Dødelige kulturkollisjoner

Noen kulturer gir menn status i kraft av sitt kjønn. Når mannsdominerte kulturer tuftet på patriarkalske ideer og religiøse antakelser møter likestillingstankegang, kan det oppstå farlige konflikter.

Psykoanalytisk sett vil man forklare forskjellen mellom det typisk feminine og det typisk maskuline som en følge av forskjellige modningsprosesser hos gutter og jenter. Gutters modningsprosess er betinget av separasjon fra moren for å utvikle maskulinitet og selvstendighet, mens jenters utvikling ikke er avhengig av en tilsvarende separasjon for å utvikle sin kvinnelige individualitet. Dette betyr grovt sett at maskulinitet defineres i kraft av separasjon og selvstendighet, mens det feminine defineres i kraft av tilknytning, noe som videre kan anstifte en underliggende frykt for intimitet hos gutter, og en underliggende frykt for separasjon hos jenter. Av den grunn kan man anta at gutter finner sine største utfordringer når det kommer til intime forhold, mens jenter har sine største utfordringer i forhold til egenrådig og selvstendig livsførsel (Gilligan, 2002).

I forlengelsen av dette kan man snakke om en vertikal og en horisontal livsorientering. Den horisontale holdningen tilhører det feminine prinsipp og vektlegger mellommenneskelige relasjoner og følelser fremfor regler, status og makt. I den maskuline og vertikale livsorienteringen forholder det seg motsatt. Her er det hierarkier, justis, styrke og rangering som står i sentrum på bekostning av følelsesmessige verdier og relasjonelle hensyn.

Sosiologen Gordon Rattray Taylor er en forfatter som har spesialisert seg på historikk og sosialvitenskapelige studier som utgangspunkt for tolkning av nye trender i samfunnet. Blant annet har han en teori som henspiller på forholdet mellom maskuline og feminine krefter i samfunnslivet. Han mener at forskjellige samfunn og sivilisasjoner har pendlet mellom en maskulin eller patriarkalsk orientering og en mer moderlig og omsorgsfull orientering. Han betrakter dette som to grunnleggende og til dels motstridende livsorienteringer som utkonkurrerer hverandre i forhold til innflytelse i den sosiale sfæren. I denne forbindelse lister han opp livsorienteringenes forskjellige ”karaktertrekk”.

Det feminine prinsipp (horisontal) vs Det maskuline prinsipp (vertikal)

  •   Tolerant i forhold til sex vs Restriktiv i forhold til sex
  •   Frihet for kvinner vs Begrenset frihet for kvinner
  •   Kvinner har høy status vs Kvinner har lav status
  •   Avholdenhet er ikke verdsatt vs Avholdenhet er verdsatt
  •   Egalitarisme vs Autoritær
  •   Tro på at alle mennesker er like vs Verdirangeringer
  •   Progressiv og nyskapende (leken) vs Konservativ
  •   Åpen for forskning og ny viten vs Mistillit til forskning og ny viten
  •   Spontan vs Forknytt
  •   Kjønnsforskjeller minimalisert vs Kjønnsforskjeller sterkt betonet
  •   Frykt for incest vs Frykt for homofili
  •   Hedonistisk (Nytelse og det gode liv) vs Asketisk (Avholde seg fra nytelse)

(Min oversettelse, gjengitt i Wilson, denne utg. 2007, p. 67)

Norge er et land med en regjering tuftet på sosialdemokratiske prinsipper. Vi har en likestillingspolitikk som er kommet relativt langt, og vi avskaffet forbudet mot homofili i 1972. I juni 2008 vedtok stortinget med stort flertall at felles ekteskapslov for heterofile og homofile par skulle tre i kraft fra 01.01.2009. Dette er noen få eksempler på det som gjør Norge til et samfunn hvor likhetsprinsippet og horisontal tenkning er verdsatt og høyt prioritert. Dette plasserer oss altså i den “feminine” delen i Taylors oversikt. Rundt om i verden finnes det imidlertid mange kulturer med “maskulint” orienterte, patriarkalske og konservative regimer. Iran er et eksempel på en stat som tidvis henretter mennesker for homofil atferd.

