Kan religiøse grupper mislede mennesker i krise?

Mange mennesker opplever livskriser der tilværelsen blir snudd på hodet og livslysten forsvinner. Disse krisene kan være forårsaket av mange ulike faktorer, men fellesnevneren er at individet mister livsmeningen, livsmålene og livsverdiene. I slike katastrofale perioder kan det kriserammede individet føle seg alene og ensomt, hvorpå det er fare for at vedkommende tyr til uheldige virkemidler for å komme seg bort fra smerten og usikkerheten. I de vanligste tilfellene er alkohol og rusmidler et slikt virkemiddel. Bedøvende substanser er ofte en midlertidig og svært uheldig løsning på livskriser.  

Fokuset i denne artikkelen er imidlertid på hvordan religiøse grupper kan fange opp og mislede mennesker i krise. Noen ganger kan påvirkningen være positiv, men mange ganger kan det bli direkte fatalt for den kriserammede. Spørsmålet er om det er forsvarlig og etisk riktig å introdusere èn Gud eller et religiøst system ovenfor individer som befinner seg i krise og emosjonell ubalanse. Kanskje individet først og fremst trenger medfølelse og støtte i en vanskelig situasjon. Ulike religiøse retninger kan eventuelt presentere seg senere i prosessen, på et tidspunkt hvor individet ikke befinner seg i emosjonelt kaos og dermed står bedre rustet til en selvstendig og reflektert vurdering av det religiøse tilbudet. I krise kan individet ofte handle i strid med egne grunnleggende verdier. De befinner seg ofte i en desperat posisjon hvor de elementene som før var meningsbærende, enten har forsvunnet eller smuldret hen. I kriser står man som regel litt på ”kanten av livet” med en følelse av ensomhet og mangel på mening og sammenheng. Tilværelsen virker med ett kald og fremmed, og dermed er man ofte blendet og ukritisk når det gjelder å finne nye holdepunkter. Spørsmålet er da om enkelte religiøse grupperinger kan dra veksel på situasjonen og mislede mennesker i kriser. Jeg skal ikke gå dypere inn på den enkelte religion, men tilnærme meg problemstillingen fra et eksistensielt psykologisk ståsted som hevder at mennesket selv er den virkelige skaperkraften bak sitt liv i ly av sin egen meningsskapelse.    

Meningen med livet

  Hva er meningen med livet? Hvordan kan jeg føre et rettskaffent liv? Hvordan kan jeg fremstå som et godt eksempel for kommende generasjoner? Hva er mitt kall? Dette er bare noen av de mange spørsmålene mennesket har stilt seg selv siden tidenes morgen. Før i tiden var det enklere å få svar siden alt var tradisjonsbestemt og hvert enkelt fikk veiledning om hva det dreide seg om. Ofte var det presten, naboene eller familien som fortalte individet hvordan det skulle komme seg gjennom en krise. Kulturelle og familiære betingelser bestemte individets plass i tilværelsen. Valgene var langt færre i en førmoderne tid, og dermed trengte ikke enkeltmennesket å foreta like mange livspolitiske beslutninger som det moderne og ikke minst postmoderne menesket. Situasjonen i dag er altså veldig annerledes. Mennesket fødes på sett og vis inn i et meningstomrom, hvorpå de er ”dømt” til å finne sin egen mening med tilværelsen (Jacobsen, 1998). Jeg vil kort nevne noen eksistensielle tenkere som nettopp snakker om meningskonstruksjon og fravær av mening.  

