En pille for alt

Ofte forstår man diagnoser som ADHD, Bipolar lidelse og ME i biologiske termer. Av den grunn foretrekkes ofte medisiner fremfor terapi. Har vi for enkle løsninger på vanskelige problemer?

De brede forklaringsmodellene taper terreng

Min utgangshypotese er at psykologer er flinke til å sjonglere mange perspektiver, tanketradisjoner og innfallsvinkler i håndteringen av den menneskelige tilværelse. Fordi vårt fagfelt er plassert mellom samfunnsvitenskap, humanvitenskap og naturvitenskap, må vi forholde oss til sannhetskriterier fra ulike vitenskaper. Det gir psykologen et slags koldtbord av perspektiver i møte med mennesker, noe som legger grunnlaget for empati, respekt og dyptgripende forståelser av individet og samfunnet for øvrig. Samtidig skaper det en ydmykhet for sannheters relative karakter, og det resulterer i en forsiktig mentalitet som sjelden forhaster seg i sine uttalelser. I verste fall blir psykologen sittende i en taus, forståelsesfull og reflekterende posisjon, noe som kanskje er intellektuelt sofistikert, men samtidig svært ubehjelpelig når det handler om å promotere faget, uttale seg i offentligheten og fungere som tydelige støttespillere for mennesker i nød. I møte med progressive markedskrefter og medisinpsykiatriske perspektiver, som tilbyr raske løsninger på vanskelige problemer, risikerer den reflekterte psykologen å komme til kort. Av den grunn frykter jeg at vi taper terreng til ensporede behandlingsperspektiver, noe som er uheldig for fagfeltet og ikke minst for mennesker som sliter med psykiske lidelser.

Når det oppstår et problem blant en gruppe mennesker, er det som regel vedkommende som raskest kan definere problemet som får førsteretten på en løsningsstrategi. Min bekymring er at psykologen kommer dårlig ut i slike definisjonsdueller fordi flerfasettsforståelser som inkluderer ødipuskompleks, ubevisste arketyper, primalskrik, eksistensiell angst, evolusjonsbiologi og hjerneorganiske feilkoblinger er ganske uhåndterlige og vanskelige å selge til et bredt publikum. Dermed ligger definisjonsmakten, og ikke minst førsteretten til å intervenere, hos de enklere årsaksmodellene. Innenfor psykisk helsevern betyr det at brede metapsykologiske innfallsvinkler ofte utkonkurreres av medisinpsykiatriske perspektiver.

Medisinpsykiatri

La meg gi en unyansert beskrivelse at det jeg oppfatter som hovedlinjene i dagens psykiatri. Grovt sett fokuserer klinisk psykiatri på forholdet mellom psykopatologi, atferdsmønster og psykofarmaka. I første del av det nittende århundret forholdt psykologien seg i første rekke til freudiansk metapsykologi, noe som har endret seg betraktelig opp mot vår tid. Dersom man vil ta temperaturen på psykiatriens status i Europa, bør man delta på ”World Congress of Psychiatry” som i 2008 ble avholdt i Praha. Her er det helt åpenbart at psykiatrien som felt står i en særdeles tett allianse med psykofarmakologiske selskaper hvor de økonomiske interessene selvfølgelig veier tungt. Medisinfirmaenes økonomiske muskler er de som løfter mye av forskningen på feltet, noe som får enorme konsekvenser for sykehusenes behandling av mennesker med psykiske lidelser. Disse forholdene gjør at psykiatrien tenderer til å forstå den menneskelige bevissthet innenfor biologiske og nevrologiske rammer. Her nærmer vi oss en slags klinisk identitetsteori som lyder slik: Bevisstheten er det neurale systemet, hvor problemer i førstnevnte skyldes en ubalanse i sistnevnte, og denne ubalansen kan vi korrigere med medikamenter. ”Ja, men hva med følelsene og tankene mine,” roper psykologen fortvilet på kongressen i Praha. Kan medisiner endre tankene mine også? Kan man ikke endre seg ved å arbeide med holdninger, perspektiver og innsikt?

Og den evige problemstillingen gjør seg gjeldende nok en gang: Idealisme versus materialisme, kropp versus psyke, den ”introspektive” Sokrates versus den ”vitenskapelige” Aristoteles og så videre.

