Barn som opplever omsorgssvikt

Skrevet av: Yousif Mahmud Razvi

Det er vanlig at voksne tar seg av sine barn når disse settes til verden. I en normal familie er det omsorgspersonene som påtar seg oppgaven å være formynder og forvalter for barna. På denne måten vokser barnet opp i et system der oppdragelse, skolastisk læring og ivaretakelse av behov blir tilfredsstilt av de voksne. Men noen ganger kan det motsatte skje, nemlig at barna tar seg av de(n) voksne som kan ha rusproblemer, alkoholproblemer, være mental ustabile eller slite med andre vanskeligheter som forringer omsorgsevnen. Man skulle dermed tro at disse barna ikke var like godt rustet til å klare seg gjennom livet på grunn av påkjenningene gjennom oppveksten, men forskning har påvist at mer enn halvparten av alle barn som blir eksponert for utrygge oppvekstvilkår ikke utvikler alvorlige psykiske problemer (Borge, 2010). Hvordan skjer dette og hvilke evner har barna som gjør de så motstandsdyktige?

Dette er aktuelle spørsmål i denne artikkelen. Vi starter med å se nærmere på begrepet resiliens (”løvetannsbarn”) og noen modeller for å forstå resiliensprosessene. I løpet av artikkelen har jeg også inkludert små vignetter som omhandler barns opplevelser av de voksne som ”oppfører seg rart”. Men hva med disse barna når de kommer i voksen alder og stifter familier? Dette spørsmålet vil jeg komme tilbake til i slutten av artikkelen. I den sammenhengen vil jeg dra veksel på Erik Eriksons stadieteori. Spørsmålet er om utviklingsteorier åpner muligheten for et godt liv for dem som ”mangler” noe fra oppveksten. I siste del vil jeg bruke angst som eksempel på en lidelse som ofte kan ramme løvetannsbarna.

Hva er resiliens?

”Jeg har fortalt til bestevenninnen min at pappa drikker. At han er alkoholiker. Hun skjønte ingenting. Hun trodde at de som drakk ble kjempefulle og slo folk og laget masse bråk og sånn. Det gjør jo ikke pappa. Men han er annerledes enn hennes pappa” (Silje, 10 år)

Dersom man slår opp ordet ”resilience” i en engelsk ordbok, er det definert som ”gjenopprettelse av original form etter en fysisk belastning og den menneskelige evnen til forbedring”. Den ledende barnepsykiateren Michael Rutter har definert begrepet slik (Rutter, 2000, I: Borge, 2010, s. 15):

”Resiliens er prosesser som gjør at utviklingen når et tilfredsstillende resultat, til tross for at barn har hatt erfaringer med situasjoner som innebærer en relativt stor risiko for å utvikle problemer eller avvik.”

På fagspråket betyr begrepet resiliens barns motstandskraft mot å utvikle psykiske problemer. Dette er ofte synlig hos barn som viser effektiv og vellykket tilpasning i krisesituasjoner og truende omgivelser. Hvis man ser for seg de forskjellige reaksjonsmåtene (negative og positive) som motpoler, er de resiliente barna ofte nær den positive polen i belastende situasjoner. De klarer seg bra og mestrer ofte vanskelige situasjoner på gode måter. Hvert enkelt risikobarn har sine særegne prosesser for å oppnå en bedre tilværelse, og slikt sett er det ingen fasitsvar på hvordan man kan utvikle resiliens. Det er kun gjennom tålmodig oppfølging av barns utvikling over tid at man kan få svar på spørsmål om hva som funker for hvem. Det man imidlertid vet er at disse ”løvetannsbarna” har tatt i bruk sine helt spesielle egenskaper i sitt miljø. Barn som for eksempel vokser opp i familier med alkoholmisbruk, tar ansvar for huslige plikter og passer søsken.

