Mer psykologi og kritisk tenkning i skolen

Faktakunnskap har vi på mobilen, men evnen til å skille mellom løgn og etterrettelig informasjon er krevende. Evnen til å tolke vårt indre liv og verden rundt oss er avgjørende. Det bør inn i skolen.

Jeg diskuterer ofte verdispørsmål med mennesker som mener noe annet enn meg selv. Jeg synes det er stimulerende, utfordrende og tankevekkende. Det er en slik samtale som også er utgangspunktet for denne artikkelen, som på sett og vis skal handle om menneskers mentale begrensninger. Vi er sårbare for trangsyn, manipulasjon, illusjoner og vrangforestillinger, men det er mulig å oppdage en del tankemessige feilslutninger med riktig verktøy. Jeg hevder at skolen må ha sitt hovedfokus på slike verktøy i utdannelsen av de kommende generasjoner. Evnen til kritisk tenkning, skille sjarlataner fra oppriktige fagfolk og se forskjellen på pseudovitenskap og etterrettelig kunnskap er helt avgjørende i en verden som står på randen av kaos på grunn av en underliggende relativisme som gir de slueste av oss muligheten til å lyve om nesten alt.

Kritisk tenkning forebygger mental sløvhet

Selv om jeg til tider fremstår som svært kritisk til religion, er det ikke min mening å påstå at religiøse mennesker er mentalt sløvere enn ateister og agnostikere, men at mennesker generelt sett er ganske sløve. Våre vurderinger er korrumpert av det som kalles bias, uansett hvor objektive og rasjonelle vi ønsker å være. Som mennesker går vi i «tankefeller» som gjør at våre valg og vurderinger avviker fra det som stemmer overens med virkeligheten. Eksempelvis kan vi være under innflytelse av det som kalles bekreftelsestendens. Det vi si at vi søker informasjon som stemmer overens med det vi allerede mener å vite, mens vi ignorerer informasjon som strider imot det vi vet fra før. Optimismebias er det samme som ønsketenkning. Noen ganger resonnerer vi i tråd med våre følelser og finner konklusjoner som ikke nødvendigvis er sanne, men følelsesmessig tilfredsstillende. Status quo-bias refererer til motstand mot forandring. Det er de konservative kreftene i mennesket som sørger for at vi foretar valg som sikrer at ting forblir de samme, eller forandrer seg så lite som mulig. Det er også kjent at hukommelsen vår ikke er en veldig pålitelig kilde. Majoriteten av oss husker bruddstykker av ting som har skjedd, og alt som ligger mellom disse bruddstykkene konstruerer vi på strakarm når vi skal gjenfortelle en historie. Her har vi det «narrative selvet» som sørger for å lage sannsynlige sammenhenger uavhengig av hva som egentlig skjedde. Det finnes mange tankefeller av denne typen, og de fleste av oss faller ned i dem oftere enn vi tror.

Spørsmålet er om det finnes en vaksine som beskytter oss mot de alvorligste feilslutningene. Vaksinasjon innebærer vanligvis at vi utsettes for svake eller døde smittestoffer slik at kroppen bygger opp et forsvar mot sykdommen. I dette tilfelle er det snakk om å beskytte seg mot virus på tanken. Richard Dawkins (2009) har foreslått at mennesker kan bli smittet av såkalte memer. Det er informasjonsenheter som blir spredt mellom mennesker i form av ideer og forestillinger. Noen memer er falske og forelder oss på ville veier. Her er det altså viktig å være på vakt, og vi må lære oss hvordan vi kan beskytte oss selv mot «mentale blindspor». Moderne samfunn er tross alt avhengige av innbyggernes dømmekraft. Borgerne må være klar over de vanligste triksene som blir spilt ut i kvakksalverens teater. Vi må lære oss å gjenkjenne memer som fører til en uhensiktsmessig eller skadelig livspraksis. Hvis ikke risikerer vi å bli et offer for neste trollmann.

Å begrense vrangforestillingenes innflytelse på våre perspektiver, kan gjøres på to måter: Utdannelse og filosofiske undersøkelser.

