Den postmoderne idioten

Fra overtro til skråsikkerhet til tvil

I premoderne samfunn laget man magiske teorier på de fenomenene man ikke kunne forstå eller utlede på annet vis. Det var et samfunn preget av overtro og religiøse ritualer. Industrialisering og modernisering gav oss stadig flere redskaper til manipulering og beregning av naturen, noe som førte til en gradvis avmystifisering av en rekke fenomener. De eksakte vitenskapene øynet et håp om å regne ut hele universet og tilværelsen med stor presisjon. Livet ble sammenlignet med et biljardbord hvor det teoretisk sett var mulig å regne ut alle eksistensielle kromspring i livets bokholderi. Newton tegner opp et univers på kausale prinsipper, men før folk flest har hørt om Newton, er han allerede utrangert av Einstein som forfekter at verden (på et subatomisk nivå) er langt mer underfundig enn det man oppdager i en analyse av årsak og virkning. Mens man i modernismen hadde et håp om en entydig sannhet, og dermed en forutsigbar tilværelse, har man i postmodernismen gitt opp jakten på universelle sannheter og konkludert med at verden er kaotisk. I beste fall kan vi utlede noen relative sannheter, men det er usikkert hvor lenge de er holdbare. Kunnskap blir utstyrt med en ”best før” dato, og kravet om ferskvarer blir stadig større. Fra å være moderne og skråsikre, blir vi postmoderne og tvilende. Denne tvilende posisjonen har vi hatt i et godt stykke tid. Vi er såkalt perspektivpluralister som er flinke til å se en sak fra mange forskjellige vinkler, men denne egenskapen gjør oss til syvende og sist ganske handlingslammede. På hvilket grunnlag skal vi egentlig gjøre noe som helst, når alle premissene dypest sett er relative og usikre?

 

Postmoderne personalmøter

Dagens Norge hviler i høy grad på en slags postmoderne verdensanskuelse. Mange av oss har et egalitært syn på tilværelsen hvor alle perspektiver er like viktige og like verdifulle. Et postmoderne personalmøte varer eksempelvis i en evighet fordi alle skal bli hørt og respektert. Et møte betraktes som vellykket hvis alle får god anledning til å si litt om hva de føler og mener, men siden alle perspektiver er like verdifulle, kommer man aldri til en entydig konklusjon i slike personalmøter. Møter med en så egalitær og perspektivpluralistisk undertone kan med andre ord ikke ende ut i en konkret handlingsplan, nettopp fordi en slik plan nødvendigvis må underkjennes enkelte ønsker og meninger, hvorpå en bestemt handlingsplan kommer til å være diskriminerende i forhold til noen av møtedeltakerne.

 

Følsomme personligheter

Et slikt ”mentalt” grunnlag eller livsorientering skaper følsomme personligheter fordi det foreligger en bevisst oppmerksomhet på alle de forskjellige kontekstene, perspektivene og ulike typer av sannheter som til sammen utgjør den fargerike menneskelige rase. Derfor strekker de seg umåtelig langt for at hver sannhet skal bli både hørt og sett uten at noen føler seg nedprioritert eller undervurdert. Dermed blir enhver uttalelse farefull fordi den kan komme til å antyde en form for hierarki, noe som er forbudt i postmoderne relativsime. Der er ikke lov til å si at noe er bedre enn noe annet fordi det impliserer en verdirangering. Dermed blir man enten taus, eller så snakker man på en måte som er så full av forbehold at meningen forsvinner. De fleste som eksempelvis arbeider innenfor helsevesenet, hvor postmoderne perspektivisme er politisk korrekt, har garantert opplevd personalmøter som varer i en evighet og betraktes som vellykkede dersom alle får anledning til å si litt om hva de føler, slik jeg beskrev det i forrige avsnitt.

 

Postmoderne impotens

Min frykt er at mennesket har nådd sin intellektuelle endestasjon på et postmoderne nivå. Likestilling og følsomhet er utrolig viktige egenskaper som bidrar på veldig mange positive måter i samfunnet. Minoritetsgrupper blir hørt og inkludert og målet er hele tiden en fredfull sameksistens uten hierarkiske ideer og de tilhørende konfliktene som ofte befinner seg på rangstiger. Likevel mener jeg at postmodernistisk relativisme har spilt seg ut på sidelinjen, nettopp fordi en slik posisjon blir så ubehjelpelig impotent. I akademisk sammenheng opplever jeg postmodernismen som en hengemyr hvor motivasjonen for mer kunnskapsproduksjon blekner, fordi ny innsikt bare forstås som et nytt perspektiv i potten av tusenvis av andre perspektiver. Jeg mener, i likehet med mange andre, at postmodernismen må ta innover seg at det finnes noen perspektiver som er bedre enn andre. Det finnes løsninger som utkonkurrerer andre, og man må eksempelvis få lov til å anta at et demokratisk styresett representerer et mer modent system enn et diktatur.

