En pille for alt
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
De brede forklaringsmodellene taper terreng
Min utgangshypotese er at psykologer er flinke til å sjonglere mange perspektiver, tanketradisjoner og innfallsvinkler i håndteringen av den menneskelige tilværelse. Fordi vårt fagfelt er plassert mellom samfunnsvitenskap, humanvitenskap og naturvitenskap, må vi forholde oss til sannhetskriterier fra ulike vitenskaper. Det gir psykologen et slags koldtbord av perspektiver i møte med mennesker, noe som legger grunnlaget for empati, respekt og dyptgripende forståelser av individet og samfunnet for øvrig. Samtidig skaper det en ydmykhet for sannheters relative karakter, og det resulterer i en forsiktig mentalitet som sjelden forhaster seg i sine uttalelser. I verste fall blir psykologen sittende i en taus, forståelsesfull og reflekterende posisjon, noe som kanskje er intellektuelt sofistikert, men samtidig svært ubehjelpelig når det handler om å promotere faget, uttale seg i offentligheten og fungere som tydelige støttespillere for mennesker i nød. I møte med progressive markedskrefter og medisinpsykiatriske perspektiver, som tilbyr raske løsninger på vanskelige problemer, risikerer den reflekterte psykologen å komme til kort. Av den grunn frykter jeg at vi taper terreng til ensporede behandlingsperspektiver, noe som er uheldig for fagfeltet og ikke minst for mennesker som sliter med psykiske lidelser.
Når det oppstår et problem blant en gruppe mennesker, er det som regel vedkommende som raskest kan definere problemet som får førsteretten på en løsningsstrategi. Min bekymring er at psykologen kommer dårlig ut i slike definisjonsdueller fordi flerfasettsforståelser som inkluderer ødipuskompleks, ubevisste arketyper, primalskrik, eksistensiell angst, evolusjonsbiologi og hjerneorganiske feilkoblinger er ganske uhåndterlige og vanskelige å selge til et bredt publikum. Dermed ligger definisjonsmakten, og ikke minst førsteretten til å intervenere, hos de enklere årsaksmodellene. Innenfor psykisk helsevern betyr det at brede metapsykologiske innfallsvinkler ofte utkonkurreres av medisinpsykiatriske perspektiver.
Medisinpsykiatri
La meg gi en unyansert beskrivelse at det jeg oppfatter som hovedlinjene i dagens psykiatri. Grovt sett fokuserer klinisk psykiatri på forholdet mellom psykopatologi, atferdsmønster og psykofarmaka. I første del av det nittende århundret forholdt psykologien seg i første rekke til freudiansk metapsykologi, noe som har endret seg betraktelig opp mot vår tid. Dersom man vil ta temperaturen på psykiatriens status i Europa, bør man delta på ”World Congress of Psychiatry” som i 2008 ble avholdt i Praha. Her er det helt åpenbart at psykiatrien som felt står i en særdeles tett allianse med psykofarmakologiske selskaper hvor de økonomiske interessene selvfølgelig veier tungt. Medisinfirmaenes økonomiske muskler er de som løfter mye av forskningen på feltet, noe som får enorme konsekvenser for sykehusenes behandling av mennesker med psykiske lidelser. Disse forholdene gjør at psykiatrien tenderer til å forstå den menneskelige bevissthet innenfor biologiske og nevrologiske rammer. Her nærmer vi oss en slags klinisk identitetsteori som lyder slik: Bevisstheten er det neurale systemet, hvor problemer i førstnevnte skyldes en ubalanse i sistnevnte, og denne ubalansen kan vi korrigere med medikamenter. ”Ja, men hva med følelsene og tankene mine,” roper psykologen fortvilet på kongressen i Praha. Kan medisiner endre tankene mine også? Kan man ikke endre seg ved å arbeide med holdninger, perspektiver og innsikt?
Og den evige problemstillingen gjør seg gjeldende nok en gang: Idealisme versus materialisme, kropp versus psyke, den ”introspektive” Sokrates versus den ”vitenskapelige” Aristoteles og så videre.
