Barn med psykisk syke foreldre

Skrevet av: Yousif Mahmud Razvi

”Det var ikke før jeg ble voksen og fikk mitt første barn at jeg skjønte at mammaen min ikke var helt som andre mammaer. Jeg så at jeg hadde ”glemt” store deler av oppveksten min; alle de triste, vanskelige bitene. Sannsynligvis var det min måte å leve på uten at det skulle bli for tøft for meg”. Denne korte vignetten er hentet fra nettstedet Morild.org som Sørlandet sykehus står fagansvarlig for. Her finner man over 200 historier som omhandler livet med psykisk ustabile foreldre. Etter å ha lest noen av historiene, får man en bedre forståelse av hvordan disse barna kan oppleve hverdagen med foreldre som sliter med psykiske plager. Dette har inspirert meg til å gå dypere inn i temaet og de problemene disse barna kan oppleve i det voksne livet. I artikkelen Barn som opplever omsorgssvikt snakket vi om resiliens og barn som mestrer livet godt på tross av vanskelige oppvekstvilkår. Denne gangen har jeg valgt å fokusere på de barna som opplever problemer i voksenlivet som følge av foreldrenes vanskeligheter. Vi lærer om oss selv og verden via våre foreldre. Dermed er det ofte slik at våre virkelighetsbilder finner sine sterkeste røtter i våre foreldres oppfattelse av verden. Spørsmålet er hva som skjer dersom den virkelighetsoppfattelsen vi adopterer fra våre foreldre er uheldig eller ikke stemmer overens med omverden på en tilfredsstillende måte? Det er temaet i denne artikkelen, men først en kort oppfordring!

Oppfordring

Barn som blir utsatt for omsorgssvikt, vold eller overgrep kan nå ringe 116 111 for å få hjelp. Det kan også voksne som er bekymret for barn eller ungdom. Sliter du med problemer i familien, eller kjenner du noen som gjør det, anbefaler vi at du tar kontakt. Alarmtelefonen for barn og unge har også en hjemmeside du kan besøke her.

Familiens funksjon og dynamikk

Begrepet familie er forskjellig alt etter hvilken kultur man tilhører. I noen kulturer omfatter det flere generasjoner som bor sammen, mens andre steder omfatter det kjernefamilien eller aleneforeldre. Man kan likevel si noe generelt om familiens viktigste funksjoner:

1.)   Overlevelse: familier tar seg av barnas fysiske behov, helse og trygghet

2.)   Økonomi: familier tilstreber å gi barna forutsetninger, ferdigheter og ressurser som setter de i stand til å etablere seg i det voksne liv med inntekt og forsørgelsesevner.

3.)   Kultur: Kulturen ligger som et bakteppe for vår forståelse av oss selv og omverden. Sedvaner og språkspill ligger inkorporert i kulturen, og dette videreføres til barna.

(Seigler, Deloache & Eisenberg, 2003, s. 454-455)

Hvorvidt familien lykkes i sine bestrebelser på å dekke barnas behov, er avhengig av mange faktorer. Selve familiedynamikken er et fenomen som er sammensatt av enormt mange faktorer, og det sier noe om den helhetlige måten familien opererer på. Familiemedlemmer påvirker hverandre både direkte og indirekte. Det er et nettverk av synlige og usynlige krefter som spiller seg ut hver eneste dag. En trygg familie er avhengig av en god samhandling og en trygg atmosfære, men familier blir også påvirket av den støtten som omverdenen gir eller ikke gir. Slike eksterne faktorer kan være venner, naboer og sosiale institusjoner som skole og kirke. Familiedynamikk er en stor samlebetegnelse på en prosess som stadig endrer seg. Blant annet endrer familien seg i takt med barnets utvikling. Når barnet for eksempel tar sine første skritt, begynner foreldrene å sette flere grenser for barnet fordi det lettere kan eksponeres for problemer og farer. Barnet merker at foreldrene uttrykker seg litt kraftigere hver gang det bryter grenser, og det bruker mye tid på å utrede hvor grensene går, og i hvilken grad det selv kan påvirke dette. Endringer i familiedynamikken kan forekomme på mange måter, blant annet ved forandringer hos foreldrene i ekteskapet eller i relasjonen med andre familiemedlemmer (Seigler, Deloache & Eisenberg, 2003). Selv om man kanskje ikke tror at barna påvirkes av slike forandringer, kan man være ganske sikre på at selv de minste barna fornemmer små forandringer. Barn er ikke ferdigutviklet, og de har behov for rutiner og forutsigbarhet, ofte i større grad enn voksne. Dermed hender det at de reagerer kraftig på forandringer i hjemmet, hvorpå de ofte klamrer seg tettere til sine omsorgspersoner. Barnets modningsprosess handler om å etablere selvstendighet. Dersom omgivelsene oppleves som utrygge, vil denne prosessen hemmes. Det er kun når barnet opplever en trygg base i familien, at det våger å utforske miljøet og seg selv. Trygghet borger dermed for selvtillit og selvstendighet hos barnet. Motsatt vil utrygghet hemme barnets utvikling på uheldige måter.