Arv og miljø

Det er politisk korrekt, og nærmest en klisjé, å uttale at psykiske lidelser handler om både arv og miljø, men i praksis og på folkemunnet mistenker jeg at denne innsikten eksisterer, men på en overfladisk måte som ikke er velintegrert i vår håndtering av mentale problemer. Dessuten er det subjektive eller idealistiske perspektivet beheftet med en litt magisk undertone, misbrukt av healere og karismatiske kvakksalvere i en årrekke, og selvfølgelig mindre etterrettelig enn skolemedisin. På grunn av dette, og mange andre årsaker, frykter jeg at det ”metapsykologiske” perspektivet på mental helse må kjempe hardere for å beholde et solid fotfeste i den kliniske hverdagen.

Psykologen Heinz Kohut er blant mange som stadfester psykologiens litt spesielle posisjon som ”menneskelig” vitenskap. I artikkelen Introspection, Empathy and Psychoanalysis (1959) skriver han:

Den indre verden kan ikke utforskes ved hjelp av sansene. Våre tanker, ønsker, følelser og fantasier har ingen eksistens i den fysiske verden, allikevel er de virkelige, og vi kan observere dem gjennom introspeksjon hos oss selv, og ved hjelp av empati hos andre”.

Her er det snakk om subjektive og nonmaterielle ”sannheter” som utgjør en særdeles viktig del av psykologisk teori og menneskesyn, men samtidig representerer dette abstrakte kategorier som rent vitenskapelig er ganske uangripelige og likeledes vanskelige å definere presist. En av psykologiens opphavsmenn, William James, skrev at “The greatest discovery of my generation is that man can alter his life simply by altering the attitude of his mind.” Det er en verdifull innsikt, men ikke uten videre enkel å innpasse i en vitenskapelig kontekst.

ADHD, Bipolar Lidelse og ME

På grunn av denne vanskeligheten mener jeg at psykiatrien fremdeles er belemret med et litt ekskluderende naturvitenskapelig verdenssyn. Vi skifter navn til psykisk helsevern blant annet for å dempe de biologiske konnotasjonene som henger ved psykiatri, men fremdeles støter vi på tendenser som ligner biologisk determinisme. Det betyr at man forfekter et somatisk eller genetisk og arvelig utgangspunkt for en rekke lidelser, og spesielt utsatt er diagnosekategoriene som inkluderer Bipolar Lidelse, ADHD og ME. Dersom man antar at disse symptombildene handler om en medfødt nevrokjemisk ubalanse som krever medikamentell stabilisering, og samtidig ignorerer de psykodynamiske forholdene som unektelig ligger til grunn for menneskets selvforståelse og personlige stil i håndtering av tilværelsens utfordringer, er det sannsynlig at vi har lagt ut på en smal sti som sponses av finansielle muskler i legemiddelindustrien. I tillegg ser det ut til at slike sykdomsmodeller favoriseres i et galopperende mediebilde hvor dybdepsykologiske forklaringer blir for omfattende og langtekkelige, og den perspektivpluralistiske psykologen overdøves i de viktige debattene.

Enkle løsninger på vanskelige problemer

Det lanseres nye medikamenter for psykiske lidelser jevnt og trutt. Ofte skapes det blest rundt nye preparater, og noe av dette skyldes kanskje nettopp et iboende håp om enkle løsninger på vanskelige problemer. Når det kurative tiltaket dreier seg om å svelge en pille eller få en injeksjon, er det klart at både pasienter og behandlere blir forventningsfulle. Rene biologiske sykdomsmodeller fratar imidlertid mennesker psykologisk ansvar og ”fritar” oss fra de enorme anstrengelsene som kreves for mental selvutvikling, og slike byrder er det etter alt å dømme mange som er glad for å bli kvitt. Eksempelvis har ADHD og ME hatt en kraftig oppsving de siste årene, og jeg mistenker at noe av årsaken handler om den ”biologiske fornemmelsen” som omkranser disse diagnosene. Man kan være enda mer moraliserende og forfekte at tendensen handler om en stadig større intoleranse for eksistensiell angst og generell nød, men det hører til en annen diskusjon.

