpe – og nå begynner den også å nærme seg det mest sårbare vi har: forholdet til oss selv. For meg som psykolog har dette vært både fascinerende og urovekkende. Det var nettopp denne ambivalensen som ble startpunktet for prosjektet BeBalanced.ai.
Jeg har arbeidet klinisk i over tjue år, og store deler av mitt yrkesliv har handlet om én ting: å hjelpe mennesker til å forstå seg selv litt bedre. Gjennom terapirommet, podkasten SinnSyn, bøker og artikler har jeg samlet erfaringer, perspektiver og begreper som til sammen danner et slags faglig univers. Hver episode i SinnSyn er på mange måter en liten faglig dagbok – en refleksjon over menneskets indre liv. Problemet med slike arkiver er at de blir liggende passivt. De må finnes. Og de må finnes til rett tid.
Spørsmålet jeg begynte å stille meg var: Hva om dette materialet kunne bli levende? Hva om det kunne møte mennesker der de er, i stedet for å ligge stille i en feed? BeBalanced.ai er et forsøk på å svare på dette – ikke ved å lage en «AI-terapeut», men ved å lage en AI-veileder.
Terapi handler ikke om svar – men om rom
Min grunnleggende forståelse av psykisk helse er at den sjelden handler om at mennesker «tenker feil», men at de tror for mye på tanken eller følelsen. Jeg pleier jo å si at «ALT man tenker og føler er feil», men problemet er som regel forholdet og avstanden vi har til tankene, ikke tankene i seg selv. De kommer og går uansett, og de speiler aldri virkeligheten i en absolutt forstand. Tanker og følelser er ikke fakta.
Psykisk helse handler oftere om at det indre livet blir for trangt. Følelser blir farlige. Tanker blir absolutte. Identiteter stivner i korte og nådeløse setninger: «Jeg er ødelagt», «Jeg er for mye», «Jeg er feil». Terapi virker når disse rommene begynner å åpne seg igjen – når mennesker kan romme flere perspektiver, tåle ambivalens og møte seg selv med større nysgjerrighet enn frykt.
Derfor har ambisjonen aldri vært å lage en teknologi som gir svar på hvem du er eller hva som er galt. Ambisjonen har vært å lage et verktøy som kan støtte prosessen med å tenke bredere, kjenne mer og forstå seg selv bedre. AI-veilederen i BeBalanced er derfor bygget for å speile, utfordre og perspektivere – ikke for å diagnostisere eller konkludere.
Språk som inngang til det indre livet
En sentral del av løsningen er skriving. Dagbokmodulen i BeBalanced bygger på en lang tradisjon i psykologi for å bruke språk som regulerings- og integreringsverktøy. James Pennebakers forskning på ekspressiv skriving viser hvordan det å formulere emosjonelle erfaringer i sammenhengende språk kan bidra til bedre affektregulering, redusert stress og større psykologisk sammenheng. Det handler ikke om å gjenta følelsen, men om å gi den form. Når erfaring får form, blir den mulig å forholde seg til.
I BeBalanced kan man skrive eller lese inn refleksjoner, vende tilbake til dem senere og – hvis man ønsker – bruke dem som kontekst i samtaler med AI-veilederen. Det er ikke «vår dagbok», men brukerens. Hensikten er ikke å samle data, men å gjøre den enkelte mer synlig for seg selv: se mønstre, gjenkjenne temaer, oppdage sammenhenger over tid.
Jeg bruker selv denne typen praksis, blant annet i arbeid med drømmer. Jeg registrerer dem, vender tilbake til dem senere, og bruker samtale – med mennesker eller med AI – til å stille flere spørsmål til materialet som allerede har oppstått i meg. Ikke for å få et fasitsvar på hva drømmen «betyr», men for å tenke bredere og se flere mulige forbindelser.
Fra chatbot til psykologisk rammeverk
Forskjellen mellom en vanlig chatbot og det vi forsøker å bygge i BeBalanced ligger ikke bare i teknologien, men i ideologien. En generell språkmodell genererer svar basert på statistisk sannsynlighet i enorme datamengder. BeBalanced er bygget som en RAG-modell – retrieval augmented generation – som betyr at AI-veilederen primært henter sitt materiale fra et avgrenset psykologifaglig univers: SinnSyn-podkasten, tekster, øvelser og foredrag samlet gjennom mange år og forfattet av meg. På den måten er samtalene forankret i et bestemt menneskesyn og en bestemt forståelse av selvutvikling og psykologi.
Dette åpner også for personalisering. Når du starter med BeBalanced begynner du reiden med en innledende Big Five-personlighetstest som gir et første kart over temperament, sensitivitet og reguleringsstil. Over tid kan AI-veilederen følge brukerens utvikling, legge merke til språklige mønstre og tematiske gjentakelser, og tilpasse både refleksjoner og øvelser deretter. Ikke for å definere hvem man er, men for å gi bedre språk for hvordan man fungerer.
Kritikk, bekymring og nødvendige grenser
Et prosjekt som dette reiser naturligvis alvorlige spørsmål. Kan teknologi forsterke avhengighet? Kan den erstatte relasjon? Kan den forenkle det som burde forbli komplekst? Disse innvendingene tar jeg på alvor.
Min egen bekymring er ikke først og fremst at mennesker vil bli for opptatt av sitt indre liv, men at de allerede er for lite i kontakt med det. Vi lever i en distraksjonsøkonomi der hvert mellomrom fylles med stimuli. Stillhet blir ubehagelig. Evnen til å stoppe opp og kjenne etter svekkes. I det landskapet ønsker jeg å lage et rom som går motsatt vei: et sted der man kan møte seg selv i stedet for å flykte fra seg selv.
Samtidig er det viktig å være tydelig på begrensninger. BeBalanced er ikke behandling. Den gir ikke diagnoser. Den erstatter ikke relasjoner. Den er ment som et supplement – et mentalt treningsrom der den indre samtalen kan fortsette mellom timene, i hverdagen, i stillheten og for dem som egentlig bare ønsker litt mer mental fleksibilitet.
Et prosjekt mellom frykt og håp
Jeg har noen ganger omtalt BeBalanced som min «digitale Frankenstein» – en skapning bygget av mine egne ord og perspektiver, sluppet løs i møte med andres sårbarhet. Det er et bilde som rommer både uro og ansvar. For teknologi i psykisk helse er aldri nøytral. Den former hvordan mennesker forstår seg selv.
Derfor er ambisjonen ikke å være svaret, men å være en del av en forsiktig utforskning: Hva skjer hvis vi bruker teknologi til å styrke refleksjon, i stedet for å erstatte den? Hva skjer hvis kunstig intelligens får rollen som speil, ikke som autoritet?
Hvis dette prosjektet lykkes, vil det ikke måles i antall brukere eller hvor lenge folk er i appen. Det vil måles i noe langt vanskeligere: om noen mennesker får litt mer rom på innsiden. Litt mer språk. Litt mer mot til å møte seg selv – og deretter møte andre.
For psykisk helse handler ikke om å bli ferdig med seg selv.
Den handler om å bli mer i stand til å være seg selv.