Oppdragelse er en sentral faktor for hvordan en familie fungerer, og ideer og holdninger til oppdragelse er en faktor som påvirker familiedynamikken i stor grad. Det er viktig for barna å tilegne seg verdier, standarder, ferdigheter, kunnskap og atferd som blir ansett som essensielle i den kulturen de fødes inn i. Gjennom instruksjoner og indirekte sosialiserende samspill lærer foreldrene barna regler, strategier og verdier. Ved å modellere hensiktsmessig atferd fungere foreldrene dermed som læremestre. Noe av det viktigste i denne modelleringen er også lærdommen om rett og galt, og ved å etablere grenser og regler for overskridelse, læres barna de normene som er viktige (Seigler, Deloache & Eisenberg, 2003). Vi skal ikke gå så mye inn på oppdragelsesstiler her, men det er verdt å bemerke seg at foreldrenes atferd ofte skaper et emosjonelt klima som påvirker barna. Strenge foreldre har ofte en tilbøyelighet til å etablere mange regler, og det forventes at barna er lydige. Andre foreldre etablerer gjerne regler, men kan ha problemer med å sette grenser. Det er vanskelig å si noe meningsfullt om et så stort tema som oppdragelse, men jeg tror at Young og Klosko (2002) er inne på noe viktig når de sier at barn trenger omsorg, empati og føringer. Det handler om kjærlighet og grenser, og de som kan balansere dette på en god måte, gir barna sine det beste utgangspunktet for et rikt liv. I tradisjonell forstand har grenser og regler vært assosiert med det maskuline prinsipp, mens følelser, relasjon og nærhet assosieres med det feminine prinsipp. Det er kombinasjonen (ekteskapet) mellom det feminine og maskuline som gir barnet et god balanse og en trygg plattform for videreutvikling. I forhold til det Young og Klosko uttrykker, sorterer de første elementene (omsorg og empati) til det moderlige prinsipp, mens føringer hører til en mer maskulin rangering av ”passende atferd og upassende atferd”. Mor sier til barnet at hun er glad i det uansett, mens far formidler at han er glad i barnet, men at regelbrudd og uskikkelighet vil få konsekvenser.

Familiedynamikken, og spesielt holdninger og ideer om oppdragelse, er utgangspunktet for tilknytningen mellom barn og omsorgspersoner. Det er også tema for neste avsnitt.

”Vi er 5 søsken, og har alle en forskjellig historie å fortelle om mamma. Min søster har blitt akkurat som henne, og det skremmer meg. Min yngste bror idealiserer mamma. Vi er 3 søsken som mener at vi ser henne for den hun er” (Ukjent)

Tilknytning og mentalisering

Ifølge John Bowlby fungerer den voksne som en trygg base for barnet. Gjennom tilliten til omsorgsfulle foreldre får barnet en trygghetsfølelse som driver det til utforskning av miljøet. Dermed vil barnet vite at det kan komme tilbake til ”trygghetsbasen” dersom det blir redd eller engstelig. Dette er en forutsetning for at barnet skal våge seg ”ut i verden” og utvikle seg gjennom erfaring med omgivelsene. Bowlby snakket om ulike tilknytningsmønstre eller stiler, og han delte disse inn i fire hovedkategorier:

1.)   Preattachment (fødsel til seks uker): barnet signaliserer sitt behov for nærhet om omsorg gjennom gråt, noe som avstedkommer omsorgsgivers oppmerksomhet og besørger den altomfattende omsorgen barnet trenger i den tidligste fasen. Attachment-in-the-making (6 uker til 6-8 måneder): barnet responderer på personer det liker og kjenner. Smil, latter og babbling er vanlig når den foretrukne personen er i nærheten. Barnet danner seg inntrykk av hvordan andre vil respondere på deres behov og vil slikt sett skape tillit eller mistro til andre.

2.)   Clear-cut-attachment (6-8 måneder til 1,5 år – 2 år): barnet søker jevnlig kontakt med omsorgspersonene. Moren blir ønsket hjertelig velkommen og barnet protesterer når hun er ute av syne.

3.)   Gjensidige relasjoner (fra 1,5 år ++): barnets kognitive språkferdigheter gjør dem i stand til å forstå foreldrenes følelser, mål og motiver. Den nye kunnskapen fører til at barnet lettere kan komme nærmere sine foreldre, separasjonsangsten reduseres og det er et gjensidig samarbeid mellom partene. Uforutsigbarhet eller plutselige forandringer i familiedynamikken, kan føre til at separasjonsangsten tiltar og barnet klamrer seg mer til sine foreldre. 

(Seigler, Deloache & Eisenberg, 2003, s.414)

De nevnte fasene kan fortelle oss hvor stor påvirkning omsorgspersonen har på barnet. Barnet kommer kanskje til verden som en tabula rasa, blank tavle, men enhver erfaring og ethvert inntrykks skriver seg inn i barnets mentale økonomi og legger grunnlaget for utviklingen av personlighet. Barnet er i utgangspunktet egosentrisk, mens utviklingen betinger at barnet i stadig større grad evner å ta flere perspektiver på tilværelsen og seg selv. Gradvis forstår barnet at mor og far er individer med egne behov, ønsker og hensikter, noe det må ta med i beregningene. Samspillet mellom mennesker er komplekst, og det er dette barnet skal lære seg. Bateman og Fonagy har utviklet et begrep som kalles mentalisering. Kort sagt er evnen til mentalisering avgjørende for psykologisk utvikling, psykisk balanse og sosiale ferdigheter. På en hjemmeside administrert av fagfolkene i Norge på dette området, står det følgende om evnen til mentalisering:

”Mentalisering er et nytt ord for kjente fenomener, og er et samlebegrep om implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv (eks. behov, ønsker, følelser og fornuft). Evnen til å forstå sine egne og andres følelser, tanker og motiver viser seg gjennom solid vitenskapelig empiri å være grunnleggende for så vel hverdagslivets velfungering, samt hverdagens komplikasjoner som misforståelser og konflikter, men især for utvikling av psykopatologi. Mentalisering spiller en nøkkelrolle i organisering av selvet og i utvikling av affektregulering.”

Mentalisering er en kompleks affære, og barn trenger foreldre med gode evner til mentalisering dersom de selv skal bli kompetente sosiale agenter i eget liv.

Mentalisering innebærer en slags erkjennelse av sinnet og det faktum at sinnet lager mentale bilder av virkeligheten. På mange måter er det omtrent det samme som man i filosofien omtaler som den kopernikanske vending. Kant påpekte at verden ikke er akkurat slik den viser seg for vår bevissthet, men at vi til en viss grad er med på å skape våre egne verdensbilder. Barnet må utvikle en forståelse for forholdet mellom fantasi og virkelighet. Fantasibilder er ikke det samme som virkeligheten, men det er likevel en forbindelse her.

