Informasjonssamfunnets dommedag

I artikkelen Jumping Jesus – fenomenet nevnte vi den populærvitenskapelige ”fremtidsskribenten” Alvin Tofflers (1984, 1994) teori på menneskets utvikling. Toffler beskriver menneskets historie i forhold til tre bølger som har skyldt innover vårt eksistensielle landskap. Poenget var at vi gikk fra et stammesamfunn til et føydalsamfunn og videre inn i industrialisering, modernisme og en urban markedsøkonomi. Med den tredje bølgen snakker Toffler om informasjonssamfunnet.

Tofflers fremtidsvisjoner predikerer en helt ny og uforutsett sosioøkonomisk struktur med The third wave (1984). Den skal ikke være kapitalistisk eller sosialistisk eller en lett blanding av disse to, men noe gjennomgripende nytt. På samme måte som føydalsamfunnet skapte en økonomisk situasjon som var totalt ukjent for stammesamfunnet, og den industrielle revolusjonen skapte et ”velstandsklima”, basert på en drakamp mellom kapitalisme og sosialisme, noe som var helt utenkelig for føydalsamfunnet, skal den tredje bølgen angivelig bære frem tilsvarende omkalfatringer. Og disse bebudede omveltningene har altså informasjonsteknologi som en sentral bærebjelke i gryningen av et nytt menneskelig utviklingstrinn.

I artikkelen om Jumping Jesus var det informasjon som var tema. Poenget var at den samlede informasjonen i verden fordobler seg i stadig større hastighet. Fortsetter denne utviklingen, vil vi i år 2043 ha 120.000.000 ganger mer kunnskap og informasjon i verden enn det vi hadde ved Jesus fødsel eller år 0. Sannsynligvis har den moderne informasjonsteknologien sørget for at dette tallet blir enda høyere.

 

Blir for mye informasjon skadelig kaos?

Det neste spørsmålet er om enorme mengder informasjon er en berikelse, eller om det fører til kaos. Kan det hende at mennesket ikke er i stand til å forvalte så mye informasjon, hvorpå informasjonstettheten i verden blir et problem. Kanskje egner vi oss dårlig som kaospiloter. Kanskje kommer vi til å fare vill i all informasjonen. I verste fall blir denne villfarelsen så skremmende for oss at vi i ren og skjær usikkerhet ryker uklare med hverandre.

I en skjønnlitterær roman om filosofi og tanketradisjoner innvarsler Robert M. Pirsig den postmoderne æra og informasjonssamfunnet i kjølevannet av den vitenskapelige metoden. 

Jo mer vi observerer, dess mer får vi øye på. I stedet for å velge ut én sannhet blant en hel drøss med sannheter, øker vi i stedet antallet. Logisk sett betyr dette at når vi forsøker å bevege oss framover mot den varige sannhet, beveger vi oss ikke i retning av den i det hele tatt! Vi beveger oss bort fra den! Det er selve anvendelsen av den vitenskapelige metode som fører til at den forandrer seg!” (Pirsig, 1974, denne utg. 1997, p. 117). 

Pirsig er skeptisk og tidvis litt forvirret i det han opplever som ”vitenskapelig produsert antivitenskap – kaos” (Ibid. p. 117). I boken Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel (1974) ser han at mennesket kan bli ganske forvirret i møte med mange sannheter på en gang, særlig når det moderne mennesket fremdeles leter etter én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt.

 

Apokalypse nå?

I denne artikkelen skal vi ser nærmere på denne problemstillingen. Noen mener at vi er i ferd med å ta livet av oss selv. Vi risikerer å miste oversikten eller drukne i kaos som følge av overlast av informasjon. Andre mener at dette er starten på en helt ny innsikt og oversikt som vil ta menneskeheten til nye høyder av sofistikert utvikling.   