Jeg er imidlertid sikker på at veldig mange behandlere har en bredere forståelse av eksempelvis ADHD som inkluderer et flertall av perspektiver, men min erfaring er at store deler av befolkningen hviler i en biologisk determinert oppfatning av ADHD, og jeg formoder at dette kan gjøre regnskap for diagnosens popularitet. Forskjellen på symptomene ved ADHD og det vi kan kalle relasjonsforstyrrelser er vanskelig å differensiere, og nettopp her tror jeg at innsikten til blant andre Immanuel Kant er høyst relevant.

Kant og den subjektive virkeligheten

Kant forfekter at vi som mennesker er med på å skape våre egne verdensbilder. Vår bevissthet oppfatter ikke verden akkurat slik den er (objektivt), men vår erkjennelse av verden er et resultat av våre individuelle disposisjoner og preferanser. Ergo finner vi som oftest det vi leter etter. Når man sliter med depresjon, rastløshet, angst, isolasjon eller konsentrasjonsproblemer leter man ikke alltid etter en dyptgripende og krevende terapiprosess som eventuelt avdekker en utrygg fortid som resulterer i selvusikkerhet og en der tilhørende frykt for å ta ansvar i eget liv. Når det i slike tilfeller finnes alternative forklaringsmodeller som peker på hjerneorganiske feiljusteringer, vil det sannsynligvis foretrekkes av mange som befinner seg i en fortvilet posisjon. Dermed taper dybdepsykologiske forklaringer terreng på den arenaen hvor de er mest tiltrengt, nemlig mental helse.

Endring uten medisiner?

Jeg nevner dette som et eksempel på et område hvor psykologien bør rope høyt i et slags folkeopplysningsøyemed. Jeg kan ikke spille piano, men det kan jeg lære meg ved iherdig trening. De områdene i min hjerne som håndterer musikalitet, leser noter og koordinerer finmotorikken i fingrene vil garantert endre seg, og mine nyervervede pianoferdigheter har dermed satt fysiologiske spor i mitt mentale maskineri. Kan mennesker med ulike varianter av konsentrasjonsproblemer trene seg opp på samme måte og vinne en tilsvarende psykologisk og fysiologisk effekt? Det er mye som tyder på at det i alle fall representerer en mulighet, men etterslep fra et tradisjonelt medisinpsykiatrisk perspektiv tenderer til å undergrave denne muligheten, og når man nevner det for pasienter, har jeg flere ganger opplevd noe som ligner et brudd i alliansen. Muligens bør mine intervensjoner fininnstilles, men samtidig har jeg en fornemmelse av at ansvaret som følger med et ”selvutviklingsperspektiv”, hvor man kan gjenvinne kontroll på egen helse ved hjelp av indre styrke og mentaldisiplinerende teknikker, oppfattes som skremmende. Kanskje fordi en slik investering i eget liv virker tung og uoverkommelig fra en posisjon i psykologisk underskudd.

På jakt etter én forklaring

For folk flest er det vrient å håndtere mange innfallsvinkler til et problem, og det blir ikke enklere når problemet er av psykologisk karakter og perspektivene kan oppleves motstridende og lite konkrete. Akademisk sett er mange psykologer flasket opp på et konglomerat av forskjellige visdomstradisjoner med ulike sannhetskriterier, og det gir oss muligheten for en avansert innsikt i menneskelige problemer, men det moderne gjennomsnittsmennesket, som attpåtil befinner seg i krise, er sjelden på jakt etter omfattende livsperspektiver. De søker ofte én forklaring eller én sannhet eller i alle fall et fast holdepunkt som kan definere problemet i en livssituasjon som oppleves kaotisk. Her er det marked for enkle løsninger, og det skal man ha respekt for. Men samtidig skal vi huske en av Einsteins advarsler ”Make everything as simple as possible, but not simpler”. Vi vet at det å finne en meningsbærende forståelse av oss selv er kurativt, selv om forståelsen er feil, men det finnes forståelser som er bedre enn andre. Noen selvforståelser lukker for videre utvikling, og da kan det hende at vi er på vei ned en blindgate som noen tjener penger på.