Arv og miljø
Det er politisk korrekt, og nærmest en klisjé, å uttale at psykiske lidelser handler om både arv og miljø, men i praksis og på folkemunnet mistenker jeg at denne innsikten eksisterer, men på en overfladisk måte som ikke er velintegrert i vår håndtering av mentale problemer. Dessuten er det subjektive eller idealistiske perspektivet beheftet med en litt magisk undertone, misbrukt av healere og karismatiske kvakksalvere i en årrekke, og selvfølgelig mindre etterrettelig enn skolemedisin. På grunn av dette, og mange andre årsaker, frykter jeg at det ”metapsykologiske” perspektivet på mental helse må kjempe hardere for å beholde et solid fotfeste i den kliniske hverdagen.
Psykologen Heinz Kohut er blant mange som stadfester psykologiens litt spesielle posisjon som ”menneskelig” vitenskap. I artikkelen Introspection, Empathy and Psychoanalysis (1959) skriver han:
”Den indre verden kan ikke utforskes ved hjelp av sansene. Våre tanker, ønsker, følelser og fantasier har ingen eksistens i den fysiske verden, allikevel er de virkelige, og vi kan observere dem gjennom introspeksjon hos oss selv, og ved hjelp av empati hos andre”.
Her er det snakk om subjektive og nonmaterielle ”sannheter” som utgjør en særdeles viktig del av psykologisk teori og menneskesyn, men samtidig representerer dette abstrakte kategorier som rent vitenskapelig er ganske uangripelige og likeledes vanskelige å definere presist. En av psykologiens opphavsmenn, William James, skrev at “The greatest discovery of my generation is that man can alter his life simply by altering the attitude of his mind.” Det er en verdifull innsikt, men ikke uten videre enkel å innpasse i en vitenskapelig kontekst.
ADHD, Bipolar Lidelse og ME
På grunn av denne vanskeligheten mener jeg at psykiatrien fremdeles er belemret med et litt ekskluderende naturvitenskapelig verdenssyn. Vi skifter navn til psykisk helsevern blant annet for å dempe de biologiske konnotasjonene som henger ved psykiatri, men fremdeles støter vi på tendenser som ligner biologisk determinisme. Det betyr at man forfekter et somatisk eller genetisk og arvelig utgangspunkt for en rekke lidelser, og spesielt utsatt er diagnosekategoriene som inkluderer Bipolar Lidelse, ADHD og ME. Dersom man antar at disse symptombildene handler om en medfødt nevrokjemisk ubalanse som krever medikamentell stabilisering, og samtidig ignorerer de psykodynamiske forholdene som unektelig ligger til grunn for menneskets selvforståelse og personlige stil i håndtering av tilværelsens utfordringer, er det sannsynlig at vi har lagt ut på en smal sti som sponses av finansielle muskler i legemiddelindustrien. I tillegg ser det ut til at slike sykdomsmodeller favoriseres i et galopperende mediebilde hvor dybdepsykologiske forklaringer blir for omfattende og langtekkelige, og den perspektivpluralistiske psykologen overdøves i de viktige debattene.
Enkle løsninger på vanskelige problemer
Det lanseres nye medikamenter for psykiske lidelser jevnt og trutt. Ofte skapes det blest rundt nye preparater, og noe av dette skyldes kanskje nettopp et iboende håp om enkle løsninger på vanskelige problemer. Når det kurative tiltaket dreier seg om å svelge en pille eller få en injeksjon, er det klart at både pasienter og behandlere blir forventningsfulle. Rene biologiske sykdomsmodeller fratar imidlertid mennesker psykologisk ansvar og ”fritar” oss fra de enorme anstrengelsene som kreves for mental selvutvikling, og slike byrder er det etter alt å dømme mange som er glad for å bli kvitt. Eksempelvis har ADHD og ME hatt en kraftig oppsving de siste årene, og jeg mistenker at noe av årsaken handler om den ”biologiske fornemmelsen” som omkranser disse diagnosene. Man kan være enda mer moraliserende og forfekte at tendensen handler om en stadig større intoleranse for eksistensiell angst og generell nød, men det hører til en annen diskusjon.
Jeg er imidlertid sikker på at veldig mange behandlere har en bredere forståelse av eksempelvis ADHD som inkluderer et flertall av perspektiver, men min erfaring er at store deler av befolkningen hviler i en biologisk determinert oppfatning av ADHD, og jeg formoder at dette kan gjøre regnskap for diagnosens popularitet. Forskjellen på symptomene ved ADHD og det vi kan kalle relasjonsforstyrrelser er vanskelig å differensiere, og nettopp her tror jeg at innsikten til blant andre Immanuel Kant er høyst relevant.