Mentalisering handler også om en slags åpenhet overfor egne og andres følelse, og evnen til å forstå uskrevne regler. I mentalisering kommer også begreper som empati, emosjonell intelligens og (selv)refleksjon. Det som skiller mentalisering fra de nevnte begrepene, er innholdet av en selvrefleksiv og en mellommenneskelig komponent (meg selv og andre). Man forstår andre innenfra og seg selv utenfra. Når vi prøver å forstå hvordan andre kan oppfatte oss, tilstreber vi å forstå oss selv fra andres ståsted, noe som er en viktig egenskap i forhold til å fungere godt i relasjoner. Når barnet trenger omsorg og får det av omsorgspersonene, lærer barnet at det blir tatt vare på. De voksne viser med ansiktsmimikk, språk og gester at de vet at barnet trenger dem, og de speiler eventuelt det som ubehaget barnet føler. De smiler, pludrer og viser at de tar ansvar. Dermed markerer de også en forskjell, nemlig at de selv ikke har det vondt. Barnet lærer at vi har separate sinn og at sinnet speiler ikke verden, men fortolker den (Skårderud & Sommerfeldt, 2008). Men hva skjer dersom det oppstår betydelig svikt i tilknytningen mellom barnet og omsorgspersonen?

I et laboratorieforsøk, ”The strange situation test”, utført av Mary Ainsworth, viste det seg at usikkert tilknyttede barn var klengete i starten av forsøket, og med en gang moren forlot rommet, ble de urolige og gråt intenst. Da moren kom tilbake, viste barnet tegn til å ville ha kontakt, men avviste moren da hun ville trøste barnet (Ainsworth, 1973, I: Seigler et al., 2003). Foreldre som selv er belastet og ikke har overskudd til en genuin innlevelse i barnets behov og følelser, risikerer at barnet utvikler en utrygg tilknytning som senere kan borge for mellommenneskelige problemer. Det er den emosjonelle kvaliteten og det psykologiske samspillet mellom foreldre og barn som hjelper barnet til å forstå seg selv. Det er i denne prosessen at selvet etableres og dannes. Noen foreldre kan være til stede for barnet og tilsynelatende dekke alle behov, men de kan være følelsesmessig distanserte eller ustabile. Barnet fornemmer foreldrenes emosjonelle responser, og når disse er uforutsigbare og eventuelt ut av kontekst, eller ikke samsvarer med barnets følelser og opplevelser i pågjeldende situasjon, oppstår det et brudd i kontakten som i verste fall forvirrer barnet rent emosjonelt. Dette hemmer barnets utvikling av det vi over har kalt mentaliserende evner, hvorpå barnet senere kan føle seg utrygg på seg selv, ha problemer med å regulere egne følelser og få problemer med å orientere seg på en god måte i relasjon til andre mennesker.

Dersom barnet er nødt til å samarbeide med en ”slem” omsorgsperson, vil barnet på sett og vis lukke seg mentalt (Bateman og Fonagy, 2003). Det vil forsøke å isolere seg rent psykologisk sett, og dermed undergraves den sunde utviklingen som nettopp foregår i samspillet med omsorgspersonene. Noe av problemet er at barnet leser andre mennesker uten å gjøre kritiske vurderinger eller ta hensyn til konteksten. Slike avanserte vurderinger er de ennå ikke i stand til. Dersom barnet opplever negativ affekt hos en nær omsorgsperson, vil det raskt føle seg uelsket og lite verdsatt. Kort sagt er barnet avhengig av en omsorgsperson som er i stand til å regulere egne følelser slik at det etableres et mentaliserende miljø. Det forutsetter at foreldrene besitter psykologisk overskudd og evner å vie barnet den oppmerksomheten det trenger og den innlevelsen som er nødvendig for at barnet skal etablere en sammenhengende forståelse av seg selv, omgivelsene og andre. Tegningen under viser på en god måte et miljø som ikke er preget av dette overskuddet eller mentaliserende kapasitet. Barnet får uklare og til dels affekterte responser som gjør det vanskelig å ”kode” seg selv og sitt eget følelsesliv i relasjon til andre.

(For de som er mer interessert i teori og praksis rundt mentalisering, anbefaler vi boken som er oversatt til norsk, Mentaliseringsbasert terapi, av Bateman og Fonagy.)

I neste avsnitt skal vi se nærmere på hvordan barn kan påvirkes av psykisk lidelse i familien.

