Mennesket har to hoder

La oss se på et veldig kjent eksperiment fra et forskningssenter i København. To fysikkstudenter gjentar hvert sitt vitenskapelige eksperiment med lys. Den ene oppdager at lys dypest sett er bølger i bevegelse, mens den andre oppdager at lys dypest sett er små partikler i bevegelse. Spørsmålet som dukker opp er det samme som har hjemsøkt fysikken i lange tider: Er lys bølger eller partikler? Dersom de to studentene er veltrente og flinke i sitt fag, vil de ikke feste sin lit til verken det ene eller det andre eksperimentet. De vil ikke tro på noen av dem, og de vil tro på begge to (!) 

Et filosofisk og psykologisk trent sinnelag vet at ethvert nervesystem fabrikkerer sin egen modell av virkeligheten. Dagens fysikkstudenter vet også at ethvert vitenskapelig eksperiment på tilsvarende vis fabrikkerer sine egne modeller av virkeligheten. Det betyr også at logikken som skriver seg fra Aristoteles, og baserer seg på en sann/falsk dikotomi, bør være utrangert i moderne psykologi og fysikk. 

I boken Our knowledge of the external world (1914, denne ut. 1993) drøfter Bertrand Russell forholdet mellom virkeligheten og våre mentale modeller av virkeligheten. Den avantgarde filosofen Robert Anton Wilson låner Russells argumenter i boken Quantum psychology (1990, denne utg. 2007), hvor han forsøker å bevise at mennesket har to hoder (!) 

Jeg vil kort gjengi Wilsons begrunnelser som er både selvfølgelige og oppsiktsvekkende på samme tid. De fleste mennesker er inneforstått med at vi lever i en objektiv virkelighet, eller at den objektive virkeligheten eksisterer utenfor oss eller omslutter oss. Den ytre virkeligheten blir tilgjengelig for oss blant annet via øynene. Ved hjelp av synet overføres ”energisignaler” eller ”bilder” av verden til hjernen som fortolker bildene og lager mentale representasjoner. Hjernen er en dirigent som setter sammen den innkommende informasjonen om den ytre virkeligheten til en indre modell av verden. Det betyr at vi lever i en ”ytre virkelighet” som vi lager bilder eller modeller av i vår ”indre opplevelsesverden”. Dermed kan man si at vi egentlig aldri har en direkte erkjennelse av den ytre virkeligheten. Det vi kjenner er de mentale modellene av den ytre virkeligheten som er konstruert inne i vårt eget hode. 

Det vi ser, som vi alminneligvis tror og mener eksisterer utenfor oss selv, eksisterer egentlig internt, altså inne i hodet. Alt vi tenker og vet noe om baserer seg på erfaring med egenkomponerte mentale modeller, noe som leder enkelte filosofer til å tvile på at verden over hodet eksisterer. Siden vi ikke kan erfare verden direkte, men gjennom våre egne modeller av verden, er det i prinsippet mulig at vi egentlig lever i en drøm hvor opplevelser av den ytre virkeligheten egentlig er et mentalt produkt av vår egen kreative bevissthet(!)

Denne posisjonen kalles solipsisme, og den er ikke spesielt populær i vitenskapsteoretisk sammenheng. Solipsisme kommer fra latin sol som betyr alene, og ipsis som betyr selv. Dette er rett og slett en ganske merkverdig filosofisk posisjon som hevder at psyken er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun er et resultat av psykens egenkomponerte mentale forestillinger. Når verden ikke eksisterer og andre mennesker er et spillfekteri for min egen bevissthet, blir det vanskelig å forholde seg til noe som helst. Dermed unngår vi en solipsistisk konklusjon ved å anta at den ytre virkeligheten eksisterer. 

Det vi imidlertid kan utlede fra det ovenstående, er at vi ikke kan se eller erkjenne denne virkeligheten direkte. Vi ser en modell av den inne i vårt eget hode. Til daglig glemmer de fleste av oss at vi fortrinnsvis opplever vår egen modell av virkeligheten, hvorpå vi oppfører oss som om den indre modellen eksisterer utenfor oss selv. Faktum er at virkeligheten er ekstern og modellen er intern, og de to versjonene av virkeligheten okkuperer hvert sitt område. 

