Løgn er kongeveien til kaos

Hvis du har Anne Frank på loftet, bør du lyve hvis nazistene banker på, men ellers er løgn noe som nesten aldri lønner seg. Oppriktighet gir deg det beste livet. Hvorfor?

Løgn er et interessant fenomen som alle har erfaring med. Sam Harris (2013) har skrevet en bok om løgn, og han påstår at løgn er kongeveien til kaos. Det finnes mange former og grader av løgn, og han begynner boken med å differensiere mellom løgn og bedrag. Bedrag kommer også i mange fasonger, men ikke alle former for bedrag er løgn. Når en person sminker seg, er det ofte for å se mer attraktive ut. Å sminke seg er ikke en aktiv løgn, men kanskje et ørlite bedrag. Man kan likevel være en sannferdig person selv om man bruker sminke. Å være oppriktig og ærlig krever ikke at vi innrømmer til alle vi møter at vi har pyntet på vårt eget utseende.

Et annet mildt bedrag kan dreie seg om å møte en person på gata og late som om du ikke ser vedkommende. Kanskje har du ikke tid til å prate, lyst til å prate eller kanskje du har en underliggende sosial angst som gjør at tilfeldig smalltalk er uhyre anstrengende for deg. Du går forbi uten å etablere kontakt, selv om du faktisk har sett vedkommende og burde sagt «hei».

Når noen spør hvordan du har det, vil de fleste svare at de her det greit, selv om de ikke har det greit. Dette ligner mer på en løgn, men egentlig er det fortrinnsvis en måte å følge opp sosiale konvensjoner på. Ovenfor noen mennesker kan vi være mer oppriktige når de lurer på hvordan vi har det, men ofte er dette bare en innledende frase til en kort samtale i forbifarten. En slik samtale har ikke tid eller plass til dypere tematikk so ikke kan avsluttes etter noen få linjer. Derfor følger vi reglene og sier at vi har det bra, og returnerer spørsmålet som en høflig gest. Dette er kanskje løgn, men ikke løgn av den sorten hvor vi med viten og vilje forkludrer sannheten eller undergraver fakta for å skade et annet menneske.

Det vi betrakter som den ondartede løgnen innebærer en bevisst villedelse av andre når de forventer troverdighet og ærlig kommunikasjon. Dermed er magikere og pokerspillere ikke å betrakte som ondartede løgnere, selv om bedrag ligger i kjernen av deres virksomhet.

Folk lyver for at andre mennesker skal danne seg bilder av virkeligheten som er falske. Når informasjonen vi lyver om er viktig for et annet menneske, og vi med vilje underslår fakta, har vi kanskje gjort oss skyldige i løgn av den mer ondsinnede varianten.

Det er mange grunner til at mennesker lyver. De lyver for å dempe skam eller unngå flauser. Noen lyver for å overdrive egen suksess, mens andre lyver for å skjule noe de har gjort galt. Det hender også at mennesker lager avtaler de ikke har til hensikt å holde.

Ofte er det slik at løgneren ikke tror at mottageren tar skade av løgnen så lenge den ikke oppdages, men dersom man forsøker å sette seg i mottakerens sted, er det lett å oppdage at vi selv hadde følt oss bedratt i en omvendt situasjon.  Det er også slik at vi til en viss grad kjenner andre på oss selv, og en person som har lett for å lyve, kan raskt konkludere med at andre er som ham. Dermed vil enhver relasjon på sett og vis ødelegges av en underliggende mistillit. Man kan si at bedrag og mistenksomhet er to sider av samme mynt. Harris viser til forskning som antyder at all form for løgn, også det vi kaller hvite løgner, assosieres med mindre tilfredsstillende relasjoner. Oppriktighet, åpenhet og ærlighet er altså egenskaper vi setter høyt. De er motsatsen til forvirring og kaos. I vår tid kan det virke som om sannheten er hardt angrepet av løgnens kaoskrefter. I Gotham City er det Jokeren som er bildet på dette kaoset, i vår tid er Trump Jokeren.

 

Harris siterer en studie som sier at 10 % av kommunikasjonen i et ekteskap består av mildt til moderat bedrag. Blant studenter på college er raten helt opp på 38 %. Det er mange problemer med løgn, og jeg kan ikke skrive om alle her, men jeg vil nevne noen av de viktigste.