Et annet begrep inne resiliens er pseudoresiliens og ble lansert av James Anthony og Bertram Cohler. De hevdet at noen risikobarn flykter fra vonde familieforhold til sin egen fantasiverden. I denne finner de tryggheten og gleden andre barn finner i relasjon til andre og familien. Av kjente personer er Virginia Wolf og Franz Kafka eksempler på barn som ble utsatt for vanskjøtsel og mishandling. Som barn var de sjenerte og tilbaketrukne, og Anthony og Cohler beskriver dem som hypersensitive barn som utviklet kreativitet og fantasi for å kompensere for et vondt hjemmemiljø. I Norge var Henrik Ibsen et slikt barn, og det sies at han trakk seg tilbake i et rom der han kunne være alene. I dette rommet fantaserte han og lagde ofte figurer.

”Før var mamma veldig opptatt av hva jeg drev med, både på skolen og fritida. Nå virker det som om hun ikke bryr seg så mye. Hun har forandret seg så mye” (Thomas, 12 år)

Modeller for forståelse av resiliensprosesser

Kort sagt handler resiliens om motstandskraft mot påkjenninger der barnet kanaliserer det vonde til en form som er mer håndterbar. Dette inspirerte Frances Horowitz i 50-årene til å utvikle en tredimensjonal resiliensmodell. Ifølge henne kan barn med et godt potensial i livet komme dårlig ut av det dersom miljøet svikter. Men på den andre siden trenger ikke et dårlig miljø å innbære skjev utvikling, og de fleste barna vil utvikle seg midt imellom ekstremene. I det følgende skal vi se nærmere på tre resiliensmodeller: kompensasjonsmodellen, utfordringsmodellen og immunitetsmodellen (Borge, 2010).

(1)   Kompensasjonsmodellen: man iverksetter tiltak for å erstatte noe som mangler. Hvis barnet har foreldre med problemer og ikke får den omsorgen og oppmerksomheten som er nødvendig, kan det erstatte det manglende på en annen sosial arena. I Norge er det vanlig at barnehager og skoler setter inn individuelle hjelpetiltak for vanskeligstilte barn (f.eks. leksehjelp). Man gjør ikke mye for å redusere risikoen i familien, men forsøker å hjelpe barnet i en annen kontekst.

(2)   Beskyttelsesmodellen: skjer når barnet får oppmerksomhet og anerkjennelse på andre arenaer enn den hjemlige. Her kan nettverket av venner og fritidsaktiviteter være av betydning (f. eks kan en bestevenn fungere som beskyttelsesfaktor)

(3)   Utfordringsmodellen: når risikofaktorer setter i gang prosesser som gir vellykket tilpasning. Nye påkjenninger preller av og individet vokser seg sterkere og tryggere.

Det kommer tydelig frem av de to første modellene at barnet sannsynligvis i liten grad kan komme til å oppleve positive reaksjoner alene. Både i kompensasjonsmodellen og beskyttelsesmodellen er barnet ute i verden og er avhengig av en annen person, det være seg en voksen eller jevnaldrende. Men det er ikke tilstrekkelig med en bestevenn eller det å være medlem av en gruppe for å utvikle sosial resiliens. Barn som kun har en mer perifer sosial arena å utfolde seg på, og mangler den trygge hjemmesfæren, er i utgangspunktet mer sårbare for kritikk og avvisning enn de fleste. Manglende oppmuntring hjemmefra, ofte kombinert med en stram økonomi, kan lett føre til mobbing fra andre. Derfor er det viktig at disse barna får ros og oppmuntring av andre voksne. Men selv her er det en fallgruve med tanke på hvem som kompenserer for det barnet mangler. Havner for eksempel barnet i kriminelle miljøer allerede fra tidlig ung alder, er det i mange tilfeller veien inn til en forbryterkarriere. Vi skal heller ikke se bort fra det faktum at mange religiøse sekter nettopp er ute etter slike personer siden disse er ”lett påvirkelige” og ”medgjørlige”, rett og slett fordi slike barn er å utkikk etter trygghet og tilhørighet.  