”Min mamma har vært syk siden jeg ble født, hun har vært syk siden hun fikk sitt 3. barn som nå er 29år! Min mamma har slitt med utrolig masse, hun har vært psykisk syk i mange år. Jeg opplevde fra jeg ble født at det ikke var så veldig koselig hjemme, at mamma ble ofte sint og stresset. Jeg opplevde så mange ganger at mamma ble tvangsinnlagt, hentet i politibil osv.” (Jente, 15 år)

Psykiske lidelser hos foreldrene = psykiske lidelser hos barn?

Det hevdes innen forskningen at psykiske lidelser hos en av foreldrene er en av flere mulige risikofaktorer i forhold til utvikling av psykiske plager. Både rent biologisk, men også sosialt, kan psykiske plager være arvelig. Foreldrenes sinnstilstand og oppførsel vil både direkte og indirekte påvirke barnet slik vi har sett i avsnittene over. Innenfor forskning på dette området har man vært opptatt av følgende spørsmål:

1.)   Hva er sannsynligheten for at barn med mentalt syke foreldre får samme problemer selv?

2.)   Hvilke mekanismer er det som gjør at slike barn er mer disponible enn barn med friske foreldre?

(Schaffer, 2000)

Forskningsresultatene kan vise til interessante funn. I en rapport av Weismann et al. (1987) kom det frem at depresjonsprosenten var høyere hos barn med deprimerte foreldre. Det ble funnet tegn på økt stoffmisbruk og emosjonelle problemer hos dem som vokste opp med deprimerte foreldre. Videre kom det frem at barna hadde store problemer på skolen og lærevansker til tross for at de lå på samme IQ-nivå som barna i kontrollgruppen. Det viste seg at depresjon var sjelden hos barn under ti år, men deretter var det en gradvis økning spesielt for jenter som nådde en topp i slutten av tenårene. Det fremkommer altså at barn med deprimerte foreldre hadde høyere sannsynlighet for å få problemer selv i ungdomstid og voksen alder. ( Weismann et al., 1987, I: Schaffer, 2000).

I et annet oppfølgingsstudium fulgte man 137 familier med 292 barn over en fireårsperiode der en av foreldrene hadde psykiske lidelser. Minst en av foreldrene fikk behandling for psykose, personlighetsforstyrrelse eller depresjoner. Man fant en høy forekomst av atferdsvansker både hos barn i kontrollgruppen og eksperimentgruppen. Det kom imidlertid tydelig frem at atferdsvanskene var mer vedvarende hos sistnevnte gruppe. Det viste seg faktisk at barn av psykisk psyke foreldre slet med atferdsvansker over dobbelt så lang tid som barna i kontrollgruppen.  Det var dog ingen åpenbar sammenheng siden en tredel av barna opplevde problemene som forbigående og det var hos den siste tredelen at problemene vedvarte. Forskerne hevder at moren eller farens psykiske lidelse ikke representerte et risikomoment i seg selv, men at risikoen lå i den generelle tilstanden i hjemmet (familiedynamikken), noe som selvfølgelig påvirkes dersom noen sliter med psykisk ubehag. (Quinton & Rutter, 1985, I: Schaffer 2000).

På et overordnet plan kan man imidlertid si at det er større risiko for at barn av psykisk syke foreldre selv utvikler tilsvarende problemer. Forskerne hevder at en del faktorer spiller inn for hvor stor påvirkning foreldrenes psykiske lidelse vil ha for barna. For eksempel avhenger det av hvilken sykdom foreldrene har, hvilke symptomer som gir seg størst utslag, helsen til den andre forelderen og graden av sosial støtte innad og rundt familien. Det fremkommer også at barnas virkelighetsoppfattelse blir farget av foreldrenes holdninger og oppfattelser. I klinisk praksis møter vi eksempelvis en del mennesker som har en grunnleggende angst for å bevege seg rundt i verden, og mange av disse rapporterer en oppvekst med tilsvarende engstelige foreldre. Barnet kommer til å forstå verden via sine foreldre, og dermed er det uunngåelig at de ”overtar” en del av foreldrenes virkelighetsoppfattelser. Vi går nærmere inn på dette i neste avsnitt.