Fra mitt sekulære humanistiske perspektiv, vil det være et poeng å vaksinere tidligere enn det vi gjør i dag. Sekulær humanisme er mest utbredt på høyere utdanningsnivå. Men for tiden undervises det lite i psykologi eller filosofi på lavere klassetrinn, noe som levner våre mest sårbare sinn åpne for de rareste ideer. Kanskje burde man ha en tidlig innføring i vitenskapsteori eller filosofi med fokus på metodelære, sammen med enkelte kurs i praktisk psykologi. Her kunne man også fokusere på den vitenskapelige metoden, ikke bare som en prosedyre, men som et forsøk på å fostre kritisk tenkning og forståelse for metodenes muligheter og begrensninger.

Et slikt fokus kan lære de unge å møte forførende feiltolkninger og illusjoner med et kritisk blikk, sammen med de riktige forklaringene. Lærere må våge å konfrontere falske påstander, og kanskje kunne man hatt et eget fag som tok for seg det vaklende grunnlaget i pseudovitenskap. Samtidig er sannsynligvis matematikk og logikk viktige verktøy for å avsløre løgn, men ofte anser man disse disipliner som i overkant avanserte for en utrent tenker. Misvisende fortolkninger av statistikk er eksempelvis noe media utsetter oss for på ukentlig basis. Men man trenger ikke nødvendigvis en doktorgrad i statistikk eller sannsynlighetsberegning for å kikke inn i kulissene til de fremste bløffmakerne. Skeptisk analyse kan fungere som en slags holdning til ny informasjon, selv om man ikke har alle studiepoengene som kreves innenfor alle områder. I et innføringskurs kan man ha et slags overordnet fokus på kritisk undersøkelse, og supplere undervisning med enkle forsøk for å berike temaene med personlig erfaring. En enkel sammenligningsstudie av tilfeldig utvalgte horoskop, eller et eksperiment hvor elevene leser hverandre i Tarot kort, kan gjøre nytten. Noe så enkelt som en for eller imot undersøkelse kan anspore til kritisk refleksjon. Illusjoner, vrangforestillinger og bombastisk tankegods trives best uten motstridende innspill. Ved å trene elevene til å se en sak fra flere sider, kan man bidra til en slags «mental oppdragelse» som styrker evnen til å undersøke ting på egenhånd.

Det er uheldig at bare de privilegerte og «skoleflinke» får kunnskap nok til å forholde seg kritisk til autoriteter slik at de instinktivt kan avsløre tankefeller og illusjoner. I vår iver etter å fylle hodet med fakta, kan det hende at vi undervurderer stimulering av kritisk tenkning og nysgjerrig undersøkelse. Da jeg gikk på skolen og lærte matematikk, sa læreren at jeg måtte forstå dette fordi jeg ikke alltid kom til å gå rundt med en kalkulator i lomma. Der tok mattelæreren feil. Jeg har alltid en kalkulator i lomma, og jeg går dessuten rundt med verdens største leksikon innebygd i min smarttelefon. Problemet er ikke tilgangen på informasjon, men min evne til å sortere god og dårlig informasjon fra hverandre. Jeg trenger opplæring som kaospilot.

Det er ikke engang en selvfølge at en bachelorgrad gjør oss immune mot ganske vanlige feiltolkninger innenfor en del områder. Dersom folk flest hadde rimelig god trening i å stille behendige spørsmål og evaluere svarene, kan det hende at hele samfunnet hadde fått et viktig løft. Uten slik trening er man henvist til å tro på det autoritetene påstår, og det vil alltid være noen som misbruker sin autoritet.

Homeopati, åndelig helbredelse, terapeutisk berøring, magnetisk healing, krystallkuler og engler. Listen er lang over alternative intervensjoner som påstår at de har en velgjørende effekt i den konkrete virkeligheten av materie, kjøtt, blod og liv. Men når de blir bedt om å etterprøve sine resultater i tråd med krav for etterrettelig praksis, strekker de ikke til.

Med riktig verktøy kan en befolkning leve etter det russiske ordtaket («doveryai, no proveryai») som ble adoptert av Ronald Regan under den kalde krigen: «Trust, but verify».