”Det hender oftere og oftere at jeg må lage mat selv. Mamma er ikke i stand til det. Det skjedde også da jeg var bare 9-10 år. Jeg må gjøre mye annet også, husarbeid og sånn, når pappa ikke har tid. Vennene mine kan hente rene klær i skapet hver dag. Jeg må ofte vaske dem selv, hvis ikke jeg skal gå i skitne klær” (Lars, 12 år)

Aggressivitet, sjenanse og tilbaketrekning

Risikobarn har en oppvekst som er langt tøffere enn barn som kommer fra trygge familier. Det kan nesten virke som om flaks spiller inn i forhold til hvor barnet havner på reaksjonsskalaen. Hvis barnet trekker seg tilbake vil det ikke få oppmerksomhet fra nærmiljøet, mens de som er nær den positive polen (mer utadrettede mestringsstrategier) har en tendens til å klare seg bedre. Vil det si at det barnet som er aktivt har bedre muligheter enn det barnet som er tilbaketrukket?

Den nederlandske forskeren Marten deVries gjorde en forbløffende oppdagelse blant småbarn i Afrika. I 1974 var det en tørkekatastrofe i Øst-Afrika og spedbarnsdødeligheten var stor. deVries observerte 48 barn fordelt på to grupper der barn i gruppe A hadde et ”vanskelig” temperament, mens gruppe B besto av rolige barn. Stikk i strid med forventet resultat fant deVries ut at barnedødeligheten var større hos gruppen med rolige barn. De vanskelige barna sutret, gråt og tiltrakk seg oppmerksomhet og slikt sett fikk de mer oppmerksomhet og mer mat. De rolige barna gjorde lite ut av seg og gråt nesten ikke. deVries var usikker på om han ville funnet de samme resultatene i normale klimaforhold. Han mente at kulturtrekk kunne spille inn fordi Masai-folket verdsetter aggresjon og pågåenhet. Slikt sett kan de vanskelige barna overleve siden de utviste de tradisjonelt sett ”ønskede” karaktertrekkene. (Borge, 2010). I kjølevannet av dette antar man at resiliens må vurderes i forhold til den kulturelle sammenhengen hvor risiko forekommer.

”Det går mye penger til drikkingen, og pappa sløser bort penger til andre ting også når han er full. Så mamma sliter av og til med å ha nok penger til det vi trenger. Pappa blir fort blakk, og så blir han rasende hvis han ikke får penger” (Ida, 9 år)

Vi leste tidligere at risikobarn ofte er hypersensitive, og noen av dem kan tendere til å trekke seg tilbake. I slike tilfeller er det en tilbøyelighet til sjenanse, men er dette like kontroversielt som de rolige barna i eksemplet ovenfor om Masai-folket? Det har vist seg i undersøkelser at sjenerthet beskytter høyrisikogutter mot å utvikle kriminalitet, mens i andre undersøkelser har det vist seg at risikoen øker. En konklusjon handler om at sjenerte gutter reagerer med frykt og engstelse overfor fremmede mennesker eller situasjoner. Videre er frykten nærværende for straff eller ikke få fortjent ros. Dermed kan sjenerthet virke som beskyttelsesfaktor hos gutter som gjør lite av seg. Kerr et al. fant at sjenerthet beskyttet både utagerende og ikke-utagerende risikoskolegutter mot kriminalitet som 13- og 15-åringer. Sjenansen økte heller ikke sjansen for depresjon. Sosial tilbaketrekning er et valg som smågutter tar fordi de uten frykt eller sjenerthet foretrekker å være alene(Kerr et al. 1997, I: Borge, 2010). Men dette kan også skyldes mislykket eller lite bekreftelse eller belønning i lek sammen med andre gutter. Forskere hevder at på grunn av denne tilbaketrekningen vegrer sjenerte gutter seg for å begå kriminelle lovbrudd. En mulig fortolkning kan være at de unngår å være sammen med antisosiale jevnaldrende fordi det innebærer ukjente situasjoner og mennesker, og at de på grunn av dette foretrekker rolige gutter på sin alder.