Albert Camus (1913-1960) var forfatter og filosof med hovedinteresse for menneskets eksistensielle vilkår under ”total frihet”, altså en slags postmoderne situasjon hvor mennesket ikke lenger er bundet til sin medfødte sosiale status eller sosiokulturelle føring i samme grad som før. I Sisyfos-myten (denne utg.1992) tegner Camus sitt bilde av vår eksistens og den absurde opplevelsen når livets store fortellinger frarøves sin gyldighet. Myten omhandler Sisyfos som dytter en stien opp på toppen av et fjell hvorpå den alltid ruller ned igjen. Camus forklarer at myten er tragisk fordi Sisyfos er skremmende klar over sitt forehavendes totale meningsløshet. Tidligere hvilte mennesket i troen på ideologier som rotfestet deres aktiviteter i en meningsfull kontekst. I følge Camus kan vi kanskje si at livslede er mangel på mytologi. Moderne tid har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. Psykoanalyse og sosiologi har lagt frem dystre rapporter som lodder den uutgrunnelige, ubevisste dybde i vår mangel på kontroll over egen situasjon. Vi blir stående alene med ansvar for å skape mening, og dette er på sett og vis hovedkrisen til det postmoderne eller moderne mennesket. I hverdagen er det kanskje få som fornemmer denne underliggende eksistensielle byrden vi har tatt på oss når de store fortellingene og dannelsesideologiene er dementert. Vi kan ikke lenger forstå oss selv ut i fra en ramme som er gitt på forhånd. Dermed må vi skape vårt liv selv. Når vi i dagligdagen ikke tenker over dette, går det som regel greit for de fleste, og man lager sine livsprosjekter og investerer mening i alt fra barn, jobb, hobby og karriere. Men i det øyeblikket vi støter på en stor livskrisen, merker vi kanskje nettopp den meningsløsheten som blant andre Camus snakker om.  

Jean-Paul Sartre (1905-1980) var en fransk filosof og forfatter som også hadde et skarpt øye for eksistensialisme og menneskets grunnleggende livsvilkår. For Sartre er det i første rekke verden som representerer det absurde, fordi den ikke gir noe fornuftig svar på vårt påståtte krav om at den må være meningsfull, verdifull og rettferdig. Det absurde oppstår mellom viljen og verden, noe som i hans debutroman Kvalmen fører til viljens sammenbrudd (Claussen, 1990, p. 153) Som filosofisk verk handler Kvalmen om et menneske som blir fullstendig fremmed for seg selv. Det handler kort sagt om den oppdagelsen som først blir mulig gjennom oppdagelsen av den rene (og dermed tomme) eksistensen. For mannen i gata ligger dette som regel i bakgrunnen av vår oppmerksomhet, og gjør seg sjeldent gjeldende i sin fulle styrke før vi opplever en virkelig krise. Først da ser vi eksistensen i hvitøyet og oppdager at vi står ansvarlig for å skape vårt eget liv og kan farge tilværelsen med mening. Erkjennelsen rammer oss altså ofte i en krisesituasjon, og ansvaret kan veie fryktelig tungt på individets skulder, og dermed skylder følelsen av oppgivelse og meningsløshet inn med full styrke. I denne situasjonen er mennesket virkelig nedtrykt, og dermed sårbart for påvirkninger utenfra.  

Dersom ikke Gud, kapitalisme, kommunisme, speideren, fotball, litteratur, familie eller lignende er nok for å befeste livet med retning og betydning, nærmer vi oss en dyp erkjennelse av vårt eget meningsskapende ansvar. Dersom vi plutselig merker at et meningsfullt liv avhenger av vår egen iherdige investering, at livet ikke bebor noen ferdiglaget og forhåndsbestemt mening, kan vi lett komme til å føle oss små, ensomme og maktesløse. Det er ofte en variant av denne erkjennelsen som påtvinges mennesket i livskrise. Spørmsålet er dernest hvordan vi skaper betydning og fyller livet med den tiltrengte meningen som skal til for å gløde og leve godt.    

Å skape mening i livet

  Når man prøver å finne betydningen eller mening i noe, forsøker man som regel å se etter sammenhenger eller mønstrene. Dermed kan man forstå meningen med livet i den forstand at man oppdager sammenhengene og formålet med sine aktiviteter. Livsmening er det innholdet man fyller sitt liv med, mens livsmål er det personen streber etter og prøver å oppnå. Livets mål og mening velges i en samklang med livsverdiene. Sistnevnte er en persons grunnleggende oppfatning om hva som anses som et godt eller dårlig liv (Jacobsen, 1998). Ifølge den østerriske eksistensialistiske psykiateren Viktor Frankl, er menneskets primære drivkraft streben etter å finne meningen med livet. Han mener at den menneskelige bevissthet aldri er fullt ut formet av omgivelsene, men faktisk er en instans som til en viss grad er avhengig av å forme seg selv.  

”Et menneskelig vesen er ikke en ting blant andre ting; ting determinerer hverandre, men mennesket er dypest sett selv-determinerende. Hva det blir – innenfor anleggenes og omgivelsenes grenser – har det selv gjort seg til” (Jacobsen, 1998 s. ).  

