Perspektiver på rusmisbruk og avhengighet

Er rusmisbruk og avhengighet et psykologisk problem, en "sykdom i viljen", eller handler det om biologi og hjerneorganiske tilpasningsmekanismer?

Tidligere har man sett på rusmisbruk og avhengighet som en ”sykdom i viljen”. Et slikt syn fordømmer den avhengige pasienten i forhold til moralsk karakterstyrke og evnen til å leve et ”fornuftig” liv. Det finnes fremdeles mange fordommer mot rusmisbrukere i befolkningen, men profesjonelle helsearbeidere har i dag helt andre måter å betrakte avhengighet på. I dag tar vi som regel utgangspunkt i flere supplerende forklaringsmodeller for å begripe dybden og kompleksiteten i rusmisbruk og avhengighet.

Grovt sett kan man dele de ulike teoriene inn i biologiske sykdomsmodeller og psykososiale teorier. De biologiske modellene fokuserer på hjerneorganiske forandringer som følge av rusmisbruk, og hvordan dette avstedkommer en tilpasning til stoffet og videre fører til en fysisk avhengighet. De psykososiale teoriene tar i større grad høyde for hvordan rusmisbruk kan forstås som en måte å håndtere følelser og mestre psykologisk ubehag på. Her forstår man ikke psykologiske problemer som mangel på karakterstyrke, men som et naturlig resultat av vonde og vanskelige erfaringer fra tidligere i livet. Årsakene til psykiske lidelser er også enormt komplekse og svært individuelle. Poenget er at avhengighet og rusmisbruk må forstås på bakgrunn av flere perspektiver, noe som vil være med på å styrke behandlingstilbudet og dempe stigmatiseringen av denne pasientgruppen.

Misbruk av naturlige og menneskeproduserte stoffer har i alle fall eksistert siden man oppdaget hvordan man fremstiller alkohol gjennom gjæring. Det er usikkert akkurat når alkohol ble brukt for første gang, men det finnes bevis som skriver seg så langt tilbake som år 10,000 f. Kr. I moderne tid nevner Dr. Benjamin Rush (ofte regnet som psykiatriens far) alkoholavhengighet i sin avhandling om mentale lidelser. I Medical Inquiries and Observations upon the Diseases of the Mind kaller Rush alkoholavhengighet for en “viljesykdom”. Ideen om avhengighet og dets årsaker og behandlinger har forandret seg betraktelig siden den tid. Dr. Rush sin hovedbehandling var blodtapping og ”svettebehandling”. På tross av dr. Rush sine bestrebelser på å forstå og kurere alkoholavhengighet, er avhengighet fremdeles en kompleks ”sykdom” hvor det ikke finnes én universell behandlingsmodell som passer for alle. Det finnes mange ulike tilbud som baserer seg på ulike teorier, og dette mangfoldet gjenspeiler sannsynligvis avhengighetens komplekse natur.

Definisjoner

I dagens medisin er det ofte slik at behandlingen foreskrives på bakgrunn av definisjonen på den sykdommen man lider av. Dermed er det viktig å forstå akkurat hva avhengighet refererer til. Dessverre finnes det ikke en enkel definisjon som dekker hva det vil si å være avhengig i alle tilfeller. På grunn av flere og til dels flertydige definisjoner, dreier det seg i dag mer om å plukke ut symptomer fra en liste hvor man må tilfredsstille et visst antall symptomer for å kvalifisere for en diagnose (vanligvis 3 eller flere fra en liste med 7 over en 12-månedersperiode).

(Merk: på denne listen fokuserer man noen ganger på adferd i stedet for på et aktuelt stoff i et eventuelt misbruk. På denne måten dekker kriteriene ikke bare stoffmisbruk, men også andre former for avhengighet som shopping, gambling eller andre prosessavhengigheter. [modifisert fra addiction and recovery. org]