”Pappa blir helt forandret når han har drikkeproblemene sine. Når han ikke drikker, er han helt ”normal”, blid og grei å være sammen med. Når han drikker, blir han sint og vanskelig. Han kjefter for det minste, både på mamma og på meg, og kan sprekke for småting som han er misfornøyd med. Når han er slik, prøver jeg å være minst mulig hjemme” (Petter, 11 år)

Barndommens bagasje i voksen alder?

Resiliente barn har ofte opplevd store utfordringer i barndommen, men hva betyr denne ”psykososiale bagasjen” videre i livet? Kan det hande at man på tross av motstandsdyktighet i de kritiske årene likevel kan komme til å hemmes av sine mangler fra barndommen senere i livet?

Ifølge Erik Erikson (1956) gjennomgår barnet åtte utviklingsstadier som inntreffer fra barndommen til sen voksen alder. Alle stadiene inneholder et potensielt kriseelement, noe individet på sett og vis må gjennomarbeide for å nå videre i sin utvikling. Dersom en konflikt eller et spesielt anliggende forblir uløst på et bestemt nivå, vil individet på noen punkter i livet være fanget på dette nivået og i verste fall stagnere i sin videre modningsprosess. Barnet kan likevel avansere, men fortidens ballast vil henge igjen og gi personen en underliggende følelse av en mangel eller utilfredshet. Det er stor sannsynlighet for at barnet utvikler noen egenskaper som i barndommen kan vise seg å være fruktbare, men som for eksempel i et parforhold kan skape konflikter (Erikson, 1956, I: Seigler et al., 2003).

Psykologspesialist Bente Storm Mowatt Haugland vektlegger nettopp dette når hun hevder at resiliens ikke er en statisk tilstand på den måten at barn ikke vil hemmes av sine mangler i videre utvikling. Hun sier også at selv om barn kommer seg gjennom barndommen og fungerer godt, betyr det likevel ikke at de har det greit i sitt indre. En rimelig godt fungerende barndom lærer barnet å omgås andre, regulere egne følelser og ikke minst utvikler barnet som regel grunnleggende positive holdninger til seg selv og omverdenen.

”Pappa gjør mye rart når han drikker. Det verste han har gjort, var at han ringte til skolen en dag han var full. Da skulle han ha tak i meg, og det var lett å høre i telefonen at han var full. Jeg måtte inn på lærerværelset for å ta telefonen, og det var kjempeflaut. Det er ingen andre som har pappaer som gjør sånt. En av lærerne ville snakke med meg om det etterpå, men det hadde jeg ikke noe lyst til” (Alan, 11 år)

Angst og tvangslidelser

Barn som tar ansvar for huslige plikter og pass av søsken kan ta med dette i sine parforhold i voksen alder. De kan ha blitt så vant med å gjøre ting på en bestemt måte slik at andres måter å gjøre ting på oppfattes som ”feil”. Det foreligger en viss risiko for at de kan utvikle tendenser til tvang og rigiditet. Hvis et barn stadig måtte forvisse seg om at mor i en rustilstand oppholdt seg i stuen, henledes det til å sjekke eller passe på at hun faktisk er tilstede der hun bør være. Om hun var borte, og barnet tidligere hadde funnet henne vandrende ute, så kan dette selvfølgelig virke angstfremkallende. Barnet er opptatt av at mor ikke forlater huset. Selv om hun er ruset og ute av balanse, vil barnet som regel gjøre alt det kan for å ikke ”miste mamma”.

