Vi adlyder autoriteter

Vanlige mennesker kan utføre grusomme handlinger dersom de settes i en situasjon hvor de føler seg forpliktet til å adlyde ordre. Plutselig ignorerer man egen samvittighet til fordel for en «større sak»

Stanley Milgram er et kjent navn i psykologien. Han har skrevet boken ”Obedience to Authority” basert på en rekke kontroversielle eksperimenter. Innledningsvis minner han oss på at det ble bygd enorme konsentrasjonsleire under krigen. Det ble produsert lik og krigsmateriell i en nærmest ufattelig skala. Disse umenneskelige forholdene var forankret i en bestemt ideologi som igjen hadde sitt opphav i et lite mindretall av mennesker, kanskje til om med kun én enkelt person, men de grusomme ideene kunne ikke bli til virkelighet uten at et stort antall mennesker adlød ordre.

large_MilgramObedienceToAuthorityMennesker kan bli sinte, miste besinnelsen og utagere, og det kan selvfølgelig være svært uheldig og skadelig, men boken til Milgram tar for seg noe som er mye farligere: Han viser oss en menneskelig tilbøyelighet til å ignorere vår medmenneskelighet, moralske koder og etiske overveielser i det vi lar vår unike personlighet bli absorbert i større institusjonelle strukturer. Hans eksperimenter er oppsiktsvekkende og skrekkinnjagende, og det gjør oss smertelig oppmerksomme på farlige tendenser hos mennesker som ferdes i flokk og forholder seg til en leder.

Det oppsiktsvekkende eksperimentet

milgram2Eksperimentene foregikk ved Yale Universitet i perioden mellom 1961 og 1962, og de utpeker seg sannsynligvis som de mest kjente forsøkene innenfor psykologifaget noensinne. Deltakerne fikk en liten slump penger for å delta i noe de trodde handlet om et studium med fokus på hukommelse og læring. Deltakerne ble delt inn i par hvor den ene skulle fungere som ”lærer” og den andre som ”elev”. Eksperimentet ble ledet av en mann i hvit frakk, og de fikk da beskjed om at ”eleven” skulle spennes fast til en stol. Poenget var at ”eleven” skulle huske ulike ordpar, men dersom vedkommende ikke husket dem, skulle deltakeren i rollen som ”læreren” administrere et panel som gav eleven ulike grader av elektriske støt. Hver gang eleven svarte feil, skulle den elektriske kraften økes slik at ”offeret” ble utsatt for stadig mer smerte. Personen, som var i rollen som lære, måtte altså forholde seg til et panel som gav ”offeret” strøm. De kunne høre offeret gi fra seg små grynt av ubehag, men etter hvert som spenningen økte, kunne de høre at «eleven» skrek og vred seg i smerte. Det ”lærerne” ikke visste, var at personen i strømstolen var skuespiller, og at de i realiteten ikke fikk noe strøm, men latet som om de ble utsatt for stadig sterkere elektriske støt. Fokuset var altså ikke på ”eleven i strømstolen”, men på forsøkspersonen i rollen som ”lærer”. Poenget var å se hvor mye strøm ”mannen/kvinnen i gata” var villig til å utsette et uskyldig offer for under oppsyn av en hvitkledd autoritetsperson i vitenskapens tjeneste.

Hva skjer?

De fleste vil forvente at eksperimentet ble avbrutt så snart personen i strømstolen fikk alvorlig vondt og ba om å bli sluppet fri. Det var tross alt bare et eksperiment. De fleste antar at ”folk flest” ikke er villig til å utsette uskyldige offer for stor smerte, selv om det presenteres som et vitenskapelig eksperiment. Dessverre var de mer villig enn noen hadde forutsett på forhånd, og Milgram selv var angivelig like overrasket som resten av verden.

Milgram imagesDe fleste deltakerne opplevde situasjonen som svært stressende, og de ba studielederen om å avbryte så personen i strømstolen skulle slipp flere støt. Logisk sett ville neste skritt være å kreve at eksperimentet ble avsluttet eller nekte å trykke flere ganger på knappen, men det skjedde ikke (!)