Diagnoser sponset av medisinfirmaer

For argumentets skyld vil jeg nevne et par eksempler hvor en slags ”medisinpsykiatrisk imperialisme” har vunnet territoriale maktkamper i psykisk helsevern og overkjørt de åndsvitenskapelige perspektivene. Dette er et tema som blant andre Christopher Lane (2007) debatterer i boken ”Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness ”. Lane forteller en viktig historie om hvordan en revisjon av Diagnosemanualen i 1980 førte til en kraftig økning i antall diagnoser. Han legger frem hittil ukjent dokumentasjon fra APA´s arkiver og viser hvordan revisjonsprosessen var sterkt influert av psykofarmakologiske produsenter, som naturlig nok ønsket seg flere diagnoser å medisinere. Blant annet ble sosial fobi opprettet som en diagnostisk merkelapp på personer som tidligere ble betraktet som sjenerte eller blyge. Gevinsten ved en slik redefinering, eller kvasivitenskapelig ordmagi, er en økonomisk lønnsom anledningen til å foreskrive medikamenter til en stadig større del av befolkning. En medisin som tidligere var myntet på depresjon, påberoper seg plutselig en tilleggseffekt i forhold til sosial angst, og på den måten er markedet utvidet. Ulempen med et økende antall diagnosekategorier er selvfølgelig en risiko for å feiltolke normalvariasjoner i det menneskelige temperament som psykiske lidelser med behov for ”medisinsk omsorg”, men som Lane påpeker: “Before you sell a drug, you have to sell the disease. And never was this truer than for social anxiety disorder“.

ADHD som et medisinsk anliggende

ADHD er som nevnt et annet område hvor det medisinpsykiatriske regime har skaffet seg herredømme utover egne grenser. Her er det spesielt en økende diagnostisering av barn som bør anstifte en viss bekymring. Lane (2007) kaller denne tendensen ”den perfekte stormen” for overdiagnostisering. En kultur som beveger seg rask og fostrer stress installerer også høye forventninger til barna. Foreldre kommer under et stort press for å sikre at barnet deres lykkes og blir sosialt kompetente kaospiloter. De barna som ikke umiddelbart håndterer de livspolitiske kravene i tråd med forventningene, kommer raskt i en posisjon hvor de tilsynelatende ligger etter, og dermed utviser de en type atferd som ansporer til en slags medisinsk bekymring. Igjen er de enkle løsningene både salgbare og attråverdige. Vi ønsker en rask problemløsning slik at barnet kan tilpasse seg, noe man i koranskoler løser med korporal avstraffelse, mens andre skoler løser det med Ritalin.

Kombinasjonsperspektiver

Min hensikt er ikke å propagere 70-talls antipsykiatri, eller en New-Age-aktig idealistisk holdning hvor tankens kraft kan utrette mirakler, og mennesket har blitt så psykologisk at det ikke lenger har noen kropp. Jeg er ute etter kombinasjonsperspektivene som inkluderer medisiner, psykoterapi, psykososiale tiltak og sosioøkonomiske hensyn.

Hjernen og den indre verden

hjernebolger meditasjonTurnbull og Solms (2002) er blant mange som sysler med de subjektive opplevelsenes nevrovitenskapelige grunnlag, og de poengterer at vellykket samtaleterapi synes i frontallappene, noe som betyr at metapsykologiske intervensjoner har en fysiologisk effekt. Samtidig har medisiner en soleklar psykologisk effekt, og dette er selvfølgeligheter for de fleste. Likevel tror jeg at biologiske sykdomsmodeller innenfor psykisk helsevern vinner terreng fordi de til en viss grad tilbyr ganske entydige definisjoner og raske intervensjoner, hvorpå balansen mellom metapsykologi og biologi ofte blir skjev. Faren med en slik skjevhet i biologiens favør er en latent determinisme som på stilltiende vis installeres i det kollektivt ubevisste og ganske ubemerket diskvalifiserer menneskers psykologiske kapasitet og potensielle herredømme over egen helsemessig vekst. Symptomet på en slik utvikling er inflasjon i diagnosekategorier som lukter av biologiske og medisinpsykiatriske årsaksforklaringer. Jeg tror ikke at behandlere er ensporede i sine forståelser, men jeg tror at de metapsykologiske mulighetene er underrapportert, og det er ganske naturlig, fordi det ikke er så lett å forklare, bevise eller hevde i et markedsorientert samfunn som krever effektive, raske og målbare resultater.