”Sjekkere” er personer som føler seg tvunget til å kontrollere dører, kokeplater, støpsler osv. (Berge & Repål, 1997). En slik atferd kan ofte skrive seg fra alt for mye ansvar i alt for tidlig alder. ”Ordnere” har et stort behov for symmetri slik at alt må ligge der de ligger med bestemte avstander. De kan dessuten ha samlemani og fyller ofte opp huset med gjenstander (Berge & Repål, 1997). Barn som i tidlig alder må ta seg av sine ”syke” foreldre må ta på sparket enhver utfordring og prøve det beste de kan. Det er ikke sikkert den valgte løsningen var den mest optimale, men der og da virket den mest fornuftig grunnet mangel på alternative måter å gjøre ting på. Når barnet i tillegg kan få anerkjennelse og ros fra omverdenen, styrker dette handlingene enda mer. I et slags eksistensielt utviklingsperspektiv er det store muligheter for at slike personer kommer til å tiltrekkes mennesker som er i underskudd og trenger omsorg. Ofte finner de partnere som har behov for mye hjelp og støtte. På den måten fortsetter de å leve livet som ”hjelperen” eller den som må påta seg ansvar. Dette er ofte en selvutslettende affære hvor personen til sist risikerer å ”miste seg selv” og sine egne behov. Resultatet er ofte en følelse av tomhet og eventuelt depresjon. Så lenge det resiliente individet føler seg ”tiltrengt” vil det finne tryggheten i underskuddet hos den andre. Men dersom den andre er selvstendig, kan det oppstå komplikasjoner og relasjonsproblemer.

Det å ha foreldre som er ustabile er bekymringsverdig i seg selv for barnet. La oss tenke oss et barn som har en mental ustabil far som trengs å passes på. Tidligere har han gått ut midt på natten, og barnet måtte lete etter han. Dette er slitsomt og skaper rom for vedvarende engstelse og bekymring som eksempelvis kan gi seg utslag i det man på fagspråket kaller generalisert angstlidelse. Personen er engstelig hele tiden, bekymrer seg for vonde ting som kan hende, og er urolige og rastløse. De klarer ikke å slappe av, og tankene bare kommer og kommer. Slike personer har ofte en sterk følelse av å være sårbare og livets begivenheter kan virke uforutsigbare og utenfor kontroll. Individet er hele tiden oppmerksom på områder i livet som er bekymringsfulle (foreldre, barn, økonomi etc.). Over tid kan dette føre til somatiske problemer som igjen forsterker tankene om ingen kontroll over livet. Når kroppen hele tiden fungerer på en slags alarmberedskap, vil hele systemet pådra seg slitasje og skader. Disse kommer ofte til uttrykk både på en somatisk og en psykisk måte.

Deterministisk resiliens?

Vi leste tidligere at barn kan alt etter omstendighetene havne  nær den positive eller negative polen når det gjelder reaksjonsmønstre på bakgrunn av opplevelser fra turbulente familieomstendigheter. Man vet også at rundt halvparten av alle barn aldri opplever alvorlige psykopatologiske problemer. For den nøytrale leser er dette hyggelige tall, men hva med den andre halvparten som ikke klarer seg? Muligheten for at de utvikler antisosial atferd og vedvarende psykologiske problemer er stor. Masai-folket fremmer aggressiv atferd og pågåenhet slik at vanskelige barn får den omsorgen og næringen de trenger. Marten deVries funn er direkte skremmende når de antyder at rolige barn hadde større dødelighet enn de ”vanskelige” barna. Han vektlegger at muligheten for andre funn absolutt er til stede siden dette var en unntakstilstand. Kultur er en annen betydningsfull faktor som vektlegges. Hvis vi ser på innvandrerbefolkningen i Norge, kommer det frem at kommunikasjon rundt psykiske problemer er tabubelagt blant mange innvandrere. Fahim Naeem er styreleder i ISHG og hun hevder at i mange innvandrermiljøer er psykiske problemer assosiert med galskap. Videre sier hun at innvandrerbefolkningen er lite kjent med hjelpeapparatet og at de ikke kjenner til for eksempel psykoterapi. Mange innvandrere er vant til sprøyter eller medisiner, og på bakgrunn av slike behandlingsforestillinger ser de ikke betydningen av samtaler med fagpersonell. Man kan bare undre seg over hvor mange resiliente barn man kan finne i innvandrerbefolkningen.