”Nå er jeg nesten 40. Jeg har 2 barn og lever et godt liv. Men jeg er redd for å bli som mamma. Når jeg blir sinna på barna mine så er jeg redd for at de skal få vondt inni seg og jeg lurer på om det vil ødelegge noe for de senere. Alt som handler om barn og “riktig” oppdragelse har jeg måttet lære meg selv, og det har vært en tøff jobb”. (Ukjent, 40 år)

Barnet påvirkes av den voksnes virkelighet

Et barn har omsorgspersonene som de viktigste aktørene i sitt liv. Mye forskning tyder på at barnet allerede fra spedbarnsstadiet etablerer en gryende kommunikasjon med de voksne. De voksne speiler barnet, og denne prosessen er veien til selvforståelse og sosialisering. Det er i samspill med foreldrene at barnet utvikler seg som menneske med en bestemt selvforståelse og oppfattelse av tilværelsen. Et barn som får dekket sine behov både på et fysisk og følelsesmessig plan, vil oppleve trygghet, og denne tryggheten er et nødvendig utgangspunkt for å utvikle seg og utforske omgivelsene. Dersom barnet opplever å ha en trygg base, vil det langsomt bevege seg litt lenger unna før det returnerer tilbake til omsorg og eventuelt trøst. I denne prosessen vil barnet gradvis utvikle noen antakelser om seg selv og omverdenen:

1.)   Antakelsen om usårbarhet: vi vet at alle kan bli utsatt for ulykker, men ofte finner vi det vanskelig å tenke at noe kan skje oss. Når man blir utsatt for noe negativt, brister antakelsen og man kan oppleve seg selv som sårbar. Trygge barn føler seg sterke og usårbare og bruker dermed mindre krefter på engstelse og bekymring. Det gir mer overskudd til nysgjerrig utfoldelse og utforskning av seg selv i relasjon til omgivelsene.

2.)   Antakelsen om verden som meningsfull: vi oppfatter av og til verden som en sammenhengende årsakskjede, hvor den ene begivenheten utløser en annen. Vår verden gir oss mening og vi innlemmes i og konstruerer en slags rettferdig sosial orden. Når andre mennesker opplever negativitet, forklarer vi det med deres handlinger. Men når man selv opplever noe negativt, kan det virke nedbrytende. Trygge barn har som regel større evner til å takle negative hendelser og de stimuleres på måter som fostrer deres evner til å skape mening i livet. Barn som er utrygge, bruker denne energien på å oppnå mer trygghet, hvorpå deres nysgjerrige og utfoldende evner undergraves.

3.)   Antakelsen om oss selv som verdige og selvstendige individer: Vår selvtillit dannes på bakgrunn av tilbakemeldinger fra omgivelsene og spesielt omsorgspersonene. Ubetinget kjærlighet er på sett og vis et viktig utgangspunkt for at barnet skal lære å like seg selv. En sunn oppvekst med omsorg og føringer vil gi barnet en solid selvtillit som setter det i stand til å hevde seg selv på en balansert måte. Barn som vokser opp i utrygge omgivelser utvikler usikkerhet på egne evner, og de har ofte problemer med å sette sunde grenser for seg selv.

(Zacharie & Mehlsen, 2004, s. 113-114)

Det barnet som vokser opp med kjærlige omsorgspersoner lærer hver dag om seg selv og sine følelser. Det får ofte bekreftet sine følelser gjennom morens interesse, empati og forståelse for barnet. I vanskelige situasjoner får barnet støtte og lærdom om den pågående triste følelsen. På den måten lærer barnet at følelsen ”tristhet” er vond og vanskelig, men at den ikke er livstruende eller direkte skadelig. Den er en del av livet og vi er ikke alene om den. Vi kan til og med få trøst av andre dersom vi klarer å uttrykke den på en grei måte. Barnet lærer at følelser er vår kommunikasjon med omgivelsene, og at det er viktig å ta hensyn til våre følelser for å orientere oss i tilværelsen på best mulig måte.