Dermed kan vi forstå det dit hen at Frankl mener at mennesket fullbyrder sin eksistens ved verdirealisering. Når man lever, oppfyller man en livsmening, og når man kjemper for et mål så virkeliggjøres verdien. Siden mennesket er selv-determinerende og alene i kampen om sin signifikans, kan andre mennesker ifølge Frankl ikke fylle dette meningsmessige tomrommet. En vennesamtale kan kanskje virke forløsende for en liten stund, men helheten hos den kriserammede blir like tom. Han implementerer begrepet livsoppgave som alle mennesker innehar. Grovt sett handler det om at vår egentlige oppgave i liver er å skape eller finne mening. Når mennesker er i krise, er problemet ofte at meningsgrunnlaget forsvinner og den vanskelige situasjonen gjør at det er vanskelig å etablere nok mental styrke til å finne nye mål og ny mening. Man kan få støtte av andre, men det vil som sagt ikke være nok til å gjenskape en sammenheng og meningsfylde i livet til den kriserammede. Dermed råder han den hjelpende parten til å si:  

”Du kan ikke spørre hva meningen med livet er. Det er et meningsløst spørsmål å stille. Den som virkelig stiller dette spørsmålet, er livet selv. Du skal svare på spørsmålet. Du svarer med å ta ansvar for livet ditt. Og du svarer ikke med ord, men med å handle” (Jacobsen, 1998).  

Hvis den rammede har problemer med å finne meningen, skal dette respekteres. Man kan ikke bringe frem for bevisstheten det man ikke tror at man er i besittelse av. Når mennesket gradvis finner tilbake til meningen, så vil det sakte men sikkert oppdage sammenhenger og mønstre i krisen som er springbrettet til et nytt eksistensielt fundament.  

I følge Sartre er vi dømt til å skape våre egne liv, vi må selv skape mening, og gjennom det får vi en opplevelse av frihet. Dersom vi i motsatt fall ”flykter” fra livet og lever på løgner, enten de er kollektive eller private, så lever vi i det han kaller ”dårlig tro”. Dette er nok en versjon av den samme fortellingen. Vi må våge å møte oss selv på godt og vondt, og det er en bevisstgjørelse av de underliggende og konfliktfulle drivkreftene i oss selv som er nøkkelen til frihet. I psykoterapien blir bevisstheten på sett og vis en slags heltemodig aktør som har mulighet til å vinne et liv, som er fortapt i angst og uro, tilbake til friheten og vitaliteten. Dersom man i motsatt fall blir utsatt for andres ideologier eller livsorienteringer når man befinner seg i krise, er det stor sannsynlighet for at vedkommende kjøper budskapet. Det er stor sannsynlighet for at vi tar det første og beste når vi har mistet oss selv eller vårt meningsgrunnlag. Resultatet er at man overtar et annet livssyn i en vanskelig livssituasjon, og deretter ender opp i det Sartre kaller ”dårlig tro”. Man lever på sett og vis på mening som betinges utenfra, og ikke på et meningsgrunnlag man finner i seg selv. Derfor er psykoterapeuter hele tiden opptatt av å være forsiktige med å ytre verdiladede meninger ovenfor pasienter i krise. Terapien blir et ”dårlig” prosjekt dersom terapeuten overleverer sin egen livsfilosofi til pasienten som nettopp mangler en meningsbærende livsfilosofi. I slike tilfeller henføres pasienten til bedring på premisser som kan slå uheldig ut på lengre sikt. Det er derfor farlig med terapeuter som tror de vet alt eller har de rette svarene, og på tilsvarende måte er det farlig med vekkelsespredikanter eller mennesker som selger livssyn til personer i krise.    

Krisen som renselse og aksjonspotensiale 

  I de forrige avsnittene leste vi om den kriserammede som mister livsmeningen og på den måten blir en slags vandrer i tomhetens meridian. Krisen har skaket ved de eksistensielle grunnvilkårene ved livet og berørt svært grunnleggende følelser i forhold til død, meningsløshet eller ensomhet. Man kan ha mistet en ektefelle, fått en livstruende sykdom eller opplevd væpnet ran. Ordet krise kan spores tilbake til gresk og sanskrit og har to betydninger: (1) krise som renselse og (2) krise som avgjørelse.  