Foreløpig ser det ut som om vi står ovenfor en situasjon som kan vippe begge veier. Enten ender informasjonssamfunnet på en tragisk måte i et sammensurium av informasjon. I et hav av ulike perspektiver og forståelser av tilværelsen blir vi uenige og utsletter hverandre, kanskje med hjelp av sofistikerte teknologiske nyvinninger basert på kjernefysikk, eller kanskje vi rett og slett forvalter vår teknologi på en slik måte at jorden utarmes og til slutt utmattes. Et annet scenario er at utviklingen går til nye høyder og gjenvinner en verdensbalanse fra et ståsted som transcenderer enkeltperspektivene og overtar styringen fra et integrerende ståsted som har klart å forvalte den voksende mengden informasjon på en sammenhengende måte. En slik vinn eller forsvinn situasjon tilhører populærkulturen og spenningsromaner, men til tross for at denne dramatikken kan høres litt naiv ut når den formuleres på denne måten, vil jeg påstå at spørsmålet er høyst relevant og dermed fortjener litt plass.

Spørsmålet er ganske enkelt: Utsletter vi oss selv i takt med all den nye informasjonen vi produserer fra det ene øyeblikket til det andre, eller klarer vi å skape oss en oversikt som kan ta menneskeheten til nye høyder? 

En mann som kanskje kan hjelpe oss forbi en naiv science fiction tematikk, og samtidig bibringe en viss optimisme med henblikk på eventuelle apokalyptiske dommedagsprofetier, er den russiskfødte kjemikeren Ilya Viscount Prigogine. I 1977 mottok han Nobelpris for sitt arbeid med ustabile og komplekse strukturer og irreversible prosesser. I boken End of certainty (1997) beskrives en verden som langt i fra er forutsigbar på den måten som Newton foreslo. Prigogine legger frem et massivt bolkverk av matematiske bevis som antyder at ethvert organisert system befinner seg i et spenningsfelt mellom entropi og negentropi. Entropi refererer her til graden av uorden innad i systemet, mens negentropi (negativ entropi) er betegnelsen på informasjon og orden. Et system beveger seg altså mellom kaos og informasjon.

 

Kompleksitet fører til ustabilitet

Videre forteller Prigogine at kompleksiteten i systemet er avgjørende. Høyere grad av kompleksitet betyr mer ustabilitet, og for denne påstanden fører han matematiske bevis som ligger langt over en lekmanns fatteevne, men erkjennelsen av forholdet mellom kompleksitet og ustabilitet er ikke så oppsiktsvekkende. Det Prigogine egentlig beviser, er likefram at det er enklere å følge to barn gjennom et kjøpesenter enn tredve barn: Et korthus på ti kort er stødigere enn et korthus på hele stokken: Et personalmøte på 10 personer er mer forutsigbart enn et møte hvor hele arbeidsstokken på hundre mennesker samles for å uttrykke sine følelser, og så videre.

Når det gjelder vår tilværelse og verdenssamfunnet, ser det ut til at kompleksiteten tiltar for hver eneste dag som går, noe som i henhold til Prigogines matematiske beregninger betyr at vårt eksistensgrunnlag blir mer og mer ustabilt. Det høres for så vidt ikke så betryggende ut, men spørsmålet er om en ustabil situasjon nødvendigvis er problematisk. Faktum er at ustabilitet er en forutsetning for evolusjon og videreutvikling. Det finnes visstnok insektsamfunn som er svært stabile, men de har til gjengjeld ikke forandret seg på millioner av år. Menneskelige samfunn er derimot svært ustabile, og utviklingen foregår i en rasende fart. Ustabiliteten er altså vår evolusjonære styrke, noe som befordrer massive fremskritt nesten hver eneste dag. Spørsmålet er om det finnes en ”evolusjonær fartsgrense” man ikke bør overskride. Kan utviklingen gå for fort slik at hele systemet kollapser?