Integritet

Løgn er noe som ødelegger vår integritet. Integritet handler mye om å handle på måter som er i pakt med våre idealer. Det handler også om å handle på måter som ikke påfører oss skam eller anger. Å lyve er et direkte angrep på vår egen integritet. Gjennom løgn forkludrer vi grensen mellom den sannheten vi lever og hvordan andre oppfatter oss. Det kan være fristende å lyve om oss selv for å fremstå bedre enn vi er, eller i frykt for at andre vil mislike oss dersom de forstår hvordan vi «egentlig er».

Alltid på vakt

Når du av ulike årsaker begynner å lyve, har du også lagt ut på en krevende vei. Mentalt sett må du hele tiden passe på at løgnen opprettholdes. Du må vite hva du har sagt til hvem, og det skal ikke så mange løgner til for å miste oversikten. Dette skaper et ugreit og uoversiktlig landskap hvor mye av din mentale energi er bundet opp i frykt for å bli «avslørt».  Og selv om du ikke blir «avslørt», kan det hende at andre mennesker fornemmer at du har et løssluppent forhold til sannheten. Selv om de ikke kan ta deg i dirkete løgn, kan de slutte å stole på deg. Det er ikke uvanlig at vi kjenner en løgner på «magefølelsen», og kanskje er det slik at ansiktet vårt avslører vår egen løgnaktighet og usikkerhet i et eller annet mikrouttrykk vi ikke kan kontrollere, men som likevel plukkes opp av andres intuisjon.

Mer løgn enn vi noensinne har sett

Som nevnt lever vi i en tid hvor en av verdens mektigste menn lyver på en måte vi ikke har sett tidligere. Han blånekter for ting han har sagt eller gjort, selv om han har sagt og gjort dette til skuye for hele verden. Han lyver ikke på den vanlige politiker-måten, som handler mer om å dempe enkelte fakta til fordel for andre, men han lyver på same måte som en fireåring.

«Har du tatt godteriet?»

«Nei», sier fireåringen med munnen full av godteri.

Timothy Snyder skriver boken «On Tyranny» hvor han gjør oss oppmerksomme på ulike aspekter ved en tyrann. Boken kommer som en betimelig advarsel, selv om han nesten ikke nevner Trump. Blant hans 20 kapitler om ting vi har lært fra historien om tyranner, handler ett av dem om å respektere sannheten. I det vi gir opp fakta, gir vi også opp vår egen frihet. I det vi lar Trump lyve så det renner av ham, har vi også gjort oss sårbare for et tyranni vi har sett før, men kanskje ikke trodde vi skulle få se igjen. Hvis ingenting er sant, så kan ingen kritisere makten, fordi det ikke finnes noen grunnlag for en slik kritikk. Hvis ingenting er sant, så kan den som roper høyes og har mest makt, gjøre hva som helst. Den største lommeboken kan kjøpe det sterkeste (rampe)lyset og dermed all makt.

Man kan tenke seg at dette dukker opp i et såkalt postmoderne klima, hvor vi har sluttet å tro på sannheter, men snarer ser for oss at alle perspektiver er like viktige og like «sanne». Her er det politisk korrekt og respektere alle for det de mener, og det er ikke lov til å si at noe er «bedre» en noe annet. Jeg føler at postmodernisme er en farlig intellektuell hengemyr. det er noe sensitivt over postmodernismen fordi den lytter til mange stemmer, men i det den ikke våger å si at noen tanker, ideer og handlinger er verre enn andre, blir den impotent og en mulig lekeplass for all verdens farlige ideologier og maktmisbrukere. Timothy Snyder påpeker imidlertid at Trump fenomenet ikke nødvendigvis er postmodernismens virkelige djevel, men snarere at hans lemfeldige omgang med sannheten er et typisk og helt vanlig grep for den som ønsker å bli en diktator. Når alt du ikke liker kan avskrives som «fake news» lever vi ikke bare i postmodernistisk relativisme, men i pre– fascisme.

Enhver epoke har sine heltefigurer. En tid preget av overflod av informasjon som ikke kan verifiseres, og en tid hvor verdens mektigste mann definerer sannheten etter eget humør og forgodtbefinnende, er en tid på kanten av totalt kaos. Vår tids skurker er de som lyver for egen vinning, makt og manipluering av folket. Vår tids helter blir i så henseende dem som snakker sant. Vi ser opp til dem som er oppriktige, åpne og ærlige. Dette er et tema man kan belyse i et politisk perspektiv og et samfunnsmessig perspektiv, men for meg er det et tema jeg jobber med på et langt mer personlig plan hver eneste dag.