Innen eksistensiell psykologi anses kriser som en del av livet, og mennesker som ikke har anelse om hva en krise er, vil mangle en dimensjon i livet (Jacobsen, 1998). I følge Sartre vil de sannsynligvis leve sitt liv i ”dårlig tro” nettopp fordi de ikke har opplevd situasjoner hvor de tvinges til erkjennelser av eksistensens egentlige vesen og dens krav. I et slikt perspektiv kan krisen betraktes som en mulighet. Den kan påtvinge mennesket åpenbaringer som er ubehagelige, men også utviklende fordi den åpner for valgmuligheter og en frihet som til tider kan virke uutholdelig.  

Ifølge den tyske eksistensielle filosofen Otto Bollnow, er krise en interferens i det normale livsløpet, og den oppstår plutselig med stor intensitet. Mennesker i kriser defineres som individer med en rystet sjel og skakede grunnvoller. Innen selvutvikling oppstår ofte moralske kriser der individet innser at det gamle livsmønstret ikke kan fortsette. Dermed må noen bånd brytes, og personen havner i en uholdbar situasjon som tærer på kropp og sjel. Men tiden og med stor egeninnsats kan man imidlertid utvikle en viljekraft som kanskje er sterk nok til å løfte personen opp på et nytt nivå med andre utgangsbetingelser. Forhåpentligvis betingelser man har satt selv (autentiske), og ikke noen som andre har påtvunget (dårlig tro). Når man nærmer seg den fasen hvor ansvar og egen vilje er etablert, må man foreta det skjebnesvangre valget om å endre mønster eller forbli i det gamle. I en velykket egenutvikling foregår det som regel noen åndelige, mentale eller rent fysisske forandringer som beveger individet inn på en ny kurs med flere muligheter. I motsatt fall virker forandring så skremmende, at individet foretrekker det gamle og trygge, selv om det mangler vitalitet og livsgnist.  

Når man er i det meningsmessige tomrommet, har det vondt og trenger hjelp, hender det også at man tyr til strategier som man er overbevist om at vil kanalisere smerten vekk. Man jobber mye, trener mye, spiser enten mye eller lite, bruker rusmidler eller distraherer seg selv på måter som tar fokus bort fra den dyptgripende eksistensielle smerten som krisen rørte ved. I det følgende skal vi se nærmere på hvordan religiøse grupper kan mislede kriserammede mennesker.    

Medfølelse eller baktanker?

  Sosiale grupper gir individet en følelse av trygghet, samhørighet og fellesskap. Gruppemedlemmene er konforme siden de deler fellesskapets meninger, atferd og gruppetenkning er vanlig (Hogg & Vaughan, 2005). Religiøse grupper innehar akkurat de samme funksjonene. Forskjellige menigheter er raskt ute med emosjonell støtte for den som har havnet i en krisesituasjon. La oss ta for oss denne anekdoten om en kristen kvinne som mistet sin ektemann (Steinitz, 1981, I: Pargament, 1997):  

”That very day my husband died, on of the members sent over a huge pot-roast and practically a whole dinner. For two weeks practically every day somebody would call up and say ”Expect your dinner at such-and-such a time. When I returned to Laketown a couple from the church picked me up, and the minister called me up regularly to see how I was doing”  

Dette er bare et av mange eksempler på hvordan religiøse grupper kan tre støttende til. I religiøse grupper ligger ”makten” hos de ”geistlige”. Innledningsvis leste vi at før i tiden var det blant annet presten som veiledet en person gjennom kriser. I dag er verden forandret og vi finner sekulariserte samfunn i mange land. Religion har blitt mer og mer privat og den har ikke lenger den samme autoritet og betydning som tidligere. Men i religiøse sammenhenger er det fremdeles de ”geistlige”, lederskapet i kirken eller menigheten som ofte står for gjenoppdagelsen av en dypere mening eller peker mot en høyere betydning for det kriserammede inidividet. Problemet er bare at disse ”geistlige” er mennesker av kjøtt og blod som tolker virkeligheten på sin måte. Og i forhold til religion tolkes virkeligheten ut i fra en rammeverk som på mange måter kan være innskrenkende på menneskets frie utfoldelse. Det kan selvfølgelig virke buetryggende i en krisesituasjon, men i noen tilfeller vil det på lang sikt være en uheldig løsning. Kanskje kan det føre personer inn i et liv hvor de fanges av ”dårlig tro”.  