 

Spis-eller-bli-spist filosofi

Komplekse systemer beveger seg hele tiden i spenningsfeltet mellom selvdestruktiv undergang og konstruktiv reorganisering på et høyere eksistensnivå. I boken Critical Path (1982) spekulerer den visjonære tenkeren Buckminster Fuller nettopp over klodens fremtid. Han mener at faren hviler på menneskers uvitenhet. Han hevder simpelthen at menneskeheten handler på en forestilling om at jorden bebor en viss mengde ressurser som man må tilegne seg for å overleve. Det fører til en spis-eller-bli-spist filosofi som danner et slags stilltiende utgangspunkt for de fleste regjeringer, enten de handler på kapitalistiske motiver eller på sosialistiske verdier. Dette fører til en krigersk kamp om jordas ressurser, mens i følge Fuller er det mer enn nok til alle. Robert Anton Wilson var tidligere leder for Institute for the Study of the Human Future på Berkeley i California, og han oppsummerer Fullers analyse i en artikkel med den oppløftende tittelen Doomsday may be cancelled

In short, humanity has already achieved, technically, the total success all Utopians ever dreamed of; our prob­lems now are entirely due to wrong thinking. We are in the tragic-comic pre­dicament of two crazed men dying of thirst, fighting over a teaspoon of water in the middle of a rainstorm. We cannot see the rainstorm because we are hypno­tized by emergency-reflexes fixated on the teaspoon.” (Wilson, 1981).

 

Står vi ovenfor dommedag?

Konklusjonen er at vi har nok teknologi og nok informasjon til å redde oss ut av innbyrdes stridigheter, ideologiske maktkamper og territoriale konflikter, men så lenge vi ikke løfter blikket mot andre bevissthetsnivåer og nye utviklingstrinn, står vi i fare for å ødelegge dramatisk for oss selv og planeten. Det finnes teoretikere som mener at det er omtrent femti prosent sjanse for at verdenssamfunnet bryter sammen, og femti prosent sjanse for at vi beveger oss opp på et høyere nivå av informativ sammenheng og forståelse, hvor både samfunnet og planeten kan reddes. En prognose på femti prosent sjanse for overlevelse er kanskje skremmende, og da er det godt at Prigogines matematikk stiller opp noen litt mer positive estimater. Han viser hvordan kompleksitet på et så høyt nivå som dagens samfunn manifesterer, har mye større sjanse for å reorganisere seg i en høyere verdensorden, enn sjansen er for at verden kollapser som følge av en ”global immunsviktsykdom”. I den intellektuelle kappestriden mellom de som forfekter Utopia og de som advarer mot dommedag og Dystopia, viser det seg heldigvis at oddsen er på Utopias side. Årsaken til den positive sannsynligheten henger sammen med at vår verden er så informasjonsrik at mulighetene for integrasjon og videreutvikling er langt større enn entropi eller kaoskollaps.

 

Kilder

Fuller, Buckminster (1982). Critical path. St. Martin’s Griffin (2. utgave), USA.

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

Prigogine, Ilya & Stengers, Isabelle (1997). The end of certainty – time, chaos, and the new laws of nature. The Free Press, New York.

Toffler, Alvin (1984). The third wave. Bantam Books, USA.

Toffler, Alvin & Toffler Heidi (1994). Creating a new civilization – the politics of the new wave. Turner Publishing, Inc., Atlanta.

Wilson, Robert Anton (1981). Doomsday may be cancelled (review of Fuller’s Critical Path). I: Future Life, 26, mai 1981. Finnes på: http://www.rawilsonfans.com/articles/CriticalPath.htm

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

  1. Interessante tanker. Informasjon innebærer så mangt, – alt vi vet om persille for eksempel eller det indre av solen…Det er spesialinformasjon og ikke særlig å diskutere for folk flest. – Eller inngår alle kommentarer til andres tanker og informasjonsbiter i begrepet informasjon (vår tids Reader’s Digest, – jeg takker oppriktig)? Altså en DELING av informasjon som i blant kan føre til større forvirring og uenighet, til dels fordi vi ikke evner å forstå rekkevidden av den. Det hender jeg er takknemlig for alt jeg ikke vet. Alkymistene hadde kanskje et poeng der.
    Mennesker har jo også en evne til å overse den informasjonen vi faktisk forstår og durer heller i vei, tydelige eksempler; klima, bilkjøring, oljesand, forbrukssamfunnet…. Viten kontra visdom. Politikere som må gjøre det som er populært og fremmer såkalt vekst ellers kommer Siv Jensen og tar dem…
    En kollaps av systemet ville også være en form for utvikling. Utopia har vel ikke lenger en fasit…

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here