Jeg driver med gruppeterapi, og målet vårt i terapi er ofte å bli en mer oppriktig variant av os selv. Det handler om å våge å være åpne og ærlige ovenfor hverandre og mennesker vi møter. Mennesker som søker hjelp ved psykiatrisk poliklinikk har ofte et problem med ulike former for løgn. mange av dem lyver for seg selv, uten at de vet det. Og andre lyver i møte med verden fordi de er redde for å bli avslørt som mindreverdige. Av ulike årsaker har de lært å se på seg selv som mindre verdt enn andre, og veldig ofte bruker de alt for mye energi på å fremstå slik de tror at andre forventer, snarere enn å fremstå som den de «egentlig er». De lyver for å skjule noe som ofte er en tillært vrangforestilling de har om egen verdi, påført dem av mobbing, kritikk eller avvisning fra gjentatte opplevelser gjennom livet.

I boken «On Becoming a Person» fra 1961 skriver Rogers at de fleste klienter kommer i terapi og beskriver en bestemt årsak for at de trenger behandling. De forteller at det er problemer med ektefellen, vanskeligheter på jobb, en urettferdig sjef, problemer med å regulere egne følelser og impulser eller noe lignende. Rogers mener at de fleste mennesker ser for seg at det er en bestemt årsak til at de har problemer, men denne «årsaken» var sjelden kjernen i problemet. I følge Rogers har de fleste mennesker til syvende og sist det samme problemet: De er desperate etter å bli seg selv, fullt og helt. Man kan også si at de er utmattet av (selv)bedrageri.

Bak problemene, som de først presenterte i terapi, gjemte det seg altså et mer grunnleggende problem: De ønsket å «ta av seg masken». De var slitne av å spille en falsk rolle eller strebe etter et ideal som egentlig ikke passet dem. Disse menneskene var som regel svært bekymret for hvordan de ble oppfattet av andre. De var også opptatt av hva ytre føringer eller andre mennesker mente de burde gjøre i ulike situasjoner. Istedenfor å lytte til seg selv, lyttet de så mye til andre at de mistet et fortrolig forhold til sine naturlige tilbøyeligheter, ønsker, behov, meninger og verdier. Livet ble en anstrengende kamp for å være noe i andres øyne, og kanskje kan man si at disse menneskene hadde «mistet seg selv» bak en sosial fasade. Løgn ble eneste utvei, samtidig som det fanget dem i et psykologisk fengsel.

I slike tilfeller handlet terapi om å bringe disse menneskene tilbake til deres umiddelbare opplevelse av livet og situasjonen. De ble en person (jf. «On becoming a person«), istedenfor å leve livet som en sosial refleksjon.

I terapi har vi konstruert en setting som skal være trygg og ivaretagende. Det må være trygt fordi målet vårt er å uttrykke oss uten å lyve. Vi skal trene på å være mer oppriktige, og i denne prosessen oppdager deltakerne at de ikke blir nedvurdert eler kritisert dersom de våger å ta av seg masken. De kan ha vanskelige følelser og et opphop av hat eller frustrasjon fra et smertefullt liv, men i det mennesker våger å være åpne om hvem de er, blir de sjelden dømt, men snarere respektert. Å være åpen skaper nesten alltid en bedre relasjon. I terapi lager vi altså en setting hvor målet er å slutte å «lyve». Det vil også si at vi slutter å snakke slik sosiale føringer forventer og leger opp til. Vårt mål er oppriktighet, og når vi klarer dette, skaper vi relasjoner som er kurerende på tvers av ulike diagnoser. Noen ganger tenker jeg at deltakerne i gruppeterapi trenger på å være moderne helter. De er mennesker som trenger på å være mest mulig oppriktige, selv om det av og til kan være ubehagelig i den pågjeldende situasjonen. De som tåler det umiddelbare ubehaget ved å blotte sin egen sårbarhet eller være mer ærlig ovenfor sine medmennesker, slipper for den langvarige smerten det er å leve med «en maske»

Selvfølelsens psykologi

Denne artikkelen tar for seg temaer som går igjen i mine bøker og selvrfølelse. Er du mer interessert i denne typen psykologi, håper jeg at du klikker deg inn på linken til venstre og anskaffer deg en eller begge bøkene. Ved å kjøpe dem fra denne nettsiden, får du dem til best pris med gratisk frakt og rask levering.