På bakgrunn av dette konkluderer Wilson (2007) med at mennesket har to hoder: De har et fysisk hode som holder til i virkeligheten, og en modell av dette hodet som holder til i bevisstheten. Når vi står foran et speil for å pynte på hodet og gi det en sosialt akseptabel fasade, hender det at vi opplever modellen som flott og tiltrekkende, mens andre ganger opplever vi modellen som lite attraktiv og frastøtende. Det betyr ikke nødvendigvis at hodet i den virkelige verden har endret utseende, men at modellen i vårt eget hode forkludres av følelser og ”psykologiske stemninger” i vårt indre landskap. Men hva er forholdet mellom vår egen modell av virkeligheten og den egentlige virkeligheten? Nettopp det er det intrikate spørsmålet som har hjemsøkt vestens filosofi gjennom uminnelige tider. 

Dersom vi kommer til en dyp erkjennelse av at vår opplevelse av virkeligheten, andres opplevelse av den samme virkeligheten og virkeligheten i seg selv (dersom den eksisterer) kan være svært forskjellig, har vi vunnet et viktig psykologisk verktøy. Det betyr at vi ikke nødvendigvis kommer til å stole på aller våre emosjonelt ladede fortolkninger av oss selv og vår plass i livet. Dystre dager og negative tilbakemeldinger vil ikke i like stor grad få lov til å styre vår identitetsfølelse og dagsform.  På bakgrunn av en erkjennelse av ovenstående, kan vi til en viss grad diskvalifisere en følelse av å være verdiløs fordi vi vet at følelsen ikke nødvendigvis er ”sann” og dermed kan den heller ikke tilskrives en absolutt definisjonsmakt over vår egen faktiske verdi. På bakgrunn av ovenstående er det overhengende sannsynlig at den negative selvfølelsen er korrumpert av negativt forskrudde modeller som lurer oss inn i depresjon fordi vi blindt stoler på modellenes virkelighetsvurderinger. På sett og vis er det først og fremst Freud som har satt fingeren på dette innenfor psykologien. Han påpeker at våre indre modeller av virkeligheten er skrudd sammen på bakgrunn av tidligere erfaringer og relasjoner til foreldre, noe som gjør vår selvfølelse sårbar og til dels upålitelig, hvis ikke udugelig, dersom vi har vokst opp under dårlig omsorg i utrygge omgivelser. Terapi handler om å modifisere og utvide våre indre modeller slik at de blir mer fleksible og dermed atskillig bedre å navigere etter gjennom livets opp- og nedturer.

 

Anbefalt litteratur

Boken Quantum psychology av Robert Anton Wilsom har både facinert og inspirert meg. Den er skrevet som en forlengelse av boken Prometheus Rising, og jeg oppfatter mye av Wilsons sitt forfatterskap som et slags filosofisk narkotikum for den menneskelige psyke. Det er litt på kanten, litt uortodoks, ikke spesielt akademisk og veldig artig. Gjennom menneskets historie har tanker, verdier, holdninger og atferd blitt farget av språk og kulturens rådende oppfatning av universet. Gjennom en skarpsindig, filosofisk og velinformert diskurs gjør Wilson avansert filosofi om til et viktig redskap i hverdagen. Ved hjelp av kvantefysikk (quantum mechanics), relativitet, ikke-euklidsk geometri, ikke-aristoteliske logikk og general semantics, har den vitenskapelige oppfatning av verden endret seg dramatisk fra bare noen tiår siden. Likevel er store deler av menneskelig tenkning fortsatt dypt forankret i en primitiv form for kosmologi som skriver seg fra middelalderen. Boken til Wilson tar sikte på å endre din måte å oppfatte deg selv og universet på, og jeg synes han lykkes ganske godt. Noen sier at hans bøker er materialistiske i sin holdning og forståelse, andre kaller det vitenskapelige, mens noen insisterer på at det representerer mystisisme. Robert Anton Wilson er alt dette og mye mer. Om ikke man imponeres av alle hans resonnementer, kan man ikke unngå å mores. Jeg anbefaler både Quantum psychology og Prometheus Rising til alle som er opptatt av menneskets psyke og alle bevissthetens (u)mulige egenskaper.

 

Kilder

Russell, Bertrand (1993). Our Knowledge of the External World: As a Field for Scientific Method in Philosophy. Routledge, reprint edition.