12. februar 2018 skriver filosofiprofessor Ole Martin Moen om fremtidsskolen i et debattinnlegg i Dagbladet. Han snakker blant annet om huskeveldet som refererer til at en alminnelig skolegang krever at vi har god hukommelse og husker bestemte fakta. Det kan gå på bekostning av evnen til å se de store linjene, sammenhenger og dynamikken i menneskelig samhandling og utvikling. Ole Martin Moen er grunnleggeren av humanistskolen, og her vil han ha læreplaner som kanskje ligner det jeg er inne på i denne artikkelen. Dog tror jeg at skolen allerede i dag er mer i takt med disse tankene enn da jeg gikk på skolen. En lærervenn av meg forklarte at de nye læreplanene var opptatt av at elevene skal «lære å lære», nettopp fordi vi ikke vet hva slags kunnskap vi har bruk for i fremtiden. Det betyr at vi ikke nødvendigvis skal proppe de små hodene fulle av faktakunnskap, men trene hjernen deres til å takle den epoken vi kaller for informasjonssamfunnet.

Mer psykologi inn i barneskolen

I tillegg til dette med kritisk tenkning og evnen til å være kaospilot, mener jeg at skolen bør inneholde en del mer psykologi enn den gjør i dag. Psykologisk «klokskap» går under mange navn, men her vil jeg kalle det for mindsight (sinnsyn) med referanse til professor i psykiatri Daniel Siegel.

Vi vet at mye psykiske vanskeligheter og relasjonelle ”uvaner” går i en slags sosial arv mellom generasjoner. Spørsmålet er om vi er nødt til å gjenta fortidens tabber. Daniel Siegel mener at vi kan trene opp vår oppmerksomhet og innsikt i egen livshistorie på en måte som bryter de destruktive mønstrene. Siegel baserer seg på nye funn i nevrobiologi som viser hvordan våre mellommenneskelige relasjoner gjennom oppveksten direkte påvirker utviklingen av hjernen. Han introduserer begrepet ”mindsight” som kan forstås som en slags ”mental muskel”, eller egenskap, som vi kan trene opp. Denne ”mentale muskelen” er helt sentral for psykisk helse, og det handler om vår evne til å legge merke til vårt eget indre liv. Direkte oversatt blir ”mindsight» til ”sinnsyn” – altså et fenomen hvor vi betrakter vårt eget sinn.

Mindsight er rett og slett vår evne til å ”se innover” slik at vi kan forstå våre indre liv med mer klarhet, integrerer hjernen og styrke våre relasjoner til andre. Mindsight er en form for fokusert oppmerksomhet som tillater oss å se det interne arbeidet i vårt eget sinn. Det hjelper oss å komme ut av autopilot, inngrodd atferd og vanemessige responser. Mindsight gir oss evnen til å sette navn på følelser, avsløre repeterende negative tanker og dermed oppnå mer kontroll og balanse i møte med livets utfordringer. Istedenfor å være et offer for destruktive mønster i vårt psykiske liv, inntar vi rollen som observatør. Det betyr i neste omgang at vi har mulighet til å gi følelsene som oppstår et navn og ”temme” deres innflytelse istedenfor å bli overveldet.

Mindsight er en ferdighet man kan lære seg. Det er den grunnleggende ferdigheten som ligger bak det man kaller emosjonell og sosial intelligens. Når man utvikler ferdigheter i mindsight, utvikles også den fysiske strukturen i hjernen. Denne åpenbaringen er basert på en av de mest spennende vitenskapelige oppdagelser av de siste tjue årene: Hvordan vi fokuserer vår oppmerksomhet former strukturen i hjernen.

Poenget med mindsight er at vi trener opp den linsen vi bruker for å ”se innover”. Det handler om å innta rollen som en nøytral observatør av vårt eget indre liv. En forsker vil studere et fenomen over lang tid for å komme til bunns i ulike sammenhenger. På samme måte bør vi forholde oss til vårt eget indre liv. Vi studerer sinnet og oppdager hvordan vi av og til overreagerer, er unødvendig bekymret eller lar oss fange av følelser. Hver gang vi betrakter oss selv på denne måten, styrkes vår evne til mindsight. Det betyr at vi gradvis vil ha muligheten til å koble inn en slags reflekterende bevissthet i situasjoner hvor vi føler oss presset. Det betyr i neste omgang at mulighetene for å handle og reagere på en mer hensiktsmessig måte, blir sterkere. De fleste foreldre har opplevd å bli sinte på barna i situasjoner hvor det strengt talt var unødvendig. Av og til er lunten kort og vi skyter fra hoften, noe som kan gå ut over våre nærmeste. Ofte handler dette om stress og små irritasjoner som har bygd seg opp over tid på ”livets tredemølle”, og plutselig kommer det til overflaten på en unyansert og lite konstruktiv måte. Mindsight er en mental styrke som demper forekomsten av hverdagslige utageringer og stress. Vi blir flinkere til å forstå og legge merke til vårt eget indre liv, og på den måten blir vi bedre kjent med oss selv og vår evne til å tale motgang og stress.