Det finnes mange andre eksempler på samfunn tuftet på patriarkalske ideer og religiøse antakelser som gir mannen høy status og herredømme, simpelthen fordi han er mann. I slike kulturer trenger ikke mannen besitte gode verdier, egenskaper og kvaliteter som menneske for å høste respekt og aktelse. Det tilkommer ham uansett fordi han tilfeldigvis er født som mann. I slike kulturer er mannen å betrakte som en enevoldshersker i familien, og i så henseende er likestilling et fremmedord, eller kanskje et skjellsord dersom vi lar konservative menn gi begrepet sin definisjon. Når denne maskuline mentaliteten kommer til Norge og møter myke likestillingsverdier, og oppdager at det er en egalitær holdning som er politisk korrekt, føler de seg raskt truet. Disse mennene har forankret sin verdi og sin status i et mannsdominert regime, og dersom det stilles spørsmålstegn ved deres status, noe de blant annet utsettes for i møte med norsk kultur, reagerer de ofte aggressivt. Dette har vi illustrert i en fortelling om æresdrap på WebPsykologen. Artikkelen heter Frykt og maskuline kulturer.

I dag har vi nettopp en situasjon hvor flere kulturer møter hverandre og bor side om side i samme by. Dette er sannsynligvis også noe av kimen til de konfliktene vi er vitne til når det gjelder integreringspolitikk og bestrebelsen på å leve sammen i harmoni på tross av kulturelle forskjeller. Når en liberal og tolerant sosialdemokrat, oppfostret på likestillingstankegang, møter en familie med en strengt religiøs forankring og en patriarkalsk organisering hvor mannen er familiens autoritære overhode, oppstår muligens det som på folkemunne kalles ”kultursjokk”. Det ser ut til at slike sjokk oppstår når forskjellige “eksistensnivåer” møtes og konfronteres med hverandre. Man kan også si at sjokket er et resultat av en feminin og horisontal orientering i møte med en maskulin og vertikal orientering. De feminine ”levereglene” sjokkeres av autoritære holdninger og undertrykkelse, mens de maskuline ”levereglene” sjokkeres av det de oppfatter som moralsk forfall og mangel på struktur og grunnleggende verdier.

Det finnes mange områder i livet hvor det er hensiktsmessig å forholde seg til regler og rangeringer for å hanskes best mulig med en situasjon. Det finnes også mange områder hvor ”emosjonell intelligens” og relasjonsskapende tiltak er særdeles hensiktsmessige. Med andre ord finnes det fordeler og ulemper på begge sider av Taylors oversikt, og akkurat det er en ganske viktig erkjennelse. I vår norske kultur er vi opptatt av å forstå andre perspektiver på sine egne premisser. Det er som regel politisk ukorrekt å dømme andre, og vi har i ekstreme tilfeller ikke lov til å si at noe er bedre enn noe annet. En slik inkluderende likestillingsholdning er ofte den eksistensielle grunntonen i det som kalles postmodernismen.

Postmodernismen er en holdning som avløser modernismen. Vi tror ikke lenger på de store fortellingene eller de store sannhetene. Vi tror isteden at alle perspektiver har livets rett og fortjener å bli sett og hørt. Vi er derfor opptatt av likestilling og inkludering av de stemmene som tidligere er ignorert eller undertrykt. Problemet med postmodernismen er at det blir vanskelig å rangere mellom ulike perspektiver. Dersom alle perspektiver er like verdifulle og ”riktige”, kan vi få problemer med å ta avgjørelser eller meisle ut en konkret handlingsplan. Dermed kan ekstrem postmodernisme (feminin i sin natur) virke impotent og vaklende, spesielt for mennesker som er vokst opp med rangering og klare grenser mellom sant/falskt og rett/galt og så videre. Norge er et land hvor det i flere politiske kretser, i kultur- og åndsliv samt i akademia er politisk korrekt med en postmoderne holdning. Denne postmoderne mentaliteten smykker seg med evnen til å forstå og akseptere alle på lik linje, men når de møter kulturer basert på hierarkier og det de oppfatter som undertrykkende praksis, blir postmodernisten aggressiv på en passiv måte. Dette fenomenet tror jeg kan gjøre regnskap for noen av de problemene vi ser i integreringspolitikken her til lands.

