Postmoderne angst & identitetskrise

I artikkelen som heter Den postmoderne idioten innledet jeg med en kort redegjørelse for bevegelsen fra premoderne livsanskuelser til moderne og postmoderne måter å oppleve verden på. Jeg hadde fokus på de negative sidene ved postmodernisme, noe jeg også vil ha i denne artikkelen. Min hypotese i denne teksten er at vår postmoderne tidsånd kan gi grobunn for ulike identitetsproblemer eller identitetskriser. Jeg vil først sitere innledning fra artikkelen om den postmoderne idioten for å skape en helhetlig sammenheng i dette argumentet.

 

I premoderne samfunn laget man magiske teorier på de fenomenene man ikke kunne forstå eller utlede på annet vis. Det var et samfunn preget av overtro og religiøse ritualer. Industrialisering og modernisering gav oss stadig flere redskaper til manipulering og beregning av naturen, noe som førte til en gradvis avmystifisering av en rekke fenomener. De eksakte vitenskapene øynet et håp om å regne ut hele universet og tilværelsen med stor presisjon. Livet ble sammenlignet med et biljardbord hvor det teoretisk sett var mulig å regne ut alle eksistensielle kromspring i livets bokholderi. Newton tegner opp et univers på kausale prinsipper, men før folk flest har hørt om Newton, er han allerede utrangert av Einstein som forfekter at verden (på et subatomisk nivå) er langt mer underfundig enn det man oppdager i en analyse av årsak og virkning. Mens man i modernismen hadde et håp om en entydig sannhet, og dermed en forutsigbar tilværelse, har man i postmodernismen gitt opp jakten på universelle sannheter og konkludert med at verden er kaotisk. […] Vi er såkalt perspektivpluralister som er flinke til å se en sak fra mange forskjellige vinkler, men denne egenskapen gjør oss til syvende og sist ganske handlingslammede. På hvilket grunnlag skal vi egentlig gjøre noe som helst, når alle premissene dypest sett er relative og usikre?” (Liverød, 15.09.2010 fra WebFilosofen.no)

 

Den postmoderne identitetskrisen

I vaklevoren og tvilende postmoderne ånd, reagerer de litterære personlighetene på ”modernismens” fastlåste forklaringsmodeller, sosial rangering av mennesker, splittelsespolitikk, dogmer, grådighet og ensidige påstander. Men samtidig anerkjenner de at menneskets eksistensielle vilkår blir krevende når man river ned den delen av det menneskelige grunnlaget som er bygd på absolutte holdepunkter. I denne situasjonen blir enkeltindividet selv ansvarlig for rett og galt og hva som er sømmelig opptreden i alle de forskjellige rollene man går inn og ut av i løpet av en dag. Den postmoderne identitetskrisen kommer når man i fortvilelse stiller spørsmålet, ”hvem er jeg?”, og den eneste som kan svare er deg selv. Hvis denne belastningen blir for stor, kan det hende at man rømmer inn i et religiøst fellesskap for å hvile i rammebetingelser som er atskillig tydeligere og dermed krever langt mindre av vårt eget bevissthetsmaskineri. Det finnes selvfølgelig også en rekke andre ideologier og grupperinger med fastlagte spilleregler som frigjør enkeltindividet for en del ansvar, og derved demper den eksistensielle angsten. 

 

Å tvile som Descartes

Når det postmoderne bevissthetsnivået eller mentaliteten punkterer alle bastante forklaringsmodeller, kan det hende at prisen man betaler er et eksistensgrunnlag fundert på relativisme. Dette begrepet skriver seg helt fra Protagoras’ (485-415 f.Kr.) grunnsetning om ”mennesket som alle tings målestokk”. Når vi ikke kan være sikre på om våre individuelle forestillinger stemmer overens med virkeligheten eller Sannheten i universell forstand, blir sannheten og avgjørelser på tilværelsens spørsmål relative til individet som uttaler seg og handler på disse omstendighetene. Den franske filosofen René Descartes var også inne på dette når han beviste sin eksistens på grunnlag av sin tvil: ”Jeg tviler, derfor er jeg” (”Dubito ergo sum”). Han kunne ikke være sikker på at verden faktisk eksisterte, men han kunne ikke tvile på at han tvilte på verdens eksistens, og dermed konkluderte han med at han selv, Descartes, eksisterte fordi han tvilte. Gjennom sine filosofiske undersøkelser kommer Descartes til at å tvile er å tenke, og derfor får han også ”Cogito ergo sum”; ”Jeg tenker, derfor er jeg”, som finnes i §7 av del I i Principia philosophiae og i del IV i Om metoden. Det er dette sitatet den franske filosofen er mest kjent for. 