Religiøse grupper har troen som binder menighetsmedlemmene sammen og konstituerer selve grunnlaget i deres meningsbærende fellesskap. I noen tilfeller kan imidlertid tro, eller blind tro, få fatale konsekvenser for enkeltindividet. Det finnes masse eksempler på dette, men jeg vil kun nevne Allyson Bergman. 28. mai 1994 ble ni måneder gamle Allyson Bergman syk. Symptomene var stiv nakke, oppblåst mage og apati. Hennes foreldre var medlemmer av en sekt som ved sykdomstilfeller baserte seg på healing og bønn, og de mente at sykdommen var satt i gang av djevelen. Grunnen? Ulydighet mot gud! Istedenfor å ta med datteren til legen, begynte de å lese fra bibelen, fastet og ba bønner. Hun døde ti dager etter sykdomsutbruddet. (Pargament, 1997, s. 328). Hadde de kontaktet sykehuset kunne krisen kanskje vært avverget, men de avsto fra det, og deres blinde tro på menighetens lære ble sannsynligvis datterens bane. Her er det rett og slett religionens misledende konsepter om sannhet og bønnens kraft som forårsaker en forferdelig krise.   Fra et rasjonelt ståsted finner man en rekke problemer med bønn. For det første ber folk om ulike ting, og ofte motstridende ting. Ulike religioner ber på sett og vis ”mot hverandre”, og det ser ikke ut til at Gud favoriserer noen religiøse fellesskap. Jødene ber om et hjemland og ekstreme muslimer ber for jødenes tilintetgjørelse. Baptistene ber om at folk vil motta Jesus som Herre og Frelser, mens katolikkene kan be for  at helgener kan gå i forbønn for de levende. Hver gruppe ber hardt for sine egne mål, men likevel administrerer Gud godt og ondt, om hverandre, og det er lite som tyder på at de som ber mest og høyest favoriseres.  

Det virkelige problemet med bønn oppstår imidlertid når religiøse mennesker erstatter handling med en appell til det guddommelig. Å be for fattige vil aldri erstatte konkrete hjelpetiltak. Bønn vil ikke erstatte god medisinsk pleie, eller påvirke finanspolitikken i heldige retninger. Når religiøsitet bringes inn i menneskers liv på denne måten, er religionen farlig. Når troskap til en bestemt sekt skal bli den nye bærebjelken i livet til en kriserammet person, kan det også hende at vi står ovenfor noe som i alle fall er etisk betenkelig. Det vil selvfølgelig også være tilfeldig hvilken sekt eller trossamfunn man støter på i en eventuell krise, noe som også impliserer at den sannheten og de meningene man finner på religionsmarkedet er ganske tilfeldig avhengig av hvilken variant man støter på. Sannsynligvis kommer man aller best ut av det ved å ha støttende og empatiske mennesker ved sin sine i etterkant av en krise, og derfra jobbe seg tilbake til livet og finne sin egen mening å bygge tilværelsen på.     

Scientologikirken er et annet eksempel på en religiøs gruppe som rekrutterer mennesker på gatene og inviterer de med på uforpliktende tester. Hvis de treffer på et individ i krise, er det sannsynligvis større sjanse for at de klarer å ”selge sitt livssyn”. I noen sammenhenger kan man virkelig under seg over om det er medfølelse eller baktanker bak religiøse gruppers tilnærminger til kriserammede mennesker.    