Kilder

Lane, Christopher (2007): Shyness: How Normal Behavior Became a Sickness. Yale University Press, USA. (Anbefales!)

Kohut, Heinz (1959) Introspection, Empathy and Psychoanalysis An Examination of the Relationship between Mode of Observation and Theory. Journal of the American Psychoanalytic Association, Vol. 7, No. 3, pp. 459-483.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

21 KOMMENTARER

  1. Ja, mener det er alt for enkelt å sende med en resept og la foreldrene “leke” sykesøstre… Bør ihvertfall bli en mye bedre oppfølging av de som bruker medikamenter. Tror på medisiner, men tror også at det finnes flere metoder for at enkelte kan bli så bra de ønsker å bli;-D

  2. Finn Kalvik sang noe om å “finne seg sjæl”. Enkelt og greit. I dagens samfunn er vi inne i et diagnosehysteri. Alle skal ha en diagnose. Om det er psykiatrien eller mennesket selv som jager etter en diagnose skal være usagt, men det er vel …stor sannsynlighet for at det er en trend i tiden som også psykiatristanden har hengt seg på. Det er da så godt å henge det på noe så slipper man å gjøre noe selv?? Jeg har lenge sagt at “diagnosen” vi i vårt samfunn lider av er uansvarlighet. Det er den største folkesykdommen. Samtidig så tror jeg ikke det enbart er vår “skyld” som enkeltindivider, men et samlet hysteriskt samfunn. Vi har egentlig så lite å klage over, og når vi kjenner det bikker litt i systemet vårt er ikke veien lang til en lege eller psykolog. Det er greit å søke hjelp, men vi må vite at jobben må vi gjøre sjøl. Det er vel der dessvere all medisinering kommer inn. Vi orker ikke å gjøre den jobben, så når reseptblokka kommer fram tar vi gladelig imot. Jeg tror om vi selv begynner å ta tak i eget liv så vil reseptblokken bli liggende. I alle fall bør legen først finne ut om det er en ubalanse i hormonene i hjernen som gjør at vi lider, for så å begynne med medisinering. Jeg husker godt tidlig på 90-tallet da mitt barn gikk på barneskolen. Plutselig så hadde halve klassen ADHD. Som troll i eske. Jeg spurte da læreren om hvorfor denne diagnosen hadde dukket opp i så mange barn. Han svarte ristende på hodet å sa at mange av disse barna egentlig hadde en disfunksjonel bakgrunn. Jeg sier ikke at alle har det. Jeg sier heller ikke at ingen trenger medisiner. Jeg sier bare noe om de fleste av oss.

  3. Vi orker ikke å gjøre jobben selv, så når reseptblokka kommer fram tar vi gladelig i mot? Jeg forstår at generealisering er nødvendig når man skal forsøke å forklare et fenomen, men samtidig klarer jeg ikke helt å la være å ta meg litt nær …av akkurat den setningen. Grunnen til det er at jeg tvert i mot opplever at det koster å bruke medisiner. Medisinene har både fysiske og sosiale virkninger og bivirkninger. Det er langt fra noen lettvint løsning, og jeg lar meg stadig frustrere over at vi som bruker medisiner, ikke fordi vi er så late, ikke fordi vi tror det fikser alt, ikke fordi vi ikke gidder å jobbe med oss sjøl, ikke fordi vi lar være å gå i terapi, men fordi vi trenger det for å fungere på den måten samfunnet krever at vi skal fungere, blir stemplet på denne måten. Har du adhd har du tapt uansett. Uten medisiner er vi dysfunksjonelle i forhold til samfunnets normer, men det er antagelig vår bakgrunn eller vår manglende vilje og evne til å skjerpe oss som er årsaken. (Fordi blant annet media har skapt et bilde av at adhd egentlig ikke finnes.) Bruker vi medisiner er det en altfor lettvint løsning som tyder på at vi tror at vi skal behandle denne tilstanden som egentlig ikke finnes med medisiner som egentlig er narkotika, i stedet for å ta tak i eget liv. Men selvfølgelig kan ikke en pille fikse alt. Selvfølgelig er det meningsløst å bruke medisiner om man ikke samtidig jobber intenst med seg selv som menneske, gjerne i samarbeid med en terapeut. Hva i all verden er det som får folk til å tro at vi som bruker medisiner ikke skjønner det åpenbare, det vi kjenner på kroppen; at en pille langtfra fikser alt?