På tross av sine motforestillinger, fortsatte de fleste å administrere strøm i tråd med ordrene de fikk av lederen for studiet. Strømmen ble sterkere og sterkere, skrikene ble høyere og høyere, men selv om ”læreren” hadde kraftige motforestillinger, fortsatte de fleste å adlyde ordre. Milgram skriver at et stort antall deltakere fortsatte helt til det øverste og kraftigste nivået av strøm.

Hvordan håndterer vi dårlig samvittighet?

Eksperimentene til Milgram har vært gjenstand for mye kritikk. Mange vil rett og slett ikke akseptere at mennesker oppfører seg på denne måten, og man har forsøkt å finne svakheter i metodikken til Milgram. Noen mener at deltakerne som meldte seg var av en spesielt sadistisk type, men Milgram rekrutterte bredt og sørget for å ha deltakere fra ulike yrker, samfunnslag og så videre. Forsøkene er dessuten replisert mange ganger i flere ulike land med samme resultat.

what-about-a-good-conscience-338x264Det er mange spørsmål som melder seg i kjølevannet av disse studiene. Blant annet er det interessant å reflektere over hvorfor de som administrerte elektriske sjokk til uskyldige offer ikke følte skyld og trakk seg fra eksperimentet. Milgram påpeker at de var klar over hva de gjorde, og at de absolutt ikke ville gjøre det, men selv om de syntes at eksperimentet var uetisk og direkte ondskapsfullt, klarte de ikke å avbryte. Istedenfor å bruke sin «frie vilje» og egen dømmekraft til å avverge situasjonen, utviklet de ulike mestringsstrategier for å rettferdiggjøre det de holdt på med. Milgram identifiserer fire sentrale faktorer:

 

  • Noen lot seg absorbere i de tekniske sidene ved eksperimentet. Folk har åpenbart et stort behov for å være dyktige i det de gjør, og dermed ble eksperimentets grad av suksess viktigere enn omtanken for ofrene som var involvert. En korrekt og riktig gjennomføring av eksperimentet overskygget med andre ord den menneskelige lidelsen.
  • De lot det moralske ansvaret for eksperimentet hvile hos forsøkslederen i hvit frakk. Det representerer det vanlige; «Jeg utførte bare ordre» forsvaret som dukker opp i alle rettsaker knyttet til krigsforbrytelser. Det betyr ikke at individet har mistet sitt eget moralske kompass fullstendig, men i den gitte situasjonen er etiske overveielser ignorert på bekostning av et sterkt ønske om å tilfredsstille sjefen eller lederen.
  • Noen velger å tro at det de gjør er helt nødvendig fordi det tjener en større og viktigere sak. Det er tanken om at man må knuse noen egg for å lage en omelett. Mange kriger er utkjempet av ideologiske eller religiøse årsaker, mens i Milgrams eksperiment ble ofrene regelrett mishandlet med elektrisitet for å tjene vitenskapen som den «høyverdige sak».
  • Noen baserte seg også på devaluering av forsøkspersonene for å dempe eller eliminere skyldfølelse. Det vil si at de resonnerer som følger: «Dersom de er så dumme at de ikke klarer å huske enkle ordpar, så fortjener de straff». Denne typen retorikk og overbevisning er flittig brukt av tyranner og diktatorer for å bli kvitt hele folkegrupper. Hitler klarte eksempelvis å implementere en idé om at jødene var så mindreverdige og eventuelt farlige at de måtte tilintetgjøres – Siden de ikke er verdt noe, gjør det vel ikke noe om de forsvinner. Verden vil bli et bedre sted uten dem.

 

Det mest overraskende ved Milgrams funn var kanskje at forsøkspersonene ikke mistet sin medmenneskelige eller moralske sans, men at den ble reorientert slik at de følte en forpliktelse og lojalitet ovenfor dem som gav ordrene fremfor ofrene. Forsøkspersonene klarte ikke å abstrahere fra situasjonen for å oppdage hvor galt det egentlig var, men ble snarere hindret av en følelse av å være uforskammede og lite pliktoppfyllende dersom de gikk imot eksperimentlederens ordre. De følte rett og slett at de hadde forpliktet seg til eksperimentet, og de ville fremstå som svikere dersom de trakk seg.