Noen deler menneskets bevissthetutvikling opp i faser. I forlengelse av slike teorier snakker man ofte om de menneskene som har utviklet seg lengst eller høyest i forhold til mental utvikling. Man nevner personer som Gandhi og Dalai Lama som representanter for det som kanskje kan kalles andregenerasjonsbevissthet. Det er få mennesker som har klart å bevege seg forbi mentaliteten til sin egen kultur og klatret høyere opp i bevissthetshierarkiet, men de som faktisk har klart det, besitter kvaliteter som er ganske spesielle. På et andregenerasjons bevissthetsnivå finner vi nemlig tilsynekomsten av en bevissthet som evner å tenke både vertikalt og horisontalt. Kort fortalt betyr det en mental kapasitet som både evner å forvalte en postmoderne perspektivpluralisme, og samtidig evner å ta konkrete avgjørelser på bakgrunn av dette. Denne type bevissthet vil tilstrebe to eller tre tilsynelatende ”motstridende” prinsipper, nemlig å inkludere (det feminine), samt rangere og reagere (det maskuline) i møte med livets utfordringer. For å si det litt enkelt, er det verdensledere av et slikt kaliber planeten har bruk for.

Jeg tror dessverre ikke at vår kultur har sitt eksistensielle gravitasjonspunkt på et slikt nivå, og dermed vil vi mislykkes på mange områder i livet. Vi vil oppleve konflikter og drakamper fordi vi ikke evner å håndtere både inkludering, likestilling, forståelse, aksept, rangering og handlekraft. Vi ender isteden opp i destruktive polariseringer, noe som kommer til å fortsette frem til ”folk flest” evner å kombinere de ”feminine” og ”maskuline” egenskapene på en nyansert og balansert måte. Dette er en uhyre vanskelig oppgave fordi den krever enorm innsikt i tingenes tilstand og eksepsjonelle ”empatiske” evner til å leve seg inn i andres perspektiver på tilværelsen.

Slik situasjonen er nå, hvor mesteparten av jordas befolkning befinner seg på mer eller mindre primitive nivåer av førstegenerasjonsbevissthet, vil vi se stadig nye kriger mellom mennesker som vil sitt eget beste og hevder at deres perspektiv på livet er det eneste riktige. Kjennetegnet på førstegenerasjonsbevissthet er nettopp en manglende evne til å leve seg inn i eller gripe en forståelse for den større sammenhengen. Man er fanget i sitt eget livsperspektiv og til dels intolerant ovenfor andre. Postmodernismen er blant de mest sofistikerte formene for førstegenerasjonsbevissthet, i og med at man her er flink til å inkludere og forstå andre, men postmodernisten har likevel lite overbærenhet med mer ”bombastiske” livssyn. De kan forstå dem, men gjør det på en nedlatende måte som ikke borger for konstruktiv samhandling. Isteden oppnår de en kaldfront hvor de selv forholder seg passive (på en aggressiv måte). Postmodernistene er pasifister, og i møte med maskulin mentalitet og krigersk religiøs fanatisme blir de myke og forståelsesfulle postmodernistene sprengt i fillebiter.

Den amerikanske filosofen og psykologen Ken Wilber (2001) påpeker at alle mennesker beveger seg fra mer primitive til mer sofistikerte former for bevissthet. Det er dette som skjer når man modnes fra barn til voksenperson. Det finnes utallige og veldokumenterte eksempler på psykologisk utvikling som nettopp handler om at mennesket i stadig større grad evner å ”ta et større blikk” på seg selv og tilværelsen. Små barn er egosentriske og navlebeskuende, men dersom de får gode vekstvilkår vil de utvikle seg, og sakte med sikkert forstå at man må ta hensyn til og forstå andres behov for å fungere godt som menneske.