Motsatt ser vi at barn som har foreldre som selv har mye å tenke på og føler mye på egen regning, ikke alltid har like stor kapasitet til å hjelpe barnet med å utforske eget følelsesliv. Enkelte ganger ser vi barn som får kjeft og straff hver gang de gråter og er frustrerte. Noen ganger får de også kjeft eller blir bedt om å tie stille dersom de er ivrige og glade. På denne måten lærer barnet at ens egne følelser er forbudt. Det er ikke plass til dem, og de besvares ofte med kjeft og straff. Barnet må da ”skjule” eller holde sine følelser på avstand i frykt for å ”plage” eller irritere omsorgspersonene. Dette kan bli et mønster hvor barnet i liten grad våger sine egne følelser. Følelsene oppleves da som farlig og ødeleggende og man kan tro at ens egne følelser og behov vil splitte familien dersom man uttrykker dem. Opp gjennom livet kan dette bli et problem for barnet. Psyken har et eget immunforsvar som forsvarer oss mot nettopp følelser. Dersom vi ikke har våget å ha noe særlig kontakt med våre følelser, betyr det at psyken må bruke mye energi på å holde vanskelige følelser på avstand. Vi kan fortrenge de eller oppleve at de ikke tilhører oss, men noen andre. Er vi selv sinte, kan vi oppleve at andre er sinte på oss. Altså at den ”forbudte” følelsen av sinne ikke er i oss selv, men hører til den andre. Dette skaper ofte misforståelser og kan ødelegge for våre forhold til andre mennesker.

Dersom vi tar utgangspunkt i for eksempel psykoser, så er denne tilstanden kjennetegnet av åpenbare hallusinasjoner, vrangforestillinger og sansebedrag som fremtredende symptomer (Malt, Retterstøl & Dahl, 2003). Siden barn lærer om seg selv og verden via sine foreldre, er det klart at foreldre som lider av psykotisk tankevirksomhet kan skape en uoversiktlig og utrygg atmosfære hvor barnet ikke vinner en sammenhengen forståelse, men snarere en usammenhengende og kaotisk opplevelse av verden.

I et eksempel, som dessverre ikke er helt uvanlig, er barnet med sin far på sykehuset der moren er innlagt. Moren har nettopp blitt tvangsinnlagt, og det har vært en påkjenning for alle. Barnet har sett ambulansepersonalet bære moren til ambulansen, mens hun skriker og er sint. På sykehuset er barnet glad for å se moren og forteller stolt alt de har gjort for henne mens hun har vært på sykehuset. De vasket morens klær og ryddet hjemme. Moren responderer med å fike til barnet. Forvirringen er total. Hvorfor oppfører moren seg slik?

Slike og tilsvarende opplevelser skaper et forstyrret og usammenhengende bilde av verden. Barnet vet heller ikke hvordan det skal forstå sin egen verdi, og det er usikkert på hvordan omgivelsene skal tolkes. Barnet utvikler ulike strategier for å takle hverdagen, men ofte er disse også preget av den omtalte forvirringen. Livet blir ikke en trygg og forutsigbar affære, men snarere det motsatte. Barn som vokser opp i en slik atmosfære kan få store problemer med å opptre sosialt adekvat i sammen med andre, regulere egne følelser og forstå seg selv.

”Oppveksten min var preget av at hun var høyt oppe og langt nede, og jeg visste aldri hvor jeg hadde henne når jeg kom hjem fra skolen. Hun var svært paranoid, og mente at ALLE snakket om henne. Vi måtte derfor ikke la ALLE de andre få noe å snakke om. Vi hadde derfor en rekke hemmeligheter, og ingen skulle få vite hvordan vi hadde det hjemme”. (Jente, 28 år) 

Konklusjon

Uforutsigbarhet, følelsesmessig turbulens og unyanserte oppfattelser av virkeligheten er svært skadelig for barn. Det er uhyre vanskelig å etablere indre trygghet, selvtillit og nyanserte forståelser av seg selv og verden i et klima hvor psykiske lidelser tar mye av plassen. For å orientere oss i livet trenger vi en solid selvtillit og en inngående forståelse for følelser, behov og menneskelig samhandling. Dette er et komplisert felt som barnet bruker nesten tyve år på å mestre. Det er avhengig av sine foreldre for å lykkes, og de som vokser opp med ustabilitet, kommer ofte til å lide under dette senere i livet. Når det kommer til en stor del av psykiske lidelser, er det mange som mener at den ”sosiale arven” er mer tungtveiende enn den det biologiske arvematerialet. I psykisk helsevern er det helt avgjørende at vi alltid har dette i bakhodet, og ikke minst at vi intervenerer umiddelbart dersom vi støter på situasjoner hvor barn muligens lider.