Et til dels uavklart spørsmål er hvorvidt resiliens er basert på ren flaks eller om det er tilgjengeligheten på gode tilbud som spiller inn. Dersom barnet får kompensert for sine behov i barnehage eller på grunnskolen, er sjansen stor for positiv resiliens. Men dersom barnet blant jevnaldrende blir utsatt for mobbing og ikke har noen å støtte seg til, kan slikt i mange tilfeller føre barnet mot antisosial atferd. Det er ikke alle voksne som er oppmerksomme på risikobarn, og slikt sett kan det virke som om det er rene lykketreffet om barnet støter på en forståelsesfull og ivaretagende person. Man kan undre seg over hvorvidt de risikobarna som ikke er ”heldige” hadde klart seg dersom de hadde fått kompensert for det som manglet.

Erik Eriksons stadieteori viser klart at dersom et nivå ikke er fullstendig komplett, så vil de neste nivåene også forbli ukomplette. Det blir med andre ord en ”skakk” utviklingsprosess. Man tar i betraktning at de fleste barn sjelden vil lære seg alt innen det respektive nivået, men likevel tar med seg de viktigste grunnelementene over til neste nivå. Dette blir da ryddige og strukturerte fragmenter som bygger opp et stødig selv som godt nok rustet til  motta nye impulser. Men dersom det er uryddighet og ambivalens, vil slikt være et svakt grunnlag å bygge videre på. I slike tilfeller vil barnet ikke klare å skille mellom hva som er omsorgpersonens forståelse av virkeligheten og hva som er barnets egen forståelse. Selv om barnet i en vanskelig tid har vært sterk og motstandsdyktig, er sjansen stor for at en eksistensiell krise kan oppstå i de senere årene. På sett og vis har naturen da loset barnet gjennom den viktigste overlevelsesperioden. Men fremover i livsforløpet finnes det mage mennesker som ikke bebor de mest essensielle ferdighetene og evnene til å håndtere forskjellige følelser, tanker og relasjoner til andre. I den tiden trygghet og selvsikkerhet skulle få sitt grunnfeste, og danne grunnmuren i barnets personlighet, var barnet mer opptatt av omsorgspersonens ve og vel og kanskje mistet det seg selv allerede i meget ung alder. Det kan bli tøft og smertefullt for mange å samle trådene senere i livet.

Men løvetannbarnet bryter gjennom selv om det kan være uønsket og skaper sin plass i verden.

 Relaterte artikler:

• Offerrollen, Alkoholisme og Familietragedie
• Omsorgssvikt avler omsorgssvikt – Om å tilgi seg selv og fortiden
• Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold I
• Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold II
• Oppvekst, sinne og selvskading
• Mindre krangling og mer kvalitetstid 

Kilder

Berge, T. & Repål, A. (1997). Trange rom og åpne plasser. Hjelp til mestring angst, panikk og fobier. Tano Aschehoug

Borge, Anne. I H. (2010). Resiliens – risiko og sunn utvikling. 2. utgave. Gyldendal Norsk Forlag AS

Kvalvaag, H. (2006). Det er håp for alle. Lastet ned 19. oktober 2010, fra http://www.forskning.no/artikler/2006/januar/1138611479.83

Pettersen, J. R. (2007). Voskne for barn. Organisasjonen voksne for barn. Papermill AS

Riaz, W. K. (2005). Psykisk helse tabu blant innvandrere. Lastet ned 19. oktober 2010, fra http://www.aftenposten.no/helse/article645495.ece

Seigler, R., Deloache, J. & Eisenberg, N. (2003). How children develop. 1. utgave. Worth Publishers, 41 Madison Avenue. New York, NY 10010

Av
Yousif Mahmud Razvi 
WebPsykologen.no

Redigert av Sondre Risholm Liverød.

Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post