  4. Forøvrig likte jeg selve artikkelen svært godt, med sin understreking av at det går an å ha flere tanker i hodet på én gang. 😉

  5. Da må jeg minne deg på mine siste setninger i innlegge mitt. For dette var ikke noe jeg vil generalisere. Det var absoluitt ikke meningen å såre noen. Jeg vet veldig godt at mange trenger medisin. Jeg snakker vel her om de som ikke trenger …det og som kan ta et tak i livet sitt selv. Jeg skrev vel noe om balansen i hormonene i hjernen også. Når de er i ubalanse så vil mennesket merke det, og da er medisiner på sin plass.
    Jeg syns det er flott at så mange med ADHD diagnose får den hjelpen de ikke fikk før. Allikevel tror jeg også mye på den læreren jeg refererte til. Igjen får jeg si at jeg ikke snakker om alle her. Syns det blir vanskelig å si noe når noen alltid tar seg nær ev det, men jeg velger å si det jeg opplever for det.
    Igjen … det var ikke meningen å såre noe, og jeg generaliserer ikke.

  6. Når vi ser tilbake på psykiatriens historie og famling i mørke når det gjelder “psykiske lidelse”r,med fatale og tragiske konsekvenser,burde det ha rokket ved noe i oss,at den moderne vitenskapelige forståelse av psyke og sinn er en videreføring av denne famlingen i mørke,og noe vi bør vokte oss for.

  7. Sølvi Knutsen: Jeg festet meg ved noen får ord i innlegget ditt, og koblet det mot holdninger man gjerne har møtt litt for mange ganger. Jeg beklager!

  8. Denne art. håper jeg alle leser, spesielt foreldre, de som jobber med barn, ungdom og ikke minst oss i helsevesenet! Alle bør få bedre innsikt i hva som foregår og slutte å følge strømmen og eller opptre likegyldige! Vil minne om at mange d…iagnoser, det være seg fysisk eller psykisk, har lignende symptomer og vi gjør her, har gjort, mange feil! Healeres oppblomstring har jeg en enkel teori om, ikke noe hokus pokus: Mennesket sliter i hverdagen, mer eller mindre, og trenger noen som er genuint interessert i deres historie, ser de og lytter og dermed bidrar til at trykket blir lettere hos de impliserte! Før hadde vi storfam. rundt oss, hva har vi nå? Tidligere fikk barn juling, noe som desverre, fortsatt utøves, i div. ekstreme miljø, og kanskje ellers også, vi har jo nettopp hørt historia om den lille gutten som ble mishandlet til døde av sin stefar, GRUSOMT, hvordan kunne det skje, idag stilles diagnoser og vi” bedøver ” barn med ritalin! Hva blir det neste`Grådigheten lenge leve, i dette tilfellet for en kynisk legemiddelindustri og de som lar seg smøre! Unnfallenhet er ellers menneskets verste fiende! Vi må snart våkne opp å se for en gal gal verden vi er med og former! Her er også andre diagnoser å gripe fatt i, men jeg tenker mest på de små som skal vokse opp med denne galskapen og hvordan dette skal ende! HUFF!

  9. Vil bare legge til at så lenge vi lever i et miljø/samspill med andre, blir – og påvirker vi hverandre og slik vil det alltid være! Hadde vi levd alene kunne vi kanskje snakket om at: “Enhver er sin egen lykkessmed! ” Mennesket er født sosialt og vil alltid være det! Samfunnsutviklingen, i forhold til det, kan vi skrive mye om og det er nok mange som har tatt og kommer til å ta master i det! La oss våkne og ikke bare skrive……………

  10. Bare et eksempel, for å ilustrere hvor lett det er å forveksle diagnose og normale reaksjoner: Hvis du er uheldig å havne i et destruktivt forhold, som jo som kjent er meget vanskelig å komme ut av p.g.a. div., oppleves livet som enten Himm…el eller Helvetet, ingen mellomting, forståelig nok vil offeret veksle mellom høy opptimisme og dyp nedstemthet så lenge forholdet varer! Vil dette bli sett på som en naturlig reaksjon, og eller kan det lett forveksles med en bipolar lidelse? Og evt. vil medisin mot bipolar lidelse være riktig behandling?