  1. Toleranse – Et fenomen som innebærer at man må øke mengden av eksempelvis rusmidler for å oppnå samme effekt.
  2. Tilbaketrekning – fysiske og mentale symptomer som hovedsakelig oppstår dersom man fjerner stoffet eller tilgangen til det man er avhengig av. For narkotikamisbruk er såkalt tilpasning samt grad av toleranse velkjente fysiologiske mekanismer.
  3. Stoffet inntas over lengre perioder og i større mengder enn beregnet. Denne automatiske økningen av dosering merkes spesielt godt ved ulovlig narkotikamisbruk.
  4. Et konstant ønske om å redusere bruken og samtidig gjentatte mislykkede forsøk på å redusere bruken. Kortvarig abstinens vil føre til bruk som raskt kommer tilbake til samme nivå som før abstinensen og til og med opp på et høyere nivå. Dette, i tillegg til punkt 3, oppleves av pasienter som økende mangel på kontroll. Mangel på kontroll assosieres dessuten med angst, noe som ofte er et vanlig ledsagersymptom ved avhengighet.
  5. Man bruker mye tid på å skaffe, bruke eller komme seg etter virkningene av det avhengighetsskapende stoffet eller den avhengighetsskapende virksomheten.
  6. Aktiviteter som regnes som viktige blir nedprioriterte på grunn av misbruket. Disse kan være relatert til jobb, personlige mål, fornøyeligheter og sosiale aktiviteter. I kombinasjon med punkt nummer 5 merker de fleste her en tendens til at stoffet begynner å ”ta over livet mitt”.
  7. Man fortsetter bruken til tross for at man vet at det er skadelig, enten fysisk, psykologisk eller sosialt.

For å se hvordan disse punktene brukes i forhold til avhengigheter som ikke inkluderer stoffmisbruk, kan du klikke deg inn på en oppdatert (Jan, 2010) debatt om hvordan punktene brukes i forhold til sexavhengighet. Se disse artiklene i Psychology Today: What Is He Thinking?  skrevet av Michael Bader D.M.H. og motargumentet, Why sex-addiction is not an excuse – The difficult reality of diagnosing addictions skrevet av Adi Jaffe.

Det finnes også en rekke mer psykologiske faktorer som gjør seg gjeldende ved avhengighet og rusmisbruk. Her kan man snakke om en annen form for tilbaketrekning og isolasjon. Noen mener det handler om en følelse av skam i forhold til kontrolltapet forbundet med avhengighet og misbruk. Det kan også anstifte angst og uro, noe som ofte gjør at mennesker trekker seg unna sosiale fellesskap, og dette er en særdeles avgjørende faktor i forhold til utvikling av depresjon.

Tilpasning og toleranse

Man driver fortsatt og kartlegger de psykososiale aspektene ved avhengighet, mens symptomene i forhold til toleranse og tilpasning allerede er relativt godt kartlagte. Den mest aksepterte forståelsesmodellen er den som tar utgangspunkt i at rusmidlets virkestoffer påvirker reseptorenes (“mottakerne” i nervecellene) plassering over tid ved høyt forbruk hos den avhengige pasienten.

Disposisjonell toleranse handler om at mindre av det avhengighetsskapende stoffet når frem til den aktive plasseringen i vår ”nevrokjemi”. Dette kan skje når en person blir mer effektiv i forhold til metaboliseringen av det aktuelle rusmidlet. For eksempel, hvis enzymene som ”avgifter” et stoff reguleres opp i leveren, så økes metabolismen, og antallet aktive stoffer reduseres raskere enn hos en som ikke misbruker stoffet. Hvis man tilfører en konkurrerende agonist (naloxone for opiater) så vil det også produsere toleranse, ettersom den tilførte ”agenten” blokkerer den aktive plasseringen og forhindrer binding av det misbrukte stoffet.

Toleranse er også et fenomen som påvirkes av mekanismer i cellene. Ved at antall reseptorer reduseres for et spesielt stoff, vil også effekten dempes i cellene. En annen cellemekanisme er tilbakemeldingsresponsen til den aktuelle nevrotransmitteren som rusmidlet fasiliteter. Utgangspunktet eller grunnlaget for nevrotransmitteren (enten sekundært i forhold til rusmidlets virkemåte, eller fordi rusmidlet i seg selv imiterer en nevrotransmitter) er på sett og vis forhøyet på grunn av tilførsel av rusmidlet, noe som videre fører til at den normale produksjonen er redusert. Mange rusmidler overtar kroppens egen produksjon av ulike virkestoffer i hjernen, som regel de som har med lyst og velbehag å gjøre, og på den måten forteller de systemet at det ikke behøver å produsere dette stoffet selv. Etter hvert forventer kroppen at stoffet tilføres kunstig ”utenfra”, og kroppens egen produksjon er juster ned på et minimumsnivå. På den måten vil man oppleve mye ubehag den dagen man forsøker å slutte med stoffet. Kroppen regnet med at stoffet skulle tilføres i form av rusmidlet, og har derfor ikke beregnet å stå for produksjonen selv.