Kant og den subjektive virkeligheten
Kant forfekter at vi som mennesker er med på å skape våre egne verdensbilder. Vår bevissthet oppfatter ikke verden akkurat slik den er (objektivt), men vår erkjennelse av verden er et resultat av våre individuelle disposisjoner og preferanser. Ergo finner vi som oftest det vi leter etter. Når man sliter med depresjon, rastløshet, angst, isolasjon eller konsentrasjonsproblemer leter man ikke alltid etter en dyptgripende og krevende terapiprosess som eventuelt avdekker en utrygg fortid som resulterer i selvusikkerhet og en der tilhørende frykt for å ta ansvar i eget liv. Når det i slike tilfeller finnes alternative forklaringsmodeller som peker på hjerneorganiske feiljusteringer, vil det sannsynligvis foretrekkes av mange som befinner seg i en fortvilet posisjon. Dermed taper dybdepsykologiske forklaringer terreng på den arenaen hvor de er mest tiltrengt, nemlig mental helse.
Endring uten medisiner?
Jeg nevner dette som et eksempel på et område hvor psykologien bør rope høyt i et slags folkeopplysningsøyemed. Jeg kan ikke spille piano, men det kan jeg lære meg ved iherdig trening. De områdene i min hjerne som håndterer musikalitet, leser noter og koordinerer finmotorikken i fingrene vil garantert endre seg, og mine nyervervede pianoferdigheter har dermed satt fysiologiske spor i mitt mentale maskineri. Kan mennesker med ulike varianter av konsentrasjonsproblemer trene seg opp på samme måte og vinne en tilsvarende psykologisk og fysiologisk effekt? Det er mye som tyder på at det i alle fall representerer en mulighet, men etterslep fra et tradisjonelt medisinpsykiatrisk perspektiv tenderer til å undergrave denne muligheten, og når man nevner det for pasienter, har jeg flere ganger opplevd noe som ligner et brudd i alliansen. Muligens bør mine intervensjoner fininnstilles, men samtidig har jeg en fornemmelse av at ansvaret som følger med et ”selvutviklingsperspektiv”, hvor man kan gjenvinne kontroll på egen helse ved hjelp av indre styrke og mentaldisiplinerende teknikker, oppfattes som skremmende. Kanskje fordi en slik investering i eget liv virker tung og uoverkommelig fra en posisjon i psykologisk underskudd.
På jakt etter én forklaring
For folk flest er det vrient å håndtere mange innfallsvinkler til et problem, og det blir ikke enklere når problemet er av psykologisk karakter og perspektivene kan oppleves motstridende og lite konkrete. Akademisk sett er mange psykologer flasket opp på et konglomerat av forskjellige visdomstradisjoner med ulike sannhetskriterier, og det gir oss muligheten for en avansert innsikt i menneskelige problemer, men det moderne gjennomsnittsmennesket, som attpåtil befinner seg i krise, er sjelden på jakt etter omfattende livsperspektiver. De søker ofte én forklaring eller én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt som kan definere problemet i en livssituasjon som oppleves kaotisk. Her er det marked for enkle løsninger, og det skal man ha respekt for. Men samtidig skal vi huske en av Einsteins advarsler ”Make everything as simple as possible, but not simpler”. Vi vet at det å finne en meningsbærende forståelse av oss selv er kurativt, selv om forståelsen er feil, men det finnes forståelser som er bedre enn andre. Noen selvforståelser lukker for videre utvikling, og da kan det hende at vi er på vei ned en blindgate som noen tjener penger på.