Min påstand er at evnen til å «kikke innover», studere sitt indre liv, som i bunn og grunn er selve essensen i psykologifaget, er et element man med fordel kunne innføre på et tidlig tidspunkt i skolesystemet. Psykologi er studie av mentale prosesser, og fordelen ved å kjenne til egne mentale prosesser er enorm. Man kan hevde at dette er noe foreldre bør ta ansvar for, og det er jeg enig i, men dessverre er ikke alle foreldre like flinke til å stimulere barns utvikling av mindsight. Foreldre med gode evner til mindsight vil klare å speil barnet på en måte som gir barnet en god forståelse og oppmerksomhet på eget indre liv. Det vil videre styrke barnets evne til å regulere egne følelser, reflektere over vanskelige situasjoner og beholde ro og balanse i møte med motstand. Med andre ord er utviklingen av mindsight forebyggende for omtrent alle mulige lidelser og problemer man kan støte på gjennom et liv. Foreldre med lite eller begrenset evne til mindsight, vil i mindre grad klare å videreføre denne egenskapen til egne barn. Når vi i tillegg vet at denne evnen er noe man kan trene opp og lære seg, i en kombinasjon av teori og praksis, tror jeg at dette vil være noe av det mest verdifulle bidraget vi kan gi til barns allmennutdanning.

Sekulær humanisme som utgangspunkt

De som følger WebPsykologen vet at jeg har et prosjekt som handler om å utforske de virkelig store spørsmålene i livet. For komme dypere inn i våre eksistensielle grunnvilkår, har jeg gått i dialog med de store visdomstradisjonene, og da spesielt kristendom. Jeg ser på meg selv som en myk ateist, eventuelt en agnostiker, men jeg er likevel svært interessert i religiøse perspektiver på livet, særlig i lyset av psykologi. Mitt møte med religion er i ferd med å bli til en bok som skal hete Psykologens journal, og den kommer ut på Cappelen Damm til høsten. I videoen under kan du få et lite glimt av dialogen jeg har ført med kristne mennesker, og her er det pastor Rune Tobiassen jeg diskuterer med. Blant de temaene vi snakker om i denne videoen, som du også kan hente ned som podcast, er altså hva vi bør lære våre barn. Hvordan vil våre perspektiver påvirke barna våre? Er det greit å påvirke barn i helt bestemte retninger? Når det gjelder religion, mener jeg at skolevesenet bør forholde seg nøytralt. Jeg beskriver meg selv som sekulær humanist, et ståsted jeg også føler er det beste utgangspunkt for et skolesystem. Dette synspunktet korresponderer dessuten ganske godt med systemet her i Norge.

Sekulær humanisme ser på mennesket som fritt, bevisst og ansvarlig. I en sekulær stat kan alle få lov til å tro på hva de vil, men de kan ikke praktisere sin tro dersom den går ut over andres ve og vel. Lover og regler skal ikke basere seg på en bestemt religion, ettersom det nødvendigvis vil underkjenne alle som ikke tilhører denne religionen. Sekulære humanister forsøker å forklare de fleste spørsmål i livet med utgangspunkt i fellesmenneskelig erfaring, fornuft og empati. Man kan la seg inspirere av filosofer, ny forskning, innovative ideer og ny innsikt, men vil aldri akseptere “sannheter” gitt av profeter som påstår å ha fått en innsikt fra en høyere makt.

Rune Tobiassen ser annerledes på dette, og mener at vi bør ha muligheten til å fortelle de yngste om kristen tro. Han tar til orde for å beholde kristendom som en viktig del av allmennopplæringen, og da vil han ikke nødvendigvis likestille kristendom med de andre religionene, slik som praktiseres i faget som kalles krle: Læreplan i kristendom, religion, livssyn og etikk.  Har du innspill til denne samtalen, må du gjerne legge igjen noen tanker i kommentarfeltet under.

 

Kilde

Siegel, Daniel J. (2012). The Developing Mind, Second Edition – How Relationships and the Brain Interact to Shape Who We Are. Guilford Publications

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here