Vi har flere artikler om barn og unge her. 

Anbefalt litteratur

For dem som er psykologifaglig interessert i småbarn, vil vi anbefale Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse. Dette er en solid fagbok som tar for seg den siste kunnskapen på området. Psykisk helse hos sped- og småbarn er et ungt fagområde, men forskning har gitt oss økt forståelse for at spedbarnet har en langt større kapasitet for læring, hukommelse og sosialt samspill helt fra fødselen av enn tidligere antatt. Forskning omkring betydningen av prenatale forhold og den tidlige sentralnervøse utviklingen, og ikke minst betydningen av det tidlige samspillet, er noen av de viktige aspektene i så henseende, noe boken presenterer på en oversiktlig måte. Boken består av 39 kapitler tematisk fordelt på fire bolker: 1 – Grunnleggende teori og modeller for tidlig utvikling 2 – Barn i risiko 3 – Kartlegging og diagnostisering 4 – Tiltak og behandling.

For dem som ønsker en faglig solid bok om barneoppdragelse, vil vi anbefale boken Lykkelige barn. Den er redigert av to foreldre, men inneholder ekspertenes tips og råd i forhold til barneoppdragelse og sunn utvikling. På sett og vis er dette en lett forståelig og faglig god håndbok i barneoppdragelse. Den er skrevet for foreldre med barn opp til 12 år, og 50 eksperter svarer på spørsmål fra 200 småbarnsforeldre. Med andre ord er dette en bok som ganske sikkert besvarer alle våre spørsmål. I tillegg er boken utstyrt med en rekke praktiske eksempler, noe som gjør det enda mer anvendelig som ”guide i hverdagen” med barn. Hvordan gir du dine barn selvtillit og selvfølelse? Andre stikkord er grensesetting og diskusjoner rundt begrepet «curlingforeldre». Boken snakker også om hvordan man kan dempe barns stress, hvordan parforholdet påvirkes og utfordres av barn, råd i forhold til spisevaner, og gode tips med hensyn til helse og sykdom.

Kilder

Bateman, A. & Fonagy, P. (2003). The Development of an Attachment-Based Treatment Program For Borderline Personality Disorder. Bulletin of the Menninger Clinic, vol. 67, s. 187-211.

Malt, F. U., Retterstøl, N. & Dahl, A. A. (2003). Lærebok i psykiatri. 2. utgave. Gyldendal Norsk Forlag.

Quinton, D. & Rutter, M. (1985). Family pathology and child psychiatric disorder: a four-year prospective study, i A. R. Nicol (red.), Longitudinal studies in child psychology and psychiatry. Chichester, Wiley, I: Schaffer, H. R. (2000). På barns vegne. 1. Utgave. Gyldendal Akademisk

Rohde, R. (2011). Viktige historier er fortellinger om levd liv. Lastet ned 25. januar 2011, fra https://www.morild.org/default.pl?showPage=23

Seigler, R., Deloache, J. & Eisenberg, N. (2003). How children develop. 1. Utgave. Worth Publishers, 41 Madison Avenue. New York, NY 10010

 Skårderud, F. & Sommerfeldt, B. (2008). Mentalisering – et nytt teoretisk og terapeutisk begrep. Lastet ned 7. desember 2009, fra http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1685473

Schaffer, H. R. (2000). På barns vegne. 1. utgave. Gyldendal Akademisk

Weismann et al. (1987). Children of depressed parents: increased psychopathology and early only onset of major depression. Archives of general psychology 44: 847-853, I: Schaffer, H. R. (2000). På barns vegne. 1. Utgave. Gyldendal Akademisk.

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Zacharie, B. & Mehlsen, M. Y. (2004). Kræftens psykologi – psykologiske og sociale aspekter ved kræft. Hans Reitzels Forlag

Av
Yousif Mahmud Razvi 
WebPsykologen.no

Redigert av Sondre Risholm Liverød.

Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post