  11. Lillian: Jeg vil ikke si at det er noen bipolar lidelse, men rett og slett en helt naturlig reaksjon. Om vedkommende kom seg ut av det forholde ville den opp og ned stemningen forsvinne med tiden.

  12. Enig Sølve! Gode venner som lytter og går veien med deg er ofte beste medisin! Ville bare illustrere hvor nær symptom og naturlige reaksjoner er! Og hvor ofte blir et barn sett og samtalt med i sorgreaksjoner? Traumer er like ille for barn …som for voksne, men det er de voksne som oftest får medfølelsen, både verbalt og nonverbalt! Jeg har opplevd det selv og lever med det! Hvordan reaksjoner kan vi forvente? Jo, helt vanlig er utagering, sinne, mangel på konsentrasjon, uro o.l.! Da er veien kort til disse populærdiagnosene som ADHD og pillene er raskt i omløp!

  13. Holder på å lese utviklingspsykologi og om atferdsproblemer nå. Lillian: Vil det ikke gjerne være slik at de naturlige reaksjonene på (enkelt)hendelser vil avta over tid, mens det stort sett er et kriterie for diagnoser at det har vedvart o…ver lang tid? Eventuelt at naturlige reaksjoner vedvarer over så lang tid at man trenger hjelp for å komme forbi denne reaksjonen? Da tenker jeg på at det er lett å se sammenhengen mellom f.eks angst, depresjon, PTSD osv og personens historie. Tistandene kommer som en naturlig følge av ymse belastninger. Selvsagt er miljø en faktor i utviklingen av langt de fleste psykiatriske diagnoser/ tilstander, men det er kanskje ikke ensbetydende med at de ikke finnes og ikke kan behandles, dels med medisiner, dels med terapi/personlighetsutvikling og dels med endringer i situasjon? Hovedsaken må antagelig være at behandlere/hjelpere kjenner pasienten/klienten godt nok til å skille på hva som kan avhjelpes med hvilke virkemidler, og at det er tendensen til å forsøke medisiner som første utvei vi bør til livs? (Og selvsagt er ikke dette et økonomisk spørsmål kun for legemiddelindustrien, men også for samfunnet. Det koster, på kort sikt i alle fall, langt mindre å la folk spise piller, enn å skaffe dem annen nødvendig behandling og hjelp.)

  14. Jeg vil faktisk gå så langt, etter selv å ha erfaring fra arbeid i psykiatri, at det er veldig lett å fokusere på sympt. istedet for å tenke naturlige reaksjoner, og de kan til forveksling være like! Vi finner, m.a.o,.det vi leter og eller …ser etter! Studenter innen jobb med barn, som lærer om f.eks. Adhd og kriterier for det, tolker gjerne i den retning når de gjenkjenner det hos et barn og det er her jeg snakker om f.skj. på naturlige reaksjoner og sympt. på en lidelse. Vi skal kjenne barnets historie for å skjønne atferden til også de! Når de ansvarlige til og med dikter opp ei historie for å få diagnose på et barn, kan en jo lure – kan dokumentere den! Et annet eks, er at veldig mange som tar utdannelse innen, f.eks., sykepleie, de kjenner og kjenner igjen mange av sympt. på somatiske lidelser, og blir ofte bekymret for egen helse, uten at de feiler noe -psykens pris kanskje!? Hva legemiddelindustrien, sammen med andre forretninger tjener på
    smøring og hvilke metoder de bruker, kan vi bare drømme om.
    Når vi også vet at veldig mange psykiatriske pas. har vært utsatt for mange traumer, fra barndommen av, og hvor det også er mye rus inni bildet kan en jo lure på om senere reaksjoner er en diagnose eller en naturlig reaksjon og ikke minst, når det gjelder rus, hva kom først, rusen eller lidelsen? Jeg tenker at et barn som har opplevd et alvorlig traume og ikke får bearbeidet dette og eller rettet opp i det, f. eks ved brudd, hvor den ene forelder forsvinner, vil dette barnet ha mulighet til å bli forstått av skole o.a. impliserte eller er det lett å sette diagnose da sympt på adhd faktisk er bl. a. uro og dårlig
    konsentrasjon, slik det naturlig også vil være i et sorgfullt og pørrende barnehodet – barn tar også ofte skylda på seg for det som skjer med de voksne, nære!? Selv om vi lever i 2010, er vi flinke til å
    SE barn? Mitt svar er NEI! Selvfølgelig er medisin i enkelte tilfeller nødvendig, men jeg stiller et alvorlig spørsmålstegn ved alle disse diagnoser og lidelser som florerer i dagens vesten og vent og se, der dukker nok snart opp flere, og pillene i kjølvannet av de!

