Omsorgssvikt avler omsorgssvikt – Om å tilgi seg selv og fortiden
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød & Shobna Subramanian Iyer
Omsorgssvikt er en forferdelig affære som rammer barn. Det kan føre til innestengt sinne, smerte og bitterhet over fortiden, noe som igjen kan ødelegge livet på mange måter. Tilgivelse er vanskelig, men ofte første skritt på veien mot et bedre liv og følelsesmessig kontroll. Gandhi sa: “Den svake kan aldri tilgi. Tilgivelse er en kvalitet for de sterke”. Hellige skrifter, religiøse tekster og en stor mengde eksistensiell litteratur tar for seg tilgivelse. Hvordan føles det å tilgi?
Veronica er en person som kan fortelle oss noe viktig om dette tema. Hun har vært gjennom en vanskelig barndomstid og likeledes en tøff tid som voksen. Det er først i den senere tid at hun endelig kan mimre om fortiden uten å føle smerte. Veronicas tragiske historie ødela for henne selv og påførte familien store emosjonelle skader som kanskje aldri blir helt reparert, men tilgivelse gav likevel muligheten til å leve videre med sårene.
En livstruende sykdom og en familiekrise var to viktige elementer som fikk Veronica til å be om tilgivelse.
Veronicas far døde kort tid etter at hun ble født – de sa det var tuberkulose. Moren hadde ikke råd til å ta seg av henne, så hun ble omplassert til sin onkel som liten baby. Dessverre var Veronica aldri helt velkommen hos onkelen. Da hun var fem år, fikk hun ikke spise sammen med resten av familien. Da hun var ti år, ble hun slått for små feiltrinn, og stadig straffet nesten uten grunn. Smertene hun opplevde hjemme ødela konsentrasjonen hennes, og dermed gjorde hun det dårlig på skolen. Hver dag lengtet hun etter moren sin, eller noen som kunne vise henne omsorg og nærhet.
En dag da Veronica var 13 år, rømte hun hjemmefra. Moren hennes bodde i et nedslitt hus, og hun var ved dårlig helse. Dessverre var hun ikke istand til å ta seg av datteren, selv om hun visste hvordan Veronica ble behandlet. Veronica bønnfalt moren om å la henne få bli, men moren var urokkelig. Hun forfektet at datteren ikke ville være trygg hos henne. Veronica dro tilbake til onkelens hus. Hun var frustrert fordi moren nektet å la henne få bli, og hun var sint på seg selv fordi hun i det hele tatt hadde forsøkt å be moren om hjelp og omsorg. Onkelen hadde varslet politiet om forsvinningen og var lettet over å se Veronica i live, selv om han ikke var glad for at hun var kommet tilbake. Veronica var heller ikke glad for å være tilbake og vurderte selvmord, men noe holdt henne tilbake fra en slik drastisk løsning. Kort tid etter denne hendelsen, døde hennes mor.
Veronica giftet seg da hun var 25 år gammel, og hennes tilkomne var en omsorgsfull og solid mann. De fikk to barn, og alt var tilsynelatende bra, til tross for at Veronica av og til ble rammet av raseri og hat. Innimellom ble disse frustrasjonsanfallene urettmessig rettet mot barna. På grunn av disse anfallene og utbruddene mot barna, trodde familie og venner at Veronica var mentalt ustabil og uskikket som mor. Etter hvert ble Veronicas svigermor spurt om å hjelpe til med omsorgen for barna. Ektemannen var en meget rolig og fredlynt mann, og han var veldig bekymret over Veronicas oppførsel. Av og til så det ut som om Veronica hadde lagt den yngste av de to barna for hat. Mens ektemannen var borte størsteparten av dagen, brukte Veronica å fotfølge datteren rundt i huset og kritisere henne for den minste ting. Ofte endte det med at hun slo datteren for feil som ikke engang var begått. Det verste var at det så ut som om Veronica fant glede i sin forferdelige oppførsel mot datteren.