Det er oppsiktsvekkende at mennesker er så ivrige etter å tilfredsstille autoriteter. Selv et mennesket som hyler av smerte kommer sekundært til lederens ordre. Milgram påpeker også at de menneskene som uttrykte motstand, gjorde det på en svært mild måte:

«He thinks he is killing someone, yet he uses the language of the tea table»

milgram-experiments

Hvorfor adlyder vi autoriteter?

Milgram nevner flere mulig årsaker til at vi adlyder autoriteter. For det første så er det sunt i et evolusjonært overlevelsesperspektiv. Vi er sosiale dyr som er tjent med hierarkier hvor vi forholder oss til overordnede for å få ting gjort og samarbeide uten for mye interne konflikter. Fra tidligere tider var vi også langt mer avhengige av å være en del av «storfamilien». Utestengelse fra fellesskapet var omtrent det samme som dødsstraff. For å unngå å bli bannlyst, virker det som om vi er utstyrt med tendenser til konformitet som gjør at vi beholder vår plass i flokken, noe som også betinger at vi gjør som vi skal og følger lederen. I studiet til Milgram kan det hende at slike «gamle vaner» slo inn, og viser at mennesket er mer redd for å bli avvist eller være i opposisjon mot lederen, enn den dårlige samvittigheten de eventuelt må hanskes med i etterkant av en ugjerning i lydighetens tjeneste.

milgram-547x340
Stanley Milgram med sin “sjokk-maskin”

Det fleste av oss er imidlertid oppdratt til ikke å skade andre uten grunn, men samtidig blir vi fortalt hva vi skal gjøre frem til vi er omtrent 20 år, og det er sannsynligvis i takt med at vi skal høre på våre foreldre at vår tendens til å adlyde autoriteter blir en iboende del av oss. Milgrams eksperiment kastet folk rett inn i nettopp dette dilemmaet: Skal de oppføre seg «pent» i den forstand at de ikke skal skade andre, eller skal de oppføre seg «pent» i den forstand at de gjør som de blir bedt om? Det viste seg at de fleste gjør som de blir bedt om, og Milgram antar at hjernen vår er koblet på en slik måte at lydighet prioriteres ovenfor moralske koder og egen vurderingsevne. Som barn er lydighet også nødvendig for overlevelse i visse sammenhenger. Dersom barnet ikke trekker seg tilbake på foreldrenes ordre, kan de komme i farlige situasjoner som de selv ikke kan forutsi eller manøvrere. Så lenge vi mangler erfaring med verden og livet, er det selvfølgelig lurt at vi forholder oss til foreldrenes føringer.

I de fleste situasjoner vil mennesker imidlertid unngå å skade andre, men denne medmenneskelige pasifismen undergraves lett dersom vi blir satt inn i en hierarkisk struktur. På egenhånd tar vi fullt ansvar for egne handlinger, men så snart vi er innrullert i et hierarkisk system, er vi tilbøyelige til å overføre ansvaret til systemet eller vedkommende på toppen av hierarkiet. Man kan nesten si at vi ”slutter å være oss selv”. Isteden forvandles vi til lydig nikkedukker som utfører ordre uten å dvele ved etikken i det som blir gjort.

 

Slik blir det lett å drepe

 

Rettsaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961
Rettsaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961

Milgram nevner Adolf Eichmann som var ingeniøren bak massemordene på 6 millioner jøder. Han er beskrevet som en kald psykopat, men Milgram vil snarere forstå ham som en lydig byråkrat. Her snakker man om ”ondskapens banalitet”. Det vil si at mennesker ikke er ondskapsfulle i utgangspunktet, men kan bli det dersom ondskap kreves av dem fra ”høyere hold”.

Milgram antar at det finnes mennesker som er født ”psykopater”, men det tilhører sjeldenhetene. Det bekymringsfulle ved boken til Milgram er at vanlige mennesker, uten overdrevne aggressive eller sadistiske impulser, kan utfører forferdelige ting mot andre uten å føle nevneverdig mye skyld. I sitt eget studie inkluderte Milgram både menn og kvinner, og det viste seg at det var lite forskjell på de to gruppene.