I en verden hvor mennesker opererer på en form for førstegenerasjonsbevissthet, er det slik at grupper låser seg fast i sine egne forståelser av livet. Det er også slik at enkelte grupperinger går til angrep på de menneskene som forstår livet på andre måter. Dersom vi ser på menneskeheten som helhet, betyr det at vi dypest sett lider av en slags autoimmunsykdom hvor vi angriper hverandre. Hver gang et menneske oppdager nye ting som forandrer deres verdensanskuelse, tror de at de har funnet det suverene svaret på tingenes tilstand. Deretter mister de respekten for de menneskene som fremdeles forholder seg til et tidligere verdenssyn. De glemmer at de selv har vært i den posisjonen de nå angriper basert på ny innsikt i livets bokholderi.

Ken Wilber (2001) illustrerer dette problemet godt med en allegori: Et molekyl er på et hierarkisk høyere og mer avansert nivå enn et atom, men det er ikke dermed sagt at molekyler hater, diskriminerer eller undertrykker atomer av den grunn. Det ville være absurd. Dersom molekylene hadde hatt en menneskelig refleksjonsevne, er det sannsynlig at de ville bifalle atomene og anerkjenner deres avgjørende betydning for sin egen eksistens. De inkluderer dem og akter deres tilstedeværelse som sitt eget livsgrunnlag (Ibid. p. 11). Prinsippet er i bunn og grunn det samme når det kommer til bevissthetsnivåer. Hvert enkelt bevissthetsnivå er en videreutvikling fra det forrige, men problemet er at førstegenerasjonsbevissthet ikke erkjenner sitt eget grunnlag. De enkelte eksistensnivåene er ikke oppmerksomme på sin egen arv, men oppfatter isteden andre bevissthetsnivåer som ”mindreverdig”. På sett og vis er det som om molekylene og cellene i kroppen skulle begynne å krangle seg imellom, noe man altså innenfor somatikken kaller autoimmune sykdommer. Autoimmune sykdommer er en betegnelse på et toleransebrudd hvor immunsystemet reagerer mot kroppens egne celler og vev. Det kan bidra til flere sykdommer, blant de mest kjente er leddgikt og type-1 diabetes, men AIDS er også en slik immunsviktsykdom forårsaket av et virus.

Naturvitenskap fra modernismen trodde det var mulig å finne frem til gyldige sannheter. Med avansert teknologi og matematiske metoder eksperimenterte de med tilværelsen og menneskets kunnskapsbank eksploderte. Det viste seg at den ene sannheten avløste den andre, og stadig vekk forlot man tidligere forståelsesmodeller til fordel for nye. Når dette hadde pågått en stund, begynte man å tvile på at det over hodet fantes noen sannheter, og dette var postmodernismens vesentligste erkjennelse. Mennesket er alle tings målestokk og vi konstruerer derfor vår data på bakgrunn av vår subjektive menneskelighet, hvorpå de objektive sannhetene kun er en illusjon. Den målbevisste og fremadstrebende moderne naturvitenskapens skråsikkerhet, byttes ut med tilbakelent betenkelighet og kanskje et snev av uro i det som kan kalles postmodernismen. I en skjønnlitterær roman om filosofi og tanketradisjoner innvarsler Robert M. Pirsig den postmoderne æra i kjølevannet av den vitenskapelige metoden.

Det som forkorter levetiden for en eksisterende sannhet, er omfanget av hypoteser som blir framsatt for å finne en arvtager; jo flere hypoteser, dess kortere blir sannhetens levetid. Og det som later til å være årsaken til at antall hypoteser har vokst i de siste tiårene, ser ut til å være intet annet enn den vitenskapelige metoden selv. Jo mer vi observerer, dess mer får vi øye på. I stedet for å velge ut én sannhet blant en hel drøss med sannheter, øker vi i stedet antallet. Logisk sett betyr dette at når vi forsøker å bevege oss framover mot den varige sannhet, beveger vi oss ikke i retning av den i det hele tatt! Vi beveger oss bort fra den! Det er selve anvendelsen av den vitenskapelige metode som fører til at den forandrer seg!” (Pirsig, 1974, denne utg. 1997, p. 117).