 

Idioten

Dersom målet er at alle skal bli sett, hørt respektert og tatt hensyn til i alle saker, kommer vi simpelthen ikke av flekken. Jeg vil illustrere dette poenget gjennom et kjent litterært prosjekt. ”Når menneskene slutter å tro på Gud får de besøk av djevelen”, antar en observant russisk forfatter ved navn Fjodor Dostojevskij.

 

Fjodor Dostojevskij (1821 – 1881) er kjent for realistiske romaner som utforsker menneskets psykologi. Han sliter ofte med spørsmålet om Guds død og hvilke konsekvenser dette har for mennesket. Av og til betegnes han som en assosiert grunnlegger av eksistensialismen.

Idioten (1886, denne utg. 1981) er en av mange klassikere skrevet av Dostojevskij, og den er interessant i denne sammenheng fordi den på elegant vis illustrerer et litterært eksperiment hvor hovedpersonen lever ut en ekstrem ”postmoderne” mentalitet. Han forsøker å lytte til alle og tilfredsstille så mange som mulig, men hver gang han foretar seg noe, kommer det i konflikt med noe annet. Dessuten blir han etter hvert mislikt for sin godhet og endeløse toleranse fordi hans medmennesker kommer til å fremstå som annenrangs sammenlignet med Idioten. Problemet til idioten er at han bestreber seg på å forstå alle innfallsvinkler og handle deretter, men han mangler evnen til å rangere og stå for sine beslutninger på en bestemt måte, spesielt i de situasjoner hvor hans beslutninger ikke gagner alle. Når to kvinner er forelsket i bokens hovedperson fyrst Mysjkin (idioten) på samme tid, blir den ene nødvendigvis skuffet og såret i det øyeblikket Mysjkin velger sin partner. Hvert valg er nødvendigvis et fravalg. Gradvis blir det vanskeligere og vanskeligere å være bare god og forståelsesfull for fyrst Mysjkin. Han fletter seg inn i situasjoner hvor hvert valg får konsekvenser som miskjenner enkelte ønsker og behov, hvorpå han martres av tilværelsens kompleksitet og mangel på kun èn korrekt reaksjon.

Som så mange av de andre hovedpersonene i den eksistensielle litteraturen fra overgangen til det tyvende århundre, blir Mysjkin sykelig forvirret, på grensen til psykotisk forvirret, som følge av en tilværelse hvor de ”store fortellinger” ikke lenger dikterer de menneskelige bedrifter. Ansvaret hviler på Mysjkin selv, og da han ønsker å forstå alle fordi han ikke vil underkjenne eller diskriminere noen, blir tilværelsen nesten uutholdelig. Mysjkin er på mange måter en gjennomført god person, en slags reinkarnasjon av Jesus, og han opererer på en overdreven form for egalitær, følsom og forståelsesfull postmodernisme. Problemet er at livet kan komme til å stagnere i kaos dersom vi hele tiden forholder oss til et slags hyper egalitært prinsipp. Dett nytter ikke å la alle perspektiver få innpass, nettopp fordi vi ender i total forvirring uten evne til å ta en eneste beslutning som ikke tråkker noen på tærne. Denne følsomme holdningen må suppleres med en viss aksept for rangering, noe som gir mulighet for prioritering, og dermed utgjør et handlingsgrunnlag for videre bevegelse.

 

Barack Obama

Postmodernisme er altså en inkluderende og åpensinnet posisjon, men samtidig passivt aggressiv, vaklende og impotent. Den kan føre til stillstand, forvirring og kaos. Spørsmålet er om den sensitive postmodernismen er vårt siste utviklingstrinn, eller om det finnes en livsorientering som overgår både premoderne overtro, moderne skråsikkerhet og postmoderne tvil? Jeg håper og tror at det finnes en ny ”trans-postmoderne” intellektuell posisjon som på ydmykt og inkluderende vis klarer å ta innover seg en virkelighet preget av ”kolossal informasjonstetthet” uten å bli perpleks eller handlingslammet. Slikt krever evnen til å inkludere, men samtidig rangere og utvise tydelighet og handlekraft. Dette er en sjelden kombinasjon av psykologiske ferdigheter, og la oss håpe at Barack Obama er blant de få personlighetene som håndterer denne mentale kunsten.

 

Kilde

Dostojevskij, Fjodor Mikhajlovitj (1981). Idioten bind I & bind II. Gyldendals Bogklub, Nordisk Forlag AS, København.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

  1. Folk blir sendt på skoler for å lære å snakke pene og unødvendig komplisert for at deres meninger skal virke mer jordnære og mindre idiotiske.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here