 

Militæret

Utdannelse av soldater baserer seg til en viss grad på ovennevnte egenskaper. Ved å ta unge menn ut av en alminnelig kontekst, trene dem opp i et skjermet miljø, bruke en retorikk som skaper sterke skillelinjer mellom ”oss” og ”fienden”, og hele tiden vedlikeholde og markere en streng hierarkisk struktur hvor soldatene blir opptatt av å adlyde ordre, har man oppskriften på en god soldat. De trenes opp til å frigjøre seg fra sin individualitet og de slipper å tenke selv. Isteden blir de en agent for en større sak hvor de utfører ordre uten å stille kritiske spørsmål.

 

Hvem nekter å adlyde ordre?

Boken gir ingen dybdepsykologisk forklaring på hva som kjennetegner personer som nekter å adlyde ordre på grunn av sitt eget moralske kompass. Milgram påpeker bare at de aller fleste deltakerne protesterte mot eksperimentet, men fra å ytre sine innvendinger til å nekte og utføre operasjonen, var det et timilssteg. Kun et bitte lite mindretall handlet på sine motforestillinger og nektet å administrerere flere elektriske sjokk.

 

Konklusjon

Vi utvikler oss i sosiale hierarkier hvor vi gjennom oppveksten lærer oss å lytte til de som er ”større enn oss”. Vår innebygde tendens til å adlyde ordre kan få katastrofale følger, men så lenge vi vet om denne ”menneskelige svakheten”, kan det hende at vi unngår ”ondskapens feller” og lar egne vurderinger veie tyngre enn et system som gjør oss til en brikke i et ideologisk blendverk hvor vi lett blir strippet for egen vilje og fritenkende egenskaper. Alle ideologier er på sett og vis avhengig av at mennesker fungerer på denne måten. I Milgrams studie var det ikke religion, kommunisme eller en karismatisk leder som anførte mennesket til grusomheter, men vitenskap. Det vil si at mennesker er villig til å utføre mer eller mindre sadistiske ting i vitenskapens navn, akkurat som spanske inkvisitorer var villig til å torturere mennesker i Guds navn.

Folkemord i Rwanda, massakren i Srebrenica og de grusomme krenkelsene i Abu Ghraib er bare noen få hendelser vi har vært vitne til i senere tid, og boken til Milgram gir oss en inngående forståelse for hvorfor og hvordan slike ting kan skje. Boken er dyster, men viktig. Vi er tilsynelatende forhåndsprogrammert til å adlyde orde. Det ligger i vår menneskelige natur, men det ligger også i vår natur å handle på tvers av ideologi dersom det krever at vi utsetter enkeltmennesker for grusomheter. ”Obedience to authority” er en bevisstgjørende bok, og kanskje er det nettopp en slik bevisstgjøring vi trenger for at vårt eget moralske kompass skal vinne over tendenser til blind konformitet.

Relatert artikkel

Ondskapens psykologiOndskapens psykologi Rousseau mener at mennesket er grunnleggende godt. Hobbes påstår at vi er født med potensial til å gjøre onde ting. Har ondskap en årsak? Utvikles ondskap på linje med annen psykopatologi? Les mer

 

 

 

Cialdini-og-innflytelse-700x490Slik lar vi oss påvirke, uten at vi vet det (!): Mennesker er utstyrt med en rekke automatiske reaksjonsmønstre som får oss til å handle uten å tenke oss om. De som vet hvordan mønstrene trigges, kan få mye kontroll over mennesker. I denne artikkelen svarer vi på spørsmålet: Hvordan lar mennesker seg påvirke? Vi tar utgangspunkt i boken til Robert Cialdini som heter “Influence: The psychology of persuasion”. Det viser seg at mennesker er ganske lette å påvirke, og uten at vi egentlig er klar over det, går vi ofte i små “psykologiske feller” hvor vi for eksempel ender opp med å kjøpe noe vi ikke har bruk for. LES MER

I videoen under drøfter den kjente sosialpsykologen og professoren Philip Zimbardo ondskapens natur, og mange av hans perspektiver ligger i same gate som Milgrams. I videoen viser han blant annet hvor lett det er for ”snille” mennesker å bli ”onde”. Zimbardo er en dyktig og engasjerende foreleser, og kanskje kan han gjøre oss litt klokere i møte med ondskapens problem.

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here