Selv-determinisme

  Kriser er en del av livet ifølge den eksistensielle psykologien. Satre som vi leste om tidligere fant opp begrepet motgangskoeffesient som måler mengde motgang som naturen, skjebnen og tilfeligheter har satt av til hver enkelt av oss (Jacobsen, 1998). Noen har et fysisk handikap, andre kan ha arvelige sykdommer og noen er skikkelig uheldige. Disse forholdene kan ikke endres, men hver enkelt kan bestemme seg for hvordan man skal forholde seg til ”svakhetene” sine. Ønsker man bitterhet, sinne og depresjon? Eller kan man kjempe, finne utveier og tilfredsstillelse der det er mulig? Ifølge Heidegger er individet kastet inn i eksistensen og den eksistensielle situasjonen. Dermed kan en krisesituasjon være et slags ekstra vindkast som treffer oss i ansiktet med full kraft og minner oss på at vi lever og er i bevegelse både ”innvendig” og utvendig. Bo Jacobsen bruker en vulkan som illustrasjon på hvordan man kan oppfatte en krise som en åpning til det eksistensielle. Han sier at geologen som ønsker å undersøke vulkanen ser den først utenfra. Men han får ikke innblikk i de indre funksjonene i vulkanen. Når vulkanen får utbrudd og alt rister og koker, det er da geologen kan se hva som befinner seg der inne (Jacobsen, 1998). Det er farlig, kokende varmt, og kritisk for de fleste i nærheten, men for en geolog er det kanskje spennende i tillegg. Videre sier Otto Bollonow at krisene er viktige for menneskeheten fordi gjennom smerten åpnes nye veier til selvutvikling. Søren Kierkegaard er enda klarere når han hevder at menneskelivet ikke er en selvfølgelighet eller noe som bare er. Det må gripes eller overtas og kan kun skje i en prosess hvor det river seg løs fra hverdagslivet (Jacobsen, 1998). Det må en bevegelse til som er såpass omfattende at våre sedvanlige livsmønstre rystes ut av kurs. Som regel lever de fleste av oss ganske forutsigbare liv, og man kan til en viss grad regne ut hvordan vi oppfører oss, hva vi er opptatt av og i hvilken retning vi beveger vårt liv.  

Ifølge Zacharie og Mehlsen har mennesket noen grunnleggende antakelser om verden. Den første antakelsen handler om usårlighet og går ut på at vi vet at kriser kan oppstå, men vi tror stort sett ikke det vi ramme oss. Videre har vi en antakelse om verden som meningsfull og forutsigbar. Individet står sterkt forankret i troen på at en årsak fører til et resultat (man høster det man sår). Den siste antakelsen handler om menneskets opplevelse av sin verdighet og selvstendighet. Vi misliker at andre overskrider våre grenser, og vi liker å ta våre egne valg (Zacharie & Mehlsen, 2004). Disse antakelsene står på sett og vis som noen grunnleggende parametre i menneskets liv, og når de blir for vanepregede og stereotype, mister vi kanskje livets spenstighet og befinner oss i en situasjon som kanskje virker sørgelig forutsigbar og derfor meningsløs, eller i alle fall fargeløs. Vonde erfaringer kan også skake ved disse psykologiske parametrene og avstedkomme en ”skjevhet” i vår selvfølelse og dermed problemer i mellommenneskelige forhold. Angst, depresjon og andre symptomer kan også dukke opp som en følge av vaklende eksistensielle grunnpilarer. Overdreven frykt og fobier dukker opp når vi er usikre på vår sårbarhet, og sjenanse, isolasjon og depresjon er bare noen få symptomuttrykk som kan forekomme ved lavselvfølelse.   Kriser kan ofte avstedkomme ustabilitet i vår psykologiske plattform, med det kan også rive oss ut av livets selvfølgeligheter og gi oss en opplevelse av å leve fordi det alltid foreligger en fare for å dø. I så henseende kan krisen være vond, men likevel gi oss nye kurs, nye muligheter, kreve noe av oss og dermed skape fornyet livskraft.  

Det er ingen tvil om at religiøse grupper også kan gi emosjonell og praktisk støtte til mennesker i krise. Problemet oppstår når det sniker seg inn en skjult agenda som handler om å rekruttere nye medlemmer til gruppen. I så henseende kan religion være misledende og føre folk inn i ”dårlig tro” i situasjoner hvor de er på sitt mest sårbare.    

Kilder

Camus, Albert (1992): Sisyfos-myten. Gyldendal, København.

Claussen, Morten (1990): Samuel Beckett det nye litterære uttrykk. Solums Forlag A/S, Oslo.

Jacobsen, B. (1998). Eksistensens psykologi – en introduksjon. Bo Jacobsen og Hans Reitzel Forlag A/S, København.

Hogg, M. A & Vaughan, G.M. (2005). Sosial psychology. 4^th ed. Pearson Education Limited, Harlow.

Sartre, Jean-Paul (1964): Kvalmen. Etterord av Enzensberger, Hans Magnus. J. W. Cappelens Moderne Klassikere, Oslo.

Pargament, K.I. (1997). The psychology of religion and coping. The Guilford Press. 72 Spring Street, New York. NY 10012.

Zacharie, B. & Mehlsen, MY. (2004). Kræftens psykologi – Psykologiske og sociale aspekter ved kræft. Hans Reitzels Forlag.

Av Yousif Mahmud Razvi 
& Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no