Når kan vi stole på barna våre?

Tillit og mistillit representerer ofte et vanskelig dilemma. Tillit skaper selvtillit, mens mistillit kan ødelegge en god relasjon, men vi kan ikke alltid stole på barna våre?

“Det er like galt å stole på alle som ikke å stole på noen.” Foreldre kommer ofte med kommentaren: ”Jeg kan ikke stole på barnet mitt…”, men forventer likevel at barnet, som utsettes for en stadig mistillit, skal vokse opp og utvikle en solid selvtillit og ikke minst tillit til sine foreldrene. Dette er sannsynligvis en feiltakelse. Hvorvidt man kan stole på barnet sitt må vurderes ut i fra barnets evne til å ta selvstendige valg, og det er selvfølgelig svært avgjørende hvorvidt barnet utviklingsmessig sett er parat til å ta vare på seg selv. Når kan vi stole på barna våre, og når skal vi utvise fyndig skepsis og tilbakeholdenhet? Dette er en stor utfordring som de fleste foreldre møter.

Det er selvfølgelig umulig å presentere ordentlig meningsbærende eksempler på når man skal være streng og grensesettende og når man skal være fleksibel og velvillig ovenfor sine barn, men la oss komme med noen få likevel. Eksempler på situasjoner hvor det lønner seg å utvise betenkelighet, eller rettere sagt ekstra omsorg og påpasselig tilsyn kan være når:

  • Du lar barnet ditt være alene med en fremmed
  • Du lar barnet ditt krysse gaten alene
  • Du lar barnet ditt gå fritt rundt i en dyrehage eller på et stort marked

 

Tillit og Mistillit
Tillit og Mistillit

Det finnes situasjoner hvor barnet ditt ikke er klar over de mulige farene, og derfor risikerer å handle på feil måte. I disse tilfellene vil ikke skepsis betraktes som mistillit ovenfor barnet, men du vurderer situasjonen og tar hensyn til barnets evner før du tar en avgjørelse. Dersom barnet ditt er under fem år, vil du mest sannsynlig ikke tillate situasjonene ovenfor, mens du sannsynligvis vil være mer åpen dersom det er snakk om et barn som nærmer seg tenårene.

Igjen er det vanskelig å gi eksempler, men la oss nevne noen få situasjoner hvor man som regel kan la et lite barn utfolde seg på egenhånd:

 

  • Fødselsdagsselskap
  • Piknik arrangert av skolen
  • Utflukt med en venn og hans eller hennes foreldre

Dersom barnet ditt er veldig ungt, så vil de naturlige bekymringene ofte avhjelpes ved å undersøke og vurdere ordningene for barnepass i den aktuelle situasjonen nøye. Hensyn til sikkerhet og graden av tilsyn fra voksne kan hjelpe deg å ta en avgjørelse du føler deg trygg på.

Når foreldre kommer med uttalelsen som tilsynelatende formidler mangel på tillit, sikter de ofte til alle de mulige farer barnet må forholde seg til. Det er viktig å gjøre forskjell på bekymringen for barns naive godtroenhet og det fenomenet som kalles mistillit. Et barns godtroenhet kan og justeres på en god måte ved å holde alle kommunikasjonskanaler åpne til enhver tid.

Mistillit derimot henger sammen med mistenksomhet og kan i verste fall føre til en grunnleggende antakelse som insinuerer at alle mennesker bør bli sett på med et mistenksomt øye. Mistillit medfører at man drar konklusjoner basert på handlinger i stedet for å bruke åpen kommunikasjon. Hvis du til stadighet ikke stoler på barnet, risikerer du å motarbeide prosessen som lærer dem om livets realtiteter utenfor hjemmet. Faktisk hender det at mye mistillit reduserer barnets selvfølelse og hindrer modning og evnen til å håndtere situasjoner på egen hånd. Indirekte formidler mistillit at man ikke har tro på barnets evner, noe som ofte oppfattes av barnet og legger grunnlaget for en dårlig selvtillit. Ved å stole på barnet innenfor rimelighetens grenser, selv med en viss fare for at de kan mislykkes, formidler man tro på barnets evner og det bygger selvtillit og kompetanse. Foreldres mistillit til barna avler dessuten barnas mistillit til foreldrene.