En dag ble Veronica oppringt fra skolen som ba henne komme inn til et møte vedrørende datteren. Veronica reiste ned umiddelbart for å finne ut hva som var galt. Det viste seg at datteren, som nå var seks år, hadde angrepet et barn på tre år på lekeplassen. Den lille jentas foreldre krevde at Veronicas datter skulle gå til rådgivning. Under rådgivningen kom det fram at datteren så på moren som full av hat, mens hun likte bestemoren, faren og broren. Veronicas eldste datter var enig i at moren var alt for hard, streng og slett ”ikke snill” mot lillesøsteren. Veronica hadde ikke forventet dette og ble forbauset over barnas reaksjon.
Etter hvert ble det klart for Veronicas ektemann at hun hadde en svært dårlig innflytelse på barna. Dermed bestemte han seg for å holde barna unna Veronica ved å søke om skilsmisse og ansvar for barna. Veronica kunne ikke fatte og forstå at hun nok en gang hadde blitt forlatt. Hun gråt og bønnfalt ektemannen om å få bli hos familien, men han hadde bestemt seg. Samtidig som alt dette forgikk, ble Veronica diagnostisert med en framskridende hjertesykdom. Ektemannen insisterte likevel på at han fortsatt ville ha skilsmisse, på tross av helsetilstanden hennes, men han sa seg villig til å hjelpe henne økonomisk.
Veronica begynte i terapi og valgte å tilbringe mye tid alene. I tillegg til terapien meldte hun seg inn i en gruppe hvor hun kunne snakke ut om følelsene sine i forhold til familien som hadde forlatt henne. I terapien ble hun i første omgang fullstendig overveldet av hat mot onkelen og hans familie, og deretter smerten hun følte i forhold til tapet av sin egen familie. Hun hatet sin eksmann og barna for at de hadde kastet henne ut av huset, og la all skyld på ektemannen. Hun vendte seg mot religion for å finne et fortrøstningsfullt holdepunkt, men fant ingen trøst. Til slutt var det terapeuten som klarte å hjelpe Veronica. Hun forklarte hvordan Veronicas vonde barndom og alt som hadde hendt henne i oppveksten fremdeles hadde et følelsesmessig tak på henne som hun ikke klarte å kontrollere. Mangelen på kjærlighet i oppveksten gjorde at hun lenget etter nettopp dette, men hun visste ikke hvordan hun skulle oppnå det. Veronica hadde ingen forutsetninger for å forstå hvordan man skaper intime og trygge forhold til andre mennesker. Hun visste ikke hvordan hun kunne bli elsket, og dermed var hun også usikker på hvordan hun kunne elske en annen. Hennes mellommenneskelige forhold hadde vært preget av hat, misbruk og fiendtlighet, noe som hadde fratatt henne muligheten til å erfare hvordan man knytter gode relasjoner til andre mennesker. Psykoterapeuten hjalp Veronica å sette ting i et nytt perspektiv.
Denne tilnærmingen virket som en katalysator for Veronica, og hun forsto at hun hadde skyldt på alle rundt seg, i stedet for å sette pris på alt de hadde gjort for henne. Hun forstod at hennes egne dårlige erfaringen spilte seg ut på nytt i forholdet til familien, og hun forstod at hennes egne uavklarte følelser gitt ut over barna på en svært uheldig måte. Denne åpenbaringen var svært trist og selvfølgelig tung å bære, men den var likevel første skritt på vei mot et bedre liv.
Følelsesmessig kontroll
Det første Veronica lærte i terapien var å kontrollere seg selv når hun ble sint. Hun lærte å stoppe opp, eller trykke på pause i eget liv, for å sjekke ut hva hennes egentlige følelser var. Veronica oppdaget etter hvert at når noe irriterte henne, så sluttet hun å tenke. Hun følte at hun mistet kontrollen, mistet refleksjonsevnen og muligheten for en gjennomtenkt løsning, og dermed brukte hun fysiske og til dels voldelige metoder for å kontrollere vanskelige situasjoner. Dermed var hun til skade for sine barn, noe som videre skapte utrygghet hos blant annet yngste datteren. Dette førte videre til et lignende problem hos datteren, som på sett og vis adopterte den utagerende måten å løse konflikter på. Datterens problemer hjemme ga henne lite rom og erfaring med håndtering av følelser, og symptomet var en tilsvarende utagering og voldelig atferd som problemløsningsstrategi i mange sammenhenger.