  15. Behandling og piller trenger forøvrig ikke å ha noe med hverandre å gjøre! Jeg tror på riktig terapi, i det hele tatt noen å samtale med som er genuint opptatt av den enkelte! Antagelig er det her healerne kommer inn! Kan de mer enn andre e…ller er de bare gode samtalepartnere med tid for deg!? Hva er bl.a. endringa, i samfunnet, fra 50 år og til nå og hva er grunnen til at det florerer av psykiske lidelser? I samfunnsendringa kan nok mye av svaret ligge! Jo, vi lever bl.a. i små, mange ganger veldig små kjernefam., vi skiller oss og fam. oppløses og nye fam. strukturer dukker opp, vi flytter blir skilt fra kjente og kjære, vi jobber mye og institusjoner skal erstatte foreldre o.s.v. o.s.v. Folk er mye alene og jeg tror ensomhet er rota til mye vondt i dagens samfunn og kanskje blir vi snart tvunget til å endre holdninger, jeg tror på det!

  16. Vi kan jo ta for oss skrekkeksempelet, selvmordsbomber, er det en diagnose eller er det en naturlig reaksjon på galskap og dens miljøpåvirkning over tid – hjernevaskelse av ” skrekkens opphav!? ” Normalt er vi jo redde for å skade oss, er …nesten blitt pysete, i vårt ” bortskjemte ” vesten! Jeg vil gå så langt som til å si at du kan få et menneske til å utføre de mest bisarre ting, bare det blir hjernevasket nok, over tid, og kanskje ikke så lang tid heller, i forhold til gjerning! Vi er så lett påvirkelig at det er skremmende, se bare på motebildet, hvor raskt vi endrer oss i takt med det, og hva reklamen kan lure oss til! Norske kvinner som konverterer til Islam og begynner å bruke hijab, er andre eksempler av påvirkning……..Miljøepåvirkning er den eneste diagnose, i psykisk forstand, jeg tror på, som også gir oss mange psykosomatiske lidelser! Vi må kanskje bli flinkere til å sette fortid og nåtid i en sammenheng og ikke ha det så travelt at vi kaster alt bak ryggen, da vil miljøet før eller senere, i framtiden, få merke at vi faktisk har lurt oss sjøl!

  17. Hold deg unna energivampyrer, florerer ofte i massemedia for tiden, hvorfor? Jo, for å unngå neg. påvirkning som tapper oss for krefter og gjør oss deppa.

  18. En bipolar person som plages med alvorlige depresjoner trenger medisiner. Å si noe annet er tull. Psykoterapi og psykoedukativ behandling, mindfulness eller gruppeterapi kan gjerne komme i tillegg, men ikke erstatte. Dette sier min psykiater som har spesialisert seg på nettopp bipolaritet. I dette tilfellet synes jeg webpsykologen burde være forsiktigere i sine uttalelser. Det er rett og slett farlig å si til en bipolar person at den ikke behøver medisin, da 10% av de umedisinerte tar sitt eget liv. Uten medisinforskningen ville mange ikke levd, så TAKK OG PRIS for at den fins. Fint å framheve eget fagfelt, men ikke på bekostning av annen vitenskap eller å insinuere at de tar feil eller ser ting for “enkelt”. Takk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here