Bli den du er

En viktig del av en slik forandring handlet om å akseptere og ta ansvar for alle aspekter ved seg selv. Det innebar for eksempel en radikal aksept av motstridende følelser. Det betyr ikke at man skal handle på alle følelser, men tillate at de er der. Mange vil oppleve at man kan ha sterke og motstridende følelser, spesielt for mennesker som står oss nær. Det er ikke uvanlig at man både kan elske en person svært høyt, mens man fra tid til annen kan oppleve et like sterkt hat rettet mot den samme personen. Personer som betyr noe for oss, vil vi føle sterkt for, både i positiv og negativ forstand. Dersom vi undertrykker de negative følelsene fordi de er «sosialt uakseptable», skamfulle eller virker skremmende, risikerer vi å leve på falske premisser. Vi er ikke avklart med vårt indre liv, og vi blir tiltagende opptatt av å opprettholde en flott fasade i frykt for at de undertrykte følelsene skal komme til overflaten. På denne måten «lyver vi for oss selv om vårt indre liv», og det gir grobunn for lav selvfølelse og usikkerhet. På ett eller annet nivå vet vi at vi ikke er oppriktige, men inntar en bestemt rolle, og denne stilltiende erkjennelse viser oss at vi i bunn og grunn ikke kan stole på oss selv.

Rogers viser oss at mennesket ikke er en fastlåst størrelse. Vi endrer oss hele tiden, og i denne prosessen vil følelser komme og gå. For å bli en «hel» person må vi innse at tilfeldige følelser ikke må få lov til å definere oss, men aksepteres som et midlertidig uttrykk for en bestemt opplevelse og en bestemt situasjon. Rogers hevder at menneskets største problem er at de hele tiden forsøker å kontrollere alle aspekter ved seg selv og sine opplevelser, og resultatet er at personligheten ikke funderes i virkeligheten, men i et konstruert bilde man har av en ideell personlighet.

Rogers mente at mennesker kunne være mer seg selv i en relasjon preget av åpenhet, respekt, trygghet og ærlighet. I terapisituasjonen var han aller mest opptatt av å skape gode relasjoner til sine klienter. Hans hovedoppgave som terapeut var å tilstrebe følelsesmessig innlevelse i den andre, og når han klarte det, ville den andre oppleve å bli tatt på alvor, sett og forstått, og dermed åpnet det seg en mulighet for å være «mer seg selv» og mindre bundet av sosiale koder, ego-kamper og andre spill. Det skapte en atmosfære hvor klientene kunne være seg selv uten maske.

Mange vil mene at man kunne oppnådd helt andre resultater i familien, i politikk eller på arbeidsplassen dersom man tilstrebet et «Rogeriansk klima». Mennesker ville få muligheten til å utfolde seg på helt andre måter, uten den angsten som både opprettholdes og forsterkes i de sosiale spillene som hindrer genuin nærhet mellom mennesker. En oppriktig president ville vært den mest potente medisin mot en verden som i verste fal kollapser i kaos.

Det viser seg også at sosiale spill er noe som «smitter». De menneskene som bærer en sosial maske og henfaller til sosiale spill fremfor en mer åpenhjertig versjon av seg selv, ansporer andre mennesker til det samme. Motsatt vil de menneskene som er åpne og ærlige fremprovosere en mer åpen relasjon i kraft av sin egen væremåte. Det vil altså si at vi kan skape ganske store forandringer i vårt eget og andres liv dersom vi våger å være litt mer autentiske, ærlige og åpne. Det krever imidlertid at vi utvikler en større aksept for oss selv, noe som kan være utfordrende, men ikke umulig!

At ærlighet varer lengst, er en klisje, men i lyset av det meste man finner av psykologisk teori, ser det ut til å stemme.

Kilder

Harris, Sam (2013). Lying. Four Elephant Press, US.

Rogers, C. (1961). On becoming a person. Boston: Houghton Mifflin.

Snyder, Timothy (2017). On tyranny – Twenty lessons from the Twentieth Century. The Bodley Head, London

 

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here