Det tok lang tid før Veronica skjønte hvor alene hun var, og at folk trakk seg unna på grunn av oppførselen hennes. Ektemannen hadde ikke tatt affære med Veronicas oppførsel på et tidlig nok tidspunkt, men tok det siste og endelige steget først når situasjonen ble uutholdelig.
Tilgi fortiden
Noen ganger skjer ting uten at det er noen sin feil. Veronicas foreldre var ikke istand til å ta vare på henne. Moren valgte å sende henne til de ”relativt” trygge omgivelsene hos onkelen, men dessverre var onkelen egentlig ikke parat til å ta inn en ekstra person i familien. Ingen mente i bunn og grunn å være onde, men de var bekymret for seg selv og sine nærmeste. På sett og vis handlet alle ut i fra de hensyn som naturlig nok ble prioritert i deres livssituasjon. Gradvis innså Veronica hvor vanskelig det måtte ha vært for onkelen å ha henne boende, blant annet på grunn av den oppførselen hun selv utviste som rekasjon på sin fortvilte situasjon. Etter en lang periode med en følelse av hat mot familien sin, skjønte hun til slutt hva som hadde utløst disse tragiske hendelsene. Hun forstod sin egen rolle og hvordan hun ikke klarte å sortere ut egne følelser på en passende måte, og hvordan dette påførte familien lidelser og utrygghet. Etter hvert husket hun likevel de stundene hvor godhet og kjærlighet hadde hjulpet henne, selv om hun ikke hadde vært i stand til å se det der og da, på grunn av sin mentale tilstand og følelsesmessige turbulens.
Tilgi deg selv
Dette er det vanskeligste elementet. Å forklare og fortelle om barndommen var relativt enkelt, men det vanskeligste var å akseptere at hun hadde behandlet ektemannen og barna så dårlig, og denne erkjennelsen førte til at hun ble deprimert. Hun innså nå at ektemannen og barna hadde avskydd henne. Hun så hvordan hennes egen fortid hadde forkludret hennes oppførsel og påført familien stor ulykke. Sakte men sikkert innså hun at det å akseptere feilene, til tross for den smerten de førte med seg, hadde hjulpet henne til å gjenvinne kontrollen på egne følelser og bevisstheten om seg selv.
Veien tilbake
Hun fikk lov til å besøke barna og innså hvor kjærlige og elskverdige de var. Hun gråt bitre tårer når hun tenkte på all smerten hun hadde forårsaket dem da de var yngre. Barna var unge og mer tilgivende. Ektemannen var redd for å la Veronica bli en del av livet hans igjen. Hun innså hvor mye hun hadde såret ham, og at han ikke stolte på henne. Etter hvert avsluttet hun forsøkene på å vinne ham tilbake, og aksepterte at hun nå var enslig. Svigermoren til Veronica har vært en god støtte. Hun har utvist forståelse ovenfor Veronica. Det er også svigemoren som gir Veronica oppdateringer om barna, og hun holder kontakten med dem via internett og jevnlige besøk. Hun er klar over at når de blir tenåringer, så vil de støte på problemer på grunn av hennes tidligere oppførsel, kanskje kommer hun også til å gjenkjenne sin oppførsel i dem.
Helse
Veronicas psykiske helse vil kanskje aldri bli helt restituert. Stressnivået har vært høyt, men Veronica er nå en lykkeligere kvinne. Hun har blitt flinkere til å akseptere livets realiteter, noe som også gir henne større muligheter til å nyte livets goder.
”Sinne gjør deg mindre, men tilgivelse tvinger deg til å vokse deg større enn du var” – Cherie Carter-Scott
Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer
WebPsykologen.no
Copyright © 2009 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.