Wilson, Robert Anton (10. utg., 2007, 1. utg., 1990). Quantum psychology – how brain software programs you & your world. New Falcon Publications Tempe, Arizona, USA.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

14 KOMMENTARER

  1. Jeg har pådratt meg en plage som heter øresus – tinnitus. I – eller like innenfor- ørene mine har jeg en konstant blanding av sus og piping.

    Øresus kan ha fysiske årsaker, men den kan sjelden fanges opp med f.eks mikrofoner. Øresus skyldes blant annet en feilprogrammering i det limbiske nervesystemet.

    Med andre ord: Strengt fysisk og naturalistisk sett finnes ikke øresus!

    Det er til liten trøst når det suser og piper som verst, men litt morsomt er det jo. 🙂

  2. Et artig eksempel i forlengelse av artikkelens tema! Det høres imidlertid svært ubehagelig ut. Du har sjekket at det ikke er en av/på knapp ett eller annet sted på kroppen?

    Sondre

  3. Det er svært ubehagelig ja.
    Av/på-knappen leter jeg etter, jeg skal bl a snart til ultralyd av blodårene i nakken. Forsøk viser at en del av de mer heavy antidpressiva kan hjelpe noen, og så finnes det noe som heter Tinnitus Retraining Therapy, som er langt inne i ditt fagfelt. Så spesialiserer du deg på det, skal jeg komme og bruke frikortet mitt flittig hos deg. 😉

  4. Vet ikke om jeg forstod dette rett. Men kan dette sammenlignes med “Leveregler” som man har oppervervet seg gjennom tidene,- altså automatiske reaksjoner på enkelte ting?

  5. Jeg tenker på hvor viktig det er for det lille barnet å få ros og positiv tilbakemld. fra sine omsorgspersoner og andre de er glade i og ser opp til – en trygg plattform tidl. i livet. Vi vet jo at hvis vi forteller et barn at det er umulig…, mange nok ganger, ja, da oppfyller barnet denne profetien. Likedan kan det være med ting som går på utseendet. Hvis en i nærmiljøet og eller andre kommer med kritikk av f. eks. nesen, at den er veldig stor, ja da følger dette barnet gjennom livet, speilet viser en stor nese selvom det motsatte er sannheten, slik en person med anorexia ser en tykk person i speilet, mens omverdenen ser det motsatte! Tror det samme kan skje selv i voksen alder, ja, gjennom hele livet og derfor skal man være forsiktig med tankeløse uttalelser, selv om de ikke er vondt ment, kan det skade selvbildet til den andre enormt. Menneskesinnet er forunderlig og det er god grunn til undring og refleksjoner over den fantastiske hjernen og de puss den kan spille oss.

  6. Jeg som person er blitt formet av mine opplevelser gjennom livet og dermed oppfatter – tolker jeg en situasjon i forhold til det, mens de rundt igjen vil ha hver sine oppservasjoner og opplevelser av det, utfra sine tidl. erfaringer. F.eks. om vi er 4 personer tilstede, kan vi tolke situasjonen på 4 f.skj. måter, utfra tidl. erfaring. Persepsjon: Sansing-tolkning utfra lagret info, i minnet, og trekker så konklusjoner utfra dette. Er jeg på villspor eller? ; )))

  7. Den tause kunnskapen, som dessverre ikke blir skrevet ned, hører vel også til her!

  8. Takk for mange gode innspill! Når jeg skrev denne artikkelen tenkte jeg først og fremst på Immanuel Kant og den såkalte kopernikanske vendingen innenfor filosofi. Kant forteller oss at verden ikke nødvendigvis er slik vi oppfatter den. Han poengterer at vi alltid, i større eller mindre grad, er med på å skape våre egne verdensbilder. Vi er altså med som dirigent i vår oppfattelse av verden og oss selv. Dersom alle tar denne erkjennelsen innover seg, virkelig anerkjenner at våre verdensbilder og vårt selvbilde ikke nødvendigvis er direkte refleksjoner av virkeligheten, men korrumpert av vårt psykologiske maskineri, tror jeg at muligheten for psykologisk endring og selvutvikling hadde vært større. Jeg mener også at det er psykologisk utviklende å lese filosofi. Hanne Hoff W. har helt rett i at dette er selve grunntanken i sosialkonstruksjonisme.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here