I tillegg kan cellemekanismer være ansvarlige for en forsterket evne til å bryte ned virkestoffene i rusmidlet, noe som gjør kroppen mer effektiv i nedbrytelsesprosessen, som igjen gir seg utslag i høyere toleranse.

Kroppens tilpasning til det nye stoffet kommer som en slags forlengelse i forhold til konsekvensene ved økt toleranse. Kroppen har modifisert sin måte å takle ting på, og dermed etablert et nytt nivå for homøostase. Det betyr at det misbrukte stoffet har blitt en del av kroppens nye ”normaltilstand”. Det å fjerne stoffet kan ofte resultere i en overveldende (og kanskje dødelig) rekke av symptomer som kan kalles en ”negativ overdose”. Alle de fysiologiske forandringene som førte til toleranse resulterer nå i et behov for det aktuelle rusmidlet for at kroppen skal fungere skikkelig.

Det må understrekes at toleranse og tilpasning også skjer i forhold til mange foreskrevne medisiner og i forhold til doseringer som brukes i behandlingsøyemed. Avvenning er en teknikk som ofte brukes for å avhjelpe symptomene som oppstår når man fjerner stoffet kroppen har vent seg til og trenger for å fungere. Steroider og antidepressive midler brukes i denne sammenheng.

Psykososiale aspekter

Det er bakom de fysiologiske forholdene ved avhengighet at de ekte psykologiske og sosiale skadene gjør seg gjeldende. I dag anser man disse for å være like tungtveiende i avhengighetsprosessen som de farmasøytiske effektene. En av grunnene til dette er den høye forekomsten av tilbakefall hos narkotikamisbrukere som har vært rene i flere måneder og til og med i flere år. Stoffet i seg selv er ute av kroppen og systemet for lenge siden, men likevel hender det ofte at tidligere rusmisbrukere faller tilbake og gjenopptar misbruket.

Psykososiale mekanismer kan også være med på å forklare hvorfor noen misbruker stoff til å begynne med. Ingen fysisk avhengighetsmekanisme kan forklare menneskets bestrebelser på å løse problemer eller avhjelpe psykologisk ubehag. Vonde følelser kan takles på mange destruktive måter. Noen arbeider hele dagen for å unngå å komme i kontakt med emosjonelt ubehag, andre utvikler tvangshandlinger som en måte å distrahere oppmerksomheten vekk fra underliggende psykologiske problemstillinger og noen forvalter vanskelige følelser gjennom rusmisbruk, pillemisbruk eller overspising. På sett og vis kan man betrakte veldig mange symptombilder som en måte å håndtere eller unngå underliggende psykologiske konflikter og emosjonelt ubehag.

Den bredeste definisjonen av avhengighet betrakter problemet som et biopsykologisk fenomen. Biologidelen gjør regnskap for en del evidens som blant annet peker på at genetikk trolig spiller en stor rolle både når det gjelder hvem som blir avhengige og hvor alvorlig avhengigheten vil bli. En ting er uansett helt sikkert: Vi ser ikke lenger på avhengighet slik vi gjorde på Dr.Rush sin tid. Vi betrakter altså ikke avhengighet som en “sykdom i viljen” eller en moralsk ufullkommenhet. Selv om samfunnet fremdeles har tendenser hvor avhengige stigmatiseres som mislykkede mennesker (både når det gjelder moralsk karakter og fornuft), vil profesjonelle helsearbeidere ha fokus på den underliggende ”sykdomsprosessen”. Det vil si at de tar høyde for den fysiologiske siden ved avhengighet, men også for de psykologiske aspektene. De psykologiske aspektene fordømmer ikke den avhengige pasienten, men forsøker å forstå ulike uheldige hendelser og erfaringer som eventuelt har skapt utrygghet og ubehag hos pasienten. Deretter kan man i noen sammenhenger se hvordan rusmisbruk har vært en måte å håndtere problemene på.

Konklusjon

Rusmisbruk og avhengighet er en kompleks affære med sørgelige bivirkninger og tilleggsproblemer. I noen sammenhenger handler avhengighet og misbruk av rusmidler om biologi alene, mens andre ganger handler det om både biologi og psykologi. Slikt må vurderes i hvert enkelt tilfelle, men vurderingsprosessen bør foregå med begge perspektivene for øye.

Av
Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød,

Psykolog Janne Risholm Liverød &
William Morrison

 
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here