En foresatt som hele tiden kommuniserer sine forventninger til barnet og forteller det hva som kan skje dersom de ikke lever opp til forventningene, risikerer etter hvert at budskapet blir ignorert. Videre risikerer man at barnet blir oppgitt og kan komme til å føle seg maktesløs og dermed reagere med tilbaketrekning eller frustrasjon.

Eksempelvis kan det hende at du forteller barnet ditt at han/hun ikke får lov til å dra og besøke venner uten å gi beskjed til deg først. Du må også fortelle barnet hva som er den forventede reaksjonen hvis barnet ikke kan få tak i deg i forkant. Kanskje vil vennene foreslå å gå til butikken, og dermed må du også fortelle barnet hvordan du forventer at det skal reagere på et slikt forslag. Det er forventet at barnet skal si ifra til deg og passe på å unngå bestemte ting. Hvis det virkelig er en mulighet for at barnet ikke er i stand til å kontakte deg, hva skal barnet gjøre? Hvem skal barnet kontakte? Påse at beskjedene dine er klar og entydige, slik at barnet kan håndtere en situasjon hvor du ikke kan kontaktes umiddelbart. På den måten vet han eller hun hva som bør gjøres. Siden du har informert barnet ditt om hva som skal gjøres i forskjellige situasjoner, så er det sannsynlig at dine regler og retningslinjer har tilført barnet trygghet i hverdagen. På denne måten bygger man et solid tillitsforhold mellom seg selv og barnet.

En forelder som i overveiende grad insisterer på at barnet alltid skal ringe og bruker samtalen på å avgrense barnet, kommuniserer som regel en form for mistillit. Mistillit medfører ikke respekt, men avstedkommer derimot ulydighet. Ikke la dine bekymringer for barnet føre til at prioriteter blir oversett. Du bør etablere noen bestemte reaksjonsmåter som barnet vil huske og holde fast ved under normale omstendigheter, men du kan ikke lage regler for enhver situasjon for å dempe din egen bekymring. For det første er det umulig å sette opp et vanntett sikkerhetsregime rundt sitt barnet, og for det andre vil alt for strenge regimer undergrave barnets utvikling av autonomi og selvstendighet.

 

Å dra ut sammen med venner

Når et lite barn går ut med vennene sine, hender det ikke så sjelden at situasjoner oppstår som leder til upassende oppførsel. Kanskje føler du at barnet ditt er sammen med en vennegjeng som øver en slags dårlig innflytelse på ditt barn. Din reaksjon på denne følelsen bør være å minne deg selv om at du stoler på barnet ditt og fokusere på hva som er riktig og galt, akseptabelt og ikke akseptabelt. Framhev forventningen om at barnet ditt vil forholde seg til noen basisregler som dere sammen har etablert. For eksempel er det ikke akseptabelt eller ”gøy” å skade noen eller påføre skade på andres eiendom. Når det gjelder å anspore noen til å gjøre noe som kan skade noen eller noe, så er det i stedet bedre å anspore dem til å gjøre noe som har postiv effekt.

I et ungt menneske er det absolutt mulig å installere en mentalitet som ansporer til visse forholdsregler før man tar del i en aktivitet. Hvis du finner ut at forhåndsreglene likevel ikke bemerkes, og at barnet hører mer på vennene sine enn på deg, så bør du kanskje bruke strengere eller enda mer tydelige og retningsgivende metoder. La barnet ditt få vite at du er på vakt for oppførsel som kan skade barnet, skade andre eller påvirke familien på en negativ måte. Snakk med barnet ditt om de vanskelighetene som livet kan bringe, og kom med eksempler på ting som har skjedd og hvilke konsekvenser det fikk.

Tillit er bygget på forventningen om at en person vil ta ansvar og stå for sine gjerninger, og likeledes bruke sin vurderingsevne med omhu i tvilstilfeller.

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

 

 

Denne oversettelsen er gjort av Mari Rowland og
viderebearbeidet av Sondre Risholm Liverød.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here