Diagnoser sponset av medisinfirmaer
For argumentets skyld vil jeg nevne et par eksempler hvor en slags ”medisinpsykiatrisk imperialisme” har vunnet territoriale maktkamper i psykisk helsevern og overkjørt de åndsvitenskapelige perspektivene. Dette er et tema som blant andre Christopher Lane (2007) debatterer i boken ”Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness ”. Lane forteller en viktig historie om hvordan en revisjon av Diagnosemanualen i 1980 førte til en kraftig økning i antall diagnoser. Han legger frem hittil ukjent dokumentasjon fra APA´s arkiver og viser hvordan revisjonsprosessen var sterkt influert av psykofarmakologiske produsenter, som naturlig nok ønsket seg flere diagnoser å medisinere. Blant annet ble sosial fobi opprettet som en diagnostisk merkelapp på personer som tidligere ble betraktet som sjenerte eller blyge. Gevinsten ved en slik redefinering, eller kvasivitenskapelig ordmagi, er en økonomisk lønnsom anledningen til å foreskrive medikamenter til en stadig større del av befolkning. En medisin som tidligere var myntet på depresjon, påberoper seg plutselig en tilleggseffekt i forhold til sosial angst, og på den måten er markedet utvidet. Ulempen med et økende antall diagnosekategorier er selvfølgelig en risiko for å feiltolke normalvariasjoner i det menneskelige temperament som psykiske lidelser med behov for ”medisinsk omsorg”, men som Lane påpeker: “Before you sell a drug, you have to sell the disease. And never was this truer than for social anxiety disorder“.
ADHD som et medisinsk anliggende
ADHD er som nevnt et annet område hvor det medisinpsykiatriske regime har skaffet seg herredømme utover egne grenser. Her er det spesielt en økende diagnostisering av barn som bør anstifte en viss bekymring. Lane (2007) kaller denne tendensen ”den perfekte stormen” for overdiagnostisering. En kultur som beveger seg rask og fostrer stress installerer også høye forventninger til barna. Foreldre kommer under et stort press for å sikre at barnet deres lykkes og blir sosialt kompetente kaospiloter. De barna som ikke umiddelbart håndterer de livspolitiske kravene i tråd med forventningene, kommer raskt i en posisjon hvor de tilsynelatende ligger etter, og dermed utviser de en type atferd som ansporer til en slags medisinsk bekymring. Igjen er de enkle løsningene både salgbare og attråverdige. Vi ønsker en rask problemløsning slik at barnet kan tilpasse seg, noe man i koranskoler løser med korporal avstraffelse, mens andre skoler løser det med Ritalin.
Kombinasjonsperspektiver
Min hensikt er ikke å propagere 70-talls antipsykiatri, eller en New-Age-aktig idealistisk holdning hvor tankens kraft kan utrette mirakler, og mennesket har blitt så psykologisk at det ikke lenger har noen kropp. Jeg er ute etter kombinasjonsperspektivene som inkluderer medisiner, psykoterapi, psykososiale tiltak og sosioøkonomiske hensyn.
Hjernen og den indre verden
Turnbull og Solms (2002) er blant mange som sysler med de subjektive opplevelsenes nevrovitenskapelige grunnlag, og de poengterer at vellykket samtaleterapi synes i frontallappene, noe som betyr at metapsykologiske intervensjoner har en fysiologisk effekt. Samtidig har medisiner en soleklar psykologisk effekt, og dette er selvfølgeligheter for de fleste. Likevel tror jeg at biologiske sykdomsmodeller innenfor psykisk helsevern vinner terreng fordi de til en viss grad tilbyr ganske entydige definisjoner og raske intervensjoner, hvorpå balansen mellom metapsykologi og biologi ofte blir skjev. Faren med en slik skjevhet i biologiens favør er en latent determinisme som på stilltiende vis installeres i det kollektivt ubevisste og ganske ubemerket diskvalifiserer menneskers psykologiske kapasitet og potensielle herredømme over egen helsemessig vekst. Symptomet på en slik utvikling er inflasjon i diagnosekategorier som lukter av biologiske og medisinpsykiatriske årsaksforklaringer. Jeg tror ikke at behandlere er ensporede i sine forståelser, men jeg tror at de metapsykologiske mulighetene er underrapportert, og det er ganske naturlig, fordi det ikke er så lett å forklare, bevise eller hevde i et markedsorientert samfunn som krever effektive, raske og målbare resultater.
Kilder
Lane, Christopher (2007): Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness. Yale University Press, USA. (Anbefales!)
Kohut, Heinz (1959) Introspection, Empathy and Psychoanalysis An Examination of the Relationship between Mode of Observation and Theory. Journal of the American Psychoanalytic Association, Vol. 7, No. 3, pp. 459-483.
Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.
Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