Pirsig er skeptisk og tidvis litt forvirret i det han opplever som ”vitenskapelig produsert antivitenskap – kaos” (Ibid. p. 117). I boken Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel (1974) ser han at mennesket kan bli ganske forvirret i møte med mange sannheter på en gang, særlig når de fleste av oss leter etter én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt. Uansett skjer det en forandring i vår måte å betrakte verden på. Vi slutter å tro på den endelige sannheten, og de store fortellingene dør.

Når kulturer som fremdeles er hellig overbevist om verdens beskaffenhet møter et Norge som forholder seg til postmoderne relativisme, oppstår det konflikt. Mye av norsk mentalitet uttrykker tvil og skepsis ovenfor det som utgjør andre kulturers absolutte livsgrunnlag, noe som selvfølgelig oppleves som truende. Når mennesker føler seg truet, reagerer de ofte aggresivt, og kanskje er det en versjon av dette vi er vitne til når den ene terroraksjonen etter den andre rammer “Vesten”.

Postmodernismen er uten tvil en innsiktsfull “bevissthetsbølge” som har mye å takke moderne og vitenskapelige nyvinninger for, noe Pirsig påpeker i sitatet over. Ved hjelp av teknologi og raske transportmidler har verden blitt en åpen hage man kan utforske ved hjelp av en flybillett, en datamaskin eller ved å skru på TV. Perspektivene hagler inn og den postmoderne bevisstheten får virkelig testet sin ekspertise på perspektivforvaltning. I neste omgang angriper postmodernismen likevel sin egen herkomst med sarkasme og arroganse, mens denne indignerte herkomsten svarer med aggressiv fordømmelse på den stemoderlige behandlingen. Postmodernismen gjør nemlig et stort nummer ut av å kritisere den naturvitenskapelige metoden og poengterer at jakten på sannheter i de eksakte vitenskapene er premature eller håpløse. På samme måte kritiserer de gjerne religiøse forestillinger, noe som skaper konflikt. De forskjellige eksistensnivåene eller innfallsvinklene til livet, som dypest sett er betinget av hverandre, munnhogges på en litt fiendtlig måte. ”Det finnes en eksakt sannhet vi kan regne ut med viternskap!” “Nei, Gud har skapt verden og den er av åndelig kaliber!” ”Nei, dere tar feil! Verden er relativ, men det er ikke så godt for dere å forstå (dogmatiske idioter)”, og så videre. Dersom kroppens celler kranglet på denne måten, hadde vi vært i en tilstand av sykdom. Når elementer innad i den samme organismen angriper hverandre, kalles det for autoimmune sykdommer. På andregenerasjonsbevissthet opphører disse innbyrdes stridighetene, og fiendtlighet erstattes med forståelse, kunnskap, kompetanse og naturlig handlekraft.  Kanskje finnes kuren mot en ”global åndelig AIDS” (autoimmunsykdom) i det jeg her kaller andregenerasjonsbevissthet, altså evnen til å inkludere på en forståelsesfull måte, og samtidig rangere på bakgrunn av velkvalifisert oversikt. Med andre ord et vellykket ekteskap hvor maskuline og feminine krefter ikke kjemper om suerenitet, men utfyller hverandre på en måte som skaper helhet og sammenheng der det før var konflikt og uro.

Kilder

Gilligan, Carol (2002). Med en annen stemme – Psykologisk teori og kvinners utvikling.

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

Wilson, Robert Anton (19. utg., 2007, 1. utg., 1983). Prometheus Rising. New Falcon Publications, USA. (Anbefales!)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no & SinSyn

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here