 

Å tvile seg til handlingslammelse og forvirring

Dette er et litt artig filosofisk resonnement, men det kan ha dyptgripende konsekvenser dersom man funderer livet på en slik tvil, noe den postmoderne personligheten har en tendens til å gjøre. Den irske forfatteren Samuel Beckett illustrerer dette gjennom hele sitt forfatterskap. Romantriologien, Molloy (1961), Malone dør (1963) og Den unævnelige (1964) handler om personer som ustanselig reflekterer over seg selv og sine gjøremål.  Fortellersubjektet setter spørsmålstegn ved seg selv, og deretter flyter Descartes tvil fritt. Beckett tar rett og slett Descartes på ordet og konstruerer en litterær allegori ved å overføre tvilen til praksis. Den enkle filosofiske retorikken benyttes ikke bare på den intellektuelle og rasjonelle fornufts bevegelse mot sikker kunnskap, men også på andre menneskelige bedrifter. Descartes tvil utspiller seg i romantriologien i forhold til hverdagslige og fysiske prosesser, som for eksempel en tur i skogen, hvor Molloy blir værende, fordi han etter hvert ikke kommer av flekken (Claussen, 1990, pp. 64-66). Skal jeg gå frem eller tilbake, bli stående, eller skal jeg sette meg ned eller gå til venstre? Ingenting virker mer fornuftig enn noe annet, hvorpå Malone blir fullstendig handlingslammet. Hva skal han gjøre? Han fanges i sine egne livsfilosofiske spekulasjoner. Han tenker rett og slett så mye på livet at han glemmer å leve det. 

 

Angst for å tisse i pissoar

Becketts forfatterskap kan leses som en overføring av den radikale tvilen i praksis, og de pågjeldende hovedpersoner gjennomgår selvbevissthetens handlingslammende og fremmedgjørende opplevelser. På mange måter ligner dette litt på prestasjonsangst eller kanskje livsangst. Man blir så oppmerksom på sin egen person at det blir vanskelig å foreta seg noe som helst på en naturlig og smidig måte. Enkelte ting må foregå uten at man reflekterer så mye over det. Ett eksempel som kanskje er lettere å sette seg inn i enn Molloys problemer ute i skogen, er noe vi alle sammen gjør hver dag, nemlig å tisse. Dersom man har dårlig tid eller blir stående ved et offentlig pissoar med andre menn ved sin side, hender det at mennesker får problemer med å gjøre sitt fornødende. Her kommer tanker inn og forstyrrer kroppens naturlige mekanismer. Man blir oppmerksom på at tiden er knapp eller at sidemannen kanskje forventer at man skal begynne å tisse umiddelbart, noe som lett kan forkludre hele prosessen. Poenget er at et eksistensgrunnlag som krever at man hele tiden tenker over seg selv og livet (selvbevissthet), i mangel på faste holdepunkter, kan føre oss inn i en usikkerhet som både kan virke angstprovoserende og handlingslammende. Dette er en av ulempene ved det jeg her kaller det postmoderne eksistensnivået. Litteraturen og kunsten er full av eksempler på dette, men hverdagen vår er også til en viss grad preget av endeløse refleksjoner som gjør oss litt impotente og handlingslammede i enkelte situasjoner. 

 

Kilder

 

Beckett, Samuel (1961): Molloy. Arena, Fredensborg.

Beckett, Samuel (1963): Malone dør. Arena, Fredensborg.

Beckett, Samuel (1964) Den unævnelige. Arena, Fredensborg.

Claussen, Morten (1990): Samuel Beckett det nye litterære uttrykk. Solums Forlag A/S, Oslo.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. Spennende!

    “Den franske filosofen René Descartes var også inne på dette når han beviste sin eksistens på grunnlag av sin tvil: ”Jeg tviler, derfor er jeg” (”Dubito ergo sum”). Han kunne ikke være sikker på at verden faktisk eksisterte, men han kunne ikke tvile på at han tvilte på verdens eksistens, og dermed konkluderte han med at han selv, Descartes, eksisterte fordi han tvilte. Gjennom sine filosofiske undersøkelser kommer Descartes til at å tvile er å tenke, og derfor får han også ”Cogito ergo sum”; ”Jeg tenker, derfor er jeg” ”

    Bare en kort kommentar: Jeg har alltid oppfatta det som at det viktigste for Descartes ikke var tvilen, men at det ikke var mulig å tvile på alt, i betydningen “ingenting eksisterer”. Det måtte finnes noe – et JEG – som tvilte.

  2. Ja, det er også min forståelse Svein. Det eneste man kan være sikker på er tvilen. Og ideen bak artikkelen er at identitet bygd på tvil borger for et særdeles utfordrende liv og identitetsdannelse. Faren er at mennesket rammes av en slags dyp usikkerhet, eller det noen fenomenologer kaller ontologisk usikkerhet.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here